Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 3454

Vi har en åpen adgang til Gud, gjennom bønnen, og denne adgang kan vi benytte oss av, til alle tider. Det er Kristi forsoning som har banet denne veien for oss, og vi kan få gå på denne vei og legge alt fram for vår himmelske far.

Bønn er i første rekke samfunn med Gud. En kan også si at det er samtale med Gud. I bønnen taler vi til Gud og han til oss. I vår ånd og tanke får vi gå inn i selve himmelen. Derfor må vi også gå inn for Gud i bønn på en verdig måte. Hebreerbrevets forfatter sier at vi skal gå inn i helligdommen med sanndru hjerte. Dette vil ikke si det samme som at hjertene må være rene, for det går an å være sanndru uten å være ren. David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte, og han var sanndru da han bad dette.

La oss tre fram for Gud og se ham som vår far, som har omsorg for oss og forsørgelsesplikt. Den har han aldri unndratt seg. Han både føder og varmer oss.

I 1. Kor. 14,15 sier Paulus at han vil be med forstanden, men han ville også be med ånden. Han ville lovsynge med forstanden, men også med ånden.

Den samme forstanden som du bruker i det daglige liv, i de mange gjøremål, kan du også bruke når du skal be til Gud. Gud hører oss når vi kommer fram for ham på denne måten. Når apostelen taler om å be og lovsynge med ånden, så mener han tungemålsgaven.

Den som taler i tunger taler hemmeligheter med Gud. 1. Kor. 14 gir oss anvisning for hvordan vi skal bruke de åndelige gaver. I dette kapitlet omtaler Paulus tre slags instrumenter: Fløyten, harpen og basunen. Dette har nok sin grunn. Noen vil endelig være solister, og de vil helst holde seg til ett instrument, men det er ikke slik med de åndelige gaver. Det er ikke bare bønn i tunger, men også lovprisning og budskap fra Gud. Harpen kan stå som et bilde på bønnen, fløyten minner mer om lovsangen og basunen er budskapet. Den siste må ha en klar lyd, så folk kan gjøre seg rede. Alt skal virke til menighetens oppbyggelse. Jeg tror at både bønn, lovprisning og budskap skal tydes.

Den som taler med tunger oppbygger seg selv, sier Skriften, og dette er jo også en side.

I Luk. 18 heter det at vi skal be og ikke bli trette. La oss nå se litt på de måter vi kan be på, så vi ikke går trett. Mange blir trette fordi de blir ensidige i sitt bønneliv. Gud vil at vi skal være allsidige også på dette området. "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse" (Fil. 4, 6). Her har vi tre sider av bønnelivet. En fjerde side er tilbedelse.

Bønn er, som vi tidligere har pekt på, samfunn og samtale med Gud. Derfor er det nødvendig at vi virkelig ber når vi ber! Dette høres merkelig ut, men la meg forklare det nærmere. I Luk. 18,10-14 leser vi om to menn som gikk opp i tempelet for å be, en fariseer og en toller. Den første holdt et stort foredrag for Gud. Han roste seg selv og skjelte ut den andre! Dette var en høyst ukristelig framgangsmåte og ingen bønn! Gud bevare oss fra slike bønner! Tolleren bad ikke noen lang bønn, og la det være sagt at trosbønner og nødsbønner er aldri lange. Han vendte seg imot Gud og sa: "Gud, vær meg synder nådig!". Han bad om nåde og fikk rettferdighet! Fariseeren kom med sin egen rettferdighet til tempelet, og den gikk han hjem med også. Tolleren derimot gikk hjem med Guds rettferdighet. Om ikke vår rettferdighet overgår fariseernes og de skriftlærdes kommer vi ingen lunde inn i Guds rike, sa Jesus.

Enhver som begynner å be, møter to personer: Gud og seg selv. Det er aldri lettere å være ærlig enn når vi er innfor Gud. Derfor er det så helsebringende å leve i bønn til Gud. Bønnen er en bevarende og selvransakende makt. Den foredler vår kristne karakter og vårt vesen og virker åndelig vekst i vårt kristenliv.

Påkallelse er sjelens SOS, vårt nødskrik. Enhver kristen er utstyrt med en "Sender" og en "Mottaker"! Vi kan sende våre nødrop til Gud, og han gir svar. Skip som er i havsnød kan sende ut sine signaler, men dersom ingen oppfatter dem, så går de under. Slik er det ikke med dem som sender sine nødrop til Gud. Om ham heter det: Hans øre er ikke for tunghørt til å høre. Ja, i salmen heter det til og med at han hører ravnungenes skrik. Skulle han da ikke høre et menneske, et elsket Guds barn. Han hører og ser deg, min venn.

Det var denne slags bønn Moses brukte ved Rødehavet. Han stod som leder for et helt folk, og de var i store vanskeligheter. Han sa ingenting, men fra hans hjerte steg det opp et nødrop, og Gud hørte ham og svarte ham. Da Moses rakte den knudrete hyrdestaven sin over havet, delte det seg, og det ble en mektig ferdselsvei, der Israels barn kunne dra over. Da egypterne prøvde på det, omkom de.

"Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg, og du skal prise meg!"

Takksigelsen og lovprisningen hører også med til bønnelivet, og dette er fine toner. La oss våke over at dette ikke dør bort i oss, for dette er himmelske saker. Vi har alltid noe å takke for, og til og med i nøden kan vi få blande inn noe takk. Det hjelper. Da Israel ved et tilfelle var i strid med sine fiender, står det at Herren lot et bakhold komme over fienden, da Israel begynte å be og lovprise Herren. Vi skal ofre Gud takksigelse. Det kan koste å takke i prøvens stund.

Tilbedelse er ingen bønn i nød eller takk for noe du har fått. Det er en beundring av Guds vesen, hans skjønnhet, herlighet og storhet. Har Gud vært så levende for deg at du har tilbedt ham? Det er likesom hele ens vesen gjennomrisles av et guddommelig bad.

Vi leser i 2. Mos. 30,33 om kryddersalvene som skulle være i røkelseskaret. Det skulle være like meget av hver av disse ingrediensene. Slik skal det være i vårt bønneliv også: Det skal være bønn og påkallelse, takksigelse og tilbedelse. Dette skaper noe himmelsk, både i den enkelte og i menighetslivet. Der hvor bønnelivet er rikt er også åndsatmosfæren rik og vidunderlig; Det viktigste i våre møter er selve atmosfæren. Bønnens atmosfære er vekkelsens og Guds-åpenbarelsens atmosfære. Det er dødens vei å vike av fra dette. Etterligninger må vi vokte oss for. Vi vil holde fast ved Ordet og bønnen. Det er skapende og gir en herlig atmosfære.

Det sies at det i selve luften, atmosfæren, skal være både sølv, gull og salt. Det lønner seg ikke å utvinne det, men det er der. Men også i den åndelige bønneatmosfæren finnes det både sølv, gull og salt!

Røkelseskarene virket uanselige i det israelittiske tabernaklet, men de var meget viktige for gudstjenesten. Bønnesjelene blir ikke framtredende mennesker, en blir ikke berømt ved å være det. Og virkelig åndelige mennesker er enkle og alminnelige.

Dette allsidige bønnelivet dekker hele den kristnes behov.

Nå finnes det også en kampside i bønnelivet. Epafras var en bønnens kjempe, leser vi i Skriften. Paulus bad også venner å være med ham og stride og kjempe i bønn. Men det er ikke bare en stridsside i bønnen - det er en hvileside også. Det er godt å få legge saken fram for Herren og hvile i ham.