Undervisning

 

 

 

INNLEDNING

 

 

 

Et viktig element i den kristne tro og lære, er å drive med det som betegnes med det flotte ordet apologetikk. Ordet stammer fra gresk og betyr "systematisk forsvar av et standpunkt, lære eller doktrine". Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia", som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. 

 

Fra ordet apologetikk har vi også ordet apologet. Ordet apologet betyr egentlig "en som holder en forsvarstale" eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi (jamfør det engelske apology). Men begrepet benyttes især om teologer som forsvarer den kristne tro mot angrep.

 

 

I kristen sammenheng er en apologet en trosforsvarer som vil vokte evangelienes budskap eller dogmer når disse blir truet, uansett hvem eller hvor trusselen kommer fra.

 

 

 

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg inn - noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus." (Judas vers 3-4)

 

 

 

 

1. EN NYRENNESSANSE FOR ANTINOMISMEN

 

 

 

Blandt kristne i den vestlige verden ser vi idag en oppblomstring av et “nytt nådebudskap”, noe som egentlig ikke er annet enn en gjenoppliving av en gammel ubibelsk doktrine som kalles for antinomisme.

 

Ordet antinomisme kommer fra to greske ord. Det er ordet «anti» som betyr «mot», og «nomos» som betyr «lov». Antinomisme betyr dermed «mot loven», eller «lovløshet».

 

Det første ordet «anti» betyr «imot» eller «i stedet for», og tilsvarer vårt norske ord «anti», som betyr «imot».

 

Den andre halvdelen av ordet som er ordet «nomos», betyr:

(1) en lov, regel, standard.

(2) en naturlig regel eller moralsk oppførsel.

 

 

Dette er det samme ordet som er oversatt med «lov» (nomos) i Romerne 3:31.

 

«Setter vi da loven (nomos) ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven (nomos)».

 

Følgelig, når disse to greske ord «anti» og «nomos» kombineres, gir det meningen: lovløshet, uten, i motsetning til, eller imot lover, normer eller regler for moralsk oppførsel.

 

Antinomi var et ord som først ble brukt av Martin Luther, som et gjensvar til de som mente man bare kunne synde på nåden, noe som også blir kalt “billig nåde”.

 

 

Teologisk er antinomismen troen på at det ikke finnes noen moralske lover som Gud forventer eller krever at kristne skal adlyde. Antinomismen tar dermed en bibelsk undervisning til en ubibelsk konklusjon. La oss se hva som er den bibelske lære og videre hva som da blir en ubibelsk konklusjon.

 

Den bibelske lære er at kristne ikke skal anvende Det Gamle Testamentes lov som et middel til frelse. Da Jesus Kristus døde på korset, oppfylte Han nemlig den gammeltestamentlige loven. Her har vi noen meget klare skriftsteder:

 

“For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.” (Romerne 10:4)

 

“Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.” (Galaterne 3:23-25)

 

“For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.” (Efeserne 2:14-16)

 

Denne læren om frelse ved nåden alene er en bærebjelke i den evangeliske troslære som kom som en frukt av reformasjonen. Vi fikk begrepet “Sola gratia”, som betyr “nåden alene”.

 

Den ubibelske konklusjonen fra dette, er at det er ingen moralsk lov som Gud forventer at kristne skal adlyde. Antinomismen er dermed ubibelsk i at den overbetoner og forvrenger betydningen av Guds nåde og favør.

 

A.W. Tozer definerer i sin siste bok, “Paths to Power” (1911), antinomi på denne måten:

 

 

«Det kristne budskap er i vår tid dypt påvirket av den gamle fiende av rettferdighet, antinomisme. Antinomismens trosbekjennelse er lett uttalt: Vi er frelst ved tro alene, gjerninger har ingen plass i frelsen. Gjerninger er arbeid, og er derfor av ingen betydelse.

 

Hva vi gjør betyr ingen ting så lenge vi tror rett. Skille mellom tro og handling er absolutt og endelig. Spørsmålet om synd er avgjort en gang for alle av korset. All form for handling er utenfor sirkelen av tro og kan derfor ikke komme mellom den troende og Gud.

 

Slik er læren om antinomisme i korte trekk. Og så fullt har det gjennomsyret det grunnleggende element i moderne kristendom at den er godtatt av den religiøse masse som selve sannheten om Gud. Antinomisme er læren om nåden, båret av ukorrekt logikk, til absurditet. Den tar læren om rettferdiggjørelse ved tro og vrir den til deformasjon».

 

Charles Finney omtalte antinomismen slik:

 

 

«Antinomisme er den motsatte ytterligheten til legalisme. Hos legalismen er alt arbeid (gjerninger), i antinomien er det ikke noe arbeid. Bekjennende har gitt opp hele sitt liv til Kristus, de har kastet alt ansvar over på Ham, og gjør nå ingenting. Under påskudd av å være ledet av Ånden og av å vente på Gud til å åpenbare sin vilje for dem, gir de seg nå over til åndelig latskap (indolence)».

 

 

 

 

2. GUDS ORD AVVISER ANTINOMISME

 

 

 

 

Apostelen Paulus behandler spørsmålet om antinomismen i starten av Romerbrevets 6 kapittel.

 

«Hva skal vi si da? Skal vi fortsette å synde så nåden kan ble enda større? Langt derifra! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?»(Romerne 6:1-2)

 

Det vanligste angrep på læren om frelse ved nåden alene, er at dette oppmuntrer til synd. En kan jo undres: "Dersom jeg er frelst av nåde og alle mine synder er tilgitt, hvorfor kan jeg ikke dermed synde så mye jeg vil?"

 

Men denne tenkningen er ikke et resultat av sann omvendelse, fordi sann omvendelse gir et større ønske om å adlyde Gud, ikke et mindre ønske. Guds ønske og vårt ønske når vi er gjenfødt ved Hans Ånd, er at vi streber etter å ikke synde!

 

“Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.” (1 Johannes 2:1)

 

Vårt svar er å vie våre liv til Ham i kjærlighet, tilbedelse og takknemlighet for hva Han har gjort for oss.

 

“Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.” (Romerne 12:1-2)

 

En annen årsak til at antinomismen er ubibelsk er at der faktisk er en lov som Gud forventer at vi skal adlyde. Jesus sier faktisk at dersom du elsker Ham, så holder du også Hans bud.

 

“Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.” (Johannes 14:21)

 

 «For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.» (1 Johannes 5:3)

 

Antinomismen er i strid med alt det Bibelen lærer. Gud forventer at vi skal leve et liv i moral, integritet og kjærlighet. Jesus frigjorde oss fra de tyngende bud i Det Gamle Testamentet. Dette gir oss ikke en lisens til synd, men snarere en nådespakt. Det faktum at vi er frigjort fra lovens krav burde resultere i at vi lever i desto større lydighet mot Jesu bud.

 

“Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder fast på hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder fast på hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder fast på hans ord, i ham er sannelig Guds kjærlighet blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.” (1 Johannes 2:3-6)

 

La oss se på noen flere skriftsteder som klart avviser antinomismen. Vi starter med et par uttalelser fra Jesus.

 

“Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet (antinomi).” (Matteus 13:41)

 

“Og fordi lovløsheten (antinomi) tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.” (Matteus 24:12)

 

Dette er meget interessant, fordi de som forkynner antinomisme vil si at det er Guds kjærlighet og nåde som gjør at vi nå ikke behøver å gjøre noen ting, kun hvile i Guds nåde. For det er ingen bud lenger som vi trenger å holde.

Men Jesus sier jo det motsatte! Når man forkynner et lovløst evangelium er ikke dette kjærlighetens evangelium, men snarere et resultat av at kjærligheten er blitt kald! Når Han da sier at et endetidstegn vil være at kjærligheten blir kald hos de fleste, så henvender Han seg ikke først og fremst til de vantro. Han taler om dem som tror og sier at det kommer en tid hvor nådens og kjærlighetens evangelium forvrenges. Lovløshet (antinomisme) tar overhand nettopp fordi kjærligheten er blitt kald.

 

La oss nå se litt på hva Paulus skriver om antinomisme.

 

“Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet (antinomi)? Eller hva samfunn har lys med mørke?” (2 Korinter 6:14)

 

Nokså klare ord fra Paulus. Han spør rett ut hvilken delaktighet rettferdighet har men antinomy (lovløshet)? Dette er interessant, med tanke på at man i dag ser flere og flere som tar til orde for at Paulus kom med “det fulle evangeliet” og at hele Det Nye Testamente må ses i lys av det Paulus skriver.

Et av Paulus’ hovedbudskap var budskapet om rettferdiggjørelse ved tro. Vi finner dette i flere av hans brever, men særlig i Romerbrevets 8 første kapitler. Da er det interessant å se at den samme Paulus advarer mot å blande budskapet om rettferdighet med lovløshet (antinomi).

 

“For lovløshetens (antinomismens) hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.” (2 Tessaloniker 2:7)

 

Her går Paulus enda lenger, og kaller antinomismen for “lovløshetens hemmelighet”. Slik jeg ser dette, ligger det i ordene fra Paulus at et lovløst evangelium (antinomisme) vil bane vei for den kommende Antikrist. Vi lar dette ligge nå, men det er en interessant betraktning.

 

 

 

 

3. HYPERGRACE – EN NY NÅDELÆRE

 

 

 

 

Begrepet hypernåde (på engelsk: “Hyper-grace”) blir brukt for å beskrive en ny bølge av undervisning som legger stor vekt på Guds nåde, noe som samtidig fører til nedtoning og tilmed utelukkelse av andre viktige læresetninger, som omvendelse og syndsbekjennelse.

 

 

Hypernåde forkynnere hevder at Gud allerede har tilgitt all synd, både i fortid, nåtid og fremtid. Dermed trenger ikke en troende kristen å bekjenne sine synder. Den nye “hypernådelæren” sier at når Gud ser på oss, ser han bare hellige og rettferdige mennesker. Vi må derfor kun ha vårt fokus på Jesus, og ikke fokusere på synd.

 

En av premissleverandørene for dette nye nådebudskapet, er Joseph Prince. Han forkynner at vi fikk Guds tilgivelse allerede da vi tok imot troen på Jesu sonoffer. Dette ble gitt en gang for alle, og gjelder for alle mennesker til alle tider – dvs fortid, samtid og framtid.

 

 

Videre sier Prince at tilgivelsen kan illustreres med en ferdig betalt regning for all vår skyld gjennom hele livet. Vi har blitt født på nytt. Dermed har vår ånd fått Guds hellige natur. Derfor anklager vår samvittighet oss når vi bedrøver Den Hellige Ånd.

 

 

Prince fortsetter og sier at vi kan erkjenne feil i våre samtaler med Gud, men Gud fordømmer eller straffer oss ikke, f eks ved å svekke fellesskapet med oss. Prince illustrerer det å vandre i lyset, som en “nådedusj” som kontinuerlig vasker oss rene for ubevisst og bevisst synd. Å leve i åndelig fellesskap med Gud, som er lyset, er en pågående renselsesprosess.

Skriftstedet som Prince bruker for å underbygge dette, er følgende ord fra apostelen Johannes:

“Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1 Johannes 1:6-7)

 

Det hele handler altså om å vandre i lyset. Da er vi i Guds nådedusj, som kontinuerlig vasker oss og renser oss fra all synd.

 

Denne Hypernåde undervisningen er et godt eksempel på det å blande sannhet med feil. Å vektlegge skjønnheten og kraften i Guds nåde er bra, men disse nådelærerne neglisjerer det Paulus kaller for å forkynne "hele Guds råd".

 

 

“For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.” (Ap gjerninger  20:27).

 

 

Vi trenger å forstå at det å tre frem for nådens trone og takke Ham for at Han tilgir oss for alle syndene vi kommer til å gjøre i framtiden, beviser at vi ikke eier spor av Gudsfrykt. Det kan sammenlignes med å gå inn til naboen og på forskudd takke ham for at han vil tilgi alt det gale vi vil gjøre mot ham framtiden.

 

 

 

 

4. Å BEKJENNE SINE SYNDER

 

 

 

 

Det er sant at vi som kristne har blitt tilgitt av Gud. Men det betyr ikke at vi aldri trenger å bekjenne vår synd!

 

 

De nye nådeforkynnerne er enige om at vi trenger å bekjenne våre synder overfor andre mennesker som vi har forbrutt oss imot. Men samtidig sier man at en trenger ikke å bekjenne sine synder innfor Gud. “Gud har da ikke noe problem med våre synder”, blir det sagt. Man viser også til at ettersom Gud allerede har tilgitt oss alle våre synder, trenger vi ikke lenger å minne Ham på det som har med våre synder å gjøre. Med våre medmennesker blir det derimot noe annet. Her trenger vi å gjøre opp.

La oss se litt på dette. Vi ser på et viktig skrifsted i Jakobs brev.

 

“Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.” (Jakob 5:16)

 

Skal vi bekjenner våre synder for hverandre, hvorfor skulle vi ikke også behøve å bekjenne dem for Gud, siden enhver synd til syvende og sist er en synd mot Gud?

Hva det vil si å bekjenne våre synder, kan vi lære av Davids ord i Sal 32:3,5:

 

«Så lenge jeg tidde (om det jeg hadde gjort, min store synd) var mine bein skjøre, idet jeg stønnet hele dagen....men jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tok bort min syndeskyld».

 

 

Vi ser at denne bekjennelsen skjer overfor Herren. «Jeg vil bekjenne for Herren», sier David. Da skjønner vi at når han sier han «tidde», var det også en holdning han inntok overfor Herren.

 

 

Men hva vil det si, spør kanskje noen. Er det mulig å tie om noe overfor Herren? Alt er jo åpent og bart for hans øyne!

 

 

Jo, dette er noe erfaringen viser oss. I Davids munn betyr det egentlig å holde sin synd, sin dårlige og syke samvittighet på en viss avstand fra Gud. Syndserkjennelsen skal liksom helst få kjøles ned litt, før en er innstilt på å gå fram til nådestolen, falle ned for Gud, erkjenne synden og be om tilgivelse og nåde.

 

 

Men dette ordet kan også sies å tale om alle denne verdens mennesker, som går der døde, og ikke vil omvende seg. For hele verden går og tier med sine synder overfor Herren. Derfor lever de i sin ufrelste, ulykkelige tilstand. De kjenner ikke synden, og har derfor ikke mulighet for å bekjenne den rett.

 

 

Derfor betyr ordet «bekjenne» å omvende seg, lære å kjenne sin synd rett, den overhengende forbannelsen som hviler over en, og søke nåde i Kristus. Dette er da også alt som kreves for å få del i den forlatelsen som allerede er oppnådd gjennom Kristi fullbrakte verk.

 

 

“Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort…” (Salme 51:3-6)

 

“Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.” (Markus 11:25)

 

Her ser vi at det med å bekjenne våre synder og gjøre opp overfor våre medmennesker også får konsekvenser i vårt forhold til Gud. Dersom vi ikke bekjenner våre synder, får vi heller ikke tilgivelse fra vår Gud!

 

”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.” (Matteus 6:14-15)

 

Her ser vi at vår egen tilgivelse avhenger av at vi evner å tilgi andre.

 

Jesus sier det ganske klart: Dersom vi tilgir, så skal også vår himmelske Far tilgi oss! Dette er altså nøkkelen: Tilgi og du skal selv bli tilgitt!

 

”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt.”  (Lukas 6:37)

 

Å tilgi andre er selvsagt ikke et prestasjonsverk for å gjøre oss fortjent til frelse. Likevel er det slik at det å leve i samfunn med Gud krever omvendelse fra synder som vi begår i hverdagen. Bibelen sier klart at vi må bekjenne våre synder og dermed få tilgivelse.

 

Å nekte å tilgi viser mangel på takknemlighet over den nåde og miskunnhet som vi selv har mottatt fra Gud. Det må være en samklang mellom det å få tilgivelse av vår himmelske Far og det å tilgi vår neste.Om vi ikke tilgir andre, så avviser vi faktisk Guds tilgivelse til oss!

 

“Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.” (1 Johannes 1:6-10)

 

I disse versene bør vi legge spesielt merke til ordet dersom....

 

  • Dersom vi sier vi har samfunn mad Han, men vandrer i mørket.....
  • Dersom vi sier at vi ikke har synd.....
  • Dersom vi bekjenner våre synder.....
  • Dersom vi sier at vi ikke har syndet.....

 

De nye nådeforkynnerne er veldig glad i vers 7, som sier:

 

"Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd."

 

Dette er den såkalte "nådedusjen" som Joseph Prince taler så flittig om. Hans budskap er at så lenge du vandrer i lyset, så er du i en kontinuerlig "nådedusj" der Jesu blod renser deg fra alle mistak du gjør i hverdagen.

 

Denne læren er skummel, fordi det neste man da sier, er at vi ikke trenger å bekjenne våre synder! Det holder å "la nådedusjen ta seg av det".

 

Men det er vranglære! Fordi vers 9 sier helt uttrykkelig:

 

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

 

Her ligger et viktig dersom... Og når Guds Ord taler om noe, vil jeg holde meg til det Ordet sier! Dette er en årsak/virkning uttalelse, som viser at vi ikke kan ha det andre uten det første. Vi kan ikke ha konsekvensen uten betingelsen.

 

 

Hva er så forutsetningen for at Gud "er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet"?

 

 

Svaret gir seg selv: Dersom vi bekjenner våre synder....

 

Som jeg har sagt før så tror jeg ikke at dette betyr at du må huske hver en bidige gale ting du har gjort, for så å bekjenne dette.

 

Men hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd, så skal vi faktisk bekjenne!

 

Jeg blir iblandt manet av Ånden i mitt indre til å komme fram for Gud og si: "Herre, tilgi meg alle mine overtredelser og synder." Da er det nok ikke slik at alt blir nevnt med ord. Det er nok ikke slik at jeg alltid husker alt dette, slik at jeg kan nevne det.

 

 

Men når jeg ber Ham om å tilgi alt, så mener jeg alt og det forstår selvsagt også Ham. Det som da skjer, er at Han da minner meg på visse saker som Han vil jeg skal sette ord på og nevne ved navn. Dette slår aldri feil.

 

Jeg driver ikke dermed og leter etter synder. Men det er viktig å være såpass tålmodig i Guds nærhet at Han rekker å svare og tale inn i våre liv. Bønn er ikke monolog, men dialog.

 

Også David skriver om dette.

“Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!” (Salme 19:13)

 

Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt, på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev? Og hvorfor tar Jesus et så klart oppgjør med synd i Åpenbaringen kapittel 2 og 3?

 

 

Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Men hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, dersom Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

 

 

 

 

5. FORSONINGSDAGEN OG DET DAGLIGE OFFER

 

 

 

 

I 3 Mosebok 16 beskrives Den Store Forsoningsdagen. Kapitlet forteller at på den store Forsoningsdagen gikk Ypperstepresten inn i Det Aller Helligste med blod fra syndofferet. Her leser vi at "på denne ene dag skal det gjøres soning for dere så dere blir rene for Herren for alle deres synder." (3 Mosebok 16:30)

 

På Forsoningsdagen (Yom Kippur) ble blodet av syndofferet båret inn i Det Aller Helligste og stenket der foran Guds åsyn. Syndofferet derimot, ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård. Det som foregikk her var synlig for hele forsamlingen. Men Gud bød at kun ypperstepresten selv (Aron) skulle gå inn i selve Tabernaklet. Der gikk han gjennom Det Hellige og like inn i Det Aller Helligste, der han stenket blodet på alteret som en soning for folkets synder.

 

Men dette er kun et forbilde på den sanne forsoning - Jesu Forsoning! 

 

”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebreerne 9:11-15)

 

Jesus er vår Yppersteprest! Han gikk inn i selve Himmelen og bar fram sitt eget blod på det himmelske alter, i Det Himmelske Tabernakel. Således fant Han en evig forløsning!

 

”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”  (Hebreerne 9:24-26) 

 

Jesus gikk inn i selve Himmelen, som Den Sanne Yppersteprest på vegne av hele menneskeheten. Og denne gangen var det ikke en "uren" helligdom, gjort med menneskehender. Nei, Jesu blod ble presentert i Det Aller Helligste - innfor Guds Trone! Og blodet tilfredsstiller Gud!

 

Tilbake til Den Store Forsoningsdagen. Den tilgivelse som Israelsfolket fikk, gjaldt for et år av gangen. Når Aron kom ut fra Helligdommen og lyste velsignelsen over folket, var de tilgitt og frie. De hadde fått nåde for et helt år, fram til neste Forsoningsdag.

Men hva betydde dette i praksis? Betydde det at de nå kunne ta det med ro og ikke tenke mer på synden? Betydde den tilgivelse folket fikk på Forsoningsdagen at de ikke behøvde å ofre resten av året?

 

Nei! Vi leser nemlig at selv om folket fikk en “årlig nåde” på Forsoningsdagen, ble det likevel daglig frambåret syndoffer og blod ble utgytt. Vi kan lese om disse daglige offer i 4 Mosebok 28. Disse syndoffer skulle peke på dette offer som var gitt denne ene dagen og minne den enkelte om Guds rettferdighetskrav og Hans nåde.

 

“Du skal si til dem: Dette er det ildoffer som dere skal bære fram for Herren hver dag: to årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer.” (4 Mosebok 28:3)

 

Dette hadde med synderens samvittighet å gjøre. Det hadde å gjøre med nødvendigheten av bekjennelse, innrømmelse av behovet for nåde og med at andre og skulle bli minnet om at synderens synd var sonet. For presteskap og levitter var det viktig både å se at deres egen synd var sonet og å se at folkets og den enkelte av folkets synd var sonet, det var viktig for deres tjeneste!

 

Dette er et viktig bilde på forholdet mellom Jesu fullkomne offer og vår daglige vandring som kristne i hverdagen. Jesu offer er godt nok. Det holder for tid og evighet. Jesus trenger ikke komme ned for å sone flere ganger. Det ene offer var godt nok.

 

Men samtidig trenger vi å komme fram for Gud og bekjenne våre synder. Dette trenger vi å gjøre hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd. Og bildet med det daglige offer fra GT gir oss et tydelig bilde. Vi synder både i ord og handling. Og Skriften sier at den som klarer å styre sin tunge, er en fullkommen mann. Vis meg en kristen bror eller søster som lever uten å snuble på dette området.

 

 

 

6. DEN EKTE BIBELSKE NÅDE

 

 

 

“For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.” (Titus 2:11-14)

 

Her beskriver Paulus hva som er ingrediensene i den ekte bibelske nåden. For det første er Guds nåde slik at den kaller på oss til omvendelse. Når vi tar imot evangeliets budskap, blir vi frelst og født på nytt. Alt dette er av nåde og ikke gjerninger.

 

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Efeserne 2:8-9)

 

Her er vel de fleste nokså enige. Men vi trenger å se at Guds nåde er mere enn kun det å ta imot evangeliet og bli frelst. Dette er bare starten. Vi leste at Guds nåde fortsetter å jobbe med oss etter vi har blitt frelst. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.

 

Det er altså ingen passiv nåde vi snakker om. Det er ikke slik at vi tar imot Jesus og sikrer oss himmelbilletten, for så å lene oss tilbake og ikke gjøre noenting...

S5 Box