Genesis (1. Mosebok) er i mange henseender den viktigste bok i Bibelen. Den er den uundgåelige forutsetning for at man skal kunne forstå den hellige boks senere bøker. Og i denne første bok finner vi nesten alle frelsessannheter, men enda ikke helt utviklet eller direkte fremstilt, på samme måte som man i et frø finner de forskjellige deler av planten, som kommer av det.
 

"I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden." De aller første ord i den hellige skapelsesberetning gir Gud den rette plass. Og fortsettelsen preges av den samme majestetiske klarhet, høyhet og renhet.

Vi legger merke til noen viktige detaljer både angående Guds navn og de to forskjellige verb som brukes og som ganske riktig ligner hverandre meget, men allikavel er forskjellige i form og betydning.

"I begynnelsen skapte Elohim (Gud) himmelen og jorden .... Og Elohim sa : La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse," (1. Mos 1,26). Disse to forskjellige verb er "skape" og "gjøre", hver for seg med helt forskjellig betydning. Skapelsen skjedde "i begynnelsen,"

således på et for oss helt ukjenet tidspunkt, men på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er (2. Mos 20,11), og dette siste skjedde på et tidspunkt som etter skriften er bestemt (ifølge Usshers kronologi 400 = år f. Kr).

Disse to verb står i entallsform (singularis), mens Guds navn. (Eleohim) er en flertallsform. Denne flertallsform fremkommer også tydelig i pronomenet "oss". I sin handling er den treenige Gud, Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, en. Forskjell når det gjelder personene, enhet når det gjelder vesen.

Allerede skapelsesfortellingen møter vi den Herre Kristus, som vi ser av følgende bibeltekst:

" I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." - Joh 1,1-3

"Herren hadde meg i eie som begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til. . . . Da han bygde himmelen var jeg der . . . . da han la jordens grunnvoller" - Ord 8,22-29

"Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." sa Jesus til sin far, da han gikk avsted for å ofre sitt liv for oss (Joh 17,24).

Slik ser vi ved alle tings begynnelse vår evige Frelser, Guds Sønn. "Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden." (Heb l,2).


Navnet "Genesis" betyr "begynnelsens bok", og dette er virkelig et navn som passer på en slående måte.

 

1. Skapelsens begynnelse

Her tegnes for oss Guds enhet, allmakt og personlighet. Her utelukkes ateismen - Gud var i begynnelsen. Her utelukkes polyteismen (troen på mange guder) - en Gud, ikke mange guder. Her avvises panteismen (sammenblandingen av Gud og naturen, Skaperen og det skapte.) -Gud er før alle ting og skilt fra alle ting. Likeså materialismen - materien er ikke Gud. Her utelukkes hypotesen om materiens evighet - i begynnelsen blev den skapt av Gud. Og til slutt avvises her den blinde vantro eller fatalismen - for her fremtreder for oss en personlig Gud, som handler i suveren frihet. "Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige" (Heb 11,3).

Således beredte Gud vår planet til å bli et hjem for menneskene, og hva mere er: skueplassen for hans åpenbarelse av frelsen i Kristus Jesus.

Genesis underviser oss videre om

2. Menneskeslektens begynnelse

(Kap. l,26-27; 2,7). Her finner vi den rette videnskapelige opplysning om slektens begynnelse, en redegjørelse som i sin klarhet og logikk på en velgjørende måte står i motsetning til senere tiders underlige protoplasma - og ape-teorier, som for lenge siden har vist seg uholdbare. Charles Darwin beklaget jo sine teorier i sin alderdom, men de ho1des ennå oppe på en kunstig måte ved forfalskninger av fakta (f.eks. Haeckels bekjente embryoforfalskninger). Og den skjematiske fremstilling av menneskerasenes oppkomst og fordeling, som gis oss i "folketavlen" i Gen. 10, er den mest sannsynlige kilde som vi har adgang til på dette område.

3. Sabbatens opprinnelse

4. Ekteskapets opprinnelse.


5. Syndens og dødens opprinnelse.

Her finner vi også sannheten når det gjelder menneskeslekten. Den er ikke som evolusjonsdogmen eller "utviklingslæren" falskelig fremstiller det, steget skritt for skritt fra et lavt standpunkt (urdyrets eller amøbens) til et høyere og høyere kulturelt og sedelig standpunkt, men den er tvertimot sunket fra en tilstand av visdom, renhet og uskyldighet, til en hjelpesløs trelldom under synd, mørke og urenhet.

 

6. Nådens begynnelse

Nådens begynnelse, som på en
utmerket måte fremkommer i løftet om Forsoneren, i innstiftelsen av ofrene og i Guds pakt. Menneskeslektens forløsning, gjenopprettelsen av det som taptes ved fallet, er det store emnet i Bibelen, og vi finner det i sin begynnelse her i "begynnelsens bok", Genesis. 

"De første to kapitler i Bibelen taler om menneskets uskyld, hvordan det var før fallet. De to siste kapitler i Bibelen taler om menneskets hellighet, om hvordan det skal bli. Synden omtales ikke her, med undtak av at det sies at den er fullstendig utestengt fra den hellige stad. Alle kapitler i hele Bibelen mellem disse to steder taler om striden mellom Gud og synden" (C. L. Maynard).

 

7. Det utvalgte folks begynnelse

Genesis viser oss at mennesket fullstendig mislykkes. Adam mislykkes. Gud dannet så ved sin tjener Noah en ny s1ekt. Men denne nye slekt sviktet sine oppgaver, forkastet kunnskapen om Gud og sank ned i avgudsdyrkelse. Da kalte Gud Abraham, og fra den tid er det utvalgte folk hans særskilte redskap for hans vei med menneskeslekten. Men det utvalgte folk kom også til kort, og ved slutten av den gammeltestamentlige historie, i Esras og Nehemias' dager, er det bare en gudfryktig levning, som er Guds redskap her på jorden.

Kristus i gensis (1. Mosebok)

Men nå vil vi gå over til å påpeke enkelte direkte profetier om Kristus i Genesis.

Vi nevner da først det underbare løfte i kap. 3,15 om kvinnens sæd, som skulle knuse ormens hode på bekostning av en knust hæl. Kommentar til dette finner vi tydelig i Salme 22,17: "For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg de har gjennomboret mine hender og mine føtter" og i Heb 2,9-14 "men den som var gjort lite ringer enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden; kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde sku1le smake døden for alle...

Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del derfor, for at han ved døden kun gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er Djevelen." Ved Noah ble forkynt (kap 9,25-27) at Kristus skulle være av Sems ætt. Det tilsiktede ordene lyder: "Lovet være Herren, Sems Gud . . . Gud gjør det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter." Uttrykket "Sem Herren Gud" (Ifølge den eng. aut. oversettelsen og den hebraiske bibeltekst) = Sems Jehova-Elohim har helt sikkert en ganske særskilt betydning. Elohim er det navn som brukes om Guddommen som Skaperen og Forsynets Gud.

Navnet Jehova anvandres, som de fleste kanskje vet, alltid om Gud i hans spesielle forhold til Israel. Profetien innebærer på denne måten at den fulle Gudsaåpenbarelse - Og da særlig Messiasåpenbarelsen - skulle bli Sem til det.

Dette er en ting, den andre er løftet til Jafet. Gud skal gjøre det vidt for ham. Persia, Grekenland, Rom, alle representanter for den jafetiske rase og etter hverandre innehavere av verdensherredømmet, vitner for oss på en mektig måte at løftet ble holdt i de gamle dager. Rasens veldige utbredelse, både når det gjelder antall og innflytelse, som vi ser blant de europeiske folk, i Nord- og Sør-Amerika og i europeiske kolonier, forteller oss at løftet blir holdt også nå i tiden. Men denne utbredelse i alle retninger skal krones med ennå en velsignelse. Jafet skulle bo i Sems telter. Dette viser tydelig at Sem skulle komme til å overlate den guddommelige åpenbarelse til Jafet. Jafet bor nå i Sems telter.

Det neste viktige skritt er at Abraham utvelges av semiterne i Babylonia, og til ham ble dette løftet gitt: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1. Mos 12,3) og: "Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes" (1. Mos 22,18). Abrahams sæd skulle bli menneskehetens håp. "Velsignelse" i Det gamle testamentet inneholder først og fremst syndenes forlatelse og del i Guds nåde. Menneskeheten skulle få del i disse underbare velsignelser gjennom en som skulle komme av Abrahams ætt. Dette løftet blir siden gjentatt til Isak (1. Mos 26,4) og Jakob (28,14). Men deretter blir den krets som løftet gjelder trangere, og det blir profetisk forkynt at Juda, den fjerde i rekken av Jakobs tolv sønner, skulle bli Messias' stamfar, for av Juda skulle Schilo eller fredsfyrsten komme (1. Mos 49,10). Og i kap. 49,9 blir Juda kalt "en ung løve". Herren Jesus Kristus er "Løven av Juda stamme" (Åp 5,5). Løftet om Schilo blir fornyet gjennom profeten Jesaja (7,14 og kap. 9) og fremfor alt i engelen Gabriels budskap til Maria (Luk 1,32).

Dette er de viktigste direkte profetier om Messias i Genesis. De personlige typene eller forbildene er langt mer tallrike, og vi skal ta for oss disse senere.