Utskrift
Kategori: Prekener

image.jpeg

 

 

For den troende har alt sin begynnelse i Gud. Derfor åpner også Bibelen med utsagnet: « I begynnelsen skapte Gud himmel og jord». Gud må dermed ha eksistert før tidens begynnelse. Gud er fra evighet.

 

Gud skapte mennesket til fellesskap. Han så at det ikke var godt for mannen å være alene. Derfor skapte han kvinnen. Og han skapte oss for å ha fellesskap med seg selv. Det står at Gud kom og vandret med dem i haven.

 

Menneskets fristelse og fall var derfor en katastrofe. Vi mistet kontakten med Gud og også det fortrolige fellesskap med hverandre.

 

Men gudslengselen og bevisstheten om at det var en Gud, var ikke borte. Det gikk ikke lang tid før menneskene begynte å ofre til Gud. Og det står: «På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.» Og det står om Enok: «Enok vandret med Gud.»

 

Tanken om at Gud ville bo blant menneskene, møter vi tidlig. Derfor utvalgte Gud seg et folk, jødefolket, som Han kunne åpenbare seg gjennom. Etter utgangen fra Egypt og på vei til Kana’ans land står det at «Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem.» 

 

Så følger jødenes gudsdyrkelse, først med tabernaklet og senere med tempelet. Templet blev Guds hus og et bevis på at Gud ville bo midt blandt dem. Gud hadde frelst dem ut fra Egypt og ført dem til landet «som fløt med melk og honning». De hadde mottatt loven som som skulle veilede dem og beskytte dem mot å falle i de samme synder som deres nabofolk. Men fremfor alt var det kjærligheten til Gud som skulle motivere dem. De elsket Gud, og de elsket templet: 

 

«En dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen», leser vi i Salmenes bok.

 

Dette var deres ytre gudsdyrkelse. Men Gud ønsket noe mere. Derfor står det: «Sønn, datter, gi meg ditt hjerte». 

 

Gud ønsket et personlig forhold til sitt folk. Guds bolig skulle ikke bare være en ytre ting som de skulle gå til en gang i mellom. Gud ønsker fellesskap på det personlige plan. Det er ikke bare slik at Gud i templet hadde fått en bolig blant menneskene. Bibelen vender på dette bildet og sier: «En bolig er den eldgamle Gud.» 

 

Gud behøver ikke en bolig bygd av menneskehender. Det er mennesket som behøver en bolig - i Gud. Dette er et motiv som går igjen i mange salmer. Der beskrives menneskets gudslengsel: 

 

«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.» 

 

De var seg bevisst at de behøvde noe utenfor seg selv: «For ikke ved egen kraft er mannen sterk». De visste hvor de skulle vende blikket:

 

«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.»

 

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, min borg,..»

 

«Hos Gud er min frelse og min ære, min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.»

 

«Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsel, funnet overmåte stor.»

 

Gudsdyrkelsen rundt jødenes lov og ofringene i tempelet var imidlertid i sitt vesen midlertidig. Det står at loven kunne ikke føre noen til rettferdighet. Og ofringene var til stadighet en påminnelse om menneskenes synder. 

 

«For det er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder.» 

 

Og ofte ble gudsdyrkelsen kun en ytre seremoni uten åndelig innhold. Derfor sier salmisten: «For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.» 

 

Mennesket må erkjenne at det ikke har noe i seg selv som det kan bygge sitt liv på - dets svikt er total både overfor mennesker og Gud.

 

I tidens fylde kom så Jesus og ble det endegyldige offerlam som tok bort all verdens synd: 

 

«Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» 

 

«Ordet ble kjød og tok bolig i blandt oss.» 

 

Ved at Jesus gav sitt liv til forsoning for all verdens synd, vant han en evig forløsning. 

 

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.....Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»

 

Gud hadd dermed gitt det endegyldige bevis på hans kjærlighet til oss mennesker - ved at hans Sønn ble menneske. Noe mindre kunne ikke ha gjort det. Jesus levde det livet vi ikke maktet - et liv uten synd. Jesus tok makten fra djevelen ved å gi avkall på sin egen makt - ved å ydmyke seg inntil korsets død. Ved oppstandelsen fra de døde, ble han godtgjort å være Guds Sønn - fra evighet.

 

Fallets konsekvenser ble herved opphevet. Menneskets synd er sonet, og vi kan bli fridd ut av mørkets makt. Slik som Gud vandret sammen med de første mennesker i Edens hage, «vandrer» Jesus blant oss i dag. Det er ikke lenger noe som skiller oss fra fellesskap med Gud. Vi er ikke lenger avhengig av et ytre fysisk tempel. Det som gjelder nå, er den tilbedelse i «ånd og sannhet» som skjer fra hvert gjenfødt menneske som i tro har mottatt Guds nåde. Det er menneskets hjerte som nå er Guds tempel. Kristus bor i våre hjerter - Kristus i oss. Og sammen danner vi det nye tempel av «levende stener» der Jesus er blitt «hovedhjørnesten». Guds bolig er blant oss.

 

Men som Kristus er «i oss», er også vi «i Kristus». Jesus sitter ved Faderens høyre hånd, og vi er billedlig talt «satt med ham» i himmelen. Dette siste er viktig. Selv om Jesus ved troen «bor i vårt hjerte», har vi lett for å se vår egen synd og ufullkommenhet, når vi ser inn i oss selv. Det er derfor like viktig for oss, som for dem i den gamle pakt, «å løfte blikket». Det er ikke lenger noe i oss selv vi skal bygge på. Vårt liv er «skjult med Kristus i Gud». Gud er vår bolig. Ingen ting kan lenger skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

 

Fremdeles er dette noe vi eier gjennom troen. Vi kan ennå ikke se det med våre fysiske øyne. Men når den nye himmel og den nye jord kommer, blir det til virkelighet:

 

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.»