Historie

  • Erstatningsteologi i Oldkirken

    Jødene ble etterhvert de som bøyde seg for undertrykkerne i den teologiske debatten i oldkirken. De jødiske miljø både ble kuet og underkuet seg selv i sin omgang med de kristne miljøer. Kirken utarbeider med flere kirkefedre en klar erstatning for de jødiske løfter i sin teologi. Begrepet erstatningteologi blir en realitet.
     

    Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

     

    Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

     

    Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

     

    Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

     

    Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

     

    Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

     

    Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

     

    Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

     

    I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

     

    Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

     

    Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

     

    Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

     

    Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

     

    1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

     

    Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

     

    Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

     

    Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

     

    Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

     

    Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

     

    Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

     

    Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

     

    Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

     

    Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

     

  • Fakta om byen Efesus og Efeserbrevet

     

     

     

    Efeserbrevet er det femte i rekken av brevene i NT’s kanon. I samlingen av de paulinske brev er det kronologisk sett også nummer fem….

     

     

     

    Byen Efesus

     

     

     

    Efesus var den romerske provinsen Asias (Lilleasia) hovedstad. Havnen, med de gode veiforbindelsene, gjorde byen til en viktig handelsby. Under den romerske perioden vokste Efesus i makt, velstand og populasjon. På Paulus’ tid bodde omlag en kvart million mennesker i Efesus. Den var kristenhetens tredje viktigste by, etter Jerusalem og Antiokia. Byen ble også kalt Asias lys.

     

    Efesus var romerrikets 4. største by og således også en av de livligste. Stammetro medførte at drap av foreldre forekom. I tillegg var det en streng tilbedelse av den romerske keiseren. Byen hadde en marmorbelagt storgate. Rike mennesker bodde her. En rik mann hadde et privat teater i bakgården, med plass til mer enn 1000 mennesker.

    Byen hadde flere skoler. Her fant man også Hadrians tempel, biblioteket som på Paulus tid hadde mer enn 200.000 papyrus og pergament skrifter. Alt brant og alt er gått tapt. Deler av biblioteket er likevel gjenoppbygd.

    Torget (angoraen) har innrisset følgende visdomsord i handelsbodene: «Jeg var rik, men tapte alt», «Jeg har reist 300 ganger til Rom». På torget var det også et solur og en vanndrevet klokke. Skilt med ordet «bordell» står fortsatt i byruinene.

     

    Teateret hadde 66 buer, var 333m langt og hadde plass til 25.000 tilskuere. Her var det meget god akustikk, og man hørte godt selv uten høytalere. Byen hadde også et Sportsgymnas hvor man blant annet drev med løp. Se 1Kor 9,24-26 ; Gal 2,2 ; Gal 5,7. Havnegaten Arkadianeble bygd 400 f.Kr og var 500 m lang. Her vandret Paulus, Johannes, Appolos, Timoteus, Akvilas, Priskilla m/flere.

     

     

     

    Artemis tempelet - Diana tempelet

     

     

     

    Den greske gudinnen Artemis heter Diana på latin. I våre gamle bibler er ofte de latinske navnene nevnt, selv om det i den greske grunnteksten står de greske navnene. Se forøvrig Ap gjerninger 14:12 hvor guden Zevs blir kalt Jupiter i noen oversettelser. Det første er gresk og det siste er altså latin.

     

    “Men da folket så det som Paulus hadde gjort, begynte de å rope på lykaonisk: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss! De kalte Barnabas for Zevs, og Paulus for Hermes, fordi det var han som førte ordet. Og presten ved Zevs-templet som lå utenfor byen, kom med okser og kranser til porten, og ville ofre sammen med folkemengden.”(Ap gjerninger 14:11-13)

     

    3 km fra sentrum i Efesus lå Diana tempelet. På trappa mellom de gullbelagte søylene skal Timoteus ha blitt slått ihjel av tempelets prester og av folkemengden. Det første tempelet ble brent i 356 f.Kr. av den sinnsyke Herostatos. Derav uttrykket «herostatisk berømmelse». Det tok 220 år å bygge det opp igjen.

     

    Diana tempetet var en av oldtidens flotteste bygninger. Det var en av de syv underverker. Tempelet var 125m langt og 50 m bredt. Det hadde over 100 marmorsøyler som var over 20m høye. Tempelet var synlig langt til havs. Hør hvordan en oldtidsforfatter, et øyenvitne, beskrev dette tempelet:

     

    «Jeg har sett de hengende haver i Babylon, den olympiske Zevs statue , kollossen på Rhodos, pyramidene i Egypt, fyrtårnet i Alexandria og Mausolus gamle grav. Men da jeg så Diana tempelet stige mot skyene, mistet alle de andre underverkene sin glans.»

     

    og han legger til: 

     

    «..det vakreste verk som noensinne er laget av mennesker.»

     

    På grunn av sølvsmeden Demetrius, blir det opprør i byen, og Paulus må forlate Efesus. Dette kan vi lese om i Ap. gjerninger 19:24-41. Folket som tjente penger på tempelet så sin inntekt i fare. Det siste tempelet ble ødelagt i 263 e.Kr. av østgoterne.

     

    Diana dyrkelsen representerte et vilt sex-liv uten hemninger. Hun ble tilbedt gjennom utagerende sexorgier. Nytelse var i seg selv en gud i den greske kulturen. Seks utenfor ekteskapet var selvsagt godtatt.

     

     

     

    Paulus i Efesus

     

     

     

    Det var ingen by Paulus virket så lenge i som nettopp Efesus. Allerede ved avslutningen av sin andre misjonsreise, hadde han avlagt byen et besøk. I år 53 kom Paulus og Timoteus til Efesus. De gikk først til jødene og forkynte i tre måneder i synagogen. Men til slutt måtte han bryte med dem.

     

    “Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distriktene. Der fant han noen disipler, og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd. Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes’ dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Det var omkring tolv menn i alt.

     

    Han gikk så inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder. Han førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.”(Ap.gjerninger 19:1-10)

     

     

    I starten av sin tredje misjonsreise, stanset han her i nærmere tre år, fra år 54 – 57. Paulus lærte i Tyrannus skole i 2 år. Alle som bodde i Lille-Asia av jøder og grekere fikk høre Herrens ord. Guds Ord fikk makt og framgang.

     

     

    I det omdiskuterte håndskriftet Codex D fortelles det at Paulus underviste fra den 5-9 time, det vil si fra kl 11.00 til kl.16.00. Dette håndskriftet, Codex D, har en såkalt vestelig tekst, og Ap gjerninger er ca 25% lenger enn øvrige håndskrifter. Men tilleggsopplysningene i denne teksten går ikke på teologiske ting, men stort sett bare på slike detaljer som nevnt over.

     

     

    Det var mange slaver blant de kristne og det tredje året begynner Gud å gjøre usedvanlige ting. Mirakler og helbredelser skjer. Her blir svetteduker brukt (Ap.gjerninger 19:11). Herrens ord har framgang. Spåbøker og okkulte skrifter blir kastet på bålet. Onde ånder ble drevet ut av mennesker og syke ble helbredet. Sønnene til den jødiske øverstepresten Skevas forsøkte å drive ut  onde ånder, men måtte flykte fra åndsmaktene, som nesten tok livet av dem. Trollmenn møtte Jesus og ble frelst. De brant sine kostbare trolldomsbøker, som for dem ble meningsløse og verdiløse. Summen i dagens valuta var millionbeløp.

     

    «I Efesus blir jeg inntil pinsen for en stor og virksom dør er opplatt for meg og det er mange motstandere.» (1 Korinter 16:8-9)

     

    Paulus forkynte om den levende Gud og ikke guder som er laget av menneskehender. Sølvsmeden Demetrius mobiliserte håndverkere og byens innbyggere til et kraftig opprør mot Paulus og budskapet. De mistet sine store inntekter og raste mot apostelen.

    "Ved denne tiden ble det ikke lite oppstyr om Veien. For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, laget Artemis-templer av sølv og hjalp kunsthåndverkerne til en ikke liten inntekt. Nå kalte han sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa til dem: Menn, dere vet at vi har vår velstand av dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv, at ikke bare her i Efesus, men over nesten hele Asia, har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, ved å si at de guder som blir laget med hender, ikke er virkelige guder. Nå er det ikke bare fare for at vårt håndverk skal komme i vanry, men det er også fare for at templet til den store gudinnen Artemis skal bli regnet for ingenting, og at det blir gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja, hele verden dyrker. 

     

    Da de hørte dette, ble de fulle av harme og ropte: Stor er efesernes Artemis! Hele byen kom nå i opprør. Alle sammen stormet de av sted til teatret, og slepte med seg Gajus og Aristarkus, to makedoniere, som var med Paulus på reisen. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene ga ham ikke lov. Også noen av asiarkene, som var vennene hans, sendte bud til ham om at han ikke måtte våge seg inn i teatret. Noen skrek nå ett, andre noe annet, for forsamlingen var i full forvirring, og de fleste visste ikke hvorfor de var kommet sammen. Noen i mengden forklarte saken for Aleksander, da jødene skjøv ham fram. Aleksander ga da tegn med hånden at han ville holde en forsvarstale til folket. Men da de fikk vite at han var jøde, ble det et enstemmig rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Artemis! 

     

    Byskriveren fikk folkemengden til å være rolig, og sa: Menn fra Efesus! Hvem er det vel blant mennesker som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og hennes bilde, som er falt ned fra himmelen? Ettersom ingen kan motsi dette, må dere nå holde dere rolige og ikke gjøre noe overilet. For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelranere eller har spottet vår gudinne. Har da Demetrius og håndverkerne som er med ham, noen anklage mot noen, så har vi jo domstoler, og her er landshøvdinger. La dem saksøke hverandre! Og har dere noe å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte. For vi står i fare for å bli satt under tiltale for opprør på grunn av det som har skjedd i dag. Og vi har ingen grunn å vise til, om vi blir krevd til regnskap for dette oppløpet. Ved å tale slik fikk han oppløst forsamlingen." (Ap gjerninger 19:23-40)


    Motstanderne slepte med seg Gaius og Aristark, to av Paulus´medarbeidere, men disiplene fikk hindret Paulus i å gå ut. De fryktet at mobben ville rive ham i stykker. Folket skrek og ropte, men de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen. Paulus skrev senere til korintierne at han ikke trodde de skulle komme fra det med livet i behold.

     

    Etter at byens borgermester fikk oppløst forsamlingen og skapte ro i rekkene ved å fortelle byens innbyggere at de utførte ulovlige handlinger som kunne føre til at de ble stilt for retten, ble folkemengden oppløst. Uroen la seg. Paulus oppmuntret menigheten til å tro på Jesus og reiste videre til Makedonia. 

     

    Paulus kom aldri mer til Efesus. Han møter bare de eldste i Milet. Han minnet dem om sin tjeneste blant dem, hvordan han i tre år formante hver eneste en med tårer, at de var innsatt av Den Hellige Ånd til hyrder og tilsynsmenn for den menigheten som Jesus hadde vunnet med sitt eget blod.


    Han advarte dem mot falske brødre som ville oppstå iblant dem. Sammen dro de til stranda, bøyde knærne i bønn og gråt som avskjed med hverandre. Paulus fortalte at de aldri mer ville se ham. Den Hellige Ånd hadde varslet ham om bånd og trengsler som ventet ham i by etter by.   

     

    "Derfra seilte vi så videre og kom neste dag rett ut for Kios. Dagen etter seilte vi innom Samos, og lå over i Trogillium. Den følgende dagen kom vi så til Milet. For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, så han ikke skulle bli oppholdt i Asia. For han skyndte seg for å nå fram til Jerusalem til pinsedagen, om det var mulig for ham. Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. 

     

    Da de var kommet, sa han til dem: Dere vet hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia. Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer. Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. 
     
    Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. 

     

    Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot. 
     
    Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle. Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang. Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet."  (Ap gjerninger 20:15-38).

     

     

     

    Efeserbrevet – et rundskriv til hele provinsen

     

     

     

    Det går klart fram av Lukas i Apostlenes gjerninger at Paulus er menighetens grunnlegger. Den ble grunnlagt på hans andre misjonsreise.

     

    “Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus.”(Ap.gjerninger 18:19-21)

     

    Dermed burde Paulus være godt kjent med denne menigheten, og likeså av den. Man skulle dermed forvente at Efeserbrevet ville bære preg av dette, slik det ellers pleier å være med de paulinske brev. Men merkelig nok så er ikke dette tilfelle. Vi finner ingen direkte formaninger eller oppmuntringer som er adressert direkte til efesermenigheten. Dette tyder også på at efesermenigheten var en sterk og moden menighet, samtidig som brevet later til å være adressert til flere menigheter .

     

    Det er derfor en alminnelig oppfatning at Efeserbrevet må være et rundskriv eller fellesbrev, ikke bare til efesermenigheten, men også til flere andre menigheter i provinsen.

     

     

    Bakgrunnen for brevets tilblivelse synes å være besøket fra Tykius, som var en kristen fra denne provinsen – ja sannsynligvis fra byen Efesus. Tykius skulle reise med to brev, Efeserbrevet og Kolosserbrevet.

     

    “For at dere også skal få vite hvordan jeg har det og hva jeg gjør, skal Tykikus fortelle dere alt. Han er vår kjære bror og en trofast Herrens tjener, som jeg sender til dere nettopp for at dere skal få vite hvordan det står til med oss, og for at han skal oppmuntre deres hjerter.”(Efeserne 6:21-22)

     

    “Hvordan det går med meg, det skal Tykikus fortelle dere alt sammen. Han er min kjære bror og trofaste hjelper og medtjener i Herren. Nettopp derfor sender jeg ham til dere, for at dere skal få vite hvordan vi har det, og for at han kan oppmuntre deres hjerter.”(Kolosserne 4:7-8)

     

    Det framgår av Efeserbrevet at Paulus har skrevet det under fangenskap, og det er således et av de fire såkalte “fangenskapsbrevene”. Enkelte har ment at Paulus forfattet brevet mens han satt i varetekt i Cesarea (år 58-60). Likevel er det mest sannsynlig at brevet ble forfattet under hans første fangenskap i Rom (år 61 -63).

    Det faktum at Efeserbrevet og kolosserbrevet har same overbringer, styrker troen på at de ble skrevet på samme tid.

     

    Efeserbrevet er et unikt klenodie. De tre første kapitlene handler om det indre livet med Gud, som stadig fornyes og de tre siste kapitlene beskriver de troendes liv, ferd og utrustning. Paulus taler om åndsenheten, å vandre i ferdiglagte gjerninger, hensikten med tjenestegavene, menighetens betydning og hensikt, og forholdet mellom mann og kvinne.


    I de store drueområdene ble det produsert mye vin som førte til utskeielser. ” Bli heller fylt av Ånden!” var Paulus' klare budskap til Efeserne. 


    Mellom biblioteket og bordellet gikk det en underjordisk gang. Mens byens koner trodde at deres menn var i biblioteket, kunne de i all hemmelighet møte prostituerte. Paulus mante menigheten til et rent og hellig liv uten hor og urenheter. 


    Paulus var også kjent med gladiatorlekene og brukte de romerske soldater som et bilde på ” Guds fulle rustning” som efeserne trengte om de skulle overvinne den ondes listige angrep.

     

     

     

    Inndelingen av brevet – Sitte, vandre, stå

     

     

     

    Først får vi en innledende hilsen (1:1-2)

     

     

    1) Del 1: Kapittel 1 – 3:  Omhandler vår stilling i Kristus (Sitte)

     

     

      1. Guds store nåde og evige plan i Kristus (1:3-14)
      2. Bønn om visdom og åpenbaring til å se frelsen i Kristus (1:15-23)
      3. Levendegjørelsen i Kristus, kun av nåde og ikke egne gjerninger (2:1-10)
      4. De troendes enhet i Kristus (2:11-22)
      5. Kristi hemmelighet – hedningene er medarvinger (3:1-13)
      6. Bønn om de troendes vekst i Kristus (3:14-19)
      7. Lovprisning av Gud i Kristus (3:20-21)

     

     

    *Nøkkelord:Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.”(Efeserne 2:6)

     

     

     

    2) Del 2: Kapittel 4 – 6,9: Omhandler vår kristne vandring (Vandre)

     

      1. Åndens enhet i Kristi Legeme (4:1-16)
      2. Avkle det gamle menneske – ikledet nye menneske (4:17-32)
      3. Vandre som lysets barn i menigheten, i verden og hjemme (5:1-6:9)

     

     

    *Nøkkelord:Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med.”(Efeserne 4:1)

     

     

     

    3) Del 3: Kapittel 6:10-20: Omhandler vår kamp mot mørkets makter (Stå)

     

     

      1. De troendes kamp mot onde makter, iført Guds fulle rustning (6:10-20)

     

     

    *Nøkkelord:Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep.”(Efeserne 6:11)

     

     

    • Avslutningsord (6:21-24)

     

     

     

    Lysestaken som ble tatt bort

     

     

     

    Apostelen Johannes fikk et kraftig budskap til menigheten i Efesus da Jesus åpenbarte seg for ham på øya Patmos.

     

    "Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg òg hater. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!" (Åpenbaringen 2:1-7)

    Jesus roste Efesusmenigheten for gode gjerninger, arbeide og utholdenhet. Den avslørte falske apostler og ble ikke trett. Jesus pekte kun på ett negativt punkt. De hadde forlatt den første kjærligheten og fikk Jesus imot seg. Alt det positive i menigheten kunne ikke oppveie alt den hadde mistet. Arbeidsviljen og nådegavene fungerte selv om hjertet ble kaldt.


    Jesus henstilte til menigheten å se hva de hadde falt fra og vende om til den første kjærligheten og gjøre de første gjerninger.


    Alt tyder på at menigheten ikke omvendte seg. Lysestaken ble flyttet og mørket kom sigende inn over byen og landet. Menigheten gikk til grunne. Den råtnet på rot. I dag er det bare minner og gamle bygninger etter menigheten og byen. Der evangeliet kom med lys og varme i hele nasjonen, er det nå 99,8% muslimer.

     
  • Jerusalems Historie Gjennom 4000 År

     
     
    "Jerusalem, du velbygde, lik en by som er tett sammenføyet, hvor stammene drar opp, Herrens stammer, etter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! For det er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler" (Salme 122:3-7)
     
    Jerusalem er en av verdens eldste byer med kontinuerlig bebyggelse. Ingen by er blitt kjempet så mye om gjennom historien som Jerusalem. Vi kan nevne babylonere, persere, makedonere, romere, byzantinere, korsfarere, muslimer, tyrkere, briter og jordanere. Disse er bare noen av alle de erobrerne vi kan lese om i byens blodige historie.
     
    I dag bærer deler av byen storbypreg, med skyskrapere, hoteller og noen få brede gater. Ellers er byen en mosaikk av kulturer og nasjonaliteter. Og den er i dag sentrum for tre religioner, nemlig jødedom, kristendom og islam.
     
    Den rolle som Jerusalem har spilt, og kommer til å spille i historien, er enorm! Særlig når man tenker på byens størrelse i forhold til andre byer. I dag bor det i overkant av 800 000 mennesker i Jerusalem. Det er faktisk mere enn i de moderne byene Tel-Aviv, hvor det bvor omlag 420 000, og Haifa, hvor det bor litt i overkant av 300 000 inbyggere. Dette gjør Jerusalem til Israels mest befolkede by.
     
    Ingen by i verden har vært mere gjenstand for medias oppmerksomhet, og det tales stadig om planer for å løse Midt-Østen konflikten og da særlig spørsmålet om jødenes og palestinaarabernes rett på byen. Det er derfor viktig å se på historien, for å finne ut hvem som har besittet denne byen og hvilket folk som har det rettmessige krav på byen. Er det jødene? Er det araberne? Er det palestinerne?
     
     
    ABRAHAM OG MELKISEDEK - 4000 ÅR SIDEN 
     
    Første gangen vi hører om Jerusalem, er i 1 Mosebok 14:18. Da hette stedet for Salem. Melkisedek, kongen i Salem, kommer Abraham i møte med brød og vin, og Abraham gir ham tiende. (Dette var før Gud gav Abraham løftet om Isak og før hans navn ble endret fra Abram til Abraham).
     
    "Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord. Og lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt." (1 Mosebok 14:18-20)
     
    "Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene. Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er - når en utlegger navnet - for det første rettferdighetens konge. Dernest er han også Salems konge, det vil si fredens konge." (Hebreerne 7:1-2)
    Igjen leser vi om Jerusalem i 1 Mosebok 22, der Abraham blir satt på sitt livs største prøve.

    "En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.(1 Mosebok 22:1-14)
    Stedet hvor Herrens engel åpenbarte seg for Abraham, er Tempelplassen i Jerusalem. I 4000 år har Israels barn vært knyttet til dette fjellet - Moria berget.
     
     
    Dette var rundt år 2000 f.Kr.
     
    Deretter går det litt tid før vi igjen leser om Jerusalem. Men israelittene inntok byen etter at Josva var død. Det var  Juda stamme som tok byen.
     
    "Judas barn angrep og inntok Jerusalem. De slo folket med sverdets egg og satte ild på byen." (Dommerne 1:8)
     
    Senere må jebusittene ha overtatt byen igjen. For vi leser i Dommerne 19 at ingen israelitter bodde der, bare fremmede. Den gang het byen for Jebus.
     
    "Da de var ved Jebus, var det alt sent på dagen, og tjenestegutten sa til sin herre: Kom, la oss ta inn i jebusittenes by og bli der i natt! Men hans herre sa til ham: Vi vil ikke ta inn i en by hvor det bare bor fremmede og ikke noen av Israels barn. Vi vil dra videre til Gilbea." (Dommerne 19:11-12)
     
     
    KONGENE DAVID OG SALOMO 

    David er en av bibelhistoriens mest bemerkelsesverdige personer. Han ble først konge over de to stammene Juda og Benjamin i år 1011 f.Kr. og regjerte i 7 år i Hebron. Deretter leser vi at alle Israels eldste kom til Hebron og salvet David til konge over hele Israel. David var da 30 år gammel.
     
    "Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi! Vi er av samme kjøtt og blod som du! Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn. Og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i trettitre år over hele Israel og Juda." (2 Samuel 5:1-5)
     
    Etter dette dro David og hans menn umiddelbart ut mot jebusittene som bodde i landet og inntok byen Jebus. David endret så navnet til Jerusalem, Davids stad.
     
    "Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot Jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og halte skal drive deg bort med disse ord: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids stad." (2 Samuel 5:6-7)
     
    "David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad. Og David bygde omkring fra Millo og innover. David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud var med ham." (2 Samuel 5:9-10)
     
    Dette skjedde i år 1004 f.Kr. Derfor feiret Israel 3000 års jubileum for Jerusalem i 1996.
     
    David brakte Paktens Ark til Moria fjellet, som også kalles Sions berg og ligger i Jerusalem. Det er dette som kalles for Tempelplassen. Senere bygde Davids sønn, Salomo, et tempel for arken og gjorde Jerusalem til jødenes åndelige sentrum til evig tid. Sion (Tempelplassen) ble fra nå av synonymt med byen, landet og folket.
     
    "Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen, og fortærte brennofferet og slaktoffrene, og Herrens herlighet fylte huset. Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (2 Krøniker 7:1-2)
     
    "Salomo var nå ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus. Alt det han hadde hatt i sinne å gjøre i Herrens hus og i sitt eget hus, hadde han godt og vel fullført." (2 Krøniker 7:11)
     
    "Og nå har jeg utvalgt og helliget dette hus, for at mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager." (2 Krøniker 7:16)
     
     
    NORDRIKET OG SØRRIKET

    Etter at kong Salomo døde i 922 f.Kr. ble det hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn, Rehabeam, som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel, med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sørriket som Judea. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.

    Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria i 722 f.Kr. De ti israelske stammene som utgjorde kongedømmet Israel ble spredt utover det assyriske riket og mange ble drept.

     
     
    DET BABYLONSKE FANGENSKAPET
     
    I år 587 f.Kr. blir Judea og Jerusalem angrepet av babylonerkongen Nebukadnesar. Byen og tempelet blir brent og ødelagt, og alle de hellige kar og gjenstander i tempelet, inkludert gullysestaken, blir bortført til Babylon.
     
    "Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Kong Nebukadnesar av Babel dro opp mot ham. Han bandt ham med bronselenker for å føre ham til Babel. Nebukadnesar tok også med seg utstyr fra Herrens hus til Babel og plasserte det i sitt tempel der. 
     
    Det som ellers er å fortelle om Jojakim, om det avskyelige han gjorde, og som han ble funnet skyldig i, det står skrevet i boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jojakin ble konge etter ham. Jojakin var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. 
     
    Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og lot ham hente til Babel, sammen med kostbare gjenstander fra Herrens hus. Så gjorde han Sidkia, Jojakins bror, til konge i Juda og Jerusalem. Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn. 
     
    Sidkia gjorde til og med opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stivnakket og hardhjertet og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud. Også lederne blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem. Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig. 
     
    Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes. Da lot han kaldeerkongen dra opp mot dem. Han drepte de unge mennene deres med sverd i helligdommen, og han skånte verken gutter eller jenter, gamle eller skrøpelige. Alt ble overgitt i kongens hender. Alt utstyret i Guds hus, både stort og smått, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og stormennene hans – alt tok han med seg til Babel. 
     
    Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de i brann, og de ødela alle kostbare gjenstander. De som slapp unna sverdet, førte han i eksil til Babel. Der ble de slaver for ham og sønnene hans helt til perserne fikk makten. Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Landet fikk hvile til det hadde tatt igjen sabbatsårene sine, så lenge det lå øde, til sytti år var gått."(2 Krøniker 36:5-21)
     
    Dette hadde profeten Jeremia profetert skulle skje. Men her lå også et løfte om at dette fangenskapet skulle kun vare i 70 år.
     
    "Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år. Men når sytti år er til ende, vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, på grunn av deres misgjerninger. Og kaldeernes land vi jeg hjemsøke og gjøre det til evige ørkener." (Jeremia 25:11-12)
     
    KONG KYROS OG PERSERNE - EN TID AV RESTAURERING
     
    70 år senere, i år 517 f.Kr. blir Babylon erobret av perserkongen Kyros. Gud rørte ved hans hjerte slik at han lot jødene få reise hjem til Jerusalem og bygge opp igjen tempelet, muren og byen.
     
    "Så skjedde det i perserkongen Kyros' første år. For at Herrens ord i Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved et skriv: Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk - må Herren hans Gud være med ham: Han kan dra dit!" (2 Krøniker 36:22-23)
     
    Vi kan lese om denne restaureringen og gjenoppbyggingen av Jerusalem hos profetene Esra, Nehemja og Haggai.
     
     
     ALEKSANDER DEN STORE OG DET GRESK-MAKEDONSKE RIKE
    I år 332 f.Kr. kom Aleksander den Store til Jerusalem. Det fortelles at etter at han hadde tatt Tyrus, reiste en delegasjon av Jerusalems ledende menn, med ypperstepresten i spissen, for å oppsøke den unge hærføreren. De fikk overtalt ham til å skåne deres by. 
     
    En interessant bemerkning er at profeten Daniel hadde profetert om Aleksander den Store, både hans komme til makten og hvordan hans rike skulle bli delt mellom 4 generaler etter hans død. Daniel skrev sin bok under sin til i eksil i Babel. Han var at de var med i den første deportasjonen til Babel, i år 605 f.Kr. Hans profetier om Aleksander er følgelig skildret i detalj onlag 300 år før det faktisk hendte! Vi finner Aleksander nevnt i Daniel kapittel 8:3-8 og versene 19-22, samt i kapittel 11:2-4.
     
    Den jødisk-romerske historieskriveren Flavius Josefus beretter at den daværende ypperstepresten viste fram Daniels bok til Aleksander den Store og lot ham lese om seg selv, da han kom til Jerusalem.
     
    Jerusalem hadde det forholdsvis trygt og godt under Aleksander den Store. Men da han døde, 33 år gammel, kom nye herskere til makten. Hans rike ble delt mellom de 4 generalene: Kassandros (Hellas), Lysimakhos (Tyrkia og Thrakia), Seleukos Nikator (Mesopotamia og Syria) og Ptolemaios (Egypt). 
     
     
    ANTIOKUS 4. EPIFANES
     
    Antiokus Epifanes fikk makten over Syria og Israel som vasallkonge under Romerriket i år 175 f.Kr. Han ville kaste av seg det romerske åket. Men for å gjøre dette måtte han først sørge for at hans uensartede rike ble mer sammensveiset. Han mente at dette kunne skje ved å framelske gresk filosofi og livsførsel. Alle hans undersotter måtte følgelig bekjenne seg til den samme tro - gresk mytologi og dens filosofi.
     
    Jødene protesterte selvsagt mot dette, og da sendte Antiokus sin hærfører Appolinius mot Judea og Jerusalem. Han plyndret Jerusalem, satte byen i brann og rev ned store deler av bymurene. Han bortførte kvinner og barn som slaver og røvet alt kveget til mat for sine soldater. 
     
    Jødedommen skulle utryddes og folket skulle dyrke den største av alle guder, den gresk-olympiske Zevs, universets allmektige hersker. Tempelet ble plyndret, og en billedstøtte av Zevs ble satt opp i Det Aller Helligste. Alle de hellige skrifter som ble funnet, ble brent. 
     
    Dette medførte grusomme og bestialske forfølgelser av jødene, og over 60 000 ble drept i Jerusalem.
     
    Også Antiokus Epifanes er beskrevet i detalj av profeten Daniel. Vi finner  en profeti om ham i Daniel 8:23-25 og  utfyllende skildring fra de apokryfiske historiebøkene 1 og 2 Makkabeerbok.
     
     
    MAKKABEERNE
     
    I år 165 f.Kr. startet Mattatias, som regnes som Makkabeernes far, et opprør mot syrerne. Hans sønn, Judas Makkabeus, ledet et slag hvor de slo syrerne. Dette førte til at Jerusalem ble gjenerobret. Bildestøtten av Zevs ble fjernet fra Det Aller Helligste og de hedenske kultgjenstandene ble ødelagt.
     
    Tempelet ble renset og de daglige gudstjenestene og offerhandlingene ble gjenopptatt. Dette ble feiret med stor jubel blant folket i Jerusalem. Jødene har siden den tid gjennom historien feiret "Hannuka" (Tempelvielsens fest) til minne om dette.
     
    "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter." (Johannes 10:22)
     
    Siden styrte de hasmoneiske kongene, også kalt Makkabeerne, fra et nesten uavhengig Jerusalem fra år 165 til 63 f.Kr. Under dene tiden ble også Hasmoner-tunnelen laget.
     
     
    ROMERNE INNTAR JERUSALEM - JESU TID
    I år 63 f.Kr. inntok romerne Jerusalem, den hellige by, og satte den romerske ørnen over tempelet.
     
    Idumeeren Herodes (den grusomme) ble av romerme innsatt som konge i år 37 f.Kr. Han var en mistenksom og nevrotisk person, som tok livet av mange av sine nærmeste. Men han gjorde også gode ting. Han gjenoppbygde Jerusalem og utvidet tempelet.
     
    I denne tiden ble Jesus født.
     
    Føste gang vi leser om Jesus i Jerusalem, er da han som 12 år gammel gutt blir funnet i temepelet av sine foreldre. Vi leser om dette i Lukas 2:41-50.
     
    Senere dro han stadig til Jerusalem i løpet av sin tjeneste. Dette endte så opp i den uken som skulle forandre hele verdens historie - påskeuken i år 33 e.Kr. Her ble han dømt i Jerusalem, pisket i Antoniaborgen og korsfestet på en høyde som ble kalt for Golgata (Hodeskallestedet) like utenfor den gamle bymuren. 
     
     
    DET TRAGISKE ÅR 70 
    I år 66 e.Kr. begynte et opprør mot romerne i Cæsarea ved Middelhavet. Det varte i 4 år og kulminerte med Jerusalems beleiring og fall i år 70 e.Kr.
     
    Det var dette Jesus profeterte om 40 år tidligere.
     
    "Da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster enn voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge seg på deg fra alle kanter. Og de skal slå degtil jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." (Lukas 19:41-44)
     
    Den romerske keiseren Vespasian og hans sønn, general Titus (som senere ble keiser), kom til Israel med store hærstyrker. De slo ned de jødiske frihetskjemperne i tusentall. Så samlet Titus sine styrker for å beleire Jerusalem. Den kristne menigheten i Jerusalem, som var ledet av Simon, Kleopas sønn, en slektning av Jesus, husket Jesu profeti og flyktet fra Jerusalem til byen Pella østenfor Jordanelven.
     
    Sommeren år 70 inntok Titus' armeer Jerusalem, etter en av verdenshistoriens verste beleiringer. Mødre, forpint av sult, åt sine egne barn! Omlag en million jøder ble drept under dette opprøret. De ble korsfestet som lange aléer langs veiene, 97 000 ble solgt på slavemarkedet i Egypt (5 Mosebok 28:68) og atter tusenvis ble drept på de romerske sirkusarenaene i gladiatorkamper mot ville løver.
     
    Både byen (Jerusalem) og tempelet ble brent, og jødene ble spredt. 
     
     
    SIMON BAR KOCHBA OG DET KATASTROFALE ÅR 135
    I år 131 e.Kr. sto det fram en mann i Judea som hette Simon. Han fikk ærestilnavnet Bar Kochba, som betyr "stjernesønnen". Mange av jødene trodde tilmed at han var deres lenge etterlegtede messias og frelser. (De hadde jo forkastet sin virkelige Messias - Jesus). Simon var en meget dyktig hærfører, og vant det første slaget mot romerne.
     
    Jerusalem ble nå atter befridd og for en kort tid var Israel igjen selvstendig.
     
    Hadrian var da keiser i Rom. Han sendte ut soldater mot Jerusalem, og beleiret den. Det siste jødiske støttepunktet, vest for Jerusalem, holdt stand helt til år 135 e.Kr. Nå ville Hadrian fjerne enhver rest av jøder fra "det lovede land" en gang for alle, og jødene som rase og folk var nær ved å bli helt utryddet! Over 600 000 jøder ble drept i slagene som ble ledet av Simon Bar Kochba mellom år 132 og 135 e.Kr.
     
    Hadrian kalte Judea for Palestina, som betyr Filistrenes land. Jerusalem ble kalt Colonia Aelia Capitolina. Dermed fjernet han navnet Jerusalem fra Guds by.
     
    Dette var jødenes siste forsøk på å vinne nasjonal selvstendighet helt til vår tid, og de ble spredt over hele verden, blandt alle folkeslag.
     
    Men det har likevel alltid bodd jøder i området, og alltid har de lengtet etter sitt land og sin hellige by. På tross av deportasjoner og lover som forbød jøder å nærme seg Jerusalem, var det etter år 135 fortsatt omlag 3 millioner jøder igjen i landet. Den såkalte Peel-komisjonen av 1937 bekrefter dette, da den slår fast at "alltid siden jødestatens fall har jødene levd i Palestina".
     
    Men nå ble altså den store "diasporaen" innledet. Og det er av stor betydning at vi fortsetter å se på hvem som har vært i besittelse av Jerusalem opp igjennom historien - helt fram til vår tid.
     
     
    KEISER KONSTANTIN OG BYZANTINERNE
    Keiser Konstantins mor, Helena, gjorde Jerusalem til sentrum for sin nye tro (kristendommen) i år 326 e.Kr. Konstantin fikk også gjort kristendommen til statsreligion i hele hans rike. Tyngdepunktet i det nokså svekkede romerriket ble liggende lenger østover, og i år 330 flyttet Konstantin hovedstaden fra Roma til Konstantinopel (også kalt for Bysantinum). Det romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket (med Roma som hovedstad) og Østromerriket (med Konstantinopel som hovedstad) i år 395 e.Kr. Det vestromerske riket ble stadig svakere og utsatt for en rekke invasjoner. Det gikk derfor gradvis i oppløsning utover 400-tallet.
     
    I nesten 300 år var det nå byzantinerne som dominerte det hellige land, inntil en bande med persere overfallte landet i år 614 e.Kr. og la det i ruiner. Men i år 629 e.Kr. gjenerobret byzantinerne landet.
     
     
    ISLAM OG DEN MUSLIMSKE PERIODE
    I år 637 e. Kr. inntok den arabiske kalifen Omar Jerusalem, og lot Islams stjerne og halvmåne vaie over Jerusalem og Moriafjellet.
     
    Muslimene fikk bygd to islamske moskéer på Tempelhøyden. Den såkalte Klippemoskéen (også kalt for Omar-moskéen) ble sluttført i år 691 e.Kr. På samme område ligger også al-Aqsa-moskéen (Den fjerntliggende moské), som ble reist i tiden 705 - 715 e.Kr. Disse to moskéene ligger der fortsatt.
     
    Muslimene beholdt makten over Jerusalem i 462 år - helt til 1099.
     
     
    KORSFARERTIDEN  1099 - 1291 e.Kr.
     
    I 1096 samlet det seg en hær på 300 000 menn fra det kristne europa. Disse skulle befri Israel og Jerusalem fra de vanhellige muslimene og jødene. Disse ble ledet av den franske Godtfred de Buillion. De nådde Jerusalem med en redusert hær på 20 000 menn i 1099.
     
    Den 15 juli 1099 ble det gitt ordre til angrep, og det ble et fryktelig blodbad av både jøder og arabere. Jødene ble forfulgt og drept fordi kirken (Den Katolske) anså dem som vanhellige Kristusmordere. De ble drevet inn i deres synagoger, som deretter ble satt fyr på. Man regner med at omlag 200 000 ble drept. Mange ble kastet utfor tempelmuren.
     
    Dermed var det latinske kongerikes regime over Jerusalem grunnlagt. Men korsfarerne beholdt makten over byen i knapt 100 år. Den 2. oktober 1187 kapitulerte korsfarerne i Jerusalem for den berømte kurdiske hærføreren Saladin (se gjerne filmen "Kingdom of Heaven") og byen vendte tilbake til Islam.
     
     
    MAMELUKKENE
     
    11. september 1192 inngikk Saladin og den engelske kong Richard Løvehjerte en avtale som medførte at Jerusalem forsatt ville være under muslimsk kontroll, men kristne pilegrimer skulle likevel få besøke byen.
     
    Saladin tok også makten i Egypt og grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt fra 1171 - 1250. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten, ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespillere. Disse ble kalt mamelukker, som på arabisk betyr "kjøpt slave". Disse ble etter hvert Egypts herskere, og hadde også herredømmet over Jerusalem i hele 273 år, fra 1244 - 1517.
     
     
    OSMANERNE (TYRKERNE)
    I 1517 tok det Osmanske riket Palestina fra de egyptiske mamelukkene, under sultanen Selim den første. Hans sønn, Suleiman den store, var så betatt av byen Jerusalem og dens forfall etter å ha blitt forsømt i århundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur, som fortsatt omslutter gamlebyen.
     
    I Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanerne gav dem og det var mulig å finne en synagoge, en kirke og en moské i samme gate. 
     
    Osmanerne (tyrkerne) hadde herredømme over Jerusalem i 400 år. Selv om dette var en tid med større frihet for jødene i Jerusalem, var det også en sørgelig periode, med forsømmelse og forfall. Men jødene utgjorde majoriteten av befolkningen i Jerusalem. For resten av Israel viser kilder at det i 1880 var 470 000 arabere og 24 000 jøder i Israel. Inntil år 1914 kom det nye 60 000 jøder. Til sammen 90 000 jøder grunnla jødebyen Tel-Aviv i 1909.
     
     
    JØDENES DRØM - "NESTE ÅR I JERUSALEM"
    Men jødene kunne aldri glemme Jerusalem! "Neste år i Jerusalem" var en profetisk hilsen som man gav hverandre under de jødiske høytider som ble feiret rundt om i ulike land i den store diasporaen (adspredelsen).
     
    Ordene i Salme 137:5 har vært en bekjennelse som jødene har tatt med seg gjennom alle generasjoner. Jerusalem har vært symbolet gjennom alle tider, på jødenes lengsel etter å komme tilbake til sitt eget land.
     
    "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!" (Salme 137:5)
     
     
     
    DET BRITISKE PALESTINA MANDATET AV 1917
     
     Den første verdenskrig førte til at det Osmanske riket måtte gi fra seg Israel og Jerusalem til Britene. General Allenby sto med sine armeer utenfor Jerusalem i 1917. Tyrkerne hånet ham og sa: "Dere kommer ikke inn i Jerusalem før Nilens vann renner i Jerusalems gater".
     
    Men i begynnelsen av desember 1917 tok Britene Jerusalem uten at et eneste skudd ble løsnet! 
     
    Allenby nektet å ri inn i byen på sin hvite hest, men steg ned av den og gikk til fots inn Jaffa-porten. Han sa følgende: "Frelseren, Jesus Kristus selv, skal en dag ri inn i denne byen på sin hvite hest, og hvem er da jeg at jeg skal gjøre det samme?"
     
    Allenbys armeer hadde, via rørledninger og pumpe, hele veien gjennom ørkenen hatt vann nok fra Nilen. Så da de endelig gikk inn i byen, kunne de pumpe vann fra Nilen i Jerusalems gater!
     
    Folkeforbundet overlot nå hele området til Britene, til å bli administrert som et mandatområde. Derav navnet Det Britiske Palestinamandatet.
     
    I 1921 delte Churchill mandatet i to, og opprettet en ny stat for araberne, hvor de fikk 77% av landområdet, mens jødene fikk 23%. Den arabiske staten ble kalt Transjordan (senere bare Jordan). Egentlig var planen at de såkalte palestinaaraberne (palestinerne) skulle få denne staten, mens jødene skulle få resten av mandatet. Men araberne klarte å drive palestinerne ut av Jordan, og dermed ble dette nok en arabisk stat. Palestinerne ble dermed fordrevet til Israel og Libanon.
     
    Det Britiske Palestinamandatet opphørte i 1948, da staten Israel ble opprettet. Forut for dette hadde FN's generalforsamling hatt avstemning om Israel, den 29 november 1947. 33 delegater stemte for at Israel skulle få sitt land. 13 delegater stemte imot og det ble avgitt 10 blanke stemmer. Dette førte så til at David Ben Gurion proklamerte staten Israel i Tel-Avivs musem den 14. mai 1948, klokken 17:00.
     
     
    FRIHETSKRIGEN
    Det brøt ut krig umiddelbart! Nesten 50 millioner arabere angrep 650 000 jøder! Egypt, Transjordan, Irak, Syria og Libya sto samlet i et massivt angrep på den nye staten Israel. Likevel endte det med at Israel i løpet av juli 1949 hadde overvunnet den enorme overmakten og tvunget araberstatene til våpenhvile. Men de måtte avstå Vestbredden og Øst-Jerusalem til Transjordan.
     
    Alle jødiske innbyggere ble fordrevet fra Gamlebyen og den jødiske bydelen i øst ble rasert av jordanerne. Alle synagoger og jødiske skoler ble ødelagt - 27 i alt.
     
    I 20 år lå nå Jerusalem som en delt by, med piggtråd i mellom, uten at jødene fikk adgang til sine hellige steder.
     
     
    7. JUNI 1967 - JERUSALEM BEFRIS
    Tidlig på morgene den 5. juni 1967 braket det løs igjen. Egypt, Jordan, Syria og Irak sto igjen sammen mot Israel. Igjen var araberstatene totalt overlegne i antall. Men i løpet av 6 dager ble krigen avgjort, og den 10. juni kl 16:30 tok krigen offisielt slutt.
     
    7. juni står som en historisk milepæl fra denne krigen. Klokken 10:00 denne dagen, ble Klagemuren befridd og den gamle bydelen av Jerusalem gjenerobret. For første gang på 20 år fikk jøder igjen be på dette hellige sted. Jødene jublet! Overrabbiner Goren blåste i bukkehornet så det gjallet i Jerusalems gater.
     
    En dypt grepet Israelsk offiser gikk opp til Davids grav og sa: "Jeg meddeler herved, kong David, at Jerusalem er befridd!" Dette var en historisk og profetisk begivenhet av voldsomme dimensjoner!
     
    "...Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Lukas 21:24)
     
     

    PALESTINERE, HVEM ER DET?

     

     

    Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

     

    Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!

     

    Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

     

    FN burde ha vært klare på at Transjordan (nå Jordan) skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har palestinerne hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

     
     
    JERUSALEM - ISRAELS HOVEDSTAD, VERDENS LØFTESTEIN
    Den 23. januar 1950 erklærte Israels parlament, Knesset, at med opprettelsen av staten Israel, er Jerusalem på nytt det jødiske folkets hovedstad. Da var Jerusalem ennå delt. 
     
    Den 30. juli 1980 vedtok Knesset at Jerusalem er Israels evige, udelelige og uforanderlige hovedstad.
     
    Men problemet med Jerusalem er ikke over med dette. Denne byen, som har vært gjenstand for så mange erobringer er stadig i medias søkelys, akkurat som forutsagt av profeten Sakarja.
     
    "Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja alle hedningefolk skal samle seg mot det." (Sakrja 12:2-3)
     
    Oslo-avtalen, som ble inngått mellom Israels president Yitzak Rabin og PLO lederen Yassir Arafat i 1994, tok ikke stilling til Jerusalem-spørsmålet. Det har også i ettertid blitt skjøvet under teppet. Men det er en kjent sak at Arafat ville gjøre Jerusalem til "Palestinas hovedstad". Det samme vil palestinernes nåværende president, Makhmod Abbas.
     
    I flere av sine taler har de palestinske lederne (det være seg ledere for PLO, Fatah eller Hamas) oppfordret alle palestinere  til å ikke gi seg før det palestinske flagget vaier over alle Jerusalems hellige steder.
     
    At Islam har bygget sine helligdommer i Jerusalem er en kjent sak, dette har bidratt til å legitimere deres "rett til byen" mener man. Det folk flest ikke vet, er imidlertid at de to fremste islamske helligdommene i Jerusalem er bygget på to andre trosretningers helligste steder.
     
    Klippemoskeen, symbolet på arabernes krav på Jerusalem, er frekt nok bygget på jødedommens absolutt helligste sted på jord, nemlig på Tempelhøyden. Det er over en milliard muslimer verden over, som regner Klippemoskeen som Islams tredje helligste sted, etter Mekka og Medina. Det er klart at det blir konflikter av slikt.
     
    Al-Aqsa-moskeen er bygget på et av kristendommens helligste steder, opprinnelsesstedet for den kristne menighet, nemlig "Salomos søylegang". Også dette er en vanvittig frekk provokasjon, som tydeligvis har gått den menige mann hus forbi.
     
    "Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang." (Apostlenes gjerninger 5:12)
     
    Tempelplassen i Jerusalem er den største menneskelagde plattform i verden. Den ble bygd av Herodes den store, da han bygde det nye jødiske tempel. Trolig på samme sted som stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Josadaks sønn, gjenreiste tempelet i årene 520 - 515 f.Kr., etter hjemkosten fra Babylon.
     
    Tempelplassen er på størrelse med 24 fotballbaner, hele 587 250 kvadratmeter!
     
    Herfra skal Jesus regjere over hele jorden, fra sitt tempel i Jerusalem, i tusen år! Dette tempelet må gjenreises - på tempelhøyden! Snakk om at det da er spennende og profetiske tider vi går i møte!
     
    "For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utrydet av byen. For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør." (Sakarja 14:2-4)
     
    "På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett." (Sakarja 14:8-9)
     
    "Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på Hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.» Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herrens, hærskarenes Guds munn har talt." (Mika 4:1-4)
     
    "Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshugd for Jesu vitnesbyrds skyld (de kristne) og for Guds Ords skyld (jødene), og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket med Kristus i tusen år." (Åpenbaringen 20:4)
     
     
  • Roma versus Jerusalem

    Romerne 1:24-31 ”Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige”.

     

     

    De messianske og hellenistiske kristne
     
    I gjennom evangeliene og selvsagt også i brevene er hele oppfatningen av samfunnet, Guds begrepet og mennesket gjenspeilet gjennom den jødiske tankemåte og orientering. Det Gamle Testamentet er en hebraisk bok, med jødisk språk, kultur og historie. Helt fra skapelsen, via Guds utvelgelse av Abraham som sitt folk, til det skrevne Guds Ord gitt til Moses og ikke mist dannelsen av ett kongedømme over Israel, har den jødiske tradisjon og oppfatning gjennomsyret historien. Jesus var en jødisk mann, som nevnt, omskjært og opplært etter jødisk lov og tro.
     

    Alle de første kristne var jøder. Ordet om frelsen ved Jesus Kristus ble introdusert på Pinsedag hvor jøder fra hele datidens kjente verden var samlet i Jerusalem. Jesus underviste og fikk sitt møte med troen via synagogen i Nasareth. Troen som forberedte Jesu gjerning var den jødiske. Døperen Johannes forkynte fra de eldgamle profetene. Disiplene samlet seg daglig i Templet i Jerusalem etter Jesu død og oppstandelse. De fulgte tidebønnene som den jødiske tro hadde innprentet. Peter og Johannes helbreder den lamme mannen i Jesu Navn når de er på tur inn i templet til sin daglige bønnesamling.

     

    Alt i alt var den første menighet en jødisk hendelse. Esebieus den første kirkehistoriker skriver om Jakob Jesu bror, som gjennom sin tjeneste som den første biskop av menigheten i Jerusalem. Han ledet menigheten på en konservativ og ”jødisk” måte. Under hans styre forsatte omskjæringen og tradisjonen på samme måte. Likevel ble troen levende gjort ved Den Hellige Ånd og Jesu vitnesbyrd. Det fortelles om den vedvarende bønnekamp som Jakob kjempet under sine daglige turer i Templet. Historien sier at hans knær var som på en kamel. Posete, slitte og knugende, etter tiden han hadde brukt på sine knær for kirken. Jakob så derfor på kristendommen som en naturlig forlengelse av Jesu budskap. De jødiske ritualer, bønnetider, renselser og omskjærelser forsatte som før. Men troen var blitt fornyet og styrket i åpenbaringen om Guds offerlam.

     

    Så starter forfølgelsen og de nye troende på Jesus, eller nærmere bestemt Yeshua, blir spredt omkring. Nå består ikke lengre menigheten utelukkende av jødiske mennesker som tror på Messias, men hele verden åpner seg opp for denne nye læren. Først får imidlertid Peter klar beskjed fra den Hellig Ånd om at troen på Jesus ikke er en jødisk hendelse utelukket, men er verdens omspennende. Jesus stadfester dette i Johannes 3,16: ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sinn den enbårne for at hver og en som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Peter får nå se dimensjonen av dette.

     

    Apg 10:9-20: ”Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem”.

     

    Med denne åpenbaring og at forfølgelsen starter i Jerusalem spres det evangeliet om Jesus utover de jødiske grenser. Ødeleggelsen av Tempelet i år 70 utsletter nesten den rene messianske menigheten i Jerusalem. Jakob, den første biskop dør i år 64. Den sterke innflytelsen som Jerusalem menigheten hadde smuldrer bort. Når Jesu møter Paulus på vei til Damaskus løftes kirken enda sterkere frem for de mennesker som finnes i det store Romerriket, Syria og endog over til India gjennom apostelen Tomas. Fra nå av blir evangeliet preget ikke bare av sine apostoliske fedre av jødisk avstamming, men også av de nye troende som befinner seg i Damaskus, Roma, Kartago og Antiotika.

     

    Språket i det Gamle testamentet er utelukkende Hebraisk, med ett fåtall vers og kapittel som er skrevet på arameisk. Uten den jødiske tradisjon ville nok ikke Bibelens eldste bøker blitt tilgjengelig for ettertiden. Deres nidkjærhet for skrifter, nedtegnelse av ætter og muntlige overleveringer har lagt forholdet til rette for oss som i dag som Bibellesere. Vi kan også se litt av denne nidkjærheten i evangeliet til Matteus og Lukas hvor de har nedtegnet ættetavlene fra Abraham frem til Jesus. Det finnes vel knapt noen form for litteratur med så nøye nedtegnet sitat som det vi finner i Bibelen. Evangeliene er fulle av direkte sitat av Jesus. Til sammenligning finnes ingen direkte sitater fra Muhammed. Han nevnes kun 2-3 ganger i sin egen nedtegnelse Koranen. Nidkjærheten for skrifter er unik for det jødiske folket i så måte.

    Når evangeliet blir universelt blir det påvirket av de rådene kulturer. I de første århundrer mens de apostoliske fedrene fortsatt dominerer er først og fremst grunntanken jødisk.

     

    Men etter flere år-tider orienteres evangeliet seg rundt den greskromerske tradisjon. Gresk er språket som samtlige evangelier og brev blir skrevet på. Samfunnets voksende interesse for gresk filosofi influerer også den bibelske oppfatning. Det religiøse og filosofiske sentrum forskyves fra Jerusalem til Romerriket med de filosofiske hovedseter Roma og Athen. På grunn av utbredelsen av budskapet i den gresktalende verden skrives også de Nytestamentlige brev på gresk. Allerede her blir oversettelsen av de jødiske og arameisktalende historiene til Jesus og hans disipler, gjenstand for diskusjon og meningsinnhold.

     

    Hal Koch sier i sin bok ”Kristendommens opprinnelse” når jøden snakket om Javhe, mente grekeren faktisk noe helt annet da han sa Theos, Gud. Forskjellen ligger i alt som sies i den hebraiske gudsbegrepet ikke på noen måte rommes i det greske. Det har derimot sin egen særpregede verdi. Det hebraiske ordet ”Sedaka”, rettferdighet betyr lydighet mot Guds Ord, overholdelse av loven. For jøden er dette rettferdighetens vesen. På gresk kan det bare gjengis med ”Dikaiosyne”, men her betyr rettferdigheten den harmoniske utforming av menneskets muligheter, den rette balanse, den menneskelige fullkommenhet.

     

    Den hellenistiske forståelsen av begrepet frelse gjengir den forandring som gradvis skjer i oppfatningen av hvordan vi skal tolke Guds Ord. For jøden ligger frelsen å dvele i Guds hånd, høre hans ord og lyde hans bud. I hellenismens tolking ble frelsen utfrielsen fra legemet og verdens forkrenkeligheter. Jøden lærer ut fra sin betydning viktigheten med å følge lydighet og mottatt den vei Gud leder. Hellenismen i kristen kultur ble mer opptatt av at åndelige ytringer for å føre mennesket ut fra den rådende virkelighet. Tungetale, svermeriske fenomener og gnostiske tanker ble lettere absorbert i denne kristendomsforståelse. Ytringer overtok for handling.

     

     

    Den hebraiske trosgjerning
     
    Ved en gudstjeneste i synagogen i Oslo fikk jeg for første gang se den jødiske måten å leve ut kjærlighetsbegrepet. Under gudstjenesten som foregikk på hebraisk gikk flere menn bort til en av de andre som stod på andre siden av midtgangen. Frem og tilbake gikk det menn bort han som stod der. Dette skjedde mens bønnene ble bedt og møtet skred frem. Som en vanlig møtegjenger i kristen regi, som er lært opp til ikke å forstyrre møtets gang virket dette litt distraherende. Etter gudstjenesten kom en av de tidligere lederne av synagogen bort til oss og forklarte hendelsen.
     
    Mannen som flere gikk bort til midt under gudstjenesten hadde nettopp mistet ett nært familiemedlem. ”Gud vet hva vi tror og hva vi trenger å be. Gud blir ikke forstyrret av våre samtaler med vedkommende” forklarte lederen. ”Det er viktigere å vise vår medfølelse med kjærlighetshandlinger” sa han videre. Med andre ord handlingen ovenfor denne mannen var mye viktigere enn å fullføre bønnene.
     

    Dette underbygges i den jødiske lignelsen om den ”Barmhjertige samaritan” fra evangeliet. Det som i virkeligheten betyr noe for Gud var den faktisk handlingen. Marcus Melchior skriver i sin bok om jødedommen, ”Den jødiske tro”, at kjernen i deres tro er å gjøre det gode for det godes skyld. Studiet er ikke den viktigste, men gjerningen.

     

     

    Romerriket oppsluker kirken


    Menigheten utbrer seg og i løpet av de første årene blir kristendommen den toneangivende religionen i Romerriket. Apostlene befester troen gjennom vekkelser og menighetsbygging rundt hele Middelhavet. Romerne som i mange år hadde kjempet mot de standhaftige jødiske rebellene i Palestina så for seg at deres krigsmaskin skulle greie å tilintetgjøre alt jødisk tankegods. Templet ble ødelagt av keiser Vespasian i år 70 og Jerusalem ble med Keiser Hadrian utslettet ved å omdøpes til ÆLIA CAPITOLINA.

     

    Jødene fikk det vanskeligere under det romerske styre. Under de store jødiske krigene rundt år 40-50 e.kr ble omtrent 1 million jøder drept. De ble også utvist fra Roma og miste sine privilegier i riket. De ble spredt verden over.

     

    På denne tiden fra den apostoliske kirken som vokste frem under forfølgelsen fra den romerske stat, forkynte de kun kjærlighetens gjerninger og realisere troens konsekvenser på det personlige livets områder. Det gjaldt å overleve. Troen måtte være rak og standhaftig. Det var ikke rom for lange diskusjoner eller utredninger angående tro og lære. I de apostlenes gjerninger finnes kun ett eksempel på at de måtte foreta ett kirkemøtet.

     

    Apg 15:28-31 ”For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel! De som ble sendt av sted, kom da ned til Antiokia. De samlet hele menigheten og gav dem brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg alle over trøsten de fikk”.

     

    Det gjaldt å leve ut nestekjærlighetsbudet. Menigheten vokste i takt med nådegjerningene de fikk være en del av. Menneskene kom hver dag sammen og delt alt de hadde med hverandre. Mange solgte sine eiendeler og la de foran apostlenes føtter. Det som gjaldt var å vinne mennesker for himmelrike og være en barmhjertig samaritan. Herrens komme var nært.

     

    Disse hendelsene svekket den jødiske innflytelsen på menigheten og romerne konsentrert seg nå om andre rebeller. De standhaftige kristne som ikke bøyde seg for romerriket, men heller bekjente Kristus skapte etter hvert nye utfordringer for de romerske soldater. En enorm forfølgelse av de kristne kuliminerte ved brenning, tortur og korsfestelser av apostlene. Peter blir etter tradisjonen korsfestet opp ned i Roma. De fleste apostlene foruten Johannes møter et forferdelig endelikt i martyrdommen. Filip dør som martyr i år 53, Andreas 6 år senere.

     

    I de århundrene som fulgte så det stadig mer vaklende Romerriket seg nødt til å innlemme den kristne troen under det store riket. Dels på grunn av at kristendommen blir den sterkeste religionen i dette området og at flere keisere hengir seg til samme tro, men også fordi riket ser behovet av å styrke sin posisjon innenfor denne gruppen mennesker.

     

    Dette riket, hvor kristendommen hadde fått sin begynnelse, brøt etter hvert sammen. Mange historikere hevder at dette sammenbruddet også innebar kristendommens endelige seier over hedendommen. Den anglikanske biskopen E. W. Barnes uttrykte et litt annet syn da han skrev: «Da den klassiske sivilisasjon brøt sammen, opphørte kristendommen å være Jesu Kristi edle tro; den ble en religion som var et nyttig bindemiddel i samfunnet i en verden i oppløsning.»

    Før dette sammenbruddet, i det andre, tredje og fjerde århundre, viser historien at de som hevdet at de fulgte Jesus, på mange måter holdt seg atskilt fra den romerske verden.

     

    Men historien avslører også at det gradvis oppstod frafall når det gjaldt lære, oppførsel og organisasjon, akkurat som Jesus og apostlene hadde forutsagt. Etter hvert ble det inngått kompromisser med den gresk-romerske verden, og noen av dem som kalte seg kristne, antok verdens hedendom, for eksempel høytidene og tilbedelsen av en morgudinne, dens filosofi og dens administrasjonsordning. Det var denne fordervede versjonen av kristendommen som tiltrakk seg de hedenske massene og ble en kraft som de romerske keiserne først prøvde å knuse, men som de senere gjorde seg til venns med og forsøkte å bruke til sin egen fordel.

     

    Det oppstår en fred mellom kirken og staten. Forholdet avspennes og dette ble også merkbart i kulturlivet og i teologien. Forsvaret mot de hedenske impulsene ble svakere og anstrengelsene for å opprettholde samarbeid ble sterkere. En av de første kirkefedrene Iræneus betraktet staten som en hedensk institusjon og så grenser for dens myndighet. Men med Keiser Konstantin ble kirken innlemmet under statens myndighet. Presteskapet fikk lov til å samle inn gaver og fikk skattefrihet. Konstantin ”kjøpte” seg innflytelse over kirkelederne. Keiseren innvilget også kirken rett til å dømme i verdslige rettssaker.

     

    Kirkehistorikeren August Neander visste hvilke farer som var forbundet med det nye forholdet mellom «kristendommen» og verden. Han skrev at hvis de kristne gav avkall på å være atskilt fra verden, «ville det føre til en sammenblanding av kirken og verden. Hvor kirken ville miste sin renhet og — selv om den så ut til å seire — selv ville bli beseiret». —General History of the Christian Religion and Church.

     

    På begynnelsen av 300-tallet prøvde den romerske keiser Konstantin å bruke sin tids «kristne» religion for å holde sammen et rike som var i oppløsning. Han innførte derfor religionsfrihet for dem som kalte seg kristne, og gav deres presteklasse noen av de privilegiene som det hedenske presteskapet hadde. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin førte kirken ut av den tilbaketrukne stilling den hadde inntatt til verden, fikk den til å påta seg ansvar i samfunnet og bidrog til at det hedenske samfunn ble vunnet for kirken.»

     

    Etter Konstantins tid forsøkte keiser Julian (år 361—363) å gjøre motstand mot kristendommen og å gjeninnføre hedendommen. Han mislyktes imidlertid, og cirka 20 år senere nedla keiser Theodosius I forbud mot hedendommen og bestemte at den treenige «kristendom» skulle være statsreligion i Romerriket. Som den franske historikeren Henri Marrou så presist uttrykte det: «Ved slutten av Theodosius’ regjering ble kristendommen — eller for å være mer nøyaktig, den ortodokse katolisisme — den offisielle religion i hele den romerske verden.» Den ortodokse katolisisme hadde erstattet den sanne kristendom og var blitt «en del av verden». Denne statsreligionen var vidt forskjellig fra den religion Jesu første etterfølgere hadde. Til dem hadde han sagt: «Dere er ikke en del av verden.» Johannes 15: 19.

     

    Keiser Theodosius (379-395) fullføret utviklingen og statskirken ble en realitet. Kirkens allianser med staten stilte den derfor ovenfor helt nye oppgaver. Den skulle ikke lengre bare forkynne evangeliet og gjøre kjærlighets gjerninger, den skulle også gjennomtenke troens konsekvenser på alle livets områder. Kulturelle betingelser og utfordringer ble en del av kirkens hverdag.

     

     

    Moraloppfatningen
     
    Romerriket sitt fall er av historikere beskrevet som en moraloppløsning uten sidestykke. Dette var grunnen til at riket falt sammen. Ett gigantisk verdensrike med store tenkere og metoder for å drive styre ett samfunn, som vi faktisk frem til i dag anerkjenner, ble ødelagt innenfra. Romerriket ble styrt av modeller som den dag i dag påvirker samfunnet. Senatet Romas styre, er forgjengeren til dagens demokrati. Humanismen gjorde den gang som i nå kol på den judeokristne oppfatning av moral og etikk. Før dreide det seg om konkrete anbefalninger og råd. Nå ble holdningene liberalisert og alle kunne gjøre som de tenkte selv. Du ble din egen Herre. Staten ble garantisten for at du kunne leve etter dine egne lyster og nytelser. Det ble som Paulus skriver at de æret skapelsen fremfor Skaperen.
     

    Denne endringen av troens orientering fra disippelgjøring til statsforordning gjorde seg også gjeldene i påvirkningen angående kjærligheten. Begrepet kjærlighet i apostolisk tanke hadde alltid vært Agape. Agape (αγάπη) er i alminnelig teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen som restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. I liturgihistorien er agape en betegnelse for de måltider som de kristne i de første århundrer feiret i fellesskap for at uttrykke sin kjærlighet til hverandre. Disse kjærlighetsmåltider var ikke identiske med Eukaristien (nattverden), men ble muligvis i en kortere periode avholdt i forbindelse med denne. I form var de sannsynligvis inspirert av jødiske forbilder.

     

    Som ett svar på at den levende menigheten forsvant og kirken ble en institusjon, kom troens handlinger i skyggen. Før ble barmhjertighets handlinger oppskattet, nå kunne du bare gi en ”gave” eller skape et inntrykk av tro. Denne tanken kuliminerte med at Paven skrev ut syndsforlatelse med ”straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Menneskene gav seg også etter for denne teologiske ombyttingen. De fikk troen på en armlengdes avstand. Kjærligheten ble erotisert og Paulus advarsel i Romerbrevet ble virkelig.

     

    Nå kom det platonske Eros begrepet mer synlig i med at menigheten ble mer og mer greskromersk i sin tanke og ord. Filosofi og tankebygninger ble viktigere enn de reelle handlinger. Dette fører til at menigheten som før var preget av en intens kjærlighet til Gud og det kristne fellesskap nå bytter dette med den platonske kjærligheten som gir seg uttrykk i erotikk og ikke hengivenhet til den Guddommelige handling. Eros (Latinsk: Amor) viser til kjærlighetsguden Eros i gresk mytologi. Eros henviser til sanselig kjærlighet, seksuell livsdrift (erotikk) Lengselen etter det gode, skjønne og opphøyde ble toneangivende.

     

    Kjærligheten blir tuftet på de mellommenneskelige relasjoner gjennom erotikk og opphøyelse av nytelsen som ett mål. Mye av årsaken til at vi dag er blitt ett nytelsessamfunn med kun dreining om vår egen akse er at kirken gjennom gikk den transformasjonene fra agapisk til erotisk kjærlighet.
     
    2 Timoteus 3:1-5: ”Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være slike som elsker seg selv, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra”.
     

    Romerne fant sitt belegg gjennom de hellenistiske filosofene, som sjelden førte konkrete beskrivelser i sin betraktning av moralsk oppførsel. Den epikureiske tanken ble sammenfattet i den hedonistiske læresetningen ”nytelse er begynnelsen og slutten på et lykkelig liv”.

     

    De greske stoikere la i samme perioden også grunnlaget for Romas tankegods angående oppfatningen av livet og samfunnet. Stoikerne som hadde sitt opphav i Athen var også en filosofisk retning som ble absorbert inn i den romerske kulturen. Kjernen i stoisismen, er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien. Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen. Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden - han er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.

     

    I Romerriket viser historien at den sanselige kjærlighet ble forgudet og dyrket. I den romerske verden er bildet av den menneskelige seksualitets ulike utfoldelsesformer langt mer flersidig enn det som vanligvis blir tegnet som bakgrunn for de nytestamentlige tekstene. Her foreligger det også rikelig med litterære belegg for seksuelle forhold ikke minst mellom voksne menn. Noe av dette materialet er den homofile kjærlighetshistorien i ”populær”-romanen Efesiske eventyr fra 100-tallet e.Kr.

     

    Også ordinære historikere har nedtegnet den nytelses kultur som stod i sentrum for det romerske samfunnet. Orgier, fantasier og misbruk er ord som relativt hyppig brukes i beskrivelsen av det romerske samfunnet.

     

    Med statens inntreden i den kristnes forsamling forandres gradvis den levende tro til en humanistisk trosutfoldelse. Samfunnet, politikken og kulturen i særdeleshet påvirker teologien. Det som i den første menighet og i jødiske historien var definert som syndige eller ubibelske handlinger blir innen for dette samfunnet forklart og gjort til en akseptert handling og lovliggjort innen for det statskirkelige systemet. Det som skjedde i de første århundrene av kristendommen skjer akkurat slik i dag også. Vi bruker kirkens delaktighet i staten til å akseptere, humanisere og ikke minst lovliggjøre synd innen for samfunnets normer og lover.

     

    Den mest i øyensynlige forskjell mellom den jødiske og romerske måte å betrakte samfunnet på finner vi faktisk i synet på begrepene som danner grunnlaget for synet på moralen. Mens den jødiske lære og dets lærer fra Mosebøkene til Mishna alltid la konkrete retningslinjer for jødenes livsførsel og levnet ingen tvil i hvordan handlingene påvirket livet, førte den hedonistiske tanke med løssluppenhet, egenkjærlighet og hengivenhet til sin nytelse. De jødiske lover oppskattet livet som produserte renhet, gudsfrykt og kjærlighet til læren. Mosebøkene gir inngående forklaringer på hvordan jøden skulle takle alle livets sider samtidig som troen, livet og samvittigheten kunne bevares like intakt. Mens den romerske kulturen fremstilte sine legemer til syndens nytelse og umoralsk oppførsel mot seg selv og ikke mist andre mennesker.

     

    Den anerkjente historikeren Martin Goodman som er professor i både jødisk og romersk historie påpeker den store forskjellen mellom jødisk og romersk i sin bok: Roma og Jerusalem. ”Romerne var uanfektet når det kom til mannlig nakenhet, synlig gjennom de kommunale badene”. Historien viser romernes store interesse for nakenhet. Statuer, bilder og mosaikk fra tiden 200 f.kr til 300 e.kr fremelsker den mannlige nakenhet og kroppsfiksering. Statuer fra Pompeii avdekker i tillegg seksuelle fremstillinger med erigerte peniser og klare promiskuøse handlinger.

     

    I de store Colloseum elsket romerne å se gladiatorene som viste sine kropper smurt inn med glinsende oljer. De mannlige atletiske kroppene og de tynne barmfagre kvinnene ble idealene for det romerske samfunnet. Romernes store appetitt på seksuell nytelse ble levende gjort i badene. Den kristne kirkefader Klemmens fra Alexandria beklager dette i ett skrift fra 2. århundre e. kr: ”Badene er åpne for både menn og kvinner, hvor de kler av seg i sine lyster”.

     

    Alt i alt den romerske holdning til kroppen var eksepsjonelt avslappet. Det var helt klart seksuell aktivitet som måtte virke krevende på andre deltakere. Romerne hadde en klar følelse angående seksuelle grenser, men disse ble ikke overholdt da den seksuelle nytelse fikk overleve.

     

    Samboerskap, homofili og gjengifte er blitt akseptert i vårt moderne samfunn. Det var det også i den romerske kulturen. I dialogen Symposion av Platon (427-347 f.Kr.) tales det om en type mennesker som i sin erotiske lengsel søker et kvinne-kvinne forhold eller et mann-mann forhold. Om disse sier Symposion i år 191: Gifter de seg, er det bare fordi de er tvunget av skikk og bruk, for de føler ingen dragning av naturen mot ekteskap og fødsler. Aristoteles (384-322 f.Kr.) kommer inn på samme sak i sin Nikomakiske Etikk (7.5): 'Noen er slik av naturen, andre av vane, så som de som er misbrukt fra barnsben av. Cicero (106-43 f.Kr.) forteller at keiser Markus Antonius levde sammen med en mann i et stabilt og varig ekteskap. Martial (ca 40-104 e.Kr.) forteller om et bryllup mellom to menn, der det til og med var gjort avtale om medgift. Han nevner også stoikeren Decianus som ”tok seg en ektemann”.

     

    Den romerske filosofen Seneca (bror til Gallio, som var guvernør i Korint mens Paulus bodde der, Apg 18,12-17) var godt kjent for sin kjærlighet til voksne unge menn. Seneca elev, den senere keiser Nero, feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Keiser Nero fikk endog kastrert en gutt for å forvandle han til en kvinnelig utgave av en mann. Nero utførte deretter ett homofilt giftemål med denne gutten.

     

    Og den romerske historikeren Suetonius forteller om Neros etterfølger, Galba, at hans erotiske lidenskap var mest rettet mot sitt eget kjønn, mot robuste menn som hadde gutteårene bak seg. Det romerske samfunnet var i sterk moral oppløsning. Kvinnene ble beskyldt for å få mannlige sykdommer, som håravfall og podagra, på grunn av deres mannelike oppførsel med mye drikking, slossing og en altfor aktiv rolle i seksuell adferd. På de romerske gatehjørner kunne man også se helt åpenlyst latrinetønner som inneholdt urin, avføring og menstruasjon. Disse uhygieniske materialer ble også brukt i tekstilproduksjonen i Roma.

     
     
    Jødiske ritualer og oppfattelse av renhet
     
    Holdningen til kroppen sett fra ett jødisk perspektiv kunne ikke vært mer annerledes. Tanken om hvilke handlinger som forgiftet livet var et helt annerledes konsept enn det romerske. Renhet er en bærende tanke i jødedommen da den gjenspeiler vårt rene forhold til Gud. Det var klare retningslinjer for de som ville entre de hellige steder innfor Gud. Blant de regler som jødisk lære forkynner er renselsesdager etter menstruasjon og fødsler. Forskjellige renselsesbad i forbindelse med å gå inn til templet, som vi leste om Maria, som ikke kunne gå til templet før redselsdagene etter fødselen var over. Det å avdekke nakenhet til sin mor eller far ble sett på som skammelig og ikke i samsvar med læren.
     
    Historien om Noah som drakk vin og sovnet naken i sitt hus og hvorledes Kaanan ble forbannet foran sine brødre for å ha fortalt om det til sine to andre brødre og ikke bare dekket over nakenheten uten å gjøre så stort nummer av det. Jødedommen ser ut til å betrakte disse sidene av livet med en mye større blygsel og ærbarhet enn hva romerne gjorde. Mishna forteller om fariseeren Gamaliel (samme Gamaliel som Paulus påberoper seg som sin lærer) møter ved en tilfeldighet den hedenske filosofen Proklos under ett offentlig bad i Akko. Under badet hvor de sitter naken, insisterer Gamaliel å forsette besvarelsen til etter at de tekkelig kledd for å svare på de aktuelle spørsmålene. Jødene var meget bevisste angående nakenhet og ærbarhet rundt dette temaet. Det vises også gjennom de skulpturer som finnes fra denne perioden i de østlige deler av Midtøsten, hvor alle som ble fremstilt med klær.
     

    Det fantes til og med rabbinere i Talmud som med stolthet kunne berette at de aldri hadde sett på sine omskårne peniser. På tross av denne ærbare måten å se på sin egen kropp snakket rabbinerne mye om seksualitet. Det smeltet sammen med hvilken livsførsel som læren krevde av sitt folk. Så seksualiteten ble ikke utelatt i denne diskusjonen. Heller ble den ikke ignorert. Det var viktig å se hvordan de religiøse pliktene påvirket også dette område av livet.