«Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Salme 23:4)
Midt i Salme 23 sier David noe som høres mildt ut på overflaten, men som faktisk er lastet med evangeliets tyngde. «Din kjepp og din stav, de trøster meg».
Det David beskriver er ikke sentimentalt. En kjepp og en stav var ikke dekorative verktøy. De var redskaper for
- Autoritet
- Beskyttelse
- Tuktelse
Og på en eller annen måte sier David at det er nettopp disse tingene som gir ham trøst.
- Kjeppen var en kort, tung kølle som ble båret av en gjeter. Den ble brukt til å slå rovdyr og forsvare sauene mot fare.
- Staven var en lengre stokk, brukt til å lede sauer tilbake når de vandret og til å trekke dem opp av groper de ikke kunne unnslippe på egenhånd.
Det ene verktøyet tok seg av fienden. Det andre tok seg av sauene. Men begge ble holdt av den samme gjeteren (hyrden).
Og begge brakte trøst, ikke frykt, fordi sauene visste hvem som holdt dem.
Det er her evangeliet kommer i fokus. David blir ikke trøstet av fraværet av fare. Han blir trøstet av gjeterens nærvær og det gjeteren bærer.
- Kjeppen forteller ham at fienden vil bli tatt hånd om.
- Staven forteller ham at selv om han vandrer eller faller, vil han ikke bli forlatt.
- Trøst kommer av å vite at beskyttelse og korrigering ligger i de samme hendene.
Se nå på dette gjennom Jesu og korsets linse. Korset blir både kjepp og stav. Ved korset tar Gud hånd om fienden én gang for alle. Synd, død og fordømmelse blir beseiret.
Skriften forteller oss at Gud «avvæpnet maktene og myndighetene og gjorde dem åpenlyst til skamme» gjennom Kristus (Kolosserne 2:15).
Kjeppen faller ikke på sauene, men på alt som truet dem.
Samtidig fungerer korset som staven. Menneskeheten hadde vandret. Vi hadde falt i en grop vi ikke kunne klatre opp av. Vi ble ikke reddet ved instruksjon eller anstrengelse, men ved å bli trukket opp gjennom nåde. Jesus står ikke over gropen og roper instruksjoner. Han går inn i den. Han løfter oss opp ved å bære vår vekt selv.
«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Romerne 5:8)
Det er derfor korset bringer trøst i stedet for frykt. Det forteller oss at fienden har blitt tatt hånd om, og den villfarne sauen har blitt reddet. Dom og barmhjertighet møtes på samme sted, og begge holdes av den samme hyrden. Det er ingen motsetning. Det er bare kjærlighet uttrykt gjennom handling.
Mange troende sliter med å føle trøst fordi de skiller beskyttelse fra nåde. De forestiller seg en Gud som forsvarer dem mot ondskap, men er skuffet over deres svakhet. Eller en Gud som tilgir dem, men gjør dem sårbare for angrep. Salme 23 avviser denne separasjonen. Kjepp og stav hører sammen. Korset beviser at de alltid gjør det.
Når frykten stiger, minner kjeppen deg på at det som truer deg allerede har blitt tatt tak i. Når skyldfølelse kommer til overflaten, minner staven deg på at korrigering ikke betyr avvisning. Når du føler deg fortapt, kommer ikke trøst fra å finne veien tilbake, men fra å vite at hyrden allerede rekker ut sin hånd etter deg.
Davids tillit var ikke forankret i hans konsistens, men i hyrdens karakter. Vår tillit hviler enda tryggere. David så skyggen. Vi ser oppfyllelsen. Hyrden bar ikke bare en kjepp og en stav. Han strakte ut armene sine og ga sitt liv!
Korset forteller deg alt du trenger å vite. Du er forsvart. Du er reddet. Du er ikke alene i dalen. Kjepp og stav trøster fortsatt, fordi hyrden fortsatt leder, og hans omsorg er allerede bevist...