"De sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt. Og i de dagene laget de seg en kalv, bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over det som deres egne hender hadde laget." Agj 7,40

Dagens drypp omtaler en situasjon som oppstod for israelfolket ute i ørkenen. Deres hærfører Moses var nå i samtaler med sin Herre og Gud oppe på et høyt fjell, og da måtte folket vente til Moses kom tilbake igjen før de kunne dra videre. Men dagene gikk og Moses ble borte, og til slutt kom folket til nestføreren Aron, som var bror til Moses og sa:

"Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt."

Kjenner noen seg igjen i en slik situasjon? Hvor ofte har vi ikke kommet til Jesus i bønn med våre problemer og sykdommer etc, og ikke lenge etterpå ble vi oppmuntret med full helbredelse, pluss de andre bønneemnene. Da er vi på topp og priser Herren for hans godhet imot oss. Men så oppstår "en tørrperiode" i vårt "Gudsliv" og Jesus synes å være langt borte fra oss.
Hvor er han blitt av? De av oss som har vandret med Herren over tid,
holder oss til Ordet og ber igjennom til svar kommer fra Herren. Men andre som
er nyfrelste på veien, blir lett skuffet, for de husker hvor nær Jesus var da de tok imot ham, som sin herre og frelser.

Hva gjør man utfra en slik situasjon? Gjør man som vennen til Paulus, Demas, han forlot Paulus fordi han fikk denne nåværende verden kjær. Eller gjør man som israelfolket, vi forlanger en ny gud som kan gå foran oss for å vise oss veien hjem til det nye fedrelandet, som Gud hadde lovet dem og til oss  som lever i dag, at en dag skal vi få å komme til Paradis.

Aron var en "lettvekter" som lot seg overbevise av folket sitt, at her måtte han gjøre som de forlangte. De samlet sammen gull og av alt gullet støpte Aron en kalv, og bar fram offer for til avgudsbildet. Nå var det fest og glede blant folket, de jublet over den gullkalven som de hadde laget med egne hender.
Hvor mange ganger jubler ikke menneskene i dag også over "gullkalver" de har fått tak i. De ofrer tid og penger på disse "kalvene" og snur seg bort om noen skulle minne dem om evigheten.
- Moses kom etter 40 dager seg ned til folket fra fjellet igjen, og med seg hadde han 2 steintavler med ti bud innrisset av Gud selv. Men synet som møtte ham gjorde ham sorgfull og sint. Han tok da og knuste tavlene med budene, for stor var syndene folket hans hadde gjort imot Gud. Men omsider kom folket til seg selv igjen, og Moses fikk nåde til atter en gang å gå opp på fjellet for å møte sin Gud. For Herren hadde sagt til Moses følgende:

"Hogg ut to steintavler, av samme slag som de første, og stig opp på fjellet til meg. Du skal også lage en ark av tre. Så vil jeg skrive på tavlene de ordene som sto på de første tavlene, de som du slo i stykker, og du skal legge dem i arken."

Da laget Moses en ark av akasietre og hogg ut to steintavler likesom de første. Og han gikk opp på fjellet med de to tavlene i hånden. Herren skrev på tavlene det samme som var skrevet første gangen, de ti ord .
Legg merke til at Herren selv ordnet med de to steintavlene med de ti bud første gangen til Moses,andre gangen fikk Moses oppdraget med å lage to nye steintavler selv, men Herren skulle skrive de ti budene på tavlene. Hva sier det meg? Jo, at frelsen som Jesus gjorde på Golgata kors for oss, er nåde over nåde. Tilbudet hans er fortløpende inntil i dag :

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet." Agj 3,19

Men mange blir sinte og fortvilet over Gud og Jesus, da "ventetiden" på deres rop om hjelp ikke kommer fra Herren. Da knuser de "steintavlene" i ren fortvilelse, men så sier Herren :

"Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens." 1 Joh 2,1-2

Den gamle pakt var skrevet med bokstaver, men den nye pakten er ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Jfr 2 Kor 3,6 .