"Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg." Jes 49,15

Hver dag på denne jord skjer der ulykker hvor mennesker og dyr omkommer i naturkatastrofer, vold , selvmordsbomber etc.
Før brukte en mye uttrykket : "En går i fare hvor man går!" Men som kristne skal en heller lytte til sangen :

"Hele veien har han lovet være med, og jeg synger om hans kjærlighet og fred. Ingenting jeg frykter her, bare Jesus er meg nær. Hele veien har han lovet være med."

Nylig leste jeg på nettet om en mor og hennes sønn som ble rammet under en naturkatastrofe i Øst-Asia . Hva skjer med oss når noe slikt hender? Jo, da reagerer kroppen instinktivt og produserer stresshormoner som adrenalin. Noen ganger kan det føre til at folk får uante krefter, som for eksempel kan øke både styrke og hurtighet dramatisk.
Det er få ting som trigger en mors instinkt så mye, som når barna er i fare. Morsinstinktet kan faktisk overta og være sterkere enn selve overlevelsesinnstinktet, for å sikre at barna overlever.

Ulykken i Asia førte med seg mange sammenraste hus og mange mennesker omkom. Etter å ha gravd i ruinene av et sammenrast hus, fant redningsmannskapene en kvinne liggende i en beskyttende posisjon. Kvinnen var allerede død, men da de fortsatte å grave, oppdaget de noe utrolig. Under kvinnen lå sønnen hennes, som hun prøvde å beskytte mot raset, og til redningsarbeiderenes sjokk hadde gutten fortsatt puls. Selv om de hadde lagt begravd i nesten 24 timer, overlevde gutten mirakuløst.

Men det var ikke alt. Ved siden av kvinnen fant de en mobiltelefon med en melding på skjermen. Da en av redningsarbeiderne leste meldingen, ble han rørt til tårer:

«Hvis du overlever, aldri glem at jeg elsker deg.»

Det er ingen tvil om at denne moren gjorde alt i sin makt for å redde sin sønn, og takket være hennes beskyttende stilling, overlevde han raset.

"Men jeg - jeg setter min lit til deg, Herre! Jeg sier: Du er min Gud!" Sal 31,15