Vitnesbyrd

Jeg kom over en sterk historie en dag jeg leste om Lars Olsen Skrefsrud. Denne historien vil jeg si er til stor lære for oss idag. Den handler om lydighet og om å be fram nådegavene.

Jesus taler om den store høsten og de altfor få høstarbeidere. For at grøden skal bli berget inn i lade, legger Jesus på oss bønnens byrde: ''Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." (Matt 9,37-38.) Det er høstens herre som skal sende ut (drive ut) høstarbeidere, men vi skal be dem fram. Her kan vi
alle bli Den Hellige Ånds bønnepartnere i hans verdensvide menighets- og misjonsarbeid.


I nærheten av Hetlandskirken i Stavanger er det en stor stein. Denne steinen har en gripende misjonshistorie. På steinen står det hogd inn følgende: "Ved denne steinen fikk Lars Olsen Skrefsrud - Santalmisjonens grunnlegger - avgjørende visshet for sitt kall." Og på en liten stein ved foten av den store, står det: "Ha tro til Gud."


På en annen minnestein reist på Vår Frelsers Gravlund i Haugesund står det:

Anne Bolette Larsen (Hinderlie)
*1842 *1915
En trofast forbeder i Herrens vingård.

 

På grunn av sin vedholdende forbønnstjeneste
for misjonær Lars Olsen Skrefsrud og misjonsarbeidet han begynte i India, er Bolette Larsen kalt Santalmisjonens mor. Santalmisjonens venner har reist denne steinen i takknemlighet.

Lars Olsen Skrefsrud ble født den 4. februar 1840 på en liten husmannsplass som het Engesveen i Gudbrandsdalen like ved Lillehammer. Dessverre kom han i tenåringsalder i dårlig selskap. Han begynte å drikke og levde et stadig villere liv, og kameratene fikk stadig mer makt over ham. Sammen med flere andre gjorde han seg skyldig i tyveri. De andre slapp unna, og da han ikke ville røpe deres navn, ble han dømt til 4 års straff på Botsfengslet i Oslo. Der ble han omvendt etter dyp fortvilelse og harde sjelekamper. Og der kom også misjonskallet.

Men på Vestlandet var det en tenåringsjente som Gud talte til i et syn. Det var Bolette Hinderlie. Ole Hallesby forteller om henne i boken "Fra bønnens verden": "I et syn fikk hun se en fange i en fengselscelle. Hun så tydelig hans ansikt og hele hans skikkelse. Og en røst sa til henne: "Denne vil få en lignende skjebne som Ole Høiland om ingen tar ham opp i sin bønn. Be for ham, og jeg vil sende ham ut til å forkynne min pris for hedningene." Hun var lydig mot det himmelske syn, led og bad og stred for denne fange som hun ikke kjente. Hun ventet med lengsel på å få høre om en straffange som var blitt omvendt og kalt til misjons- gjerningen. Endelig under et besøk i Stavanger fikk hun høre om en straffange som var blitt omvendt og nå skulle tale der i byen. Da Skrefsrud så trådte fram på talerstolen, kjente hun ham straks igjen fra det nattlige syn. Denne kvinne hadde forstått Jesu ord om å be fram nådegavene."

Og Hallesby fortsetter: "Så langt jeg forstår Guds ord og kjenner Guds rikes historie, er det intet bønnearbeid som er viktigere enn dette. Kommer den rette mann på den rette plass, da er det nesten grenseløst hva han kan utrette."

Da Skrefsrud fikk fengselstiden forkortet med atten måneder, drog han til Stavanger og søkte om å bli antatt som misjonær i Det norske misjonsselskap og få komme inn på selskapets misjonsskole, som lå i Stavanger. Han måtte vente i flere måneder på styrelsens avgjørelse. I mellomtiden fant han veien til steinen ved Hetlandskirken, hvor han hver kveld hadde sine to timer lange bønnestunder. Skuffelsen ble forferdelig stor da svaret fra styrelsen ble nei. Et av styrets medlemmer, presten Sinding, rådet ham til å anse hovedstyrets svar som et tegn på at Herren ikke kunne bruke ham som hedningemisjonær! Selv hadde han fått en sterk overbevisning om at Jesus ville ha ham i sin tjeneste på misjonsmarken. Og ved den store steinen ble hans "jakobskamp" kronet med seier: Han fikk avgjørende visshet for sitt kall! Forkastet av mennesker, men utvalgt av Gud.

Han ble en av Norges største misjonærer. Bjørnstjerne Bjørnson æret ham med et dikt, og et stort monument er reist utenfor Lillehammer kirke. Da Skrefsrud i 1862 forlot Norge for å søke sin utdannelse utenlands, skrev han: "La meg miste alt som er meg kjært i verden; la venner og slekt, kjære og pårørende, la alt savnes meg; men mine hedninger vil jeg ingen- lunde forlate. Jeg vil gå omkring i ørkenen og på berg, fare over sjøer og floder, være i livsfare hvor jeg går; men til de arme, i dødens lenker bundne hedninger vil jeg rope: "Dere har en venn, en Jesus som vil frelse dere fra døden, når dere bare vil gi ham deres hjerte."

Det som Skrefsrud skrev i en alder av 22 år, ble et profetisk motto for hans misjonsgjerning i India. Men misjonshistorien er full av beretninger om kallsbevisste mennesker som i selvfornektelse og forsakelse drog ut i verden for å leve og vitne om Jesus, ja, dø om det ble krevd. Men også i vårt eget land drog evangelister ut for å bryte nytt land for evangeliet i bygder og tettsteder. Med brennende hjerter, båret oppe av vissheten om at det var Gud som hadde kalt dem, utholdt de trange kår, prøvelser og motstand.

S5 Box