"Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time. Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak." Matt 26,40-41.

Dessverre er ikke alle bønnestundene vi har like fyllt av bønnens ånd, vi kan be under innflytelse av bønnens ånd på tre måter. La en illustrere dette med et vikingsskip med seil, årer og mannskap.

- Den første måten å be på er som vikingsskipet på en rolig og solfyllt dag med en lett vind. Den lille vindbrisen hjelper litt i framdriften av skipet, men rormannskapet må ta ordentlig i for å få fart på skipet.
Dette er et bilde på de vanlige daglige bønnestundene våre. Vi må ta i bruk kreftene våre, dvs vår utholdenhet i bønn, slik som rormannskapet tok hardt i for fremdriften av skipet. Det blir framdrift i våre bønner og vi er takknemlig for vindbrisen, men det må innsats til fra vår side for å holde bønnen i gang og komme videre til målet, bønnesvaret.

- Den andre måten å be på er som en dag hvor  vikingsskipet har heist fulle seil i sterk medvind og plutselig skyter skipet opp i fart uten særlig medvirkning av rormannskapet. Da kan det gå tidobbelt så fort mot målet.
Dette er et bilde på når bønnens ånd fyller oss med kraft. Vi begynte kanskje også denne bønnedagen med å bruke årene, men så kom Den Hellige Ånd oss til hjelp og da var det en nytelse bare å se hva Ånden gjorde med framdriften mot bønnemålet vårt.

- Den tredje måten å be på er når vikingsskipet kjemper i like sterk motvind, da må rormannskapet sette alle krefter til, men vinden er sterkere, slik at skipet presses bakover og stamper mot bølgende.
Dette er bilde på hva som skjer når vi opplever en sterk demonisk motstand i bønnestunden, slik at vi synes å stå stille uten å komme videre i åndens verden. I slike bønnestunder kan mørkets krefter piske oss ordentlig i sinn og hjerte og får oss til å gi opp mot de sterke demoniske kreftene. Jesu disipler opplevet dette uværet fysisk og holdt på å gå under med båten deres. I slike stunder ser vi ikke mye framgang i bønnene våre, vi synes å tape terreng som vi har inntatt i bønneverden tidligere. Men takk og lov, disiplene ropte på Jesus og meddelte sin tro- "vi går under"!
- Så liten tro dere har, sa Jesus, og truet vinden og alt ble helt stille.  Vi må ikke miste blikket på Jesus, troens opphavsmann og fullender.
- "Fortell meg hva du har i huset.?" sa profeten til enka som var fri for penger til å betale sin gjeldsbyrde. Hun svarte: "Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en krukke med olje." (2 Kong 4,2). Utav innholdet i denne krukken betalte enka all sin gjeld, fordi profeten trodde på Guds allmakt.

Når det kommer tider med sterkere motstand i våre bønnestunder, så må en ikke miste motet, men at det nytter å be også i slike stunder. Jesus er jo den samme i motgang og medgang i våre hverdager. 1 Joh 5,14 bekrefter at Jesus hører våre bønner: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje."
- Da har vi fått en "evighets garanti" av Jesus, hva mer trenger vi? Jo, vi må bruke arbeidsredskapet hver enkel av oss er tildelt av vår Herre og Mester, Jesus!

Mange timer i bønn er ikke nok, vi må overlate hele vårt liv i Jesu hender, slik at Ånden får tiden vår,ordene våre, øynene og ørene. For selv om Han bor i våre hjerter, er han avhengig av vår hengivenhet til Ham. Det nytter ikke å leve annerledes utenfor våre bønnerom enn i, selv om dette vil koste oss alt.
- Er det ikke dette vi vil? Følge Jesus hvor enn han går!

"Så sa han til alle: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg." Luk 9,23.