«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (Åp 3,20).
Det fortelles om en tolv år gammel gutt som stirret på det verdenskjente maleriet av Holman Hunt, det som kalles «Jeg er verdens lys», og som viser Kristus i mørket med et lys i hånden, og som banker på en stengt dør.
«Hvorfor vil de ikke slippe ham inn?» spurte gutten faren sin. «Jeg tror de ikke har lyst,» svarte faren. Men gutten var ikke helt fornøyd med det svaret. «Nei, det kan ikke være derfor,» sa han. «Alle vil da ha lyst til å slippe ham inn. Forresten Jesus,» la han til, «det må være fordi de bor i kjelleren.»
Om en ser nærmere etter på det bildet hvor Jesus banker på døren, så ser du ingen dørklinke, hvor du kan prøve om døren er åpen eller ikke. Jesus banker på din «hjertedør», men han kan også banke på en ordentlig dør hvor du bor. Det fikk min far oppleve en gang i 1950 åra, da hørte han at det banket på ytterdøra kl.01.30 om natta.
Vel nede åpnet han døren og der stod Jesus. Han gikk inn med far min inn i stuen og der la han hånden på han skulder, da min far spurte hva han ville. Min far var aldri redd, men fulgte etter Jesus da han gikk mot utgangsdøren igjen. Men før han kom til døren ble han borte for hans øyne.
Bildet Bibelen tegner av Jesus, er sterkt og talende. Det er han som banker på døren til oss, ikke motsatt. Vi trenger ikke søke ham, for han er oss nær. Det gjelder bare å høre hans røst «når han banker på din hjertedør» og åpne døren.