Moses

  • Båret på ørnevinger

    "Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg." - 2. Mos 19,4

    Dette er det Gud som sier til Moses (2 Mos 19,3). Israel, jødene, Guds folk, var dratt ut fra fangenskapet og slaveriet i Egypt og etter tre måneder var de kommet til Sinai ørkenen (2. Mos 19,1).

    Her taler Gud til Moses fra fjellet. Han minner de om hvordan Gud hjalp de ut fra landet Egypt og ut fra fangenskap. Herren førte folket til Rødehavet ved å gå foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten (2. Mos 13,21f).

    Farao og egypterne forfulgte Israel og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet (2. Mos 14,8f). Israels barn fikk øye på egypterne og ble grepet av stor redsel og de ropte til Herren. De sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen (2. Mos. 14,11f)

    Farao og sin hær trengte de opp i hjørnet, omringet dem, og for Israels barn så det ut som det var ingen utvei. Alt som var bak dem var havet. Men, for Gud, er ingenting umulig (Luk. 1,37).

    Moses sa til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille(2. Mos 14,13f).

    Herren gav Moses instruks om å løfte sin stav og rekke sin hånd ut over havet slik at det delte seg og Israels barn kunne gå midt gjennom havet på tørre bunnen.

    "Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Da satte egypterne etter dem, alle faraos hester, hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt ut i havet." - 2. Mos 14,21-23

    "Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet. Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i havet. Ikke én mann kom fra det med livet. Men Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Slik frelste Herren denne dagen Israel av egypternes hånd. Og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. Da Israel så Guds mektige hånd som han viste mot egypterne, fikk folket ærefrykt for Herren. De trodde på Herren og på hans tjener Moses." - 2. Mos. 14,27-31

    For et vidunderlig bilde på Herrens hjelp når alt ser umulig ut!

    Han bærer oss som ørnen kan bære på sine sterke vinger. Han fører oss igjennom ved sin allmektige arm.

    Det gjorde han med sitt folk ved Rødehavet. Det har han gjort utallige ganger siden.

    Ofte kan det se umulig ut. Og det er slett ikke tilfeldig når det gjør det. Gud stiller oss ofte foran oppgaver som vi ikke synes vi kan makte. Han fører oss inn i trange pass hvor vi ikke kan se noen vei ut igjen. Han stiller oss foran berg som er uframkommelige. Han fører oss ut i ørkenen hvor alle veier blir borte i sanden.

    Hangjør det - for å prøve vår tro. Og for å herliggjøre sitt navn. En prøvet tro for Gud, er mye mer verd en gull lutret i ild (1. Pet 1,7)

    Tenk deg en situasjon som syntes helt umulig ut for deg. Du ser ingen utvei. Du tenker at dette ble så tungt at dette må du til og med ta opp i bønn. Så bøyer du kne, ber til Gud, legger alt i Hans hender, ydmyker deg for Herren. En stund etter kan du se at du kom deg igjennom den trengte situasjonen. Ville du ikke gi Gud mer ære og pris enn om du bare hadde vært i en situasjon som du kunne løse lett selv?

    Det er mange mennesker som tenker på det å be til Gud som en siste utvei fra sin situasjon. Hvor lite tro viser vi ikke da til ham som har omsorg i alle ting? Sannheten er at Gud ønsker at vi skulle ha kommet til ham med en gang. Før det gikk galt. Han har like stor omsorg i små ting som store ting. Ingen ting er for stort eller for lite å be om.

    "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham foross alle, hvordan skulle han kunne annet ennå gi oss alle ting med ham?" - Rom. 8,32

    Gud vet selv veien ut. Ingen hindring er så stor, ingen sak så vanskelig, at han ikke kan føre oss igjennom på en vidunderlig måte.

    Derfor, kjære deg, mist aldri motet. Fortvil ikke, hvor umulig alle ting ser ut. Legg deg bare trygt i Herrens sterke arm, så skal han bære deg gjennom alt.

  • De ti plagene i Egypt (2. Mos 7-12)

    Gud gjorde mange tegn og under i Egypt for at egypterne skulle forstå at Han er Herren.

    Plagen

    Effekten

    1. Blod (7,20)

     

    Farao forherdet

    2. Frosker (8,6)

    Farao ber om å få slippe, lover frihet (8,8), men forherder seg (8,15)

    3. Mygg (8,17)

     

    Farao forherdet (8,19)

    4. Fluer (8,24)

     

    Farao forhandler (8,28), men forherder seg (8,32)

    5. Sykdom på buskapen (9,6)

     

    Farao forherdet (9,7)

    6. Byller (9,10)

     

    Farao forherdet (9,12)

    7. Hagl (9,23)

    Farao ber om å få slippe (9,27), lover frihet (9,28), men forherder seg (9,35)

    8. Gresshopper (10,13)

    Farao forhandler (10,11), ber om å få slippe (10,17), men blir forherdet (10,20)

    9. Mørke (10,22)

     

    Farao forhandler (10,24), men er forherdet (10,27)

    10. Død over den førstefødte (12,29)

    Farao og egypterne ber Israel forlate Egypt

    (12,31-33)

     
     
     
     
  • Den Brennende Busk

    2. Mosebok er Forløsningens bok.Det utvalgte folk befinner seg i en håpløs trelldom i Egyptens land, og de har ingen muligheter for å befri seg selv.

    Men Herren sier: "Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for befri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette land til et godt og vidstrakt land" (2. Mos. 3,7-8.)

    Dette er i sannhet en underbar skildring av det som skjer når en sjel forløses fra syndens Egypt og kommer inn i Guds barns herlige frihet. Gud åpenbares her for oss som sitt folks leder og befrier, en Gud som er nær ved, som bor iblandt sitt folk og som hjelper dem i deres daglige behov og vanskeligheter.

    Den brennende busk

    Hans oppdrag til Moses innledes med et herlig syn, idet Gud åpenbarer seg for ham i den brennende busk. En allminnelig liten tornebusk i ørkenen, satt i brann av Gud!

    Hvilket bilde av inkarnasjonen, Kristus som menneske! Gud åpenbarer seg her tydelig for sin profet, som han gjorde det i sitt kjøds dager for sine apostler (1. Joh 1,1).

    Når Moses vil vite hans navn, sier han: "Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til lsraels barn: JEG ER har sendt meg til dere." (2. Mos 3,14)

    Hvor finner vi igjen dette navn, «Jeg er»?

    Jo, Jesus sa om seg selv:

    "Jeg erlivsens brød; jeg erverdens lys; jeg er døren; jeg er den gode hyrde; jeg er oppstandelsen og livet; jeg erveien, sannheten og livet; jeg erdet gode vintre."

    Og spesielt ved et tilfelle tillemper han dette ord på seg selv i sin enkle majestet: "Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til." (Joh 8,58)Det var ved dette tilfelle at jødene tok opp steiner for å kaste på ham og dermed drepe ham. Hvorfor? Svaret kommer frem i jødenes anklage mot ham for Pilatus: "Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn." (Joh 19,7).

    Iblant jødene nevnes Gud ofte med navnet den Evige,og dette er nettopp det rette innhold av jeg ereller Jehova. Når Herren sier at han var til før Abraham, så er dette et vitnesbyrd om hans evige eksistens og at han i dypeste betydning er Guds Sønn.

  • Loven

    Moses var et forbilde på Kristus, som det særlig går frem av to punkter:

    1) Moses befridde hele folket fra en forferdelig trelldom. Men syndens trelldom, som Kristus frelser oss fra, er mye mer forferdelig enn Egyptens trelldom.

    2) De gav begge en ny lov. Men hvor meget større Kristi lov er, det viser han i Bergprekenen - en lov, som mere berører selve motivene for karakteren og handlingene enn de ytre gjerninger, en lov, som gjelder for et omvendt folk og siden skal gjelde for en frelst verden (for Bergprekenen kommer til å bli samfunnsnormen i tusenårsriket), mens Mose lov gjaldt Israels nasjon. Den guddommelige lov blir uttrykt i det dobbelte kjærlighetsbud, for til slutt å krystalliseres i det eneste ord: kjærlighet.

  • Moses

    "Ved tro nektet Moses, da han var blitt så stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen." (Hebreerne 11:24-26)
     
     
    Moses er det neste eksempelet fra dette troskapittelet i Hebreerbrevet, på hvordan Gud kaller, utvelger og utruster. Moses hadde liten tro på seg selv og sine egne talenter, da han møtte Guds kall via den brennende tornebusken. Han beklaget seg over at han var tung i tale. Men Gud fikk tak på livet hans, og forvandlet ham helt. Så da Moses ved avslutningen av sitt liv, skal holde sin avskjedstale, sier han: "Lytt dere himler, og jeg vil tale!"
     
    Da hadde han blitt svært frimodig, og hans begrensninger var blitt sprengt av Guds kall, utrustning, salvelse og muligheter.
     
     
    Moses er et sterkt forbilde på Jesus
    Når vi igjennom Mosebøkene følger Moses som leder, vil vi finne mange kraftige budskap om Guds måte å arbeide på. I forbindelse med utgangen av Egypt, holdt Moses påske for Herren, og profeterte dermed om Jesus og forsoningen. I den forbindelse ser vi også Gud gjøre tegn og under som skaker en hel nasjon, for at Hans plan skal gå i oppfyllelse.
     
    Israelsfolket er en kraftig demonstajon og forbilde på Guds Menighet, og på hvordan Gud utfrir et folk for seg selv ut fra Egypt, som er et bilde på verden. Vi ser hvordan Han ønsker å lede dem over til et land som flyter av melk og honning, og hvor Guds velsignelse regner over dem. Moses blir her et bilde på Jesus, som frelser og utfrir fra undertrykkelse, bånd og lenker. Farao derimot, er et bilde på djevelen, som gjennom sine arbeidsfogder undertrykte folket, holdt de som slaver, og plaget de dag og natt.
     
    Derfor er det et herlig evangelium Moses forkynner, når han kommer med budskapet om befrielse fra Egypts fangenskap.
     
    Samtidig står Moses også som et eksempel på tro og utholdenhet, og på det å velge Guds vei framfor sin egen vei. I tro valgte han heller å lide ondt sammen med Guds folk, enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han gav altså avkall på sin kongeverdighet. Her står han som et forbilde på Kristus, som også gav avkall på sitt eget og tok en tjeners skikkelse.
     
    "...Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for å være et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset." (Filipperne 2:6-8)
     
    Det står videre at om Moses at han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. Her aner vi at Gud hadde latt Moses få skue inn i noe større, noe dypere. Det antydes nokså sterkt at Gud hadde vist Moses hele frelsesplanen - via Jesus Kristus. Bibelen sier ikke mer om dette, men noe måtte Moses fått vite, i hvert fall.

    Dette gav Moses et nytt og videre perspektiv på livet, og han kunne nå leve i lyset av Guds frelsesplan. 
     
     
    Ekte vare eller bare en kopi?
    "Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de." (Hebreerne 11:29)
     
    Moses fikk oppleve fantastiske under gjennom tro. Et av de sterkeste var den dagen da Rødehavet delte seg foran Israels folk, og de gikk tørrskodde gjennom havet. Det hele var jo egentlig en umulig situasjon. Egypterne presset dem bakfra, og Rødehavet stengte veien foran dem. Men Gud talte til Moses, og han rakte i tro staven sin ut over havet. Da delte vannet seg, og de gikk over som på tørt land! Det er virkelig et kraftig mirakel!
     
    Men det er også viktig å få med seg resten av verset. "Da egypterne prøvde på det, druknet de." Her er forskjellen på om man har åpenbaring eller ikke. Her er forskjellen på tro og eksperimenter. Man kan gjerne prøve å gjøre det samme som andre mennesker har gjort i tro. Men hvis man prøver å gjøre dette, uten å ha den samme troen, vil man mislykkes.
     
    Det finnes mange tragiske eksempler på at kristne har hørt hva andre har gjort i tro, og siden forsøkt å kopiere dette. Ofte har dette endt i tragedie. 
     
     
  • Moses et forbilde på Kristus

    "En profet likesom meg"

    Av Stefanus' tale finner vi at Moses ble sendt av Gud som en frelser til lsraels undertrykte barn (Apg 7,25; 34), og slik er han et forbillede på Kristus både i sin forkastelse og siden som folkets anerkjente leder.

    Mens Josef ble hatet av sine brødre, ble Moses misforstått av sine landsmenn. "Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.", men det gikk som med Herren selv: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh l,11). De sa til Moses: "Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss" (Apg 7,27). Dette er nesten de samme ord som blev brukt av vår Herre Jesus, da noen kom og sa: "Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!". Men han sa til ham: "Menneske! hvem har satt meg til dommer og skifter mellom dere?" (Luk 12,13-14)

    Det er mulig at Herren her sammenlignet seg med Moses. Hvis hans brødre virkelig hadde forstått ham, ville han virkelig blitt deres konge og dommer, men de forkastet ham. Og hvis han hadde samtykket i å bli deres skifter, ville han blitt behandlet som Moses.

    Men vi leser i Ap. gj. 7,35: "Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.", og Peter forkynte på Pinsedagen (Ap. gj. 2,36): "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.". Og til tross for at Israel ennå ikke har anerkjent ham, skal de en gang i fremtiden hilse ham med denne hyllest: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,39)

    Josef var blitt tatt fra sitt hjem og sin fars kjærlighet til ensomhet, slaveri og fengsel, men den kjærlighet han fikk erfare av sin far var fattig i forhold til den som Herren taler om i Joh 17 når han sier: "Fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt".

    Moses gav avkall på fornøyelsene og rikdommene ved Faraos hoff og sin høye stilling der, men hva var alt dette i forhold til den herlighet som Herren sikter til når han sier: "Den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" (Joh 17,5)? Denne herlighet la han til side da han han gav seg selv og kom til oss i en tjeners skikkelse. "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2. Kor 8,9)

    Faraos dattersønn hadde en høy verdighet ved Egyptens hoff, men hvor meget høyere må ikke hans ha vært, som av Gud blir kalt "den mann som er min neste" (Sak 13,7), og som til og med i sin fornedrelse her nede hadde en slik makt at hans Fader straks på hans bønn ville ha sendt ham "mer enn tolv legioner engler" (Matt 26,53)!

    På den tid som de var fremmede for sine brødre, tok både Josef og Moses seg en brud fra et fremmed folk. Asenat, Josefs hustru, og Sippora,
Moses' hustru, er derfor forbilder på
Kristi menighet i denne tidsalder, mens Israel ennå ikke kjenner sin Forløser.

    Vi ser også at Josefs og Moses' hjerter er fulle av kjærlighet til sine egne brødre også under skilsmissens tid. Man blir rørt til tårer over Josef's ømhet og kjærlighet til sine brødre, og vi finner at Moses kalte sin sønn Gersjom, for - sa han - jeg er blitt en gjest i et fremmed land (2. Mos 2,22). Han hadde ikke glemt sine brødre som trellet ved teglovnene.

    Hele beretningen om Moses er full av forbilledlig undervisning. Han var full av visdom og "mektig i ord og gjerninger" (Apg 7,22); han var "meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden" (4. Mos 12,3), helt til den tid da den mann kom som kunde si: "jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29). Han utførte undergjerninger, som man med rette kunne si "Dette er Guds finger" (2. Mos 8,19), på samme måte også med Jesus (Luk. 11,20). Og det kunne sies om Moses så vel som om Herren: "Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?" (Matt 8,27). Men i begge disse tilfellene var Moses bare Guds menneskelige redskap, mens den Herre Jesus la sin egen guddommelige makt for dagen.

    "Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt"(5. Mos 34,10), "på ham skal dere høre - " (5. Mos 18,15). Gud sier også om Jesus Kristus: "Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!" (Luk 9,35).

    I Salme 99,6 kalles Moses prest, og vi vet at han var "konge i Jesurun" (5. Mos 33,5), mens han også var hyrde, dommer og leder for folket, men det er fremfor alt som forbeder han er et slikt slående forbilde på Jesus. Når Gud truet med å ødelegge det frafalne Israel, trådte Moses, "den mann som han hadde utvalgt", frem som formidler for hans åsyn for å be, så folket ikke skulle bli fordervet (Salme 106,23). Da striden pågikk mellom Israel og Amalek i Refidim (2. Mos 17), gikk Moses opp på høyden for å kjempe for sitt folk i forbønnens tjeneste. "Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket." (2. Mos 17,11). Han sier i 5. Mos 5,5: "Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord". Og når vanskeligheten kom på, la han deres sak frem for Herren. I disse ting er han et tydelig forbilde på den ene "mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" (1. Tim. 2,5), "Talsmann hos Faderen" (l. Joh 2,l), vår dyrebarefrelser, "han alltid lever for å gå i forbønn for dem (oss)" (Heb 7,25). Kristus gikk virkelig "i bresjen" for oss, han stilte seg sannelig i gapet for vår frelse da "han ble såret for våreovertredelser, knust for våre misgjerninger." (Jes 53,5). Når hans folk angripes av fiendene, i det de blir fristet til synd, så ber han for dem, at deres tro ikke skal svikte, som han gjorde for Peter (Luk. 22,32). Han er selv Ordet, og vi har i Joh 17 et eksempel på den måte han legger frem vår sak for Gud på.

    Vi gir så til slutt en oversiktlig sammenligning avde viktigste likheter og kontraster mellom Moses og Kristus hentet fra Scofield Reference Bible:

    Moses er et forbilde på Jesus som forløseren (Jes 61,1; Luk 4,18; 2. Kor 1,10; 1. Tess 1,10), særskilt i følgende punkter:

    1. En som Gud utvalgte til forløser (2. Mos 3,7-10; Apg 7,25; Joh 3,16)

    2. Forkastet av Israel vender han seg til hedningene (2. Mos 2,11-15; Apg 7,25; 18,5-6; 28,17-28)

    3. Mens han er forkastet av Israel, vinner han seg en brud blandt hedningene (2. Mos 2,16-21; Matt 12,14-21; 2. Kors 11,2; Ef 5,30-32)

    4. Siden åpenbarer han seg enda en gang for Israel som forløser og nå blir han mottatt (2. Mos 4,29-31; Rom 11,24-26; Apg 15,14-17)

    5.Angående oppgaven svarer Moses til Kristus i følgende gjerninger:

                a) Som profet (Apg 3,22-23)

                b) Som forsvarer (2. Mos 32,31-35; 1. Joh 2,1f)

                c) Som forbeder (2. Mos 17,1-6; Heb 7,25)

                d) Som fører eller konge (5. Mos 33,4-5; Jes 55,4; Heb 2,10)

    Men i sitt forhold til Guds hus stilles Moses opp som en motsetning til Kristus. Moses var tro som tjener i hele Guds hus, mens Kristus var tro som sønn i det hus han ble satt over (Heb 3,5f).

    Så langt "Scofield Reference Bible".

    Den viktigste forskjell mellom Moses og Kristus er den at den førstnevnte er lovens representant, men Kristus er en nådens representant, den Frelser og Forsoner som Moses vitner om i sine skrifter (Joh 5,46-47).

  • Tent av Guds ild

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

    ”Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske den alt var tent!”(Lukas 12:49)

    Det finnes en ild som kommer fra Himmelen. Jesus sier selv at Han er kommet for å kaste ild på jorden. Det er også tydelig at Jesus lengtet etter å se denne ilden tent.

     

    ”Hvilken ild er det snakk om”, spør du kanskje? Jo det er en ild som ifølge Guds Ord skal følge dåpen i Den Hellige Ånd. Bibelen sier nemlig at Jesus er den som kom for å døpe oss med Den Hellige Ånd og ild!

    ” Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.”(Matteus 3:11)

    Da blir spørsmålet: ”Er du tent av Guds ild?”

     

    Vi skal se litt nærmere på hva denne ilden er for noe, hva den gjør med oss og hvordan vi kan bli tent av den.

     

     

    1. DEN BRENNENDE TORNEBUSKEN



     

    “Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk. Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren: Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.”(Ap gjerninger 7:30-32 )


    Her leser vi at Moses gikk rundt i ørkenen i 40 år. Etter å ha trasket rundt i de samme områdene så lenge måtte han vel føle at han kjente hvert sandkorn i ørkenen. Han hadde vel også sett en masse tornebusker i løpet av disse årene, men han hadde aldri viet sin oppmerksomhet til noen av dem.

    Men nå så han plutselig en tornebusk som brant!

    Hva gjorde Moses da han så den brennende busken? Gikk han bare forbi busken og tenkte: "Vel, enda en tornebusk her i den ensformige ørkenen... " Gjorde han det? Nei! Han ble derimot både oppmerksom og interessert i det synet som møtte ham. Så han gikk nærmere den brennende busken, for å se hva det var.

    Og hva skjedde da han kom nær den brennende busken?Han plutselig hørte fra Gud! Han fikk et budskap fra Gud i himmelen!




    2. GUD VIL AT DU SKAL VÆRE EN SLIK BRENNENDE BUSK FOR HAM!

     



    Gud vil at du skal være en slik brennende tornebusk! Han vil at du skal være "i fyr og flamme" for Ham. Da vil du være attraktiv for andre mennesker! De vil bli nysgjerrige på deg. De vil komme nær deg, for å finne ut hvem du er og hva du har fått i ditt liv! Akkurat på samme måte som Moses måtte sjekke nærmere denne brennende busken.

    Hvorfor? Jo, fordi ild er svært attraktivt for folk! En tent ild har stor tiltrekningskraft!

    Du vet, det var nok av tørre busker der ute i ødemarken. Men disse tørre buskene var ikke attraktive og tiltrekkende i det hele tatt. Men den brennende busken var svært tiltrekkende! Derfor vil Gud at du skal bli en "brennende kristen"!

    Også i dag er det mer enn nok av ”tørre busker”. I åndelig mening er dette kristne som ikke lever et åndsfylt liv. De har ingen åndelig kraft og liv. De er akkurat som tørre busker .
    Men når du har en ild og en lidenskap i livet ditt, så vil dette dra folk til deg. Det er som en magnet. Og hva vil skje med folk som kommer til deg. De vil få et møte med himmelen som lever inne i deg, og de vil høre fra Gud!

    Derfor er det svært viktig at du er en brennende kristen. Da vil du vinne sjeler for Jesus ! Du vil være i stand til å bringe en berøring fra Gud til mennesker!


    - Når du møter folk som er bundet av synd, kan du bringe frelse og utfrielse til dem!
    - Når du møter mennesker som har et sønderbrutt hjerte, kan du bringe kjærlighet og gjenopprettelse til dem!
    - Når du møter mennesker som er fulle av frykt, kan du bringe fred og nåde i deres liv!
    - Når du møter folk som er syke, kan du bringe helbredelse inn i deres liv !




    3. ILDEN ER SMITTSOM

     



    Hvis du begynner å leve som en "brennende busk", så vil du snart tenne ild rundt deg! Ilden inne i deg vil berøre folk rundt deg og tenne dem i brann! Brann er svært smittsomt! Og Gud ønsker virkelig at du tenner ild rundt deg .

    Da vil det ikke bare være en brennende busk her og der. Nei, det vil snart være en stor skog i brann for Gud!


    Derfor vil Gud at du skal bli en "Åndelig pyroman"! En som starter brann hvor enn du kommer!

    Det som virkelig vil påvirke og forandre omgivelsene og samfunnet rundt oss, er når vi ikke bare er en ensom brennende busk , men en hel skog! Jeg snakker om det at en hel menighet står opp for å være i brann for Jesus!

    Jeg husker for noen år siden jeg så på nyhetene på TV. Det var en stor skogbrann! Det var et stort område som brant og mengder av trær sto i brann ! Det var mye folk som gikk til dette området, for å se brannen og for å prøve å hjelpe redningsmannskapene. Også journalister og folk fra media kom for å se hva som foregikk. Plutselig ble folk veldig nysgjerrig på denne skogen som sto i brann.


    Tenk på det . Denne skogen hadde vært der i hundrevis av år , men aldri hatt så mange besøkende og tilskuere i løpet av alle disse årene som det var på denne ene dagen!

    Ser du den åndelige parallellen her? En brennende busk er jo et ganske interessant og attraktivt syn , men hva med en hel skog i brann? Dette innebærer at en hel menighet og et helt folk har bestemt seg for å følge Jesus frimodig og å være i brann for ham!

    Du vet, folk har sett nok av knusk tørre skoger . Når du har sett noen skoger, er det ikke så interessant lenger. Alle ser like ut. Det er kjedelig !
    Men la meg fortelle deg, det er like kjedelig med tørr kristendom uten kraft og overnaturlig liv! Folk har fått nok av tørre møter, der menighetene bare har sine møter uten å forvente at noe overnaturlig skal skje!

    I mange menigheter er det slik at man bare synger sine sanger, ber sine bønner, og forkynner sine budskap - men ingen forventer at noe overnaturlig skal skje! Ingen blir frelst, ingen blir helbredet og ingen blir døpt i Den Hellige Ånd.

    Da må man spørre seg:
    - Hvor er kraften ?
    - Hvor er ilden?
    - Hvor er det overnaturlige livet i Den Hellige Ånd ?

    Vi leser i Apostlenes gjerninger 2 at 3000 mennesker ble frelst på Pinsedag. På en eneste dag fikk de hele byens oppmerksomhet og over 3000 mennesker ble frelst!

    Hva var årsaken til dette? De hadde jo ikke engang hatt anledning til å annonsere dette møtet! Likevel ble hele byen snudd opp/ned på en dag!

    …Årsaken var at Guds ild hadde falt…




    4. DU SKAL ALDRI GÅ TOM!

     

    “Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.” ( 2 Mosebok 3:1-5)


    Det er en ting som vi trenger å legge merke til med denne tornebusken. Den ble ikke ødelagt av brann! Den brant ikke opp!

    Hva betyr det for oss - åndelig? Du skal aldri få tom ! Det er en kilde på innsiden av deg som aldri skal bli tom! Jo mer du brenner for Jesus og gir ditt liv til Hans plan, jo mer vil Han fylle deg med sin kraft og sin visdom. Han kommer til å fylle deg med en stor brann i ditt hjerte, og den vil aldri brenne opp!

    Det trenger ikke å være sånn at Gud blir nødt til å tenne nye brennende busker, bare fordi de gamle har brent ut . Gud vil alltid tenne nye ”brennende busker” , men han ønsker fortsatt at de gamle skal brennelike mye som de nye!

     



    5. ILDEN TRENGER OKSYGEN

     


    En slik brennende busk vil slutte å brenne hvis ilden ikke får oksygen . Uansett hvor stor brannen er, må den ha oksygen for å holde på ilden!

    I åndelig betydning forteller det oss at vi må ha "åndelig oksygen" i våre liv hver dag , slik at vi kan holde oss brennende for Jesus!

    Men hva er vårt åndelige oksygen ?


    A. Guds Ord! Vi må lese Bibelen og kjenne Guds Ord . Når det kommer ned til våre hjerter , det gjør oss sterke og setter oss i brann !

    “Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” (Lukas 24:32​​)


    B. Et aktivt bønneliv! Vi må be mye ! En predikant sa en gang at bønn er ”den kristnes åndedrett”. Dette er virkelig sant! Bønn gir oss " åndelige oksygen " og gjør oss følsomme i vår ånd . Det gjør det mye enklere for oss å motta Guds ild når Han berører våre liv.

    Så sørg for at ditt åndelige liv får all den " oksygen " det trenger, slik at det kan være et åndelig liv i brann for Jesus!




    6. APOLLOS



     

    “Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.”(Ap gjerninger 18:24-28)


    Apollos var en sterk tjener for Jesus. Bibelen omtaler ham som en Bibellærer som senere ble en av apostlene som reiste sammen med Paulus.

    I denne skriftavsnittet leser vi om fire kvaliteter som Apollos hadde i sitt liv :


    A. Han var veltalende. Dette betyr at han hadde gaver og talenter til å tale og overbevise.


    B. Han var sterk i skriftene. Han kjente Guds Ord og hadde mye visdom og kunnskap.


    C. Han hadde blitt opplært i Herrens vei. Dette betyr at han ble opplært av apostlene, og utrustet til tjeneste.


    D. Men han var også brennende i ånden!

    La meg si deg noe. De første tre kvaliteter ville vært lite nyttig hvis Apollos ikke hadde hatt den fjerde kvaliteten! Den fjerde var det viktigste ! Han elsket Jesus og var brennende i ånden!

    Du vet, det er mange troende som er veltalende og vet hvordan de skal formulere seg. Det er også mange kristne som har mye kunnskap i Guds Ord. Vi har jo mange gode Bibelskoler i landet vårt. Men dette er ikke bra nok hvis du ikke i tillegg er brennende i ånden!

    Vi leser om Apollos at han ”…ved Guds nåde ble til stor hjelp for de troende... ”  Men hvordan kunne han bli slik hjelp for dem? Selvsagt på grunn av den fjerde kvaliteten! Han kom dit med en brennende ånd !

    Lunkenhet er det samme som likegyldighet. En slik holdning kan ikke bli stående innfor Gud! Derfor må du bli en ildsjel for Jesus! Du må bli en åndelig pyroman! Hold flammen brennende inne i deg, og tenn ilden overalt du kommer…

    “Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!” (Romerne 12:11 )