Fellesskap

  • Herrens måltid

     

     

    «Så kom den dagen i de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Og han sendte Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss, så vi kan ete påskelammet. De sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand? Han svarte: Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset hvor han går inn. Og si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med disiplene mine? Han vil da vise dere en stor sal ovenpå, med alt utstyr. Der skal dere gjøre i stand. De gikk da av sted, og fant det slik som han hadde sagt. Og de gjorde i stand påskelammet. Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» (Lukas 22:7-20) 

    Nattverden er en av de dypeste og mest betydningsfulle handlingene vi kan delta i som kristne. Den er ikke bare en tradisjon, men en guddommelig handling som binder oss til Jesu liv, Hans død og oppstandelse. I dag skal vi se på fire sider ved nattverden: minne, fellesskap, nåde og håp.

     

    Nattverden er et minnemåltid

      

    Jesus sa: «Gjør dette til minne om meg.» (Lukas 22:19).

    Minnet om Jesu offer er en levende virkelighet i våre liv. Nattverden bringer oss tilbake til korset, der Jesus bar våre synder. På samme måte som påskemåltidet minnet israelittene om Guds utfrielse fra Egypt, minner nattverden oss om vår utfrielse fra syndens slaveri.

    Hvordan minnes vi Jesus i nattverden?

    • Vi husker hans kjærlighet: «For så høyt har Gud elsket verden…» (Johannes 3:16).
    • Vi husker hans lidelse: «For Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre synder. Straffen ble lagt på Ham for at vi skulle ha fred...» (Jesaja 53:5).
    • Vi husker hans seier: «Det er fullbrakt!» (Johannes 19:30).

    Nattverden er en tid for takknemlighet, der vi ikke bare ser tilbake på Jesu offer, men også fornyer vår forpliktelse til å leve for ham.

     

    Nattverden er et fellesskapsmåltid


    «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi én kropp, for vi har alle del i det ene brødet.» (1 Korinter 10:16-17)

    Når vi deltar i nattverden, er vi ikke alene. Vi er sammen som Guds familie.

    Tre nivåer av fellesskap i nattverden:

    1. Fellesskap med Kristus – Vi forenes med ham i hans død og oppstandelse.
    2. Fellesskap med hverandre – Vi kommer sammen som én kropp, til tross for ulikheter.
    3. Fellesskap med de hellige – Vi deltar i noe som kristne har gjort i 2000 år, og vi står i en felles pakt av tro sammen med dem.

    I en verden som er preget av splittelse, minner nattverden oss om at vi er ett i Kristus. Det kaller oss også til å leve i forsoning. Jesus sier i Matteus 5:23-24 at vi må forsone oss med våre brødre før vi kommer til alteret. 

    «Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg, la da ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» (Matteus 5:23-24)

    La nattverden være en tid for å søke enhet, tilgivelse og kjærlighet.

     

    Nattverden er et nådemåltid

      

    Noen føler seg uverdige til å ta nattverd, men sannheten er at ingen av oss er verdige i oss selv. Nattverden er ikke for de perfekte, men for de som trenger nåde.

    Hva betyr det at nattverden er et nådemåltid?

    • Det minner oss om at frelsen er en gave – Vi kan ikke fortjene den. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Efeserne 2:8) 
    • Det styrker oss åndelig – Som fysisk mat gir styrke til kroppen, gir nattverden styrke til vår tro.
    • Det kaller oss til selvprøvelse – Paulus sier i 1 Korinter 11:28: «Hver og en må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret.»

    Å ta nattverden i tro betyr å komme med et åpent hjerte og la Gud fylle oss med sin nåde.

     

    Nattverden er et håpets måltid

      

    «Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (Matteus 26:29)

    Nattverden peker fremover mot en større fest – Lammets bryllupsmåltid i himmelen.

    «Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.» (Åpenbaringen 19:9).

    Når vi tar nattverden, ser vi frem til:

    • Den dagen Jesus kommer tilbake.
    • En ny himmel og en ny jord der det ikke lenger er sorg eller smerte.
    • Et evig fellesskap med Gud.

    Nattverden minner oss om at vårt liv her er midlertidig, og at vi har en himmelsk arv som venter på oss.

    Når vi deler nattverden, la oss derfor komme:

    • Med takknemlighet, fordi Jesus døde for oss.
    • Med fellesskapsånd, fordi vi er ett i Kristus.
    • Med tro, fordi Gud gir oss sin nåde.
    • Med håp, fordi vi en dag skal sitte til bords med Jesus selv.

  • Kjærlighetsmåltidet

     

     

     

    Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.

    Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid...' (Apg 2,46)

    Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.

    Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.

    Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.

    Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv.
     
    Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.
     
    La oss nå se litt på dagens situasjon. Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.

    Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.

    Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.

    Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.

    Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.

    Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.

    Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er imidlertid Det nye testamente fremmed.

    La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?

    Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?

    Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle...
     

    (Artikkelen er hentet fra Bjørn Olavs blogg, etter tillatelse fra ham. Som administratorer for Bibelfellesskapet synes vi Hansen her er inne på et meget aktuelt og viktig tema. Artikkelen anbefales derfor på det varmeste).