Undervisning

 

 

Følgende artikkel er en bearbeidet utgave av Fred V. Hjortlands artikkel med samme tittel. Om du søker på f.eks. google på denne tittelen, vil du også finne Hjortlands originale artikkel. Jeg har bearbeidet stoffet litt, men godt og vel 80% av artikkelen er forfattet av Hjortland. Dette er et viktig budskap og min/vår bønn er at kristenheten tar til seg denne åpenbaringen, slik at vi kan oppleve flere bønnesvar i vår midte...

INNLEDNING 

 

 

 

”…Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber og får ikke, fordi dere ikke ber rett…..” (Jakob 4:2-3)

 

Hva innebærer det å be rett? Dette spørsmålet har helt klart mange aspekter. Tro og hellighet kan for eksempel være to interessante stikkord og innfallsvinkler. Men slik jeg ser det, er det ett forhold vedrørende bønn som overskygger og går foran alle andre i viktighet. Nemlig det å finne ut av hvem man skal be til! Bare når man ber til den rette, kan man på noen som helst måte begynne å be rett! Dette er noe som sier seg selv. Men da blir det svært så viktig å finne ut av hvem man skal be til!

 I utgangspunktet skulle man ikke tro at det var særlig vanskelig for en kristen å vite hvem han eller hun skulle be til. Men faktum er at det råder stor usikkerhet blant kristenfolket i forhold til dette spørsmålet. 

Vi skal derfor se litt på hva Bibelen faktisk lærer om hvem vi som tror skal be til. Vi trenger da å se på hvem bønner blir rettet mot i Det Gamle Testamente og desto viktigere - hvem bønner blir rettet mot i Det Nye Testamente.

 

 

1.  Hvem blir bønnene rettet mot iDet gamle testamente?

 

La oss først se på noen skriftsteder fra Det Gamle Testamente, som viser oss hvem man ba til i Den Gamle Pakt.

“Dersom du vender deg til Gud og ber den Allmektige om nåde.” (Job.8:5)        

“Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud! For til deg ber jeg. (Salme 5:3)

“Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord.” (Salme 54:4) 

“Gud, i stillhet priser de deg på Sion. ... Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød.” (Salme 65:2-3)  

“Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil du la din vrede ryke mot ditt folk som ber til deg?” (Salme 80:5)

“Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud!” (Salme 84:9) 

 “La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!“ (Klagesangen 3:41) 

Vi kunne tatt med mange andre skriftsteder, men vi ser at alle bønner som blir bedt i GT rettes mot Gud. Det klare trosfundament i hele GT er at det bare finnes én Gud og at alle bønner skal rettes mot ham! 

Vi kan altså slå fast at i hele det Gamle Testamente blir alle bønner rettet mot Gud Den Allmektige, himmelens og jordens skaper! En troende jøde i gammeltestamentlig tid - og på Jesu tid - var en person som ba til Israels Gud, himmelens og jordens skaper. Ut fra jødenes strenge monoteistiske Gudstro var det umulig at bønner kunne rettes mot noen annen. 

 

2. Hvem blir bønnene rettet moti evangeliene?

 

Vi trenger nå å gå til den delen av Bibelen som inntroduserer oss for hele Treenigheten. I GT hadde man ingen lære som viste til noe annet enn Gud, Herren. I Det Nye Testamente introduseres vi for Jesus Kristus, Guds Sønn og verdens frelser. Vi introduseres videre også for Den Hellige Ånd, som en egen guddomsperson og talsmann som Jesus skulle sende i Hans navn. 

Dette gjør det svært så viktig å finne ut av om Det Nye Testamentet også åpner opp for bønner direkte til disse guddomspersonene? Vi starter med å se på hvordan bønnepraksisen er i de fire evangeliene.

“Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene." (Matteus 4:10)

Her ser vi at Jesus viser til de rettningslinjer som var gitt i Den Gamle Pakt når det gjelder hvem vi skal tilbe, dvs hvem vi skal be til. Jesus innfører altså ikke noen ny bønneform, men viderefører det som GT lærer om hvem vi skal be til. 

Dette understrekes særlig klart den undervisning Jesus gir i Bergprekenen og undervisningen om Fader-Vår bønnen.

“Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.   Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen!...”    (Matteus 6: 6-9)

”Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham (Matteus 7:11)

Det er altså den Far vi har i himmelen som gir oss bønnesvar – til den som ber Ham.

“Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.  (Matteus 18:19)

 Igjen understreker Jesus det same. Det er vår Far i himmelen som gir oss bønnesvar.

“Tidlig neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten av.  Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet.»  Men Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud!  Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, så skal det også gå slik.  Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.” (Markus 11:20-24)

 Av sammenhengen kan vi se at det er Gud vi skal ha tro til, og dermed også Ham vi ber til.

“En gang var han et sted og bad. Da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: Når dere ber, skal dere si: Far! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.” (Lukas 11:1-2)   

 “På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.  Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna  og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!»  Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene.  Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan.  Jesus sa:«Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?  Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»  Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.» “ (Lukas 17:11-19)

 Her bør vi legge merke til at Jesus ikke spør hvorfor de ni ikke kom for å gi Ham ære. Han spør hvorfor de ikke vendte tilbake for å gi Gud æren. Ingen tvil om at det var Faderen Jesus siktet til her.

“Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp: I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske....Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?”  (Lukas 18:1-7) 

“Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud“ (Lukas 18:42-43)

“Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett.“ (Lukas 19:32-37)

 Legg merke til at dette var disippelflokken, som hadde tilbragt mye tid sammen med Jesus og hørt Hans undervisning. De retter ikke sin pris og glede mot Jesus, men priser Gud – altså Faderen.

«Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.»  Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem.  Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.  Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.  Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Johannes 4:19-24)

 Hvorfor sier ikke Jesus at de sanne tilbedere skal tilbe Ham i ånd og sannhet. Nei, vi ser at Jesus hele veien lærer oss å tilbe Faderen og rette våre bønner kun til Ham.

Evangeliene gir oss et entydig bilde av at Jesus selv, hans nærmeste disipler og alle jøder han var i kontakt med, alle har det til felles at de retter sine bønner mot Gud Fader. Aldri noen gang hører vi om gudfryktige mennesker som ber til noen annen enn den Allmektige Gud. 

Om Jesus hadde lært sine disipler og sine tilhørere å be til noen andre, ville det selvfølgelig ha ført til stor strid og store protester. Som gode jøder som hadde fått det inn med morsmelken at alle bønner kun skulle rettes mot den ene og eneste Gud, Israels Gud, ville både disiplene og folket automatisk ha kommet med massive innvendinger.

Men noen slike innvendinger hører vi aldri om i evangeliene! Hvem man skal be til, synes overhodet ikke å være noe stridsspørsmål. Alle retter sine bønner mot den samme opphøyde Majesteten på himmelens trone!

 

 

3. Johannesevangeliets hemmelighet - Bønn til Faderen i Jesu navn

 

Før vi går videre inn i studiet av hva Det Nye Testamente lærer oss om hvem bønn blir rettet til, må vi ta med oss en meget viktig sannhet som åpenbares i Johannesevangeliet. Selv om Jesus aldri lærer oss å be bønner direkte til Ham, så underviser Han om å be til Faderen i Jesu navn!

“Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen.” (Johannes 14:13)

“Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.  Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn.” (Johannes 15:15-16)

 “På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen. (Johannes 16:23)

“Det jeg nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere;  for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud. Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.» (Johannes 16:25-28)

Jesus har gitt oss rett og myndighet til å be i Hans eget navn! Å be i en annen persons navn betyr at vi ber med de samme rettigheter som om den personen selv sto der og ba!

Ved å gi oss retten til å bruke sitt navn, har Jesus gitt oss sine rettigheter, sin autoritet og sin fullmakt! Dette kan sammenlignes med å skrive ut en sjekk eller en fullmakt. Med din signatur på sjekken eller fullmakten, var det jo akkurat som om du selv sto der.

Jesus har gitt oss sin signatur!

Jesus er vår mektige yppersteprest i himmelen. Han er prest over vår bekjennelse og våre bønner. Han vil sørge for at vi får våre bønner oppfylt når vi går inn for Guds trone i bønn.Vi kan sammenligne dette med en advokat i retten. Jesus er vår talsmann for Faderen, men våre bønner rettes alltid direkte til Faderen .

 

4. Hvem blir bønnene rettet moti Apostlenes gjerninger?

 

 “Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt. Da de andre hørte det, forenet de seg alle i bønn til Gud og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si: Hvorfor raste folkeslagene? Hvorfor la folkene unyttige planer? Jordens konger trådte fram, og fyrstene slo seg sammen mot Herren og hans Salvede. Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn (Ap gjerninger 4:23-30)

Her ser vi at den første menighet forenet seg i bønn til Gud, ikke til Jesus. Derimot ser vi at de ber Gud om å rekke ut sin hand, så det skjer helbredelser, tegn og under ved Guds mektige tjener Jesu navn!

“Peter ble da sittende i fengslet, og imens bad menigheten inderlig til Gud for ham.” (Ap gjerninger 12:5)

 De ba til Gud, ikke til Jesus! Dette var den første menighet i Jerusalem. Mange av disse hadde selv sittet under Jesu undervisning. Dersom vi skulle be direkte til Jesus, måtte vel disse vite dette bedre enn noen andre?

“Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem.” (Ap gjerninger 16:25)

 Vi ser det samme igjen. De holdt bønn og sang lovsanger til Gud, ikke til Jesus.

Det burde ikke være vanskelig å forestille seg at det ville ha blitt masse bråk og strid dersom apostlene og de første kristne hadde forkynt for jødefolket at de nå skulle begynne å be til noen andre enn Israels Gud. Det ville uvilkårlig ha blitt oppfattet som en oppfordring til avgudsdyrkelse! Men noen uenighet eller strid om hvem man skal be til, finnes det over hodet ikke tegn til i Apostlenes gjerninger. Tvert imot sies det betegnende om de første kristne at "de lovet Gud og var velsett av hele folket"! (Ap.gjerninger 2:47) 

Dette kan vanskelig bety noe annet enn at apostlene og de første kristne nøt stor tillit og respekt blant folket nettopp fordi de bad til og tilbad den samme Gud som jødene. At det virkelig forholdt seg slik, blir bekreftet gjennom gjentatte episoder utover i Apostlenes gjerninger der vi ser at bønnene alltid blir rette mot Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, fedrenes Gud, Gud den Allmektige!

 

5. Hvem blir bønnene rettet moti Paulus’ brever?

 

Vi har allerede sett på at de første apostlene fortsatte Jesu praksis, med å kun rette sine bønner direkte til Faderen. 

Men hva med Paulus? Han var jo den apostel som fikk det spesielle mandate å bringe evangeliet til hedningene. Og de hadde jo ingen “sperrer” som ville reise seg imot å be til Jesus. Jesus er jo tross alt selveste Frelseren. Så overfor hedningene, når man slipper å ta hensyn til jødenes arv fra GT, da må det vel være greit å innføre bønner direkte til Jesus?

Vel, la oss se på dette. Hvordan ba Paulus?

“Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. Gud selv, som jeg tjener av hele mitt hjerte ved å forkynne evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg stadig nevner dere i mine bønner.” (Romerne 1:8-9)

Paulus takker Gud ved Jesus Kristus.

“For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det.  For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.  De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter.” (Romerne 1:19-21)

 Her sier Paulus at all ære og takk skal rettes mot Gud, altså Faderen. 

“For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen.” (Romerne 1:25)

“Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.” (Romerne 6:17) 

Dette er forøvrig et utsagn som Paulus gjentar en rekke ganger i sine brever: Gud være takk!”

“Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.” (Romerne 10:1)

 Paulus retter sine bønner til Gud.  

“Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje.  Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. (Romerne 15:5-6)

“Jeg sier dere at Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at det Gud har sagt, er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene.  Men de andre folk skal prise Gud for hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant folkene og lovsynge ditt navn. Videre heter det: Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk. Og igjen: Lovsyng Herren, alle folk,pris ham, alle stammer.” (Romerne 15:8-11)

“Jeg ber dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet som Ånden gir: Kjemp sammen med meg ved å be for meg til Gud.(Romerne 15:30-31)

Igjen ser vi at vi ber til Gud, ved vår Herre Jesus Kristus.

“Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Kristus, ut fra åpenbaringen av den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tider,  men som nå er kommet for dagen. Ved de profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er den blitt kunngjort for alle folkeslag for å føre dem til lydighet og tro.  Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i all evighet! Amen.” (Romerne 16:24-27)

“Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet?” (1 Korinter 11:13)

 Legg merke til at det står “be til Gud”, ikke be til Jesus.

“Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære.” (2 Korinter 4:15)

Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt, ikke for at det skal vise seg at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det gjerne se ut som om vi ikke har holdt mål.” (2 Korinter 13:7)

“Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg nevner dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne.“ (Efeserne 1:15-17)

“Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd.” (Efeserne 3:14-16) 

Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.” (Efeserne 5:18-20)

“Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet,  som jeg er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få frimodighet til å tale slik jeg skal.” (Efeserne 6:17-20)

“Vær ikke bekymret for noe! Men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk!” (Filipperne 4:6) 

“Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.(Kolosserne 1:3)

“Dere skal styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid er utholdende og tålmodige. Og med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.” (Kolosserne 1:11-12) 

“Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.” (Kolosserne 3:17)

Vær utholdende i bønn, våk og be, med takk til GudBe også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet; for dens skyld sitter jeg nå i fengsel.  Be om at jeg må få kunngjøre den slik som jeg skal.“ (Kolosserne 4:2-4)

“Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kall dere har fått, gi dere en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens gjerning hos dere. “ (2 Tessaloniker 1:11) 

“Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.  Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus.“ (1 Timoteus 2:1-5) 

Ut fra sammenhengen ser vi også her at alle bønner, påkallelser, forbønner og takksigelser rettes til Faderen.

“Med takk til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet likesom mine forfedre, nevner jeg deg stadig i mine bønner, natt og dag.” (2 Timoteus 1:3)

Jeg takker alltid Gud når jeg nevner deg i mine bønner.” (Filemon 1:4)

 Gjennom mektige åpenbaringer ble Paulus Guds utvalgte redskap til å bringe evangeliet ut til hedningene i tale og skrift. I de 13 brevene vi har av ham, forklarer han grundig og teologisk om forskjellige sider ved evangeliets budskap, men aldri et eneste ord om at de troende nå skulle begynne å be til noen andre enn Gud Fader. 

Bønn til noen andre enn Faderen ville ha utgjort en ubeskrivelig stor utfordring og vanskelighet for de første kristne. Men Paulus har ingen trøst eller veiledning å gi i forhold til en slik problemstilling. Han veileder om mye annet som opptok de første kristne, bl.a. om spiseregler, helligdagsholdelse, giftemål osv., men aldri om dette! 

Den eneste mulige forklaringen på denne mangelen på undervisning, må være at han rett og slett ikke kjente til noen slik vanskelighet blant de første kristne!  Og grunnen til at en slik vanskelighet var ukjent for ham, kan ikke ha vært noe annet enn det enkle faktum at vanskeligheten ikke eksisterte! De første kristne ba ikke til noen andre enn Gud Fader, og derfor opplevde de heller ikke noe problem i forhold til hvem de skulle rette sine bønner mot!

At dette er en riktig forståelse av situasjonen, blir forøvrig kraftig underbygget av de glimt de 13 brevene gir oss inn i Paulus eget bønneliv.  Hans egne bønner er nemlig alltid rettet mot Gud Fader! Og som rollemodell for de første kristne, sier det seg selv at denne type bønneliv rettet mot Gud Fader selvfølgelig ble videreformidlet til de menighetene han grunnla.

Det samme kan sies om Paulus læremessige undervisning om bønn. Som apostel og lærefader formidler han et klart budskap til menighetene om at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot. Hans undervisning om dette er konsekvent, klar og entydig.

 

6. Hvem blir bønnene rettet mot iHebreerbrevet og de alminnelige brevene?

 

Vi tar oss tid til å også se på hvordan de øvrige brevene I NT lærer i forhold til hvem vi skal rette våre bønner til. Peter, Jakob og Johannes var disipler som sto spesielt nær Jesus i de tre og et halvt år som Han vandret I full tjeneste her need. Dermed er det av stor betydning at vi også får med oss hvordan disse tre “søylene” lærer om bønn. 

Men først tar vi en titt på Hebreerbrevet – et av de dypeste og grundigste brever i NT.

“Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Hebreerne 11:6)

Når vi ber, trer vi fram for Gud. Vi tror at Han er til og at Han lønner dem som søker Ham.

“La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn.” (Hebreerne 13:14-15) 

Vi bærer våre lovprisningsofre fram for Gud, ved Jesus!

“Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.”  (Jakob 1:5)

Dersom vi mangler visdom (noe vi vel stort sett trenger mer av alle sammen), så skal vi be til Gud, og Gud vil gi oss mer visdom. Her står det ingenting om å be til Jesus om dette.

Dere påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell dømmer enhver etter hans gjerninger; da må dere også leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede. “(1 Peter 1:17) 

“Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.  Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. “ (1 Peter 4:10-11)

“Men lider han fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.”(1 Peter 4:16)

“Dere unge må underordne dere under de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne.  Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Peter 5:5-7)

 Vi kaster alle våre bekymringer på Gud. Dette er et meget interessant skriftsted, da Jesus i Matteus 11:28 ber oss om å komme til Ham, alle som striver og har tungt og bære, så skal Han gi oss hvile. Blir ikke dette en motsetning?

Nei! Å komme til Jesus med våre byrder, er ikke ensbetydende med at vi ber til Ham. Vi ber til Gud. Men vi ber ved Jesus – dvs. kommer fram for Gud i Jesu navn!

“Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.” (1 Johannes 3:21-22)

“Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende,  han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen. (Judas vers 24-25)

 Her ser vi at Hebreerbrevet, Jakobs brev, Petersbrevene,  Johannesbrevene, og Judas brev er alle samstemte om at det er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot! Noe annet er utenkelig for disse forfatterne. Det å skulle be til noen andre, blir derfor heller aldri tatt opp som noe læremessig eller sjelesørgerisk problem.

 

7. Hvem blir bønnene rettet moti Johannes Åpenbaring?

 

Nå vil noen kanskje mene at det holder med skriftsteder, for poenget er forlengst slat fast. Likevel vil jeg sluttføre min bevisførsel ved å også ta med den siste boken i Bibelen – Johannes Åpenbaring. Det er en bok som taler profetisk om de siste tider. Den omtaler også endetidens menighet og livet i denne. Da kan det jo være interessant å sjekke om vi kanskje kan finne noe her om bønn til Jesus? Eller kanskje om bønn til Den Hellige Ånd? La oss se på noen skriftsteder.

“Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet,  faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt. For du har skapt alle ting, du ville det, og de ble til, skapt av deg.” (Åpenbaringen 4:9-11)

De 24 eldste tilber Gud – Ham som sitter på tronen og som lever i all evighet.

“Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud  og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”(Åpenbaringen 7:11-12)

“En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen.  Og fra engelens hånd steg det opp for Guds åsyn en sky av røkelse sammen med de helliges bønner. “  (Åpenbaringen 8:3-4)

 De helliges bønner stiger opp til Gud. Det står ingenting om at de stiger opp til Jesus, selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser.

“Jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.  Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!» (Åpenbaringen 14:6-7)

 Her ser vi at det er Gud som skal ha all ære. Det er Ham vi skal tilbe!

“Da kastet jeg meg ned for føttene hans og ville tilbe ham; men han sier til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe (Åpenbaringen 19:9-10)

“Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til den engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham.  Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!» (Åpenbaringen 22:8-9)

Vi ser at også Johannes Åpenbaring er helt klar og entydig i forhold til dette at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot.

 

 

 8. Kan vi da be til andre enn Gud Fader?

 

Etter mine beregninger må det finnes rundt 3000 vers i Bibelen som enten gir eksempler på eller klar undervisning om at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot! Man skulle tro at ingen ville finne på å prøve å rokke ved en sannhet som er dokumentert og understreket på en slik måte i Skriften.

Men slik er det ikke! Mange kristne vil nemlig hevde at vi også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd. 

Noen vil kanskje si at "siden Jesus er min frelser og venn, må jeg få lov til å snakke med ham i bønn", eller "siden Den Hellige Ånd er en del av treenigheten, må jeg få lov til å be til ham"?

Slike argumenter kan kanskje høres fornuftige og greie ut for noen, men dersom de ikke kan underbygges med klar undervisning ut i fra Guds ord, vil de, slik jeg ser det, være fullstendig verdiløse. Jeg håper at alle som leser dette studiet vil være enige med meg i denne vurderingen. “Sola Scriptura" (Skriften alene) - og ingen ting annet - må få stå som overskrift og rettesnor for all vår teologi! Vi forkynner Kristus, og vi bekjenner Ham som Herre. Men vi ber til Gud vår Far!

Hva finnes så av skriftargumenter til støtte for den tanke at man også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd?

Det overraskende svaret på dette spørsmålet er faktisk: nesten ingen ting!

Når det gjelder Den Hellige Ånd, har man rett og slett ingen (null!) bibelvers å henvise til! Bibelen lærer nemlig aldri noen gang at man skal be til Den Hellige Ånd. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken!

Når det gjelder Jesus, har man kun noen ganske få tvetydige og tvilsomme bibelvers å henvise til. Og felles for alle disse, er at de lett og naturlig kan forstås og tolkes som noe annet enn bønnelegitimasjoner. Gjennomgangen nedenfor vil forhåpentligvis gi innhold og substans til denne påstanden.

De skriftstedene vi nå skal gå nærmere etter i sømmene, lar seg naturlig gruppere under følgende overskrifter:

  • Åpenbaringssamtaler
  • Johannes 14:14

 

a) Åpenbaringssamtaler:

Vi begynner med å se nærmere på tre skriftavsnitt som har en grunnleggende karakteristikk felles og derfor er naturlige å behandle under ett. 

“Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren.  Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det.  Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.  Denne mannen kan jeg være stolt av, men av meg selv vil jeg ikke rose meg, unntatt av min svakhet.  Men om jeg likevel ville rose meg, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de han får når han ser og hører meg.  For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig.  Tre ganger bønnfalt (1) jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg,  men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”  (2 Korinter 12:1-10)

(1) Ordet som er oversatt til bønnfalt, er ordet parakaleo (Strong's 3870). Dette ordet forekommer 109 ganger i Det nye testamente. Om vi holder 2 Korinter 12:8 utenfor (som er det verset vi skal finne ut av), så ser vi at i 107 av de resterende 108 tilfellene (dvs i 99,1 % av tilfellene) anvendes det om mellommenneskelige forhold. Det gjengis med slike ord som: trøste, formane, oppmuntre, sette mot i, prøve å overtale, råde, oppfordre, rettlede, vise til rette, svare med vennlighet, gi nytt mot, be om, bønnfalle, be inntrengende. Ordet betyr aldri “religiøs bønn” i noen av disse tilfellene! 

Betydningsinnholdet synes hele veien å kunne dekkes sånn omtrentlig av ordet "anmode". Når demonene "ber" Jesus om å få lov til å fare inn i svinene, ber de ikke i religiøs mening. De bare anmoder, trygler eller bønnfaller Jesus om dette. Når tjeneren i Matteus 18:29 "ber" sin medtjener om tålmodighet, ber han heller ikke noen religiøs bønn. Han bare anmoder, trygler eller bønnfaller! Når Jesus i Lukas 3:18 gjør parakaleo i forhold til folket, ber han ikke noen religiøs bønn til folket! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Når faren i liknelsen om den fortapte sønn gjør parakaleo i forhold til den hjemmeværende sønn (Lukas 15:28), så ber han ikke til sønnen sin i religiøs mening! Han bare anmoder eller oppfordrer ham til å komme inn! Når den etiopiske hoffmann "ber" Filip stige opp i vognen, så er dette på samme måten ikke noe mer enn en anmodning eller oppfordring! Når Paulus gang på gang formaner (gjør parakaleo mot) de troende, så ber han selvfølgelig ikke til dem! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Og når folk "ber" Jesus om å komme for å helbrede mennesker i nød, ber de ikke til ham i religiøs mening. De bare anmoder, oppfordrer eller bønnfaller ham om å komme! 

Flere eksempler kunne nevnes, men dette får holde. Det vi ser veldig klart, er at ordet aldri brukes om religiøse bønner i disse 107 tilfellene! Det norske ordet "anmode" synes over alt å kunne dekke meningsinnholdet til parakaleo. Anmode passer også greit som oversettelse i det eneste verset der parakaleo anvendes i forhold til Gud, nemlig Matt.26:53: Mener du at jeg ikke kan anmode min Far (om hjelp), og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? NASB og ESV velger her det engelske ordet "appeal" - anmode, appelere - og ikke ordet "pray" (be).

Jeg er overbevist om at ordet parakaleo i seg selv ikke betyr noe annet enn anmode, men det er klart at når en anmodning rettes mot Gud Fader, så får ordet med en gang en helt spesiell valør. Men det er ene og alene på grunn av det objektet parakaleo rettes mot - og ikke på grunn av ordets betydning i seg selv! Denne presiseringen er det svært viktig å få tak i! Skriftens klare vitnesbyrd er at ordet parakaleo brukt i forhold til en person, ikke i seg selv viser at denne personen blir bedt til i religiøs mening. Det normale - som vi har sett ovenfor - er tvert imot at parakaleo ikke betyr bønn! Slik er det i hvert fall i 99,1 % av tilfellene - og kanskje i 100 % av tilfellene! 

Det er derfor både ubibelsk og fullstendig uholdbart å hevde at bruken av parakaleo i 2 Korinter 12:8 viser at Jesus blir bedt til! Tenker man slik, leser man noe inn i Skriften som ikke finnes der! En riktigere og mer bibelsk forståelse vil hevde at det Paulus gjør i dette verset, ikke er noe annet enn at han anmoder eller bønnfaller Jesus om hjelp i en åpenbaringssammenheng. Med en slik forståelse og oversettelse, er man nemlig helt på linje med den øvrige bruken av parakaleo i Det nye testamente. Flere engelske oversettelser deler denne forståelsen og velger å bruke andre ord enn "pray".  Contemporary English Version (CEV) bruker f.eks. "beg" - bønnfalle, New International Version (NIV) bruker "plead" - bønnfalle, trygle- f.eks. og New American Standard Bible (NASB) bruker "implore" - bønnfalle, trygle. I tekstgjengivelsen ovenfor har jeg fulgt disse oversettelsene og brukt ordet bønnfalle.

 “Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham.  Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.  Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»  Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som én stormet de mot ham.  De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus.  Mens de steinet Stefanus, ropte han ut (2):  «Herre Jesus, ta imot min ånd.»  Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.” (Ap gjerninger 7:54-60)

(2) Det greske ordet som her er brukt, er epikaleo. Det betyr å kalle på, rope, nevne med navn, henvende seg til eller bønnfalle. Ordet har aldri betydningen av å be i religiøs mening i Det nye testamente! Det Stefanus gjør her, er ganske enkelt at han nevner Jesu navn, dvs roper på Jesus. Han ber ikke til en person, men han roper til en person han ser lys levende foran seg i en mektig åpenbaring!  English Standard Version (ESV) og Contemporary English Version (CEV) oversetter her epikaleo med  "called out" (ropte ut).  I gjengivelsen ovenfor følger jeg deres eksempel.

“Han som vitner dette (Jesus) sier: Ja, jeg kommer snart! (Johannes svarer:) Amen, ja kom, Herre Jesus!”(Åpenbaringen 22:20)

Det vi her står overfor, er tre tekster som har det til felles at de forteller om utvalgte Guds menn som i forbindelse med mektige åpenbaringer snakker direkte med Jesus. De drømmer ikke, men får et reelt møte med Jesus i egen person! Jesus står levende og virkelig rett overfor dem!

 De samtaler med ham og ber eller bønnfaller ham om forskjellige ting, akkurat som mennesker samtalte med Jesus og bad ham om forskjellige ting mens han vandret her på jorden. Men slike samtaler og henvendelser til Jesus er ikke bønner, det er anmodninger eller inderlige bønnfallinger!  

Ta f.eks. den spedalske som ber Jesus om hjelp i Markus 1:40. Han bønnfaller Jesus om hjelp, men han ber ikke noen bønn i religiøs mening! Slik er det også med Paulus, Stefanus og Johannes. De tre tekstene vi har sitert ovenfor, handler derfor rett og slett ikke om bønn! De handler ganske enkelt om fortrolige og inderlige samtaler mellom hellige Guds menn og deres himmelske konge og frelser Jesus Kristus som har åpenbart seg for dem!

Som et lite apropos til det som her er sagt, kan det nevnes at det å snakke til et himmelsk vesen i forbindelse med et syn eller en åpenbaring, ikke er noe fremmed fenomen, verken i jødisk eller i kristen sammenheng. Abraham gjorde dette (1 Mosebok 22:11), likeledes Jakob (1 Mosebok 32:26), Moses (2 Mosebok 3:1-22), Gideon (Dommerne 6:11-13), Manoah (Dommerne 13:1-25), Jesaia (Jesaja 6:6-13) og Daniel (Daniel 10:1-20).

 I nytestamentlig sammenheng samtaler presten Sakarias med en engel (Lukas 1:18), jomfru Maria samtaler med engelen Gabriel (Lukas 1:34), Maria Magdalena samtaler med to engler (Johannes 29:12-13) og Johannes samtaler med et himmelsk vesen (Åpenbaringen 7:13). Felles for alle disse hendelsene, er imidlertid at ingen noen gang ber til noen av de himmelske vesenene de møter! De bare samtaler med dem. 

Bønn har med gudsdyrkelse å gjøre, og de monoteistiske jødene visste godt at de ikke skulle be til noen andre enn Yahweh. Men det å samtale med engler eller himmelske vesener i forbindelse med gudgitte åpenbaringer, var altså noe som ikke kom i konflikt med deres tro på noen som helst måte!

Av dette skjønner vi at samtaler med himmelske vesener i forbindelse med åpenbaringer, i følge Bibelen ikke har noe med bønn å gjøre. Like lite som de gammeltestamentlige troende ba til engler, selv om de snakket med dem, like lite ba Paulus, Stefanus og Johannes til Jesus, selv om de snakket med ham! Sagt med få ord: åpenbaringssamtaler er ikke bønner!

 

 

 

b) Johannes 14:14

 

Et viktig bibelvers som vi må ta for oss, er Johannes 14:14. Hvordan dette verset lyder, avhenger helt av hvilken bibeloversettelse du leser! Noen oversettelser har med det lille ordet "meg", andre ikke. Dette henger sammen med at de greske manuskripter som ligger til grunn for våre oversettelser, inneholder begge varianter. Fordelingen mellom variantene er som følger (de viktigste manuskriptene):

 

Manuskripter som ikke har med ordet "meg":

Codex Aleksandrinus, Codex Bezae og generelt: det store flertall av alle manuskripter.

Tidlige versjoner som ikke har med ordet "meg": mange manuskripter av den gamle latinske oversettelsen (Vetus Latina), flere manuskripter av Vulgata, alle koptiske versjoner, Etiopiske versjoner, gamle slavonske versjoner og en del byzantinske (greske) lektionarier.

Manuskripter som har med ordet "meg":

Codex Sinaiticus og Codex Vatikanus, samt noen få andre manuskripter.

Når grunnteksten spriker, får vi selvfølgelig også sprikende oversettelser. Mange bibler velger å inkludere ordet "meg", men det er også mange som  velger å utelate ordet. Nedenfor vil du finne en oversikt over mange bibeloversettelser fra både eldre og nyere tid som gjengir Johannes 14:14 uten ordet "meg":

 

Bibeloversettelser fra 1300-1600 tallet:

John Wycliffe Bible (1395): “If ye axen ony thing in my name, Y schal do it.”

Tyndale (1537): “Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it.”

Luther Bibel (1545):  “Was ihr bitten werdet in meinem Namen, das will ich tun.”

Stefanus greske tekst (1550): εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω

Geneva Bible (1587): “If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it.”

King James Version (1611):  “If ye shall ask any thing in my name, I will do it.”

 

Nyere oversettelser:

Noah Websters Bibel (1833): “If ye shall ask any thing in my name, I will do it.”

Young's Literal Translation (1862): “If ye ask anything in my name I will do (it).”

Elberfelder (1871): “Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun.”

Darbys oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do it."

Scriveners greske tekst fra 1894: εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω

American Standard Version (1901): “If ye shall ask anything in my name, that will I do.”

Twentieth Century New Testament (1904): “If you ask anything, in my Name, I will do it.”

Weymouth Bible (1913):  “If you will ask anything in my name, that will I do.”

Revised Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do it."

The New English Bible (1961): “If you ask anything in my name, I will do it.”

The Jerusalem Bible (1966):  “If you ask for anything in my name, I will do it.”

Today's English Version (1966): “If you ask anything, in my Name, I will do it.”

Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it.

Louis Segonds franske bibel (1979): “Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai.”

New King James Version (1982): “If you ask anything in My name, I will do it.”

Amplified Bible (1987): “(Yes) I will grant (I myself will do for you) whatever you shall ask in My Name ...”

The Message (E.H. Peterson) (1993):  “Whatever you request in this way, I'll do.”

Reina-Valera (spansk) (1995): “Si algo pedís en mi nombre, yo lo haré.”

New Living Translation (1996): “Yes, ask anything in my name, and I will do it!”

Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it.

Millenium Bible (1998): “If ye shall ask anything in My name, I will do it.”

   

Skandinaviske oversettelser:

Bibelen (1865): “Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.”

1978 - Det norske Bibelselskap: “Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.”

En levende bok (1989): “Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det!”

Bibelen Guds ord (1997): “Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.”

Dansk Bibelutgave (1933): “Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.”

Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): “Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.”

Svensk Bibelutgave (1917): “Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.”

Levande Bibeln: “Ja, be om vad som helst, och använd er av mitt namn så ska jag göra det.”

Svensk Bibel  2000: “Om ni ber om något i mitt namn skall jag göra det.”

En som leser Johannes 14:14 i noen av de ovenfornevnte oversettelsene, vil selvfølgelig få en helt annen forståelse av Jesu undervisning enn en som leser en oversettelse der ordet "meg" er inkludert. Her er det altså ikke spørsmål om hva Bibelen sier, men om hvilken Bibel det er som sier det rette! Alle som uttaler seg om hva som er den sannsynlige lesemåten til dette verset, uttaler seg i stor grad på grunnlag av skjønn. Om jeg i all beskjedenhet skal prøve å gjøre rede for mitt eget skjønn i denne saken, er det særlig tre punkter jeg vil legge vekt på:

1) For det første synes ikke utsagnet "be meg" å stemme med Jesu klare ord litt lenger ute i Johannes- evangeliet.  Her sier han nemlig: På den dag skal dere ikke spørre/be ("epotao" - det samme verbet er brukt om Jesu bønn til Faderen i 14:16) meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. (Johannes 16:23). Hvordan kan Jesus i det ene øyeblikket si at disiplene skal be til ham (14:14), for så i det neste øyeblikket å si at det må de ikke gjøre (16:23)? Slik jeg ser det, taler denne meningsløse motsetningen klart til fordel for en utelukkelse av ordet "meg" i Johannes 14:14.

2) For det andre lærer Jesus oss ellers at vi skal få lov til å be til Faderen i hans navn. Det betyr at vi med frimodighet skal få lov til å komme fram for den allmektige Gud med våre bønner og begjæringer på grunnlag av Jesu gjerning og fortjeneste. Vi skal få lov til å be til Faderen gjennom Jesus!  Oversettelsesmåten "Dersom dere ber meg om noe i mitt navn", synes ikke å være språklig riktig. Det virker meningsløst å skulle be til Jesus gjennom Jesus.

 Det å be i Jesu navn innebærer at "bønnen skjer under påberopelse av Jesu autoritet, under henvisning til hans oppdrag eller til hans stilling som mellommann mellom disiplene og Gud." Men dersom Jesus er en mellommann mellom de troende og den Gud de ber til, da er det ikke Jesus de ber til! De ber ikke til Jesus, men de ber til Faderen i Jesu navn!

The International Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har følgende kommentar til dette uttrykket: "Uttrykket "be meg i mitt navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre steder i Johannes evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om å be i Jesu navn, blir det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene skal rettes mot (jmfr. 15:16, 16:23-24)." 

Betraktninger rundt det å be i Jesu navn synes jeg derfor også er med på å styrke inntrykket av at de manuskriptene som ikke har med ordet "meg", gir oss den riktigste og beste teksten til Johannes 14:14.

3) For det tredje gjør oversettelsesmåten uten ordet "meg" Jesu undervisning om bønn konsekvent og sammenhengende. Den får alle de fire evangeliene til å stemme overens. Alltid ellers i evangeliene ber Jesus selv til Faderen og lærer sine disipler å gjøre det samme. Det er kun dette ene verset som skiller seg ut.  Når mange manuskripter vitterlig utelater ordet "meg", synes jeg derfor at dette med konsekvens og sammenheng taler tydelig til fordel for at denne lesemåten faktisk bør velges.

Slik vurderer altså jeg saken. Det vi i alle fall ser, er at mange kompetente bibeloversettere over hele verden faktisk velger å utelate ordet "meg" i Johannes 14:14. Millioner av kristne over hele verden som bruker disse biblene, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. Konklusjonen på gjennomgangen av Johannes 14:14 må derfor bli at så usikkert som dette verset er, kan det umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus.

 

Bibelen lærer alltid og alle steder at vi skal rette våre bønner mot Faderen, den Allmektige, himmelens og jordens skaper, den ene sanne Gud, den Høyeste og den som er over alle!

 

Det finnes ingen holdbare argumenter i Bibelen for at vi skal rette våre bønner mot noen andre!

Imidlertid må det sies med ettertrykk at vi som kristne har fått et helt spesielt privilegium når det gjelder bønn, nemlig dette: Vi ber til Faderen i Jesu navn!

 

Ps! Jeg har hentet store deler av stoffet til denne artikkelen fra et hefte av Fred V. Hjortland. Heftet har samme tittel som denne artikkelen (se øverst)...

 
 

 

 

S5 Box