Undervisning
 
 

INNLEDNING
 
 
"Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Slik blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Galaterne 3:6-9)
 
Abraham utpeker seg som en av de ypperste eksempler på tro og lydighet mot Guds kall i hele Bibelen. Vi ser her at Guds Ord gir ham et mektig vitnesbyrd. Han blir tilmed kalt for de troendes far.
 
Vi skal derfor ta et lite studium hvor vi går gjennom de viktigste begivenhetene fra Abrahams liv og da spesielt hans vandring med Gud. Vi ønsker å finne ut hvordan og hvorfor denne mannen ble kalt for de troendes far.
 
 
 
1. ABRAM MØTER GUD OG MOTTAR SITT KALL
 
 
"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vi lvelsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot drog med ham. Abraham var syttifem år da han drog ut fra Karan.
 
Abram tok med seg Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land. Og Abram drog gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana'anerne bodde den gang i landet. Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbaret seg for ham." (1 Mosebok 12:1-7)
 
Abram vokste opp i Kaldea og levde der til han ble en eldre mann. Hans far, Tarah, hadde allerede flyttet fra Ur og til et sted som het Karan. Dette er litt interessant, for her ser vi at Abrams trosvandring egentlig startet med hans far (1 Mosebok 11:31).
 
Men Abram var allerede en gammel mann på 75 år nå. Han måtte sannelig vente lenge på Guds kall.
 
Men så kom kallet og visjonen som skulle forandre hele Abrams liv. Gud møter Abram og ber ham dra ut fra sitt land og sin slekt og sin fars hus, for å reise langt avsted - til et fremmed land som Gud ville vise ham. Dersom Abram var lydig i dette, ville Gud velsigne ham og gjøre ham til et stort folk!
 
Dette var den første trosprøve som Abram møtte - og han besto prøven! Han var villig til å reise fra sitt land, sin slekt og sitt eget folk, og dra til et ukjent land. Abram brøt opp og gjorde som Gud hadde sagt.
 
Historikere forteller at det folk som bodde i Kaldea, var månetilbedere. Fra et slikt miljø kalte altså Gud Abram, og Abram bådde trodde og adlød kallet.
 
 
 
2. ABRAM MOTTAR LØFTET OM EN SØNN
 
 
Senere talte Herren til Abram i et syn. Her mottar Abram et enda større kall - en visjon som lå på Guds eget hjerte: Abram skulle få en sønn, som skulle utgå fra hans eget liv!
 
"Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal  overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.
 
Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham:Slik skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." (1 Mosebok 15:1-6)
 
Gud sa at Abram skulle bli far til et stort folk, og fra hans eget liv skulle det komme en ætt som skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen!
 
Tenk at Abram nå var en gammel mann, men likevel så stolte han fullt og helt på det Gud sa. Vi leser at Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
 
 
 
3. ÅRENE GÅR OG VISJONEN SETTES PÅ PRØVE
 
 
 Vi ser at årene går og omstendighetene rundt Abram og hans liv blir bare verre og verre, i forhold til det løftet Gud hadde gitt om at han skulle få en sønn. Abram blir bare eldre og eldre og hans hustru Sarai har forlengst blitt så gammel at hun er ute av stand til å føde barn.
 
Dermed faller de for fristelsen til å prøve å "hjelpe Gud" med å oppfylle sitt løfte. Vi leser:
 
"Sarai, Abrams hustru, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar. Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til min trellkvinne, Kanskje jeg kunne få et varn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa. Så tok Sarai, Abrams hustru, sin egyptiske trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram. Det var da ti år siden Abram hadde bosatt seg i Kana'ans land. Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, ringeaktet hun sin frue." (1 Mosebok 16:1-4)
 
"Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael. Abram var åttiseks år gammel, da Hagar fødte ham Ismael." (1 Mosebok 16:15-16)
 
Sarai lar Abram gifte seg med sin trellkvinne Hagar, slik at de på den måten kan få en sønn. Slett ingen dum tanke, rent menneskelig sett. Men var dette Guds idé, eller bare en menneskeidé?
 
Så Ismael blir født, og Abram er nå 86 år gammel. Elleve år var gått siden Abram første gang møtte Gud, og nå sto Guds herlige plan overfor en stor prøve. Da Ismael var født, trodde Abram nemlig at Guds løfte endelig var oppfylt. Endelig hadde han en sønn som kunne arve ham.
 
Men Guds plan gjaldt ikke Ismael. Herren hadde utsett noe enda større for Abram.
 
 
4. GUD INNGÅR EN PAKT MED ABRAM, OG GIR HAM NAVNET ABRAHAM
 

"Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik. Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far til en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud." (1 Mosebok 17:1-8)
 
"Så sa Gud til Abraham: Sarai, din hustru, skal du ikke lenger kalle Sarai, men Sara skal være hennes navn. Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne. Ja, jeg vil velsigne henne og hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne. Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa i sitt hjerte: Skulle en som er hundre år gammel, få barn? Og Sara, som er nitti år gammel, skulle hun føde? Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn! Men Gud sa: Sannelig, Sara din hustru, skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. Og Ismael - også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år." (1 Mosebok 17:15-21)
 
Her ser vi at Gud åpenbarer seg for Abram igjen, og forsterker visjonen og løftet til å bli en pakt. En pakt er mye sterkere enn en visjon. En pakt er evig, den kan ikke brytes.
 
Abram får løfte om en sønn sammen med Sarai. Gud forandrer også deres navn til Abraham (far til en mengde folk) og Sara.
 
Dette blir for mye for Abraham, så han bryter ut i latter. Hans sinn kunne ikke fatte at en gammel mann på 100 år skule bli far, og enda mindre at en kvinne på 90 år skulle bli mor.
 
Derfor sier han: "...Måtte bare Ismael leve for ditt åsyn!"
 
Abraham var tilfreds med at han allerede hadde en sønn. Han hadde slått seg til ro med Ismael. Nå var han jo gammel og mett av dage og ellers fornøyd med det livet hadde gitt ham. Han hadde jo endelig også fått en sønn.
 
Har dette noe å si til oss kristne i dag?
 
Ja, det har det så absolutt!
 
I dag er det mange kristne som går rundt med en slik "fornøyd" holdning til alt rundt seg. Man er fornøyd med at man selv er frelst og har en menighet å gå i. Man er fornøyd med det man kaller et "jevnt godt virkeår", at møtene, økonomien og de ulike virkegrener i menigheten går jevnt og trutt. Man slår seg til ro med årsrapporter som f.eks. sier: "Dette året hadde vi to innmeldte, tre utmeldte og fire døde. Ellers et jevnt godt virkeår..."
 
Men en bonde eller en fisker ville aldri kalle en slik rapport for "et jevnt godt virkeår". Han ville betegne rapporten som en katastrofe! Ingen høst, ingen fangst! Ingen korn og ingen fisk. 
 
Jesus selv var inne på dette temaet, og se hva han sier:
 
"Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!" (Johannes 4:35)
 
Men disse fornøyde "menighetsmedlemmene" sier: "Ro dere litt ned. Vi må fostre de vi har. Vi har ikke nok ressurser til noe evangelistisk framstøt her. Det er ikke tiden for å ha en mer utadrettet virksomhet, vi har nok å strides med likevel. Menighetens økonomi er også stram nok som den er....."
 
Dette er det samme som å si: "La oss få beholde Ismael. Det er mer enn bra nok for oss."

Sara hadde den samme holdningen som Abraham. Hun hadde godtatt Ismael som sønn i huset, enda hun ikke var hans mor. Derfor reagerer også hun med latter når hun får høre dette budskapet.
 
"Og han (Herren) sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara ved seg selv og sa: Skulle jeg, når jeg er blitt gammel, føle lyst - og min herre er også gammel! Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tid vil jeg komme til deg igjen, på denne tid neste år, og da skal Sara ha en sønn. Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo!" (1 Mosebok 18:10-15)
 
Gud bekrefter for dem begge at på samme tid året etter, skal Sara ha en sønn!
 
 
 
5. ISAK - EN FRUKT AV ABRAHAMS TRO
 

Nå hadde Abraham gått og båret på dette løftet, denne visjonen i snart 25 år. Men Bibelen forteller at selv om Abrahams hode nok hadde tvilt, slik vi nettopp har sett, så holdt han likevel fast på løftet og ble sterk i sin tro.
 
"Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er jo vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
 
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet." (Romerne 4:16-22)
 
Abraham bevarte løftet og visjonen i sitt hjerte, og begynte å tro på den - helt til han var helt oppslukt av den!
 
Abraham takket Gud for den visjonen og det løftet han hadde fått. Derfor fødtes en levende tro i hans hjerte. Dette førte også til at Isak ble født til bestemt tid.
 
"Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik han hadde lovt. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om. Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sara hadde født ham, gav han navnet Isak. Abraham omskar Isak, sin sønn, da gutten var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak." (1 Mosebok 21:1-5)
 
Dersom Abraham hadde glemt det Gud hadde sagt, og nektet å tro på løftet, ville ingenting ha skjedd. Det var Abrahams tro som gjorde at visjonen ble oppfylt! Han lot ikke de mørke omstendighetene kvele visjonen og troen på Guds løfte.
 
Har dette noe å si oss idag?
 
Ja, det har det så absolutt!
 
Når vi ser ut over kristenheten i dag, kan vi stille spørsmålene:
 
- Hvor mange troende er villige til å bære på en visjon i 25 år, slik Abraham gjorde?
- Hvem holder ut i flere år, selv om omstendighetene bare blir værre og værre?
- Hvem blir sterkere og sterkere i sin utholdenhet og tro jo flere år som går?
 
Fordi mange ikke holdt ut i tålmodighetens og troens prøve, har både enkeltindividers kall, virksomheter og menigheter svunnet bort. Kanskje mindre enn halvparten av de prosjekter og visjoner som vi hørte om for 20 år siden, består i dag?
 
Vi har derfor en hel del å lære av Abraham. Han er i sannhet troens far, og et mektig eksempel for oss. Vi behøver virkelig mennesker av et slikt kaliber også i dag!
 
 
 
 

S5 Box