Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning. Apgj 27,20.

Paulus var fange og han var nå om bord et skip som var på vei til Rom. Men Paulus hadde advart de som hadde oppsynet med fangene ombord, at det var ikke lurt å seile videre før vinteren, men offiseren hørte mer på kapteinen enn Paulus. Resultatet var at nå kom stormværet over dem for fullt, og de drev til slutt uten styring av skuta. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: "Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg."

- Det gikk slik som Paulus hadde sagt! Han trodde på Guds budbærer, at det han sa ville skje.

Hvor mange ganger kan ikke vi som mennesker komme ut for situasjoner som ser håpløse ut. Bibelen forteller om mange hendelser hvor alt håp var ute, men så trådte Gud inn og løste situasjonen. Tenk på Abraham og Sara som var barnløse, de passerte en alder hvor alt håp om fruktbarhet var ute, men da sa Gud til dem at neste år på samme tid, skulle de ha fått en sønn. Sara lo da hun hørte hva Herren hadde sagt dem, for en nittiåring kunne da slett ikke bli gravid. Men det gikk som Gud hadde sagt.
Josef, sønn til Jakob, ble solgt til Egypt som slave pga brødrenes misunnelse.
Da alt håp var ute for Jakob om å se sønnen Josef i live mer, da viste Gud han
hva han hadde brukt sønnen Josef til. Josef ble nemlig redningen for hele
familien hans og alle i Egypt. Jesus, Guds egen sønn, ble født av en jomfru, og
da engelen sa hun skulle føde et barn, så måtte hun bare informere ham om at hun
hadde ingen mann. Så det håpet var utelukket for Maria, men ikke for Gud. Det
gikk som engelen hadde sagt, hun fødte en sønn, som var Guds sønn. Senere i
aposteltiden hører vi om en kvinne som Peter ble budsendt for, hun ble syk og
døde, og da var jo alt håp ute menneskelig sett. Kvinnen var en disippel og
hette Tabita. De andre disiplene visste at apostelen Peter var i nærheten og de
sendte to menn til ham og ba: "Kom hit til oss uten å nøle!"

- Peter sto da opp og gikk med dem og da han kom fram til huset hvor Tabita lå, sendte han alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: "Tabita, stå opp!" Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem.

- Vi som lever i dag hører mange historier om hvor alt håp var ute, men som på en uforklarlig måte ble reddet ut og fikk oppleve gleden igjen.
Men mange ganger hører vi om troende mennesker som blir drept for de bekjenner
navnet Jesus, og vi i vår del av verden står mange ganger spørrende igjen med
tanken : Hvorfor Gud reddet du ikke dem fra fienden? Paulus fikk vite av Jesus
at han skulle lide mye for ham, men Paulus var villig og rede til å møte
lidelsene for Jesu navnet. 

"Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kappe. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv." Åp 6,11