"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg. " Gal 2,20 

Mange mennesker ble kristne i barne-eller ungdomsårene, men så kom tørketiden i "kristenlivet", alt ble litt kjedelig å leve som en kristen. Snart lokket verden dem ut i fristelser og før de visste ordet av det, så var de ute i verdenslivet, borte fra Jesus. Men vi husker fortellingen som Jesus fortalte om den sønnen som ville ha arvedelen sin, for så å gå ut i verden for å bruke den opp. Det gikk ikke så lenge før arven var brukt opp og der satt gutten uten mat og drikke for dagen. Han fikk til slutt jobbe med griser hos en bonde, som sa han kunne få spise av skolmene som grisene fikk til mat.

Plutselig fikk han en tanke! Hvorfor går jeg her og passer griser uten betaling, kan jeg ikke gå hjem til min far å spørre ham om å være en leiekar hos ham?
Tanken ble til handling og hjem dro han. Lenge før han var kommet fram til hjemgården, så hadde faren sett han langt borte og da han kom ham i møte kastet han seg rundt sønnen og hilste ham velkommen hjem igjen. Så ordnet faren til en velkomstfest for sønnen som var "død", men som nå var blitt levende.
I kristen sammenheng ville en si det samme om en som hadde vært troende, men som falt bort fra troens visshet.

En mann som i ungdommen hadde opplevet å bli født på ny og fikk leve et åndelig trosliv med Jesus, gikk som overnevnte fortelling bort fra ham og levet livet i verden. Han ble gift og barn kom til, men livet ble tøft og det var lett å ta til flasken med alkohol.
Men når alt ser håpløst ut, da har Herren sin hånd utrakt til de som har gått
seg bort. En kveld mannen satt på en kro og hadde drukket alkohol, han reiste
seg og gikk ut på gaten. Der traff han to ungdommer som gikk rundt og vitnet om
Jesus til folk de traff på gaten. Den eldste av ungdommene ville begynne å vitne
om Jesus til mannen, men før han rakk å si noe, gikk mannen bort til den yngste
gutten og begynte å profetere over gutten. Profetien gikk ut på at han var vokst
opp med kristne foreldre og at han nå måtte ta en bestemmelse å bli en kristen.
Ungdommen gikk rett over gaten til en menighet hvor de hadde samling og bad om å bli frelst. Mannen som profeterte , husket selv ingen ting, han fikk det fortalt
av de som møtte ham. Gud angrer ikke på nådegavene han gir til sine barn.

Men resultatet sluttet ikke der, han innså at skulle ekteskapet bevares så måtte en forandring til. Han bestemte seg å komme "hjem" til Farshuset igjen og nå er hans vitnesbyrd dette :

"Før levet jeg bare som en kristen, men nå er jeg frelst!"

"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår
Herre." Rom 8,38-39