Undervisning

 

Er det slik at dersom man en gang har tatt imot Jesus og blitt det vi kaller ”frelst”, så er man for alltid frelst, uansett hvordan man lever og hva man skulle finne på senere i livet?

 

Det finnes en lære som går ut på at dersom man en gang er blitt et Guds barn, kan man siden aldri bli noe annet, uansett hva man skulle klare å rote seg borti senere i livet. Selv om man havner ordentlig ut å kjøre, i et syndefullt liv, så har man fortsatt billetten til himmelen i orden, ifølge denne læren. Man mener at dersom man engang har blitt frelst og født på nytt, så er man et Guds barn for evig og alltid og kan ikke bli noe annet.

 

En fraksjon av de som forfekter denne læren vil også hevde at dersom en person har virkelig fallt ifra Gud og lever i synd, så har denne personen aldri virkelig vært frelst og et Guds barn.

Det er to nøkkelord eller overskrifter som vi kan bruke på denne læren. Det ene er tesen ”Engang frelst, alltid frelst!”  og det andre er uttrykket "Evig sikkerhet".

 

Mange tror denne undervisningen, men er dette sant? Når vi har tatt imot Jesus som vår personlige frelser, kan vi fortsette å leve som verden, i åpenlys synd og likevel forbli frelst?”For dersom din sønn blir kriminell, sier man, slutter han jo ikke å være din sønn. Og slik er det med Gud også.” Videre sies det at dersom man en gang har blitt skrevet inn i Livets Bok, så kan man ikke bli ”skrevet ut” igjen.

 

Læren om «Én gang frelst, alltid frelst», som også kalles for «evig sikkerhet», har altså vært gjenstand for stor diskusjon. Men hva sier Bibelen om dette?

 

 

 

1. ARGUMENTER SOM DENNE LÆREN BYGGER PÅ

 

 

La oss starte med å se litt på hvilken argumentasjon denne læren bygger på. Dersom man ikke finner argumenter fra Bibelen, ville det jo ikke engang være noen vits i å bry seg om saken. Men skriftsteder finner man så absolutt. Spørsmålet blir dermed hvordan dette skal tolkes og hvordan argumentene harmonerer i forhold til summen av Guds Ord.

 

”Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.” (Salme 119:160)

 

Følgende skriftsteder er de mest brukte for å underbygge læren om ”en gang frelst, alltid frelst”:

 

" Sannelig, sannelig sier jeg dere: den som hører mitt ord, og tror på Ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet.” (Johannes 5:24)

 

Her argumenterer man med det faktum at Jesus sier at den som hører Hans Ord og tror, har evig liv. Men dersom du tror på Kristus i dag og får “evig liv”, men mister troen i morgen –  og dermed også mister ditt “evige liv”. Hvordan kunne så det livet du fikk være “evig”? Du mistet det jo! Da var det aldri "evig" til å begynne med i det hele tatt! Derfor kan man si at dersom du mister dette livet så ville løftene om evig liv i Bibelen være feil.

 

Det er sant at et evig liv er et liv som aldri opphører. Det er jo derfor det heter evig liv. Men Jesus sier her at den som hører Hans Ord og tror, har evig liv. Men dersom du ikke tror lenger, hva da. Det evige liv eksisterer fortsatt. Det kan aldri opphøre, men du har det ikke lenger. Det evige liv finnes der, men du har ikke del i det.

 

" Jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt. Heller ikke skal noen rive dem ut av min hånd. Min far som har gitt dem til meg, er større enn alle. Og ingen er i stand til å rive dem ut av Min Fars hånd." (Johannes 10:28-29)

 

Riktignok, ingen kan rive dem ut av Jesu hånd, men de kan selv sette seg utenfor Jesu hånd. Jesus sier også her at de skal aldri i evighet gå fortapt. Dette er sant – den som har evig liv vil aldri i evighet gå fortapt. Men den som ikke har dette livet lenger, kan likevel ende i fortapelsen.

 

Tenk litt på Judas. Har vi noe belegg for å si at han aldri var en ekte Jesu disippel? Jeg tror ikke vi kan påstå det. Judas må ha vært en ekte disippel fra starten av, likesom de andre 11. Men evangeliene avslører at han trodde ikke lenger, og dermed gikk han i djevelens snarer. Han endte opp med kallenavnet ”fortapelsens sønn”, men fra begynnelsen av hans disippelperiode var det nok ikke slik.

 

“Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?”(Romerne 8:33-35)

 

Det er sant at verken trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller sverd kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Ingen andre mennesker kan heller skille oss fra Kristi kjærlighet. Men vi kan selv gjøre det, ved å forlate den og fornekte den.

 

"For jeg er overbevist om at verken liv eller død, verken engler eller demoner, verken nåtid eller framtid eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noe annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus - vår Herre " (Romerne 8:38-39)

 

Dette er et fantastisk løfte som Gud har gitt oss, og det bør inspirere oss alle. Men står det her at når en person er født på ny, så er det umulig for ham å gå seg bort og gå fortapt? 

 

Faktisk så taler ikke dette verset om frelse og evig liv i det hele tatt! Nei, dette verset snakker om Guds ubetingede kjærlighet til mennesket, ikke om ubetinget frelse. Frelsen er nemlig betinget!

 

Vi kan også legge merke til at ordet "synd" ikke er inkludert på listen over ting som ikke er i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. Igjen, det er ingen ytre påvirkning som kan skille oss fra Guds kjærlighet. Det er kun en selv som kan velge å ta imot Guds kjærlighet eller å avvise den. 

 

«Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt.» (2 Korinter 5:17).

 

Her sier man at en kristen er en ny skapning. Du er født på nytt, og kan ikke bli ”den gamle skapningen” igjen. Den nye skapningen kan ikke dø.

 

Men kan ikke den nye skapningen dø? Hva skjer dersom en nyfødt baby aldri blir matet. Kan den da dø? Visst kan den det!

 

“Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.” (1 Peter 1:3-5)

 

Det er riktig at vi blir holdt oppe ved Guds makt. Men det står også at vi blir holdt oppe ved tro. Dersom man mister denne troen, eller fornekter denne, blir man da fortsatt holdt oppe?

 

 

 

2. FRELSEN ER IKKE BETINGELSESLØS!

 

 

 

De fleste løfter i Guds Ord har en betingelse. Hvis vi oppfyller betingelsene tilhører løftene oss. Dette gjelder også løftet om frelse.

 

Vi har mange skriftsteder som beviser dette. Vi tar med oss noen av dem:

 

"Ikke enhver som sier til meg, Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje." (Matteus 7:21)

 

Ser du betingelsen? Man må gjøre vår himmelske Fars vilje for å komme inn i himlenes rike. Er det å gå bort fra Gud og leve i opprør mot Ham forenlig med Guds vilje? Nei! Dermed kommer heller ikke et slikt menneske inn i himlenes rike!

 

«Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (Matteus 10:22)

 

Ser du betingelsen? Kun den som holder ut til enden, skal bli frelst!

 

"Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (Matteus 24:13)

 

Samme betingelse. Kun den som holder ut blir frelst. Holde ut i forhold til hva? Ikke falle fra! Holde fast ved Jesus og Guds Ord.

 

"For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." (Johannes 3:16)

 

Ser du betingelsen? Tilmed Bibelens mest kjente vers har en betingelse! Det er hver den som tror som ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Den som ikke tror lenger, har heller ikke lenger evig liv!

 

"For dersom du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst." (Romerne 10:9)

 

Ser du betingelsen? Man må bekjenne med sin munn at Jesus er Herre, og tro i sitt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde. En som ikke lenger tror dette, og heller ikke bekjenner dette, er ikke lenger frelst.

 

"Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som som: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet. , godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke". (Galaterne 5:19-23)

 

Her ser vi at betingelsen for å arve Guds rike er at man vandrer i Ånden, slik at Åndens frukt kommer fram. Den som lever etter kjødet skal ikke arve Guds rike.

 

"For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave." (Efeserne 2:8)

 

Her tar mange feil, i det de bruker dette skriftstedet som "bevis" på at "alt er av bare nåde". Ja, det er av nåde og ikke ved gjerninger. Men det er likevel også ved tro at vi blir frelst. Uten tro er man ikke lenger frelst.

 

”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen...” (Kolosserne 1:21-23)

 

Ser du betingelsen? Om dere bare blir ved i troen.

 

I 1 Timoteus 1:19 skriver Paulus om noen som, ved å kaste fra seg en god samvittighet, har lidt skipbrudd på troen. Hva er så dette? Intet annet enn det samme som å falle fra den levende Gud.

 

"Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss." (2 Timoteus 2:12)

 

Her ser vi at dersom vi fornekter Herren, så kommer også Han til å fornekte oss. Dermed stemmer ikke sammenligningen med at en kriminell sønn fortsatt er sønn selv om han er kriminell. En som fornekter sin far, er ikke lenger en sønn.


”Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet. (Hebreerne 3:12-14)

 

Ser du betingelsen også her? Så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.

 

"Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone." (Åpenbaringen 2:10)

 

Hvem får livets krone (= evig liv)? Kun de som holder ut hele livet og er tro like til de dør!

 

 

 

3. ER DET MULIG Å FALLE FRA OG DERMED MISTE SIN FRELSE?

 

 

 

Denne læren sier at dersom en kristen faller fra for godt, så var han/hun aldri i virkeligheten frelst. Men stemmer dette? Finner vi eksempler i Bibelen på mennesker som startet bra, men mistet sin frelse? Ja, det gjør vi!

 

I GT er jo kong Saul det klassiske eksempelet på dette. Ingen kan si at ikke Saul var ”frelst” i begynnelsen av sin tjeneste. Et annet eksempel er kong Ussia, som startet så bra men falt senere i livet. Vi leser om kong Ussia i 2. Krøniker 26.

 

Men dette er jo gammeltestamentlige eksempler, sier du kanskje? Finnes det så eksempler i Det Nye Testamente? Ja, det gjør det definitivt! Judas kan jo trekkes fram, for han må ha vært en sann disippel fra starten av.

 

Frafall henger sammen både med konkrete synder, vranglære, sløvhet og åndelig søvn. Under disse overskriftene kan mange ting i menneskelivet være med. Det er viktig å vite at alt som strider mot og kolliderer med Guds Ord, er en potensiell fare for troen.

 

Jesus kommer med noen uttalelser som gir oss den konklusjon at også NT taler om at det går an å falle fra, og i endens tid skal mange gjøre nettopp dette.

 

”Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” (Matteus 24:10)

 

Var disse aldri frelst? Jesus sier at de skal falle fra. Et frafall er et fall fra noe. Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende.

 

”La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme….” (2 Tessaloniker 2:3)

 

Her sier Paulus at det vil komme et frafall i den siste tid. Skal man kunne falle fra, så må man først ha vært i troen – altså frelst.

 

"Men Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer." (1 Timoteus 4:1)

 

Her ser vi at det var noen som var i troen, men så falt de fra og holdt seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Altså går det an å miste sin frelse. (Som en parentes kan man jo spørre om ikke en slik lære som "engang frelst, for alltid frelst" nettopp er demoners lærdommer fra forførende ånder?)

 

«Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.» (Hebreerne 3:12)

 

Man kan altså være en bror, og så falle fra den levende Gud.

 

"Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte bort fra det hellige bud som var overgitt til dem. Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen." (2 Peter 2:21-22)

 

Her må vi se hva det faktisk står! Peter sier rett ut at det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei. Altså hadde det vært bedre om de aldri var frelst! Hva skjer med mennesker som aldri er/blir frelst? De går evig fortapt! Dersom det ikke var mulig for en kristen å miste sin frelse og gå evig fortapt, så kan det ikke sies at det er bedre å ikke kjenne rettferdighetens vei enn å kjenne den og så vende seg seg bort fra den. Uansett må jo det å bli frelst som gjennom ild være bedre enn å ende opp i fortapelsen!

 

Men Peter sier altså at det hadde vært bedre om de aldri hadde kjent rettferdighetens vei. Dette må bety at en person som vender seg bort fra rettferdighetens vei, ikke har noen bedre framtid i møte enn en som aldri var frelst! De går begge evig fortapt!

 

"Den som seirer, skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal visst ikke utslette hans navn av livets bok, men jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler." (Åpenbaringen 3:5)

 

Her ser vi at det er mulig å få sitt navn slettet ut av Livets Bok. For at et navn skal kunne slettes fra Livets Bok, må det først ha stått der. Altså må man først ha vært frelst, men så mistet sin frelse.

 

"Og dersom noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets bok og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok." (Åpenbaringen 22:19) 

 

Igjen ser vi at det er mulig å få sit navn slettet fra Livets Bok. Altså er det mulig å miste sin frelse!

 

 

 

4. JESU LIGNELSER

 

 

 

Om vi leser de lignelser som Jesus fortalte, så vil vi fort finne at de avviser en lære som sier "en gang frelst, for alltid frelst". Vi skal derfor ta med oss tre av disse lignelsene, for å se at Jesus lærte noe helt annet enn det denne læren sier.

 

 

a) Lignelsen om såmannen

 

"Da det nå strømmet mye folk sammen, og de dro ut til ham fra landsbyene, sa han i en lignelse:En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. - Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre! Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst.De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt.Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet." (Lukas 8:4-15) 


Det er flere ting vi bør merke oss ved denne lignelsen. For det første ser vi at man må "vokse opp og bære frukt" for å bli frelst. De tre første gruppene, de ved veikanten, de på steingrunn og de blandt torner og tisler, vil ikke bli frelst.

 

De ved veikanten ble bedratt av djevelen og de fikk aldri mulighet til å bli frelst, selv om de hadde hørt Ordet.

De på steingrunn tar imot Ordet med glede og tror for en stund. Dette betyr altså at de må ha blitt frelst og født på ny! Men de hadde ingen rot i seg, så i prøvelsens stund faller de fra. Dette er et sterkt bevis på at det går an å miste sin frelse! Det er kun én gruppe som bevarer sin frelse, og det er de som bærer frukt.

 

 

Denne undervisningen av Jesus er meget klar og utvetydig. Det går alstå an å ha en frelsende tro for en tid, for så å miste denne og dermed også miste sin frelse!

 

 

b) Det sanne vintre

 

Et annet svært interessant skriftavsnitt er Jesu lignelse om Vintreet i Johannes 15. La oss se på denne lignelsen.

 

“Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.” (Johannes 15:1-6)

 

Her skal vi legge nøye merke til flere ting. Jesus sier at hver gren som ikke bærer frukt blir tatt bort. Men det var en gren på treet, altså må den ha hatt liv i seg. Kan du se det?

 

Videre sier Jesus at nøkkelen er å bli i Ham, så blir Han i oss. Men vers 6 gir oss en alvorlig advarsel, samtidig som vi her får et klart bevis på at det går an for en frelst å falle i fra og bli kastet på ilden. Om noen ikke blir i Ham, da kastes han ut som en grein og visner. Slike grener vil regelrett dø. Deretter blir de kastet på ilden.

 

Kan vi få klarere tale enn dette her? Jesus snakker om de som ikke blir i Ham. Men for å ikke forbli (remain på engelsk) i Ham, så er forutsetningen at du først var i Ham. En som aldri var frelst og dermed aldri hadde evig har jo aldri vært i Ham. Da kan man heller ikke forbli i Ham! Kan du se det?

 

 

C) Den gode og den dårlige forvalter

 

"Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke forvalter, som herren skal sette over husfolket sitt for å gi dem deres mat i rette tid?Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer.Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier!Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg,da skal denne tjenerens herre komme en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham ned og gi ham del med de vantro." (Lukas 12:42-46)
 
Jesus forklarer her hvordan en forvalter kan miste sin lønn og til slutt få del sammen med de vantro. Dette er det samme som å miste sin frelse! Tjeneren her, var en troende, men ble straffet sammen med de vantro.

 

 

 

5. NIKOLAITTENES LÆRE?

 

 

"Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det." (Åpenbaringen 2:12-17)

 

Menigheten i Pergamum var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.

Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en "syndenes tillatelse", noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv.

Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte utvalgte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for "paver" og falske apostler.

Nikolaittenes lære er beslektet med Bileam. Nikolaittene var en sekt som man mener ble oppkalt etter en diakon som heter Nikolaus. De lærte en falsk kristen frihet, der en ikke var så nøye med avgudsoffer og hor, og som hadde en falsk lære om kristent fellesskap.

 

Dette begynte å gjøre seg gjeldende i Pergamum. Det var ikke bare eiendommer de skulle ha felles, men alt skulle de ha felles. De gikk så langt at de lærte at man kunne ha felles hustruer. Dette førte til hor, til synd mot det sjette bud. Bileams lære gikk nettopp ut på dette at når det ikke gikk å forbanne Israel, så gav han rådet til at man heller forførte dem med avgudsdyrkelse og hor.

 

Nikolaittene mente at ”kjødets urenhet ikke påvirket sjelens renhet.” (The deeds of  the flesh do not affect the purity of the soul, and consequently have no bearing on salvation.) De tolket Guds nåde som en tillatelse til å være likeglade med syndige vaner. Deres lære forfektet at syndige tanker, mentalitet, handlinger og liv, (altså aktiv synd), ikke påvirket frelsen. Evangeliet, mente de, tilbød en teknisk, teologisk og ”åndelig” frelse, hvor Gud erklærte mennesker rettferdige, uten å gjøre noe i eller med dem.

 

De hevdet videre at denne ”Guds handling” utenfor mennesket, ikke behøvde å vise seg i liv og vandel. På den måten ble lovens krav satt ut av spill for de som var frelst. De mente også at denne frelsen var kontraktbundet fra Guds side, slik at den aldri kunne brytes.

 

Når vi i dag benytter uttrykker ”èn gang frelst alltid frelst,” menes nøyaktig det samme som Nikolaittene forkynte. Nåtidens teologer skriver ofte om en ”forinsic” frelse, som betyr at det frelsende forholdet er ordnet utenfor oss og i Guds åndelige system eller sfære, og ikke behøver å uttrykke seg i den frelstes liv. Dette vil være en oppfatning som var i full harmoni med det Nikolaittene sto for og som Jesus sier han hater og Bibelen derfor advarer mot.

 

La oss derfor ikke bli sløvet til en falsk sikkerhetsfølelse og sette frelsen vår på spill, men heller gjøre som Paulus formaner oss i Filipperbrevet.

 

”Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.” (Filipperne 2:12)

S5 Box