Eksegese og eisegese – kunsten å tolke Bibelen riktig
Innhold
- 1. Eksegese – å hente meningen ut av teksten
- 2. Eisegese – å lese sin egen mening inn i teksten
- 3. Ingen av oss er helt uten forutsetninger
- 4. Viktige metoder for bibeltolkning
- 5. Faren ved å løsrive bibelvers fra sammenhengen
- 6. Den Hellige Ånd og bibeltolkningen
- 7. Bibelen må få korrigere vår teologi
- 8. Vi må la teksten forme vår overbevisning

Lar vi Bibelen forme vår overbevisning, eller lar vi vår overbevisning forme hvordan vi leser Bibelen?
Bibelen er Guds Ord, og den fortjener å bli behandlet med respekt, grundighet og ydmykhet. Når vi leser og studerer Skriften, er det ikke tilstrekkelig å bare kjenne ordene som står skrevet. Vi må også søke å forstå hva teksten faktisk betyr.
Gjennom kirkehistorien har forskjellige teologiske retninger utviklet ulike måter å forstå og tolke Bibelen på. Noen forskjeller skyldes ulike syn på teologiske spørsmål, mens andre oppstår fordi man legger forskjellig vekt på språk, historisk sammenheng og bibeltekstenes kontekst.
To sentrale begreper innen bibeltolkning er eksegese og eisegese. De beskriver to forskjellige tilnærminger til hvordan vi leser og forstår Guds Ord.
Men dette handler om mer enn akademiske faguttrykk. Det handler om hvorvidt vi lar Bibelen tale for seg selv, eller om vi ubevisst – eller bevisst – legger våre egne tanker inn i teksten.
1. Eksegese – å hente meningen ut av teksten
Ordet eksegese kommer fra gresk exēgēsis (ἐξήγησις), som betyr forklaring, utleggelse eller fortolkning.
Eksegese handler om å finne den meningen som ligger i bibelteksten. Vi forsøker å forstå hva den opprinnelige forfatteren ønsket å formidle, hvordan de første mottakerne ville ha forstått budskapet, og hvordan teksten skal tolkes i sin sammenheng.
En eksegetisk tilnærming begynner derfor ikke med spørsmålet: «Hva kan jeg bruke dette bibelverset til?» Den begynner med: «Hva sier denne teksten egentlig, og hva mente Gud å formidle gjennom den?»
For å finne svar må vi stille flere spørsmål:
Hva står det faktisk i teksten?
Hvem skrev teksten, og hvem var mottakerne?
Hva var den historiske og kulturelle situasjonen?
Hva er sammenhengen før og etter verset?
Hvilken betydning har de opprinnelige ordene på hebraisk eller gresk?
Hvilken litterær sjanger tilhører teksten?
Hvordan passer teksten inn i Bibelens samlede budskap?
Målet er ikke å finne en mening vi liker, men å oppdage hva teksten faktisk sier.
2. Eisegese – å lese sin egen mening inn i teksten
Eisegese kommer fra det greske eis (εἰς), som betyr «inn i». Begrepet brukes om en tilnærming der leseren fører sine egne tanker, meninger eller oppfatninger inn i teksten.
I stedet for å la bibelteksten forme vår forståelse, lar vi vår egen forståelse bestemme hvordan vi tolker bibelteksten.
Dette kan skje på flere måter:
Vi har allerede bestemt oss for hva vi tror, og leter etter bibelvers som kan bekrefte standpunktet vårt.
Vi løfter et vers ut av sammenhengen fordi det passer med det vi ønsker å formidle.
Vi legger en moderne betydning i et ord som ikke nødvendigvis hadde samme betydning da teksten ble skrevet.
Vi overser bibelvers som utfordrer vår teologiske overbevisning.
Vi lar en bestemt tradisjon eller læresetning bli viktigere enn selve bibelteksten.
Et typisk eksempel er når noen har en bestemt teologisk overbevisning og leter etter bibelvers som kan brukes til å bekrefte den, uten å undersøke hva versene betyr i sin opprinnelige sammenheng.
Da risikerer vi å bruke Bibelen til å forsvare våre egne tanker i stedet for å la Guds Ord korrigere oss.
3. Ingen av oss er helt uten forutsetninger
Her kommer vi til en viktig problemstilling. Det er lett å tenke at eksegese betyr at vi leser Bibelen helt objektivt, uten noen form for forutinntatthet. Men det er ikke realistisk.
Vi har alle en bakgrunn som påvirker hvordan vi leser og forstår Skriften. Vi er preget av forkynnelsen vi har hørt, menigheten vi tilhører, teologiske tradisjoner, personlige erfaringer og tidligere bibelstudier. Dette kalles gjerne forforståelse.
En pinsevenn, en lutheraner, en baptist og en kalvinist kan lese det samme bibelverset og legge merke til forskjellige sider ved teksten. Det betyr ikke nødvendigvis at alle driver med eisegese. Men det viser hvor viktig det er å være bevisst på hvilke forutsetninger vi tar med oss inn i bibelstudiet.
Forskjellen ligger blant annet i om vi er villige til å la teksten utfordre våre oppfatninger.
En god bibelleser må derfor våge å stille seg selv spørsmålet: «Hvis denne teksten faktisk betyr noe annet enn det jeg alltid har trodd, er jeg villig til å endre oppfatning?»
Det er en viktig del av å nærme seg Guds Ord med ydmykhet.
Vi skal ikke bruke Bibelen som et verktøy for å forsvare vår egen teologi. Vi skal la Bibelen være målestokken som vår teologi prøves mot.
4. Viktige metoder for bibeltolkning
For å arbeide eksegetisk trenger vi flere verktøy. De ulike metodene utfyller hverandre og hjelper oss til å forstå teksten bedre.
A. Grammatisk og språklig metode
Vi undersøker ordenes betydning, setningsoppbygning, grammatikk og språklige nyanser.
Bibelen ble opprinnelig skrevet hovedsakelig på hebraisk og gresk, med enkelte avsnitt på arameisk. Derfor kan det være nyttig å undersøke originalspråkene.
Et ord kan ha flere betydninger, og sammenhengen avgjør ofte hvilken betydning som er aktuell.
Vi må likevel passe oss for å tro at en etymologisk forklaring alene avgjør hva et ord betyr. Det er ordets bruk i den aktuelle sammenhengen som er avgjørende.
B. Historisk-kulturell metode
Vi undersøker den historiske situasjonen, samfunnsforholdene, skikkene og kulturen på den tiden teksten ble skrevet.
For eksempel kan vi få en helt annen forståelse av enkelte lignelser når vi kjenner til jordbruk, handel, ekteskapsskikker og religiøse tradisjoner i bibelsk tid.
Vi må forsøke å forstå teksten slik de første mottakerne ville ha forstått den.
C. Kontekstuell metode
Dette er kanskje en av de viktigste metodene. Et bibelvers må leses i sammenheng med avsnittet, kapitlet, boken og resten av Bibelen.
Vi kan ikke uten videre ta et enkelt vers ut av sammenhengen og gi det en betydning som passer med det vi ønsker å formidle.
Et godt prinsipp er: «En tekst uten sammenheng kan bli et påskudd for nesten hva som helst.»
D. Litterær metode
Vi må også forstå hvilken type tekst vi leser. Bibelen inneholder historie, poesi, profetier, lignelser, evangelier, brev og apokalyptisk litteratur.
Vi kan ikke tolke Salmenes poetiske bilder på samme måte som vi tolker historiske beretninger eller apostlenes undervisning i brevene.
Når David skriver at Herren er hans hyrde, er det et poetisk bilde som formidler sannheter om Guds omsorg og ledelse.
Når Lukas forteller om Jesu oppstandelse, er det derimot en historisk beretning.
Tekstens sjanger har betydning for hvordan den skal forstås.
E. Kanonisk metode
Her undersøker vi hvordan en tekst passer inn i Bibelens samlede budskap.
Skriften må få belyse Skriften. Vi bør ikke bygge en læresetning på ett enkelt vers dersom andre tydelige bibeltekster gir oss viktig informasjon som må tas med i forståelsen.
Dette betyr ikke at vi skal tvinge alle bibeltekster inn i én bestemt tolkning, men at vi må søke å forstå dem i lys av hele Guds åpenbaring.
5. Faren ved å løsrive bibelvers fra sammenhengen
Et av de vanligste problemene innen bibeltolkning er at man bruker et bibelvers uten å undersøke sammenhengen det står i.
Et eksempel finner vi i Filipperne 4:13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»
Dette verset brukes ofte som et uttrykk for at en kristen kan oppnå hva som helst, lykkes med enhver oppgave eller overvinne enhver utfordring dersom troen er sterk nok.
Men hva handler sammenhengen egentlig om?
I versene før forteller Paulus at han har lært å leve både i fattigdom og overflod, både med lite og med mye. Han har lært å være fornøyd under forskjellige livsvilkår.
Når Paulus sier at han makter alt i Kristus, handler det i denne sammenhengen om at Kristus gir ham styrke til å møte alle slags livssituasjoner.
Det er en langt dypere og mer trøsterik betydning enn et løfte om at vi kan oppnå alt vi ønsker oss.
Verset blir ikke mindre kraftfullt når vi leser det i sammenhengen. Tvert imot blir budskapet tydeligere.
6. Den Hellige Ånd og bibeltolkningen
Bibeltolkning er ikke bare en akademisk øvelse. Som troende er vi avhengige av Den Hellige Ånds hjelp til å forstå Guds ord.
Jesus lovet at Den Hellige Ånd skulle veilede disiplene til hele sannheten.
«Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.» (Johannes 16:13)
Paulus skriver også om hvordan vi gjennom Ånden kan forstå det Gud har gitt oss.
«Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss. Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord. Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» (1 Korinter 2:12-14)
Men vi må være oppmerksomme på én ting: Vi kan ikke bruke uttrykket «Den Hellige Ånd viste meg» som en unnskyldning for å overse tekstens sammenheng eller den betydningen ordene faktisk har.
En personlig åpenbaring eller en sterk opplevelse må aldri bli et argument for å sette Guds skrevne ord til side.
Den Hellige Ånd leder oss ikke bort fra Guds ord, men hjelper oss til å forstå og leve etter det.
Vi trenger derfor både åndelig følsomhet og grundig bibelstudium.
7. Bibelen må få korrigere vår teologi
Det er naturlig at vi utvikler bestemte teologiske overbevisninger gjennom livet. Vi lærer, studerer, lytter til forkynnelse og gjør oss opp tanker om forskjellige bibelske spørsmål.
Men det er viktig at vi aldri gjør vår egen teologi til en autoritet over Bibelen.
Teologien vår skal være et resultat av det vi finner i Skriften, ikke et filter som bestemmer hva vi får lov til å finne der.
Det betyr at vi må være villige til å justere våre oppfatninger når vi oppdager at vi har misforstått en tekst. Dette krever ydmykhet.
Det er ingen skam å oppdage at vi har tolket et bibelvers feil. Den virkelige faren oppstår når vi blir så bundet til våre egne oppfatninger at vi ikke lenger er villige til å la Guds ord korrigere oss.
I Apostlenes gjerninger 17 får vi et godt eksempel på dette.
«Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom dit, gikk de til jødenes synagoge. Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apgj. 17:10-11)
Berøerne tok imot budskapet med stor velvilje, men undersøkte daglig Skriftene for å se om det Paulus forkynte, stemte med det som var skrevet.
De godtok ikke alt ukritisk, heller ikke fordi det kom fra en apostel. De undersøkte budskapet i lys av Skriften.
Det er et forbilde også for oss.
8. Vi må la teksten forme vår overbevisning
Forskjellen mellom eksegese og eisegese kan sammenfattes slik:
Eksegese: Vi søker å hente meningen ut av teksten.
Eisegese: Vi leser våre egne meninger inn i teksten.
Vi må derfor være nøye med hvordan vi studerer, tolker og formidler Guds ord.
Vi skal ikke lete etter bibelvers som bare bekrefter det vi allerede tror. Vi skal søke å forstå hva Gud faktisk har sagt.
Vi må være villige til å la Guds ord utfordre våre meninger, korrigere vår teologi og forandre vår forståelse.
Paulus' formaning til Timoteus minner oss om dette ansvaret:
«Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett.» (2 Timoteus 2:15)
Vi skal ikke bøye Bibelen etter vår teologi. Vi skal la vår teologi bøye seg for Bibelen!
