"Men jeg har imot deg at du har forlatt
din første kjærlighet." Åp 2,4

Er Jesus vår Herre i livet vårt, da vil han også være vår første kjærlighet. At vi tjener ham, har sin rot og grunn i hans enorme, betingelsesløse kjærlighet til oss. Men vi har et uttrykk som sies mange ganger : Hvor lenge var Adam i Paradis? Med det mener vi at en glede som kom oss til del ble kortvarig. Hvordan har du opplevet livet med Jesus i menighetssammenheng? Har du blitt styrket i din første kjærlighet til
Jesus, eller har det bare blitt strev og plikter?
- Mange, ja, altfor mange har opplevet å blomstre i menighetssamlinger hvor ungdom og eldre har kommet sammen for å lovsynge og prise Jesus Kristus, deres første kjærlighet. Men så kom flokken som likte å lovprise Herren i møtene, at de eldre syntes det ble for mye "bråk og støy" med disse ildsjelene som digget sin første kjærlighet til Jesus, så da "kvelte" de ganske enkelt gløden hos denne gruppen i menigheten, og
de gikk ut og bort fra menigheten. Men Jesus sviktet dem ikke, han var der alltid.

Jeg klipper fra en som skriver på sin blogg om hva som skjedde etter frelseopplevelsen :

- I dagene og ukene så fulgte så var det en drivkraft på innsiden som lengtet etter relasjon med sin Skaper. Det var kommet noe nytt. Det var et sug, en begeistring, en lengsel og en slags beruselse......Vi hadde også bønnenetter og dro på samlinger rundt omkring. Det var "Jesus om morran, Jesus om kvelden". Vi bare elsket å komme sammen for å synge, be sammen, oppmuntre hverandre og kjenne at Guds nærvær var der med oss. Det var den første kjærlighet. Det var ingen
læresetninger, krav og bud, men bare herlig og oppbyggelig vennskap fra dag til dag. DEN FØRSTE KJÆRLIGHET. Herlig.
Dessverre så skulle det ikke vare. Vår brann, iver og entusiasme var ikke like populær hos alle så det endte med at vi ble tvunget til å forlate bedehuset. Da ble det også til at det vi hadde hatt sammen tok slutt. Gospelgruppen ble nedlagt og fellesskapet ble ikke det samme
mellom oss. Etter dette havnet jeg i en pinsemenighet hvor vi "å mange måter hadde en fin tid, men den "eldre generasjonen" hadde veldig vanskelig for å takle alle de nye ungdommene som kom og det ble mye kontroll og styring. Da går det også utforbakke og man ødelegger positive spirer.

- Dessverre så er det slik at mennesker alltid etablerer sine systemer og rammer for menigheten. Så da er det alltid noen som faller utenfor og da er det alltid støy som tar bort fokus fra det enkle fellesskapet, lovsangen, tilbedelsen og hengivenheten.
Det er til å gråte av når man tenker på det. Jeg har sett ALT for mange
mennesker komme å gå. Alt for mange gikk fordi de opplevde støy, overgrep, kontroll osv.
- I dette tomrommet var det i 2010 noen som tok initiativet til en mannsgruppe. Ryktet begynte å spre seg om at her opplevde man et fellesskap og nærvær som var spesielt. Jeg ble invitert med der. Og det var fantastisk. Det var menn i og utenfor etablerte menigheter som kom sammen til felleskap, lovsang, bønn og for å dele hjertet med hverandre. DER VAR DET IGJEN. Denne duften og opplevelsen av ekte hengivenhet til Jesus. Den første kjærlighet. Det var så deeeeeilig befriende.
Men også her begynte man å lete etter systemer.
De fleste som gikk i dette felleskapet hadde gått igjennom diverse
mislykkede menighetssystemer og ville ikke inn i noe nytt. Så der endte dette også.
Hva er det med oss troende? Hvorfor klarer vi ikke å forholde oss til
det enkle felleskapet og til fokus på HAM. På vennskap, tilbedelse og ærlig dele hjertene med hverandre?

Synes sangen til Randi gir uttrykk for hva en kjenner når den første kjærligheten til Jesus blir borte :

(Koret)
"Herre, gi meg tilbake min første kjærlighet,

som jeg mottok da du ble min Herre og Frelser.
 Herre, gi meg tilbake min første kjærlighet,
som jeg mottok da du ble min Herre og Frelser.

1. Jeg har vært en kristen i ganske mange år og jeg ønsker å være det fortsatt, 
Men gleden er forsvunnet og lovsangen er død, jeg eier ikke kjærlighetens glød.  
2. Jeg er med i Kirken, min faste plass er der, men alt er blitt bare strev og plikter. 
Jeg orker ikke lenger å gå i egen kraft, jeg eier ikke lenger
kjærlighetens glød.                                    
3. Du har sagt i Ordet at du vil forme meg, så jeg blir et kar til din ære,
    Så form meg da o Herre, begynn om igjen, fyll meg med kjærlighetens glød."                                     
                                    
"Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo
hvem du har lært det av," 2 Tim 3,14