"Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg bedt ham inntrengende om å reise til dere sammen med de andre brødrene. Men han vil ikke på noen måte reise nå; han kommer så snart han får anledning. Vær våkne, stå fast i troen, vær tapre og sterke! La alt dere gjør, skje i kjærlighet." 1 Kor 16,12-14.

Paulus var apostel, evangelist og lærer og han reiste rundt i Lille-Asia med evangeliet som Jesus hadde betrodd ham.Han hadde en medarbeider Apollos blant mange andre, som han hadde bedt om å reise til korienterne sammen med andre brødre i troen. Men han ville ikke på noen måte reise da, men Paulus lover dem at han kommer så snart han tid til å komme.

Vi kjenner Apollos fra samme brev, men da i fra kap.3, 1-9, hvor sier til menigheten i Korint: 

"Likevel kunne jeg ikke tale til dere, brødre, som til mennesker som lever ved Ånden. Jeg måtte tale som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne. Melk gav jeg dere, ikke fast føde, for det kunne dere ikke tåle. Ja, dere kan det ennå ikke, for det er jo fremdeles deres egen natur som rår i dere. Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da mennesker med samme natur som alle andre og lever som de? Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker?
Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst.
Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn
hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning."

Vi vet ifra alle sammenhenger innen de forskjellige menigheter, så danner det seg tilhengere av de forskjellige "gjestetalerne" som er på besøk. Slik var det også blitt i Korint, noen likte å høre på Paulus, andre syntes at Apollos var en kjekk mann å høre preke. Når det hersket misunnelse og strid blant de i menigheten, da sa Paulus til dem at de var ikke bedre enn mennesker med samme natur, de var da som alle andre.

Når en menighet blir splittet pga av forfølgelse, da kommer de som må dra bort til nye steder, hvor de starter opp med å samles om Guds ord og har åndelig fellesskap
med nye brødre og søstre. Men når de splittes på grunn av uenighet, da er det verre. For da er det noen som faller fra Kristus, andre søker nye menigheter, men en rest starter opp med en ny menighet.

Apollos lot seg ikke rikke av Paulus, han ville ikke reise til Korint på det tidspunktet. Men han hadde lovet Paulus å reise når han fikk anledning.

Noen ganger kan du spørre i slike tilfeller: Hvem var i ånd og hvem var i kjød?

Apollos hadde ikke tro for å reise på Paulus anmodning , men lovet å reise når han fikk tro for det. Eller var det ganske enkelt at det passet ikke for Apollos å reise da, han hadde andre ting å gjøre?

I dag synes mange det er stort å være pastor/eldste i en menighet, og mange har "kranglet" seg til jobben, uten å være kallet av Gud til den.
Det er ikke bare, bare å være en hyrde for flokken, derfor sier Peter hva som skal være normen for stillingen :

"Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." 1 Pet 5,2-4.