"Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger. Slik vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke." 2 Mosebok 16,4.

Hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. Israels barn sa til dem: "Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette! Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult."

- Moses og Aron var de som Herren hadde satt til å lede hele israelfolket inn i det lovede land, som Gud hadde lovet dem. Nå hadde de begynt å vandre rundt om i ørkenen etter befrielsen fra Farao i Egypt. Men nå var folket kommet i "klagemodus", slik som vi mange ganger kan klage og jamre oss over "ditt og datt". Herren hørte deres klagerop mot lederne deres, og nå ville Herren la det regne brød ned fra himmelen. De skulle sanke for hver dag det de trengte. Slik ville Herren prøve folket om de ville følge hans lov eller ikke. Men den sjette dagen skulle de lage til det som de hadde hatt med hjem, og det skulle være dobbelt så mye som det de ellers sanket for hver dag.
Moses og Aron sa til alle Israels barn: "I kveld skal dere kjenne at det er Herren som har ført dere ut av landet Egypt. Og i morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere knurrer mot ham. For hva er vel vi, siden dere knurrer mot oss?" Og Moses sa: "Dette skal dere få se når Herren i kveld gir dere kjøtt å ete og i morgen tidlig brød, så dere blir mette. For Herren har hørt hvordan dere knurrer og murrer mot ham. For hva er vel vi? Det er ikke mot oss dere knurrer, men mot Herren."
Da det så ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren. Og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen et fint, kornet lag, som fint rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: "Hva er det?" - for de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: "Det er det brødet Herren har gitt dere å ete."

- Befalingen fra Herren var følgende : "Sank så mye av dette som hver eter. En omer til hver som hører til husstanden deres. Enhver skal ta for dem som er i hans telt." Israels barn gjorde så, noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ikke noe. Alle hadde sanket etter som de trengte til mat, men Moses hadde sagt til dem, at ingen skulle la noe av det bli igjen til neste morgen. Men de adlød ikke Moses, noen lot noe være igjen til om morgenen. Men da kom det makk i det, og det luktet vondt. Moses ble ikke god på dem, og siden sanket de hver morgen etter som hver trengte. Men når solen brente hett, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer for hver. Alle folkets høvdinger kom og meldte dette til Moses. Da sa han til dem:

"Det er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil bake, og kok det dere vil koke! Men alt det som blir til overs, skal dere legge til side og gjemme til i morgen." Så lot de det ligge til om morgenen, som Moses hadde befalt,og tenk, da luktet det ikke vondt, og det kom heller ikke makk i det. Moses sa: "Et det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det, men på den sjuende dagen er det sabbat, da finnes ingenting."

- Men tror du ikke noen likevel gikk ut på den sjuende dagen for å sanke, men de fant ikke noe. Da sa Herren til Moses: "Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover? Se! Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen skal forlate sitt sted den sjuende dagen. Så hvilte folket på den sjuende dagen."

- Israels barn åt manna i førti år, til de kom til bebodd land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land. Siden åt de av landets grøde. Israels barn fikk ikke mer manna, men fra det året åt de av det som var avlet i Kana’ans land.
Israel Gud tok ut et eiendomsfolk for seg, et folk som skulle være hans menighet. Men tror du de var lydige mot Herren i alt og ett? Nei, de knurret og klaget på livsvilkårene sine, og Herren måtte mer enn en gang irettesette dem. Straffen for dem som dro ut fra Egypt ble at de kom ikke inn i det lovede landet som Herren skulle gi dem.
Siden pinsedagens tid har Gud utvidet sin menighet til å gjelde alle som vil omvende seg og ta imot hans  sønn Jesus Kristus, som sin frelser. Vi slipper å vandre i ørkenen, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger, som vår Herre og Frelser har gjort ferdige for dem som tror på ham. Jfr Ef 2,10 .

"Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning." Joh 4,34