"Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser." Luk
21,25

Husker en hendelse hvor dette skriftordet ble levende for meg, det
var da jeg hørte om at noen hadde sett et kors i månen kring 1965/66.
Observasjonen ble sett i nord og i sør og i bladet «Tro og Fakta», nr.1,
2000, var gjengitt en fortelling om korset i månen, dato for hendelsen er ikke
oppgitt.

Johan Østereng forteller her om hva som skjedde:

”Etter at dette skjedde meg, snakket jeg aldri til noen om det ... utenom mine aller
nærmeste. Hendelsen er nok derfor fortsatt ny for de aller fleste. Og mitt håp
er derfor at noen - eller så mange som mulig, kan få hjelp i slike vansker jeg
kjempet med: Nemlig tvilen...!
- Jeg og min kone bor i Fredrikstad. En søndag gikk vi på besøk til min svigermor - som også bor der i byen. Etter en fin hyggestund, gikk damene inn på kjøkkenet og
ble der ganske lenge. Imens ble så jeg sittende alene i stuen og stirre ut av vinduet. Det var en særlig stille og klar høstkveld. Og en usedvanlig vakker fullmåne lyste opp himmelen...I den stunden kom en underlig stemning over meg
... og mange gåtefulle tanker og inntrykk fylte mitt indre. Det hele endte med de vanlige og dypere spørsmål i oss mennesker ... det dreier seg om livets
opprinnelse, mening ... og særlig: 

- Finnes det en virkelig og personlig
Skaper og Gud; en som ser oss, er interessert i oss ... arme små skapninger? 

Selv om jeg var blitt en voksen, moden mann, var jeg enda ikke kommet til noe klart religiøst/kristent standpunkt. Dette til tross for at både min egen far og bestefar hadde vært personlig troende. Ja, til og med aktive forkynnere! Men deres tro og overbevisning hadde altså ikke blitt min.
Jeg mente bare - som de fleste, at det nok sto en «høyere makt bakom alt»! Men
noe mer enn det ... nei! Der stoppet det opp for meg. 

Mens jeg satt slik og funderte, ble jeg sittende å stirre på den tindrende klare fullmånen. Da var det at den spontane impuls kom til meg. Drevet av en slags nidkjærhet i min barm, sa jeg til meg selv: - Det må da gå an å få et skikkelig svar på dette spørsmålet - en gang for alle!
Dermed ... før jeg riktig visste hva jeg gjorde, begynte jeg å be! Ja, jeg ba til Gud. Og her er hva jeg sa i denne bønnen ... i denne uforglemmelige aftenstund:«Gud, dersom du virkelig finnes, da vis meg det - og la jeg få se et tegn i månen!» Ganske forskrekket over meg selv, satt jeg der og stirret på den store lysende måneskiva. Himmelen var aldeles skyfri og klar. Ufattelig nok satt jeg bare og ventet - noen sekunder, på at et eller annet skulle skje ...!
Da - umiddelbart, ble jeg vitne til det! Jeg forteller det på ære og samvittighet: Det ble tegnet en stripe midt på månen - ovenfra og ned, og deretter en ny stripe fra høyre til venstre - slik at et stort kors ble stående midt i månen ... jeg satt og SÅ at det ble tegnet for mine øyne!   

Min reaksjon? Den sier seg selv - som enhver må forstå: Fra det øyeblikk i mitt liv har jeg vært troende. Jeg verken kunne eller ville fornekte en slik overveldende og konkret stadfestelse!
Tvilen i mitt liv hadde for alltid fått nådestøtet. Så sant jeg ville være et ærlig og sant
menneske måtte jeg bare konstatere:

Ja ... det finnes en personlig Gud og Skaper!”

Flere vitner:
Fra det øyeblikk korset ble tegnet på månen, ble det stående hele natten, til ca. 6 om morgenen. Det var flere som etter hvert oppdaget og bekreftet det. En av dem var Østerengs søster, Astrid, i Ridehusgaten. Da hun vanligvis var oppe så tidlig, ser hun dette syn på himmelen  - over biblioteket. Undrende roper hun straks på mannen, Johan - men han kom nok litt for sent, for da var det gåtefulle korstegnet borte. MEN, til alle som ikke fikk se månen den natten, kom det for dagen enda sterkere bekreftelser. For i begynnelsen av uka, da byens dagsavis kom ut (Fredrikstad Blad), da kunne enhver lese om begivenheten! «Fenomenet» var nemlig observert av flere, og «det merkelige synet» på nattehimmelen ble nyhetsstoff: ”Klar fullmåne med korsmerke!"