«Denne mannen har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager! Da sto ypperstepresten opp og sa til ham: Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg?» Matt 26,61-62.

Men Jesus tidde. Jesus hadde nå hørt på flere anklagere mot seg, men anklagene holdt ikke mål til å dømme Jesus til døden. Men så kom der to som kunne huske noe Jesus hadde sagt før, nemlig at Jesus kunne bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager. Men ordene var ikke rette, for Jesus sa en gang følgende: «Bryt dette templet ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager.» Jødene hadde nemlig en byggetid på 46 år på templet deres, og om jødene rev det ned, så hadde Jesus sagt at han skulle bygge det opp på tre dager. Men da talte han om sitt legemes tempel, for da han var reist opp fra de døde, mintes disiplene hans at han hadde sagt dette. (Joh 2,21-22)

Etter dagens drypp begynte de å spytte Jesus i ansiktet og de slo ham med knyttnevene sine. Andre tok stokker og slo ham med , og de hånte ham og sa: «Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?»

Hva med oss kristne i vår tid? Apostelen Paulus sier at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt».2 Tim 3,12. Hva er da grunnen til at forfølgelsen hos oss for en stor del synes å være opphørt? Svaret er at kristenheten er blitt lik verden og derfor ikke lenger vekker motstand. Jesus sa noe om at salt var en god ting, men når saltet mister sin kraft duger det til intet. (Matt 5,13) Den vanlige kristendomsformen i vår tid har ikke det rene og hellige samme preget som var kjennetegnet på den kristne tro som på apostlenes tid. Når troen blir preget av det som «klør en i øret» og Guds ord ikke tillegges vekt som sannhet, men kun tolkes slik som en selv finner det for godt. Når en kristen blir populær i verden, er det fordi vedkommende har gått på akkord med synden. Men de ungdommene som vil følge Jesus i vårt land i dag , møter motstand blant sine egne skolekamerater. De mener de er for «hellige» og selv vil de ikke leve «adskilt» fra verden , men å være så lik verdslig ungdom som mulig . Kjennetegnet som var i apostelmenigheten må bli vakt til live igjen, de ofret alt for sin tro på frelseren Jesus.

«Det haddevært bedre for dem om deikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt til dem.» 2 Pet 2,21