Undervisning

  

 

 

 

INNLEDNING

 

 

 

"Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun,som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet.Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue.Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser.I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft.Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den sisteog den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.(Åpenbaringen 1:10-20)

 

På øya Patmos fikk apostelen Johannes avdekket hemmeligheter av Gud. I et syn fikk han se Jesus Kristus gå midt mellom sju lysestaker av gull. Og i Jesu høyre hånd så han sju stjerner. Det apostelen så, ble han så bedt å skrive ned i en bok og sende til sju menigheter på fastlandet i Lille-Asia: I Efesus, Smyrna, Pergamum, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.  

Sju engler dvs. sju budbærere som jo engler betyr, skulle bringe brevene til de respektive menighetene. Dette var menneskelige budbærere som ikke bare var sendemenn, men også opplesere av budskapet på hvert sted. Rent historisk skjedde dette i år 96 e.Kr. Sju menigheter fikk opplest hvert sitt sendebrev. Siden har disse sendebrev blitt opplest over hele verden og blitt til åndelig lærdom for mange. 

 

 

 

 

1. PROFETISKE BREV SOM SKILDRER MENIGHETENS HISTORIE

 

 

 

Men sendebrevene har en videre betydning. For Jesus Kristus sa til Johannes: "Skriv det du , det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd , og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter". 

 

 

Johannes´ Åpenbaring er en profetisk bok. Den gir profetisk utsyn over Daniels 70. åruke dvs. de sju siste år av denne tidsalder. 

 

Hele åruken blir beskrevet gjennom de sju segl, de sju basuner og de sju vredesskåler. Sju-tallet står i Skriften for helhet og fullendelse.

 

"Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort." (1 Mosebok 2:2)

 

Men sjutallet blir brukt av Johannes ikke bare om det som skal komme, men også om det som nå er. Apostelen blir bedt om å skrive til sju menigheter, enda det fantes flere på fastlandet i Lille-Asia. Det var ihvertfall menigheter også i Troas, Kolossæ og Hierapolis. For ikke å snakke om menigheten i Antiokia, som jo heller ikke lå så langt unna.

 

Men disse syv menigheten ble altså valgt ut til å motta disse sendebrevene med disse profetiske innhold. 

 

De sju menighetene lå etter hverandre i en sirkelform. Apostelen så de sju menigheter som sju gullysestaker som sju stjerner brakte budskap til. 

 

Dersom en studerer brevene, ser man at de har en "syv-deling" bestående av:

1. Navn på menigheten

2. Tittelen Herren velger å bruke om seg selv (hentet fra kapittel 1)

3. Menighetens annerkjennelse

4. Påpekning/bekymring

5. Formaning

6. Løfte til de som holder ut

7. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene»

 

 

Betydningen av navnet på den menigheten det tales til har sammenheng med innholdet i brevet. På samme måte har tittelen Jesus velger å bruke om seg selv sammenheng med innholdet/betydningen/meldingen han gir til menigheten. Ingen ting er tilfeldig her.

 

Når nettopp sju menigheter er nevnt, er det et tegn på et profetisk panorama over hele menighetens tid på jorden. Disse 7 menighetene blir derfor av mange sett på som en profetisk beskrivelse av Guds menighet og dens utvikling gjennom historien. Det har blitt klarere og klarere i historiens løp at dette er hemmeligheten som Johannes fikk avslørt. 

 

I alle sendebrevene kommer det en befaling om å høre Åndens stemme og et løfte til den som seirer. I de tre første sendebrev kommer befalingen før løftet (Åpenbaringen 2:7,11 og 17). Men i de fire siste sendebrev kommer løftet før befalingen (Åpenbaringen 2:28-29, 3:5-6, 12-13 og 21-22). I de fire siste sendebrev får vi også høre at Jesus kommer igjen (Åpenbaringen 2:25, 3:3, 11 og 21).

 

La oss nå gå inn og se nærmere på de syv sendebrevene.

 

 

 

 

2. BREVET TIL EFESUS

 

 

 

"Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull:Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett.Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg.Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg òg hater.Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!" (Åpenbaringen 2:1-7)
 
 Sendebrevet til Efesus taler om menighetens første tid, fra Pinsedagen og fram til cirka år 100. Denne perioden begynte med en glødende kjærlighet, som for en del avtok etterhvert. Former og ritualer tok mer og mer over. Hebreerbrevet er et vitnesbyrd om dette.
 

"Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og la oss ikke holde oss hjemme når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere vet at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:24-25)

 

Vi merker oss at Jesus åpenbarer seg som "han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull..." 

 

Disse ordene har klar sammenheng med følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

 

"Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet."......."I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft." (Åpenbaringen 1:13 og 16)

 

Jesus holder de sju stjerner i sin høyre hånd. Her ser vi at Han beskytter sin menighet. Han sier også at Han går mellom de sju lysestakene av gull. Dette peker på at Han vokter den og er aktivt til stede.

 

Vi leser videre at menigheten var fremdeles attråverdig, som navnet Efesus jo betyr. De var også arbeidssomme og sto for en ren lære. De var altså nøye med hva de lærte.

 

Paulus advarte menigheten i Efesus om glupske ulver som skulle komme (også blant sine egne) da han traff dem i Milet på vei tilbake til Jerusalem (Apg 20). Leser en Jesu brev til Efeserne så ser man nettopp det at de blir berømmet for å «vokte evangeliet/Ordet» men at det påpekes at de har forlatt sin første kjærlighet.

 

Efesusmenigheten er jo som ønskemålet for enhver menighet; - den var full av nådegaver i funksjon, den var vel lært, hva den sanne lære angikk, og ikke bare hadde det i "glass og ramme" som et vakkert klenodie over seg selv, men praktiserte ut ifra det. De avslørte og utestengte falske apostler, m.a.o. de beskyttet Guds menighet mot dette; - de tålte ikke de onde, de arbeidet. Dette betyr at det lys de hadde drev dem, og de lot seg drive til handling, til virksomhet, og de var utholdende i dette, de hadde tålmodighet, i de prøvelser en slik menighet nødvendigvis må oppleve i en ond og gudfiendtlig verden.

 

Men dette var en frafallen menighet! Jesus selv, sier det slik til dem: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra."

 

Dette gir oss et rystende vitnesbyrd om hvor tidlig frafallet kom inn i Guds menighet. Vi ser også hvor alvorlig Herren ser på dette, til tross for at dette frafallet kun var i sin begynnerfase.

 

Han bruker ordet "falt fra" her, og med det tenker vi oss gjerne, at man litt etter litt glir bort fra grunnvollen og ender opp med noe annet. En meget alvorlig sak, det vil enhver kristen istemme, - men det ligger likesom noe unnskyldende i dette, å bli forført, - og da særlig i å bli gradvis forført. Skylden blir likesom liggende mer på forføreren og vår svakhet, slik som menneskene skyldte på slangen som forførte dem i Edens hage. 

 

Men Jesus bruker også et annet uttrykk her, som setter en stopper for enhver slik unnskyldning: "Men jeg har imot deg at du harforlatt...!" Dette uttrykker noe bevisst! De hadde med vitende og vilje ned- og bortprioritert dette, til fordel for andre åndelige saker.

 

Dette var nok et resultat og en følge av nettopp de gjerninger Jesus viser til, - som i seg selv var rette, men altså førte til det onde for menigheten, idet de begynte å regne seg selv dem til gode. De tok selv æren av dette og målte sitt gudsforhold på og ut ifra denne deres vellykkethet i disse ting.

 

Derfor er de gjerninger som synes så rette og så gode, slett ikke gode, - for de har ikke rette kilde lenger, de springer ut av en annen kilde, enn Guds! Det kan vi også se av, at Jesus taler til dem om omvendelse, - altså en tilbakevending til dette sentrale som de er falt ifra, og dermed også til de gjerninger som da ble gjort, - de som sprang ut av Guds kilde! Han sier til dem: "Omvend deg, og gjør de første gjerninger!"

 

Det kan derfor virke som iveren i å holde ute vranglære (som Paulus advarte ville komme) har gått på bekosting av hengivenheten og kjærligheten til Gud i denne menigheten. Derfor får de også en kraftig advarsel og formaning om å omvende seg. Historiske kilder fra denne tiden forteller at menigheten faktisk omvendte seg da de fikk dette kraftige brevet.

 

Men i dag er lyset borte fra Efesus, i det det Islamske mørke hviler over byen...

 

 

 

 

3. BREVET TIL SMYRNA

  

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, Han som var død og er blitt levende: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge. Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død." (Åpenbaringen 2:8-11)

 

Sendebrevet til Smyrna taler om menighetens tid fra ca. 100 - 313 e.Kr. med sterk forfølgelse av de kristne i Romerriket. Jesu ord i Matt. 5:10 ble realitet i denne perioden: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres". I en tid med forfølgelse trengtes myrra, som bruktes for å lindre smerte. Navnet Smyrna betyr knust myrra. Ettersom myrra er et bittert konserveringsmiddel, ville ikke da knust myrra smake enda mer bittert? Dette var et profetisk navn, som forutsa hvor grusom forfølgelsen ville bli for menigheten.

 

Vi merker oss Jesu åpningshilsen til denne menigheten: "Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende."

 

Disse ordene har klar sammenheng med følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

 

"Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

 

Her ligger en trøst og et håp for disse som måtte lide og dø for evangeliets skyld. Jesus er alfa og omega - den første og den siste. Han var død, men nå lever han. Også disse som gir sitt liv for evangeliet, skal engang oppstå til livet!

Keiser Diokletian mente at de kristne var en fare for Staten. Dermed startet han den verste forfølgelse mot de kristne som verden har sett til denne dag! Diokletian utstedte et dekret, som gjorde at kristne kirker ble ødelagt og alle bibler ble brent. Forfølgelsen var så intens og voldsom at Diokletian reiste et minnesmerke over utslettelsen av kristendommen! Denne forfølgelsen varte fra år 303 - 313 e.Kr. Vi må huske at Guds Ord ofte taler om dager som år og dermed blir det nokså oppsiktsvekkende at Jesus sier "...og dere skal ha trengsel i ti dager...".

 

I løpet av denne perioden gikk menigheten under jorden for ikke å bli tatt til fange. De underjordiske gravkamre som vi kaller "katakomber", finnes fremdeles i Roma.

 

Det er bare to av de sju menighetene i Lille-Asia som ikke får alvorlige formaninger og domsord fra Herren. Vi skal legge merke til at det ikke er de som kaller seg rike og vellykkede det her er snakk om. Det er de fattigste og elendigste av dem som unngår Herrens strenge pekefinger. En var utpreget fattig (Smyrna) og den andre (Filadelfia) hadde som kjennetegn at den hadde "liten styrke". Det er altså den fattigste av dem vi nå står overfor - Smyrnamenigheten.

 

Først kommer Herren til dem med en beskrivelse av seg selv. Han vil med det gjøre dem oppmerksom på hvem det er som våker over dem, og tar seg av dem. Vi glemmer så snart dette  - hvem som er vår Herre! Vi ser på oss selv, som om det berodde på det. Så må Han komme til oss og på ett eller annet vis få løftet vårt blikk høyere opp.

 

Smyrnamenigheten, og ikke minst dens forstander trengte nok, nettopp p.g.a. dens åpenbare fattigdom, å bli minnet om Ham som er rik nok, ja, som har selve livet i sin hånd og gir det til hvem Han vil, som Han minner dem om her innledningsvis: "Dette sier den første og den siste, Han som var død og er blitt levende!"

 

Tenk hvilket budskap bare dette er å få, for den som mer og mer blir klar over sin fattigdom!

 

Men så sier Jesus noe her, Han åpenbarer for dem en virkelighet som de ikke uten videre kunne se, og som ved første blikk ser ut som et paradoks; - Han gjør dem oppmerksom på, at de er rike!

 

Hvordan kan dette være mulig? Han stadfester jo at de er fattige, ja, Han kjenner til og vet om deres fattigdom, sier Han, - men så føyer Han til: "- men du er rik!"

 

Du som i din fattigdom, - det kan være mangel på økonomiske midler, det kan være mangel på menneskelige ressurser, det kan være en knugende opplevelse av åndens fattigdom, - har tatt din tilflukt til Jesus, kjenner du løsningen på denne gåte? 

 

De var uendelig rike i Smyrna, fordi de nettopp i sin fattigdom måtte ta sin tilflukt til Herren! Denne menigheten levde et rett liv innfor Gud. Alle forfølgelsene gjorde at de ble sterke i troen.

 

 

 

 

4. BREVET TIL PERGAMUM

 

 

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det." (Åpenbaringen 2:12-17)

 

Sendebrevet til Pergamum taler om menighetens tid fra ca. 312 - 606 e.Kr.  I 312 skjedde keiser Konstantins omvendelse til kristendommen. Forfølgelsestiden ble avløst av en forførelsestid, der menigheten "inngikk ekteskap med staten".

 

Da Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion, benyttet han seg også av dette rent politisk. Han brukte ekteskapet mellom stat og kirke (inkludert innlemmelsen av kjetteriet fra den babylonske religionen) for å styrke keiserrikets enhet. Kristendommen ble antatt som statens religiøse grunnlag, og alle andre religioner (inkludert jødedommen) ble forbudt. Navnet Pergamum betyr forøvrig ekteskap. Menigheten havnet i det Jakob 4:4 advarte imot: "Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende".

I kirkehistorien blir menigheten i Pergamum dermed et bilde på den troløse menigheten, som går på kompromiss med verden.

 

Overfor denne menigheten presenterer Herren seg som "Han som har det tveeggede skarpe sverd!" Hva slags sverd det er tale om, det har vi vitnesbyrd fra Hebreerbrevets forfatter om:

 

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."(Hebreerne 4:12)

 

Og som vi også ser av Johannes' møte med den herliggjorte Jesus på øya Patmos: en av Jesu egenskaper var det tveeggede, skarpe sverd som gikk ut av Hans munn. Han er i seg selv sannheten, og sannhetens ord går følgelig ut av Hans munn! I åpningssynet i kapittel 1 leser vi følgende:

 

"I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd..." (Åpenbaringen 1:18)

 

Nettopp dette trengte denne menigheten å bli gjort særlig oppmerksom på, at Guds Ord er som et tveegget sverd, og at Jesus er dette Ordet ! Dette fordi de var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.

 

Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en "syndenes tillatelse", noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv. Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte utvalgte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for "paver" og falske apostler.

 

Nikolaittenes lære er beslektet med Bileam. Nikolaittene var en sekt som man mener ble oppkalt etter en diakon som heter Nikolaus. De lærte en falsk kristen frihet, der en ikke var så nøye med avgudsoffer og hor, og som hadde en falsk lære om kristent fellesskap. Dette begynte å gjøre seg gjeldende i Pergamum. Det var ikke bare eiendommer de skulle ha felles, men alt skulle de ha felles. De gikk så langt at de lærte at man kunne ha felles hustruer. Dette førte til hor, til synd mot det sjette bud. Bileams lære gikk nettopp ut på dette at når det ikke gikk å forbanne Israel, så gav han rådet til at man heller forføte dem med avgudsdyrkelse og hor.

 

Pergamummenigheten framstår dermed som symbolet på den verdslige menighet.

 

Vi leser også at menighetens omgivelser framstår som stedet hvor Satan har sin trone. Dette kan referere til det store Zevs-alteret som lå høyt over byen. Pergamum var også stedet for en offisiell kult med keisertilbedelse og et helbredelsessentrum assosiert med Asklepios tempel. Her drev de også med tilbedelse av den babylonske fruktbarhetsgudinnen Astarte.

 

Menigheten var delt i denne perioden, og den fikk derfor beskjed om å omvende seg. Men omvendelsen kom aldri! Samarbeidet med staten ble bare sterkere. Derfor måtte Herren "flytte lysestaken bort" fra denne menigheten.

 

 

 

 

5. BREVET TIL TYATIRA

 

 

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, Han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne lære og ikke kjenner Satans dybder, som de sier - til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 2:18-29)


Sendebrevet til Tyatira taler om menighetens tid fra 606 - 1517. I 606 e.Kr. ble Romas biskop Bonifacius valgt til universell biskop. Med dette trådte pavedømmet i funksjon. En verdensvid kirke med Roma i sentrum har siden forført mange med innføring av hedenske skikker i kristendommen. Dette var en lang og svært mørk tid for Guds menighet.

 

Vi legger merke til åpningshilsenen Jesus kommer med til denne menigheten: "Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildsluer og føtter som skinnende kobber..." (Åpenbaringen 2:18)

 

Disse ordene fra Jesus, viser til følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

 

"Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue." (Åpenbaringen 1:14)

 

Jesu øyne er som ildsluer, og de ser alt som foregår i Guds menighet!

 

Også her i Tyatira var det først og fremst vranglære som truet menigheten, denne gang representert ved og gjennom kvinnen Jesabel, en selvutnevnt profetinne, som vi ser av Jesu ord: "hun som sier at hun er en profetinne." Men hennes gjerninger vitner imot henne: "som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer."

Det "horeri" det tales om her er åpenbart et åndelig horeri, og vil da si å gi seg inn i hennes lære.

 

Dette å gi seg av med falsk lære, og dermed begynne å dyrke andre guder, dvs. avguder, omtales stadig i Bibelen som åndelig hor, ekteskapsbrudd, utroskap. Slik ser vi det også når Babylon omtales i Åpenbaringsboken som "den store skjøgen" og "mor til skjøgene på jorden." Skjøgen Babylon representerer nettopp den falske religion.

 

"Og han førte meg i ånden ut i ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen, og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter. På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.Og jeg undret meg storlig da jeg så henne." (Åpenbaringen 17:3-6)

 

Det er bemerkelsesverdig at Tyatira betyr gjentagne offer. Messeofferet, som er et av de viktigste og sentrale sakramenter i Den Katolske Kirke, er et offer hvor Jesu offer gjentas igjen og igjen. (Mer om dette i artikkelen: "Den Katolske kirkes vranglære"). 

 

Det som var særlig ille i denne  menigheten, var at ikke bare virket Jesabel der med sin forførelse, men menigheten tålte henne!

Muligens har menigheten innsett, at kostnadene ved et oppgjør med Jesabel og hennes tilhengere ville bli svært store, og så har man prøvd å komme unna med dette, å ikke støtte opp om henne aktivt, men har tålt hennes virksomhet.

 

Denne menigheten får stor ros av Herren, idet Han sier; "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første."

 

Men hva gagnet det egentlig, når de som ble vunnet for Herren ble ført inn i en menighet, hvor Jesabel fikk utøve sin virksomhet!

 

Vi får virkelig åpenbart denne kjærlighet også i teksten her, ikke bare gjennom den omsorg for menigheten som vi møter i Jesu inngripen, men også i Hans kjærlighet til, og omsorg for, Jesabel! Denne kvinnen, som uten Herrens velsignelse eller gave, hadde tiltatt seg en profetinnerolle i menigheten, og brukte denne sin stilling til å forføre, og altså ved det slå i hjel Herrens tjenere;  om denne kvinnen sier Han: "Jeg gav henne tid til å omvende seg."

 

Det vil altså si, at hun må ha blitt opplyst om sin synd, og så fått tilstrekkelig tid til å tenke seg om, - og i tillegg ha blitt gjort oppmerksom på muligheten for omvendelse og forlatelse! Alt dette ligger jo i Jesu ord her: "men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv." Og så kommer dommen: "Se, jeg kaster henne på sykeseng."

 

Merk deg det!   kommer dommen! Først etter at Herrens kall til omvendelse og tilgivelse er forkastet!

 

Herren hadde altså imot denne menigheten at Jesabel fikk råde. Hun kalte seg selv for profetinne, men hun ledet sine til å drive hor og ete avgudsoffer. Dette er et bilde på Mariadyrkelsen og andre ritualer i Den Katolske Kirke.

 

Men det var en splittet menighet dette, det var "andre i Tyatira, som ikke hadde denne lære"...."til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer!"

 

De blir gjort oppmerksomme på, at de har noe, og dette de har, det skal de holde fast på!

 

 

 

 

6. BREVET TIL SARDES

 

 

 

 

 "Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:1-6)

 

Sendebrevet til Sardes taler om menighetens tid fra 1517 til 1750.  I 1517 hang Martin Luther de 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Med det startet reformasjonen, som også Calvin og Zwingly var foregangsmenn for. ”Sola Scriptura”, skriften alene, som ble understreket og førte til åndelig oppvåkning. Det samme ble sannheten om Rettferdiggjørelse ved troen alene, uavhengig av sakramentene. Men reformasjonen førte også etterhvert til mange navnkristne. Bemerkelsesverdig er det at navnet Sardes betyr de som unnslapp.

 

Reformasjonen var et troverdig forsøk på å renske kirken fra falsk lære og avgudsdyrkelse. Mye godt skjedde i denne tiden, men reformasjonen gikk dessverre ikke langt nok. Etter hvert prøvde protestantene å inngå flere kompromiss med Den Katolske Kirke. Dette førte til at store deler av den protestantiske kirken sank ned i "navnekristendom". Derfor står det om den at den hadde et navn av at den levde, men i virkeligheten var den død. Resultatet ble at selv om reformasjonen ble gjennomført, så lå det både politiske og åndelige motiver bak som ikke var rene. Menigheten var fremdeles bundet av former og ritualer, og menigheten var fremdeles død, selv om den gav inntrykk av å være levende.

 

Jesus presenterer seg her som "Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner". Hva de sju stjerner er, det har vi allerede fått forklaringen på: "De sju stjerner er engler for de sju menigheter." (Åpenbaringen 1:20) 

 

Når det gjelder Sardesmenigheten, så er det her svikten og frafallet åpenbares: " jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud." Og vi får straks forklaringen på at Han ikke har funnet dem fullkomne for Gud: "Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!"

 

De hadde falt i fra det de hadde blitt frelst og satt inn i samfunn med Gud ved! Vi har tidligere i gjennomgangen pekt på formaninger forskjellige steder i Skriften, om å holde fast ved det de hørte i begynnelsen, altså selve frelsesgrunnlaget.

 

Derimot var det slett ikke noe å si på menighetens gjerninger i det ytre, dens virksomhet, det forstår vi av at den hadde navn av å leve! Men så åpenbares det tragiske og alvorlige, at alt dette som folket så, og som forårsaket at de betraktet denne menigheten som levende, det var bare et ytre skinn, et bedrag! Sannheten var stikk motsatt, nemlig døden! Når Herren, i motsetning til folket, så på denne menigheten, da så Han død!

 

Vi må merke oss dette, at de menigheter som befinner seg i denne tilstand, de viser seg ytre sett som det motsatte av hva de i virkeligheten er. Her er snart for oss å bli lurt! Mens de menigheter som virkelig lever, de har navn av å være døde! Smyrna- og Filadelfiamenigheten, den fattige og den svake, de spottes av de rike og de sterke. Men de lever! Nettopp deres fattigdom og svakhet gjorde dem så avhengige av Jesus. Så var de rike, ikke som disse frafalne, i seg selv og på egne gjerninger, men i Ham!

 

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine." Ja, så fantes de også der, selv om de var få. Jesus betegner dem som dem som ikke har sølt til klærne sine!

 

Kan du tenke deg noe stort mer forsmedelig enn et voksent festkledd menneske som søler til sine klær, og så blir gående i disse tilsølte klærne, og søler dem mer og mer til! Det var Sardesmenighetens situasjon! De så det ikke selv, men nå er Han her som har øyensalven. Har du sølt til de klær du fikk i fødselen? Har du prøvd å legge noe til? Har du lagt over deg en kappe av noe eget i tillegg?

 

Jesus betegner disse "få navn" i Sardes som verdige! Verdige til å gå med Ham i hvite klær! Det er slett ikke slik de føler seg disse, å nei, men det er slik de er

 

Til sist kommer Jesus med ordene "Den som seirer....." Hva vil det si?

 

Paulus beskriver også det godt: "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen." (2 Timoteus 4:7).


Det er altså, hva striden står om, å bevare troen! - eller rettere: - å bli bevart i troen. Det ser du gjennom alle hans brev, det er det han også kjemper for at menighetene og den enkelte troende skal oppnå. Hans seier består altså ikke i at han har fått utrettet mye for og i Guds rike, at han har vokst som kristen osv., men at han har blitt bevart og værende i det som han hørte ifra begynnelsen, det som ble ham til tro!

 

Det er ingen annen måte å seire på for deg heller, enn at du blir værende i Hans seier!

 

 

 

 

7. BREVET TIL FILADELFIA

 

 

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, Han som har Davids nøkkel, Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad - det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud - og mitt eget navn, det nye. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:7-13)

Sendebrevet til Filadelfia taler om menighetens tid fra ca. 1750 til cirka 1950. John Wesley og George Whitefield sto fram som vekkelsesredskap og ble etterfulgt av William Carey som den moderne misjons far. Senere kom også menn som William Booth og frelsesarmeen. Vi fikk også menn som Jonathan Edwards, Charles Finney, Charles Spurgeon og DL Moody. Og fra omlag år 1905 fikk vi også en verdensomspennende pinsevekkelse. En åpnet dør for misjon ble det i denne tid og i kjølvannet av dette ble nytestamentlige menigheter ordnet preget av broderkjærlighet.

 

Navnet Filadelfia betyr broderkjærlighet. Denne perioden var preget av vekkelsestider, og vi fikk en oppvåkning på mange sentrale sider i Guds Ord. Vi hadde metodistvekkelser, hellighetsvekkelser, baptistvekkelser og pinsevekkelser, samtidig som misjonen ble løftet fram.

 

Vi merker oss at Jesus presenterer seg for denne menigheten som: "Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp." (Åpenbaringen 3:7)

 

Disse ordene må ses i sammenheng med følgende ord fra Jesus i åpningssynet i kapittel 1: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

 

Jesus er Den Hellige. Han er også Den Sannferdige. Vandrer vi i renhet, hellighet og sannhet - så vandrer vi med Ham og slik som Ham! Han har også nøklene til døden og dødsriket. Han har makt til å lukke opp og lukke igjen.

Dette er den andre av de to menighetene i Lille-Asia som kun får trøstens og oppmuntringens ord fra Herren. Den første, Smyrnamenigheten, stred og led under sin fattigdom, uten å se at nettopp den var årsaken til den rikdom de eide i Gud! Filadelfiamenigheten er som nevnt den andre som opplever å få bekreftet sin salighetsstand og Guds velbehag over seg, og dette er menigheten med liten styrke.

 

Nettopp dette at de opplevde seg selv som lemmer på Kristi legeme med liten styrke, forårsaket at de klynget og klamret seg til Guds ord som de gjorde, det som Herren her beskriver slik: "du har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn!"

 

Han taler ikke om en åpen dør, for det er denne døren inn til samfunn med Gud, ikke uten videre; - men om en åpnet dør! Det er en i utgangspunktet lukket dør, som nå er blitt åpnet. 

 

Dette er en åpnet dør inn til samfunn med Faderen, for den som ikke har noen annen grunn å nærme seg Ham på. Hebreerbrevet beskriver denne dør så klart og fint: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen" (Hebreerne 10:19) Og Jesus selv sier det slik: "Jeg er døren!" (Johannes 10:9).

 

Men dette taler også om noe mer. Paulus beskriver situasjonen i Efesus: "I Efesus blir jeg til pinse. For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom." (1 Korinter 16:8-9) og i Troas: "Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, var det åpnet en dør for meg i Herren." (2 Korinter 2:12).

 

 

Det er godt å bli trøstet av Herren! Dette fikk Filadelfiamenigheten høre: det var en åpnet dør for dem inn til Faderen, og også en åpnet dør for dem ut til mennesker og fjerne folkeslag som skulle bli frelst!

 

Trenger vi å høre dette i dag? Eller er vi fornøyd i en situasjon, der vi helst burde gråte?

 

Til sist kommer da løftene til den som holder fast på det han har: "Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad - det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud - og mitt eget navn, det nye!"

 

Dette er forunderlige ting, men det som kort kan sies om det er, at du for evig og alltid skal befinne deg i Guds nærhet, i Hans tempel, med Guds navn, den hellige stads navn og Jesu navn, skrevet på deg, som segl på at du hører dem til!

 

Det må være den høyeste salighet! Og løftet er gitt til den som i seg selv har liten styrke! Er det du?

 

 

 

 

8. BREVET TIL LAODIKEA

 

 

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier Han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på Hans trone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:14-22)

 

Sendebrevet til Laodikea taler om menighetens tid fra ca. 1940 til Jesu gjenkomst. I denne tiden har demokratiet og folkestyrementaliteten vært fremtredende, istedenfor at Kristus har fått styre sin menighet. Bemerkelsesverdig er det at Laodikea betyr folkestyre. Dette er altså menigheten for folkets rettigheter. Det er en tid hvor lekfolket blir mer opplyst enn forkynnerne, og de ansetter og sparker pastorer og ledere som de selv vil. 

Egentlig startet også laodikeaperioden på 1800-tallet, med sin liberale og meget negative bibelkritikk. Men dette har bare fått enda mere fritt spillerom i den senere tid. 

 

Dette er selveste frafallskirken. Den  tror den har livet i Gud, men har faktisk aldri hatt det! Den er verken kald eller varm, men lunken. Det er ikke lenger Guds Ord som er utslagsgivende for denne kirkes lære, men de verdslige styresmaktene (staten), det verdslige og kompromissaktige presteskapet og det ugjenfødte folket. Disse vil kun bruke kirkens rammer og tradisjoner som et skalkeskjul for å leve ut sine egne lyster og rettferdiggjøre sin syndfulle livsstil.

 

Vi merker oss at Jesus presenterer seg for denne menigheten som "Han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk." (Åpenbaringen 3:14)

 

Disse ordene fra Jesus må ses i sammenheng med følgende ord fra åpningssynet i kapittel 1: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

 

Jesus er opphavet til Guds skaperverk. Han er Amen, som vil si at det er Han som kan lukke opp og lukke igjen.

Det var ennå håp for Laodikeamenigheten, det ser vi av at Jesus i det hele tatt oppsøker den og banker på døra. Likevel var den i ferd med å utvikle seg imot å bli Satans synagoge! Kan du tenke deg det? Denne så tilsynelatende vellykkede menighet, om en kun så på det ytre, så ville det bli oppfattet som et ondsinnet og djevelinspirert angrep på en sann Guds menighet, å antyde noe så alvorlig som å hevde at den nå var på vei ned i sluket, til å bli en del av selve Satans rike. Men den var virkelig det!


Kan det gå så ille med en menighet? Ja, det kan det!

 

Er det noen ting vi skal være særlig oppmerksomme på i dag, så er det Skriftens ord om de forførende ånder, luften er full av dem, og de finner sin plass også i Guds menighet!

Men hvorfor var menigheten i Laodikea lunken i sin tro? Jo, de hadde en feil forståelse av sin egen situasjon. De sa "Jeg er rik, jeg har overflod og lider ingen nød".

En kan jo bare tenke seg hvordan lederne i en slik menighet tenker....: "Nå er vi ferdige med å reise det nye kirkebygget. Gavene fortsetter å strømme inn. Vi har solid utdannelse og mange teologer her iblant oss. Vi har flere kor og en rekke musikanter. Alt er så flott og vellykket i vår menighet..."

I dag er det mange menigheter som har redusert sine møter til sosiale sammenkomster. På søndag har de en kort gudstjeneste, med en kort tale (andakt), mye skrål og minimalt med bønn. Deretter spiser og drikker man under et falskt dekke av at dette skal være et fungerende kristent fellesskap! Men Guds Ord sier...:

"Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd." (Romerne 14:17)

 

Laodikeamenigheten var oppblåste. De var lullet inn i selvtilfredshet og toleranse. Dette fører igjen til likegyldighet. Og idag er det mye likegyldighet i Guds menighet. Likegyldighet mot synden, likegyldighet mot verdslighet og passivitet i forhold til det Gud taler til menigheten. Vi er kommet inn i en bekvemmelighet, hvor det ikke lenger passer seg å tale om synd og omvendelse. Vi vil ikke høre så mye om blod, kors og lidelse. Dermed bryr vi oss heller ikke så mye om å ta et oppgjør med synd, likegyldighet og verdslighet i vår midte!

 

Men nå skal vi se på noe gledelig: Jesus kom ikke tomhendt til denne menigheten. Han hadde med seg store gaver, der Han sto og banket. Men Han kunne ikke gi dem disse, så lenge de var rike i egne øyne. De trengte å få salvet sine øyne så de kunne se riktig. Og de behøvde bare å be Ham om det, så skulle de få det de trengte!

 

Jesus ber dem om å kjøpe av Ham, og dette er selve grunntanken i evangeliet: Bare hør: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøputen penger og uten betaling vin og melk!" (Jesaja 55:1).

 

Han var kommet for å gi Laodikeerne noe, noe som de virkelig trengte!

 

 

 

 

9. AVSLUTTNINGSORD

 

 

 

 

Vi må ta med oss en viktig sak til her. Vi har sett på de respektive tidsperiodene som man mener at de syv sendebrevene henspelier mot. Men vi skal også merke oss at de tre første menighetene ikke nevner noe om Jesu gjenkomst. Men alle de 4 siste brevene gjentar dette: "Se, jeg kommer snart." Mange mener at dette kan henspeile mot den tanken at de 4 siste menighetene skildrer 4 ulike menighetstyper som vi vil finne i menighetens siste tid før Jesus kommer tilbake.

 

Sendebrevene avslører at tre menighetstyper fikk prege menighetens første tid, mens fire menighetstyper vil prege menighetens siste tid. Som Paulus fikk avdekket hemmeligheten om menigheten, fikk Johannes på Patmos altså avdekket hemmeligheten om menighetens tid på jorden.... 

 

S5 Box