Innledning

Vi skal i dette studiet se på dette at Kristus vinner skikkelse i oss. Dette er et meget viktig tema siden dette har med vår vekst med Gud å gjøre. Men det må også være sagt at Kristus må vinne skikkelse i oss, ellers er det ingen helliggjørelse i våre liv og vi kommer aldri forbi barnelærdommen om Kristus (Heb 6,1). Vi må gå videre mot det fullkomne.

Kristus vinner skikkelse i oss

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!" - Gal 4,19

Grunnen til at Kristus kan vinne skikkelse i oss, er at Kristus i oss er en realitet. Det er jo dette Jesus ønsker. Han vil at vi skal ta vårt kors opp å følge ham og se på ham som er kilden til alle ting, Han som er lyset, kjærligheten, veien, sannheten og livet. Han vil at vi skal ha Ham som eksempel i vår vekst med Gud. Og ikke bare som eksempel, men Han er også Hodet for menigheten, Han er vår Herre og Mester! Det er noe som vi må ta inn over oss at Kristus er ikke bare Frelseren, men også vår Herre!

Adam´s hjerterop som vi ser uttrykt gjennom Adams liv; er et profetisk bilde av Jesus som den siste Adam (Rom 5,14).

Adam som et forbilde på den siste adam, Jesus

I 1. Mosebok ser vi at når Gud skaper, er det et grunnleggende prinsipp at han skaper alt "etter sitt slag". I denne prosessen skaper Gud først en original, så lager han en jevnbyrdig make og medarbeider, "etter sitt slag". Da han hadde skapt løven, skapte han et motstykke av samme slag, løvinnen. Gud la dette guddommelig mønster til grunn i alt han skapte. Men da han kom så langt til å skape mennesket, skjedde noe interessant. Gud brøt med mønsteret han hadde holdt gjennom hele prosessen, og skapte ikke først noen original, for da han skapte mennesket, var han selv originalutgaven. Gud sa: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse." (1. Mos 1,26). Mennesket ble altså skapt i Guds bilde og lignelse, det vil si etter Guds slag, som Guds medarbeider og like.

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." - 1. Mos 1,27

I den første skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte mann og kvinne til å være hans motstykke sammen. I den andre skapelsesberetningen skapes Adam først, og her står han som et bilde på Jesus som "den siste Adam". I 1. Mos 2,18 slår Gud fast at i hans fullkomne verden der alt er godt, er det noe som ikke er godt, nemlig at mennesket ikke har noen etter sitt slag. "Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like." (1. Mos 2,18).

"Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." - 1. Mos 2,21-22

Endelig fant Adam en som var etter samme slag som ham. På samme måte tror jeg Gud talte over den siste Adam (Jesus) før tidenes begynnelse. "Det er ikke godt for Min Sønn å være alene". Det betyr ikke at guddommen ikke var komplett. Adam var skapt til å elske, og det var ikke godt, selv ikke i en fullkommen verden, å ikke ha noen å dele kjærligheten med. På samme vis var det ikke godt for Guddommen at all kjærligheten de hadde, ikke kunne deles med noen utenfor dem selv.

Synden ødelegger

Under skapelsen ble Adam og Eva skapt i Guds bilde. Da fikk Jesus en kommende brud etter sitt slag. Men mennesket falt i synd. Guds bilde i oss ble forkludret, og Jesus kunne ikke si om sin kommende brud det Adam sa om Eva: "Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt." (1. Mos 2,21). Siden den gang, tror jeg Jesus, akkurat som Adam, har vært på utkikk ettet bein av sine bein og kjøtt av sitt kjøtt. Denne lengselen etter å ha noen som var etter sitt slag - mennesker med uskadet bilde av ham - ble så sterk, så intens, at Han var villig til å forlate himmelens herlighet og overgi seg selv til en smertefull død på korset. Skaperen blir korsfestet av skapningen!

"For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." - Hebreerne 12,2

Han gjorde det for å få en brud som var bein av Hans bein og kjøtt av hans kjøtt. Vi ser Jesus henge på korset med et gapende sår i siden. Hendelsen fører oss tilbake til hagen der Adams side ble åpnet. Idet den siste Adam, Jesus, henger på korset med åpen side, blir menigheten, hans brud født.

Kristus må vinne mer og mer skikkelse i oss

Når et menneske tar imot Kristus og blir renset fra synd, kan Jesus - ved Ånden - ta bolig i den troende. Menneskets ånd blir levende. En prosess av vekst og forandring begynner, og den iboende Kristus vinner mer og mer skikkelse i den troende. Til slutt vil han eller hun være helt inntatt av Kristus. Nå er det Kristus som lever i ham eller henne, og det gamle selvet er borte.

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for den." - Gal 2,20

Til å begynne med er sjel og kropp uforandret. Prosessen som fornyer vår sjel og til slutt forvandler vår kropp, begynner langsomt og fortsetter gradvis. Denne vedvarende prosessen skjer når Kristus vinner skikkelse i oss. Derfor oppfordrer Paulus oss:

"Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes" - Rom 12,2

Når vi leser Romerbrevet 8,22-34, ser vi hvor viktig det er at Kristus får skikkelse i oss. I dette avsnittet leser vi om hvordan hele skaperverket, de troende, Den Hellige Ånd og Jesus selv ber om at vi må nå dette målet.

"For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." - Rom 8,22-26

Skapningen stønner som i fødselsveer, de troende stønner (det er dette Paulus snakker om) og Ånden sukker også etter "vårt barnekår, vårt legemes forløsning".

Både skapningen, de troende og Ånden stønner altså som i fødselsveer etter at Guds barn skal bli åpenbart; barn som har bli likedannet med Kristus.

Jesus går i forbønn for oss! (Rom 8,34)

Vi er kalt til å bli likedannet med Hans bilde! (Rom 8,29)

Få del i guddommelig natur

Når Kristus vinner skikkelse i oss, får vi del i guddommelig natur (2. Pet 1,4). Gjennom en prosess av forandring og vekst, vil hans Ånd i oss begynne å virkeliggjøre seg i vår sjel og utstråle Kristi vesen som vinner stadig mer skikkelse i oss. Dette fører til slutt til at sjelen vår forvandles.

Husk at det endelige målet med at Kristus skal få skikkelse i oss, er at han skal kunne se på oss, bruden sin, og si som Adam: "Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt". Det er dette Jesus har ventet på og lengtet etter. Dette er hjerteropet hans. Nettopp derfor er det så viktig at vi villig overgir oss selv til denne prosessen og lar Kristus få skikkelse i oss. Prosessen utvikler seg raskt i oss når vi med visdom og omhu velger hva vi fester blikket på. Øynene er sjelens vindu. Jesus sa:

"Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!" - Matt 6,22-23

Vi blir det vi ser. For at Jesus skal få stadig mer skikkelse i oss, bør vi altså feste blikket på ham og hans skjønnhet, ikke på øynenes lyst som drar oppmerksomheten bort fra ham og fyller sjelen vår med mørke.

Vårt herliggjorte legeme

Vi skal en dag få vårt herliggjorte legeme, i det vi forvandles ved den siste basun.

"Se, jeg sier dere et mysterium*: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet." - 1. Korinterbrev 15,51-53

Det forgjengelige bli uforgjengelig, slik at vi blir kjøtt av hans kjøtt - og i oppstandelsen erfarer Kristus fullt ut. Hans kropp, som aldri forfaller, blir en realitet for oss også.

En annen side ved dette er at vi kan være med på å gjøre i stand herlighetslegemet vårt. Johannes Åpenbaring 19,7 forteller oss at hans brud har gjort seg rede. Kristi brud bør gjøre kroppen klar for bryllupsdagen.

Troen må vise seg i rett liv

"Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. For når disse tingene finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Men den som ikke har disse tingene, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike." - 2. Peter 1,3-11