"Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen," Fork 12,6

Forkynneren minner oss om å tenke på vår skaper, før vi dør bort fra dette jordelivet. Hva er da sølvsnoren for noe, som kan slites av? Jeg husker jeg leste om en mann som var lege, og hadde således sett mange mennesker oppgi sitt liv i legemet. Men Herren viste ham synlig med hans egne øyne det usynlige som skjedde når en person døde. Det var en indre kamp i personen mellom legemet , sjelen og ånden. Under sluttprosessen kom ånden og sjelen løs fra legemet, det var som en kopi av  legemet, og da var det som en sølvsnor som holdt de tre sammen, legemet,ånden og sjelen. Men plutselig så slites sølvsnoren av som var festet mellom legemet og sjelen/ånden, og tilbake faller personens legemet ned i sengen livløs. Døden hadde inntrådt for det mennesket. Ånden og sjelen ble rykket oppover og forsvant gjennom taket. Husk du som er en kristen, at enten du lever eller dør, hører du Herren til. Se Rom 14,7-8.

Livet vårt er altså festet til en sølvsnor som en dag slites over. Så skjørt, tenker du gjerne. Ja,livet er ikke en selvfølge. Vi lever som om vi har et hav av tid å ta av. Men slik ble det ikke for mange av våre nærmeste, sølvsnoren ble slitt av brått og det jordiske legemet ble dødt uten liv. La oss derfor leve mens vi kan, dog leve for Herren! Kong Ussia fikk tid til å beskikke sitt hus, og mange andre får det i dag også idet sykdommen tilsier kort levetid, men ikke alle er det forunt. Lever vi med uoppgjort synd? Gjør opp mens det ennå er dag! Vi burde jo alle leve som om dette var vår siste dag. Da tror jeg vi hadde levd mer oppmerksomt, mer intenst, mer lyttende til hverandre, rause og tilgivende. Kanskje dagene kunne bli annerledes om vi levde hver dag, som om den var den siste vi hadde?

Det kommer altså en dag da mennesket vender tilbake til jorden, om ikke Jesus kommer og henter oss mens vi lever her. Ved en begravelse sies det : Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men fra jorden skal du igjen oppstå en dag! Men den som har funnet fred med Gud før dette jordelivet tar slutt, har ikke noe å frykte.

"Hvilken dag det vil bli når min Jesus jeg får se, og for hans fot jeg kneler ned, som en gang døde i mitt sted. Når han tar meg ved sin hånd, og leder meg til løftes land. Hvilken underfull dag det skal bli!"

Da går vi inn til den evige hvile hos Gud i himmelen, ja, tenk hvilken dag. Måtte vi alltid være beredt for denne himmelske reisedag!