Vitnesbyrd

Det var helg og som vanlig hadde mange av de unge på øya Åstol på Sveriges vestkyst bestemt seg for å ta turen til hotellet på Marstrand for å danse. Men det blåste opp til sterk storm. Ingen småbåter kunne gå ut og ingen ville heller kaste loss med de store båtene som lå fortøyd i havna.

 

Pastoren som skulle holde prekenen på Elim kunne ikke komme over fra fastlandet. Menighetens medlemmer valgte også å holde seg innendørs. Møtelederen trosset imidlertid været og gikk opp til lokalet i tilfelle noen skulle komme. Arne, som han het, hadde vært søndagsskolelærer med Elim i mange år. Og det var ikke få som hadde fått med seg et Guds ord på veien fra den ivrige søndagsskolelæreren. 

 

Nede på havna gikk de unge og sturet. De skulle jo ha vært på fest i Marstrand. Plutselig sa en dem: "Skal vi gå opp på Elim?" Det var lenge siden sist. Alle hadde gått på søndagsskolen. Alle hadde sunget om boken i himmelen. Fremdeles kunne de sangen utenat: "Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn....."

Og nå var de på vei til Elim igjen. Arne ble selvsagt overrasket. Hva skulle han gjøre?
Det fikk bli det vanlige. Han gikk ned i midtgangen, vendte seg mot dem og sa: "Gutter, gi livet til Gud før det blir for sent!"

Da, i stundens stillhet og hellige alvor, reiste en av dem seg, gikk forbi Arne og fram til første benk, som ble regnet som Elims botsbenk. Som barn hadde han sett andre gå dit å bøyde kne. Nå gjorde han det selv. En til reiste seg og gikk fram, og enda en. Et par av guttene gikk ut. Men i løpet av denne kvelden var det 18 unge fiskere som ba synderens bønn og fikk sitt navn skrevet i livets bok.

Da en av de nyfrelste guttene kom hjem gikk han inn i stua der faren satt og så på TV og ropte: "Pappa, sitter du her å ser på TV? Du skulle sett hvordan det ser ut oppe i Elim".

 

Gustav, som faren hette, fikk på seg frakken i en fart og sprang opp til Elim. Nå var lokalet fullt av mennesker som ba. Gustav gikk opp på det lillle galleriet og så ned på alle dem som jungeltelegrafen hadde samlet på kort tid.

 

Vekkelsen som de hadde bedt om så lenge hadde kommet til øya deres. Åndens vind var sterk. Et sekstitalls mennesker ble revet løs fra likegyldighetens og menneskefryktens bånd. I et halvt år sang de i så godt som alle møter: "Synd og sorg farvel for evig, aldri får du meg igjen....."

 

Den lille pinsemenigheten vokste med 50% den vinteren den fikk 180 nye medlemmer. Totalt bodde det 500 mennesker på Åstol.

 

Einar Johansson var skipper på en av båtene som ble tvunget til å søke nødhavn denne lørdagskvelden da nordveøsten raste som verst. Mandag kveld paserte han øya på noen sjømils avstand med kurs for Gøteborg.

 

Som vanlig speidet Einar mot øya og hjemmet sitt. Nå skulle han til Öckerö med siste ukes fangst.

 

Einar tilhørte ikke "leserfolket". Men det gjorde Ebba, kona hans. Han hadde sagt til Ebba at han aldri kom til å gå til hennes kirke. Ebba hadde innfunnet seg med det, trodde han. Men gjennom årene løp ba Ebba daglig for sin Einar om at han måtte komme til tro. Einar visste ingenting om det som hadde hendt på øya denne helgen.

 

Mens han holdt stø kurs over fjorden denne mandagskvelden, fikk han se et merkelig syn:

Plutselig var det som en kjempestor ildsky over Åstol. Først så det ut som hele øya stod i brann. Men ilden var høyt over hustakene!

 

Den vanligvis så trygge skipperen ble rystet. Hele kroppen begynte å skjelve. Han forstod at Gud åpenbarte seg for ham på overnaturlig vis. Han følte at han fikk et kall til å ta imot Jesus Kristus som sin frelser. På skjelvende knær bøyde han seg for Gud der i styrhuset. Mange års motstand var brudt på noen minutter.

 

Da Einar la til kai, gikk han til telefonboksen for å ringe hjem. Da Ebba hørte Einars stemme, utbrøt hun: "Å, Einar du skulle ha vært her. Vekkelsen er kommet."

- "Jeg er også blitt frelst," svarte Einar. "Når da?", ropte Ebba i telefonrøret.

"For en time siden - i styrhuset. Jeg så en ild over øya!"

 

S5 Box