Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 3142

Nå kommer vi til en dobbel fremstilling av Jesus som det levende Brød og Klippen med det levende Vann, og heller ikke nå behøver vi å sveve i uvisshet angående betydningen og anvendelsen av disse forbilder.

Da Israel knurret, sa Herren til Moses: "Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere." (2. Mos 16,4). Den Herre Jesus anvender dette forbilde på seg selv og sier: "Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen og døde... Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve evighet. Og det brødet som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.". (Joh 6,48-51)

Hvor gripende trer ikke disse ord frem for oss, når vi leser om hvordan Herren Jesus ved nattverdens innstiftelse tok brødet, som hørte med i påskelam-måltidet, takket Gud, brøt det og sa: "Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse." (Matt. 26,26-28)

Da han tidligere hadde talt til disippelflokken om nødvendigtheten av å ete hans kjød og drikke hans blod, hadde de knurret og sagt: "Dette er harde ord!". Men Jesus sa til dem: "Tar dere anstøt av dette? Hva så når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,60-63)

Vi ser klart av disse ord at det må bli en personlig, åndelig tilegnelse av Kristus i hans død, og ikke bare noe utvendig. Og hvor nødvendig er ikke denne tilegnelse, som det også fremgår av Herrens ord: "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!" (Joh 6,53) Vi må hver og en av oss personlig forstå å bruke det dyre Blod, som er blitt utgydt, i åndelig henseende på våre sjeler til våre synders forlatelse "borttagelse", og daglig, akkurat som israelittene samlet manna, må lære oss å ete av Livets Brød.

Umiddelbart derpå følger i Israels historie skildringen av den revnede Klippe. "Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke" (2. Mos 17,6). "de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." (1. Kor 10,4). "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14). Og ennå merkeligere blir, overenstemmelsen når vi stanser overfor det faktum, at Moses ikke skulle slå på klippen mere enn en gang. Da han i sin heftighet ved et senere tilfelle også slo på klippen i stedet for å tale til den, blev han straffet for det og fikk ikke komme inn i løfteslandet (4. Mos. 20). Kristus er slått for våre misgjerningers skyld en gang for alle, og ved ett eneste offer er vi blitt fullkomne, og nå skal vi ikke på ny ofre Kristus, som katolikkene gjør i sitt messeoffer, og heller ikke skal vi arbeide oss til åndelige velsignelser, men vi kan tale til Klippen, tro på Kristus. Og "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,38)