"Å, Herre min Gud, du har skapt himmel og jord med din store kraft og din utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg. Du viser miskunn i tusen ledd og lar straffen for fedrenes synd ramme deres etterkommere. Du store, veldige Gud, som har navnet Herren, Allhærs Gud!  Stor er du i råd og mektig i gjerning. Du har øynene åpne for menneskenes veier, så du lønner hver mann etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger." Jer 32,17-19.

I det siste er debatten om å tro på profetier vært oppe i kristnemedia. Flere profetier som omhandler et angrep fra Russland av Nord-Norge går igjen som en rød tråd.
Dette tar noen som rent tøvprat, særlig at en ber langs grensen til Russland. En kommenterte et avisinnlegg slik:

"Vi som har levd noen år husker gjerne 60-tallets kristne bimånedlige blad "Hjemmets Venn", utgitt av ekteparet Wåde i Trondheim, som i årevis publiserte artikler om den kommende trusselen fra daværende Sovjet mot Norge. Forretningsmannen Grude fra Rogaland var en av de mest framtredende som fortalte om mange syner om en kommede invasjon fra øst. Mange reiste også den gang til grensen i Finnmark for å be for Norge, herunder noen profilerte norske kristne.
Invasjonen kom aldri, og mange har i ettertid brukt dette som bevis for at slike syner bør man ikke vektlegge. Men etter at Sovjet-unionen hadde kollapset i 1991, begynte arkiver og åpnes, og det kom for dagen at Sovjet faktisk hadde nøye planlagt en større invasjon i Europa i sin kamp for et kommunistisk verdensherredømme. Time Magazine slo dette stort opp på sin førsteside. Man bør kanskje derfor sette pris på slike som i dag drar til Norges grenser for å løfte fram landet i bønn. Problemet er imidlertid at hvis det ikke kommer noe forsøk på invasjon fra Russland, ja så vil man garantert også denne gang møte kristne som tenker smålig om de som fulgte sin overbevisning. Men det kan jo også tenkes at det var Gud som hørte deres bønner? Også denne gang."

En pastor bemerker under samme debatt bl.a.: "Meir pro­fe­ti, takk. Måtte alle tala pro­fe­tisk. Det hadde vore fint. Då ville kyr­kje­ly­den bli fint opp­bygd. I alle fall der­som me skal tru Bi­be­len.....
Men det er noko eg vil ha mind­re av i kyr­kje­ly­den, og det er lun­ken­heit, reds­le for å dela, makt­sy­kja, mindre­verds­kjens­le, bak­tale, mis­un­ning, ri­va­li­se­ring, have­sju­ke, tung­sinn og meir slikt som også pro­fe­ta­ne, Jesus og apost­la­ne også åt­va­ra mot...."

Vi som lever i dag har daglig oppdateringer på drap,kriger og "den stygge ulven" - Israel. Hittil har vi bare hørt om krigens grusomheter på avstand fra der det skjer, men vi noterer oss at problemet nærmer seg steg for steg mot oss. Flyktningene "banker på vår dør" de vil så gjerne komme inntil oss, for vi har fred og mat og husrom. De kristne flyktningene er ille ute i felten, der fiendene er imot dem fordi de tror på Jesus som Guds sønn. Fienden tror på en gud som ikke har Jesus som sin enborne sønn. I flyktningsmassen finner tre hovedreligioner som dominerer- nemlig islam og kristendommen. Men innen islam er der flere motstående grupperinger, som driver krig mot hverandre. Flyktninger fra alle disse grupperinger kommer til oss i Vesten, og ber om asylopphold. De kristne som blir kastet ut eller blir drept i disse krigsområdene, får liten oppmerksomhet i Vesten, selv de er våre trosbrødre. Flyktningsproblemet skaper frykt for folket i landet vårt, hva vil resultatet på sikt bli for land og folk?

Kommer så frykt for vår nabo i Øst inn, så blir ikke tilstanden lettere å bære, om vi også skulle komme ut i en krigssituasjon som i 1940.

Under alle omstendigheter så gjelder Guds ord for oss i Norge i dag, og om vi gjør som 2 Krøn 7,14 sier, så vil vi ha fred:

"Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land."