"Dette landet skal dere dele mellom dere etter Israels stammer. Dere skal skifte det ut til arv for dere og de fremmede som bor blant dere, og som har fått barn blant dere. De skal være for dere som de innfødte blant Israels barn. De skal få arv sammen med dere blant Israels stammer. I den stammen hvor den fremmede bor, der skal dere gi ham hans arv, sier Herren Herren." Esek 47,21-23.

Vi som tror på Guds ord, Bibelen, vi tror at når Gud har sagt til sitt folk, så tror vi
følgende fra Esek.47,13-20. :

"Så sier Herren Herren:
Dette er de grensene som de skal skifte ut landet etter, til arv for Israels tolv stammer. Josef skal ha to deler. Dere skal ta det i arv, den ene som den andre, fordi jeg har løftet min hånd og sverget å gi deres fedre det. Slik skal dette landet tilfalle dere som arv. Dette skal være landets grenser: Mot nord fra det store havet på veien til Hetlon i retning av Sedad, Hamat, Berota, Sibrajim, som ligger mellom Damaskus’ grense og Hamats grense - det mellomste Hasar, som ligger bortimot Havrans grense. Slik skal grensen gå fra havet til Hasar-Enon ved Damaskus’ grense og videre enda lenger mot nord opp til Hamats grense. Dette er nordsiden. På østsiden: Jordan, mellom Havran og Damaskus og mellom Gilead og Israels land. Fra nordgrensen til det østlige havet skal dere måle. Dette er østsiden. På sørsiden - mot sør - skal grensen gå fra Tamar til Meribots vann ved Kadesj, til Egypterbekken, ut til det store havet. Dette er sørsiden - grensen mot sør. Og på vestsiden skal det store havet være grensen og gå fra sørgrensen til midt imot Hamat. Dette er vestsiden."

Dagens Israel har historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i
jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente
Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et nasjonalt hjem for
det jødiske folk. I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater:
en jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo denne planen, men Israel
erklærte sin uavhengighet den 14.mai 1948.

Under seksdagerskrigen i 1967 tok Israel kontroll over Gazastripen, som var bebodd av palestinske arabere. Dette er det området hvor konflikten pågår for fullt idag. Israel trakk seg ut av området i 2005. I desember 1987 begynner palestinere på Vestbredden og Gaza et opprør, intifada, mot israelsk okkupasjon. Organisasjonen Hamas, en islamsk motstandsbevegelse, blir dannet av medlemmer i det muslimske brorskapet. Hamas har aldri anerkjent staten Israel, og har ikke gitt uttrykk for at de vil endre på dette synet.

Vi ser hva Bibelen sier om jødene og Israel, samt om de fremmede som bor blant jødene. Vi ser også i dag hva den politiske debatten går ut på , noen holder med Israel, men verdens flertall holder med Hamas og Abbas, som bruker navnet palestinerne på sitt folk. Hamas og Abbas som styrer palestinerne, anerkjenner ikke staten Israel, og hva har da Israel som grunnlag til å forhandle om?

Skal vi som kristne bry oss om politikk? Noen av Jesu venner var opptatt av sitt land Israel,og en gang etter at Jesus var oppstått fra døden, kom de sammen , spurte Jesus ham:  "Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?" Han sa da til dem: "Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har
fastsatt av sin egen makt." Apgj 1:6 . 

Så da gjelder det vel også oss,som er hans disipler i dag? Palestinerne regnes da etter Guds målestokk som
"de fremmede som bor blant dere, og som har fått barn."

Dagen som da ikke er kommet enda er ordene som Gud sier i Esek.37,26-28:

"Og jeg vil slutte en fredspakt med dem - en evig pakt med dem skal det være. Jeg vil bosette dem i mitt land og la dem bli tallrike, og jeg vil sette min helligdom midt iblant dem for evig tid. Min bolig skal være over dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, som helliger Israel, når min helligdom blir midt iblant dem til evig tid."