«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av arven som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 

 

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. Og han sto opp og kom til sin far.

 

Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 

 

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

 

Historien som Jesus her forteller, er veldig sterk. Den forklarer også evangeliet på en veldig enkel og fin måte. 

Vi møter tre hovedpersoner i denne historien. De er:

• Faren
• Den yngste sønnen 
• Den eldste sønnen

Vi skal se på alle tre, og vi begynner med den yngste sønnen – han som reiste bort.

 

 

SØNNEN SOM REISTE BORT

 

 

Hver gang vi leser eller hører denne historien, så er det gjerne denne yngstegutten vi husker best. Han hadde vokst opp i trygge omgivelser på gården hos sin far. Men noe skjer og han ønsker ikke å bli værende. Vi leser at han oppsøker sin far og sier «Far, gi meg den delen av formuen som tilfaller meg.»

 

Han var blitt lei av å bo hjemme, og ville ut i verden og «prøve lykken». Han reiser til et land langt borte. Så lenge han har penger, så har han både venner og moro. Han lever et utsvevende liv og det ser ut som det «går bra» en stund. 

 

La oss stoppe opp litt her, og se litt på hjertet til denne gutten. Han ville ha farens gaver og penger, men han ville ikke ha faren. Han ville ha frihet uten relasjon – uten ansvar. Hans hjerte er fylt av opprør og begjær.

 

Er det ikke akkurat slik Synden er? Livet uten Gud virker spennende en stund. Men Synden lover alltid mer enn den kan holde.

 

• Den gir kortvarig frihet...
  • ...men ender i slaveri.
• Den gir kortvarig glede...
  • ...men ender i tomhet.
• Den gir kortvarig rikdom...
  • ...men ender i fattigdom.

 

Når den unge mannen etter hvert har sløst bort arven, ender han opp med ingenting. Når pengene er borte, forsvinner både venner og moro. Det kommer en svær hungersnød i landet og han begynner å lide nød. Til slutt må han finne seg en jobb for å overleve og unngå å dø av sult. 

 

Så han ender opp i grisebingen, hvor hans jobb er å passe på grisene!

 

Men her skjer det noe. Vi leser at han «kom til seg selv» og begynte å tenke på livet på gården hjemme hos sin far. Der hadde han det jo så trygt og godt, mens her holder han på å miste livet i fattigdom, sult og nød.

 

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult...» 

 

Dette er et fantastisk uttrykk – Han kom til seg selv. Omvendelse starter ikke med at vi finner Gud. Den starter med at vi innser sannheten om oss selv.

Så han bestemmer seg for å reise hjem til sin far...

 

 

DEN KJÆRLIGE FAREN

 

 

Det er mere å si om den unge sønnen som vender hjem, men før vi gjør det skal vi se litt nærmere på faren.

 

Den ulydige og opprørske sønnen har bragt vanære og skam over familien. I Midt-Østen på den tiden, ville en slik situasjon ofte føre til at faren hadde forkastet sønnen og nektet å se ham igjen. Det er viktig at vi forstår at faren hadde all rett til å avvise denne rebelske sønnen.

 

Men hva leser vi om faren? Vi leser at faren så gutten mens han ennå var langt borte (vers 20). Hva forteller det oss? Var det tilfeldig at faren oppdaget sønnen på lang avstand?

 

Jeg mener dette viser at faren hadde stått og speidet etter sønnen. Antakelig var dette noe faren gjorde dag etter dag, i lang tid. Han lengtet etter sønnen som han elsket!

 

Og hva gjør faren når han får se gutten? Jo, vi leser at han løper mot gutten, kaster seg rundt halsen på ham og kysser ham igjen og igjen. 

 

• Hvor ble det at formaningen?
• Hvor ble det av tukten?
• Hvor ble det av straffen?

 

La oss se på gutten igjen. Han var forberedt på å bli avvist av sin far. Han hadde jo tross alt sviktet ham. Så han hadde forberedt en ydmyk tale: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.»

 

Nå er det riktig og viktig at vi er ydmyke når vi som syndere kommer til Gud. Men legg merke til hvordan faren reagerer!«Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.» (vers 22-23) 

 

Faren avbryter sønnens innøvde tale. Han gir ham ikke bare tilgivelse, men Han gjenoppretter sønnens stilling. Det ble altså ikke noen skjennepreken, heller ikke noen straff. I stedet gir Han sønnen en festkledning, og steller i stand et festmåltid for ham. 

 

Slik er evangeliet! Slik er Gud! Han er en kjærlig og omsorgsfull far. Han er full av nåde og tilgivelse når vi vender oss til Ham.

 

Men vi leser at det var enda en sønn der på gården. La oss også se på ham...

 

 

DEN HJEMMEVÆRENDE SØNNEN

 

 

Mange prekener slutter omtrent her. Men når Jesus forteller denne historien, har han mere å si. For hvem var det egentlig som kritiserte Jesus?

 

Kapittel 15 hos Lukas begynner slik:

 

«Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» (Lukas 15:1-2)

 

Legg merke til dette. Jesus forteller ikke denne lignelsen først og fremst for syndernes skyld. Han forteller den for de religiøse – fortellingen er adressert til fariseerne og de skriftlærde.

 

Og derfor kommer Jesus med den siste delen av lignelsen, den som handler om den eldste sønnen.

 

Den eldre broren var ikke i grisebingen. Han var ute på jordet og jobbet. Han forlot ikke huset fysisk - men hjertet hans var likevel langt fra faren.

 

Det er faktisk mange som lever slik. 

• Du kan være i nærheten av huset og fortsatt ikke kjenne Faderens hjerte.
• Du kan tjene Gud trofast utvendig, men fortsatt være bitter på innsiden.
• Du kan se lydig ut offentlig, mens du i hemmelighet misliker nåden når den berører noen andre enn deg selv.

 

Når den yngre sønnen kommer hjem, feirer faren. Men den eldre broren blir sint og nekter å gå inn i huset.

 

Den eldre broren sier: «Se, i så mange år har jeg tjent deg, og jeg har aldri vært ulydig mot din befaling.» Legg merke til språket hans. Han høres mer ut som en ansatt enn en sønn. Han så på lydighet som arbeid mot betaling, ikke kjærlighet til faren.

 

Han kaller ikke sin yngre bror for bror heller – i stedet sier han «...men da denne sønnen din kom...» (vers 29-30)

 

Dette avslører en farlig form for religion (legalisme) - Når du adlyder Gud bare fordi du tror det gjør deg bedre enn andre, har din lydighet blitt stolthet forkledd som trofasthet.

 

Faren svarer: «Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.» Den setningen avslører tragedien. Den eldre broren hadde tilgang hele tiden, men levde som om han var forsømt.

 

Han var i farens hus, men fjern fra farens hjerte....

 

Jeg har ofte tenkt: Hva om den yngste sønnen som kom hjem hadde truffet sin eldre bror først, før han traff faren? Hva hadde skjedd da? Hadde broren tilgitt ham? Hadde han fått lov til å komme hjem?

 

 

BEGGE SØNNENE VAR LIKE FORTAPT!

 

• Den yngste sønnen var fortapt fordi han sa: «Jeg trenger ikke far.»
• Den eldste var fortapt fordi han tenkte: «Faren skylder meg.»
• Den ene syndet mot Gud. Den andre stolte på seg selv.

 

Dette går veldig dypt.

• Den yngre broren var utenfor på grunn av opprør.
• Den eldre broren var utenfor på grunn av religion. 

 

Begge var atskilt fra farens glede. Bare på forskjellige måter: 

• Den ene var fortapt i verden.
• Den andre var fortapt i selvrettferdighet.

Men døren inn til huset (Frelsen) var like åpen for dem begge!