INNLEDNING

"Også to andre, to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å henrettes. Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen (Golgata). Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side. Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og de delte klærne hans mellom seg og kastet lodd om dem. Folket sto og så på. Men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst. La ham nå frelse seg selv dersom han er Messias, Guds utvalgte. Også soldatene hånet ham. De kom bort til ham og rakte ham eddik. Og de sa: Er du jødenes konge, så frels deg selv! Det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike. Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Lukas 23:32-43)

I dag vil jeg ta deg med til historiens sentrum. Vi skal se nærmere på denne hendelsen, som fant sted på Golgata. Her leser vi at tre kors ble reist. Jesus Kristus hang på korset i midten, mellom to kriminelle.

Og vi leser at korset i midten skiller disse to kriminelle for tid og evighet.
Den ene av de kriminelle går fortapt, mens den andre blir frelst og får evig liv. Dermed skilles de to, ikke bare der og da – men for evig. Korset i midten skiller dem…

Dette er historien om deg og meg. Vi har alle en eller annen tilknytning til disse tre kors. På samme måte som livene til disse to forbryterne var avhengig av ham som hang på korset i midten, er også våre liv totalt avhengig av det samme korset. Det midterste korset avgjør om vi vil få evig liv eller ikke!

Opp gjennom historien har millioner av mennesker fått sine liv forvandlet på grunn av denne scenen. Derfor vil vi ha en titt på disse tre korsene og se på hvilket budskap de forteller oss...

1. JESU KRISTI KORS

La oss først ta en titt på dette verdensberømte korset i midten. Her henger Jesus. Historien bekrefter at Han virkelig har levd, og like mye at Han ble korsfestet og døde.

Men hvorfor ble Jesus korsfestet? Han gjorde bare gode ting! Han helbredet de syke, befridde mennesker fra onde ånder, vakte opp døde, tilgav synder, hjalp mennesker i nød og forkynte om Guds rike. I 3,5 år hadde Han kun gått omkring og gjort velgjerninger.

“og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Apgj. 10:38)

Hvordan kunne de finne på å korsfeste en så god mann?

A: Menneskenes harde hjerter

Jesu Kristi kors forteller oss hvordan menneskets forhold til Gud er. I lyset av dette korset ser vi hvordan menneskene er i sine hjerter.

“For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.” (Matteus 15:19)

Ondskapen i mennesket kommer fra dypet av deres hjerter. Mennesket er en fallen skapning, atskilt fra livsfellesskapet med Gud. Uten Jesus Kristus hvert menneske underkuet!

Enten du vet det eller ikke, er du en slave uten Jesus! Menneskeheten har vendt ryggen til Gud og tror de er frie! Men de er lenket! Ikke på hendene og føttene, men i deres hjerter!

De er bundet av syndens makt!

“For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.”(Romerne 7:14-21)

Her forklarer Paulus hvordan han, før han møtte Jesus, prøvde å behage Gud ved å gjøre gode ting. Men han klarte ikke det, fordi syndens makt ble for sterk.

Slik er det med det falne menneske. Syndens makt setter så sterk preg på vår oppførsel og levemåte at vi ikke lenger er i stand til å gjøre de riktige tingene. Vi klarer ikke å gjøre Guds vilje.

Men la oss komme tilbake til spørsmålet: Hvorfor drepte de Jesus?

La meg først fortelle deg noe. Det stemmer ikke med Bibelen å si at det er finnes noe godt på bunnen av hvert menneske - som folk bruker å si. Du ser at Jesus selv sa at det ondes opphav ligger i hjertedypet hos menneskene.

Deres syndige natur tålte altså ikke nærværet av Ham som var ren, rettferdig og god.

B: Guds frelsesplan

Men i dette korset finnes frihet for alle mennesker. Gjennom Kristi kors Gud har rakt ut sin hånd til alle mennesker.

“For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Johannes 3:16-17)

Jesus kom for å dø. Korsfestelsen var en beslutning som Gud allerede hadde tatt i evighetens morgen.

Jesus døde til fastsatt tid for ugudelige.

“For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.” (Romerne 5:6-10)

Korset sier: "Slik bedømmer Gud synd..."  Hvis du virkelig vil vite hvor alvorlig synd er i Guds nærhet, så ta en titt på Golgata og se Jesus - Guds enbårne Sønn - når han betaler for våre synder med sitt eget liv!

Jesus måtte ofre seg selv under Guds egen dom, for å ta bort menneskehetens synd. Guds rettferdighet krevde døden, og Jesus måtte betale hele summen. Selv om Han var Guds enbårne Sønn, måtte Han betale hele prisen. Det var ingen lett vei å gå!

Du skjønner, Jesu Kristi kors er selve frihetsstedet for deg og meg! Og hva slags frihet snakker vi om? Jo, frihet fra syndens makt! Jesus døde i vårt sted. Han tok på seg vår skyld og straff.

Og ved det, ble vi frikjent!

“For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” (Romerne 8:2)

Se for deg at du blir ført inn i en rettssal? Du er anklaget for høyforræderi, med følge av en rekke andre straffbare handlinger. Bevismaterialene blir lagt fram en for en. Alle anklagene er krystallklare, og du har ingen ting å si til ditt forsvar. Så du står der helt taus, uten noen mulighet til å forsvare deg selv.

Så retter dommeren sin anklagende finger mot deg og roper ut: "skyldig!"

Men i samme øyeblikk går døren opp og en majestetisk høyreist mann skrider fram og stiller seg rett foran dommeren. Mannen sier noen veldig merkelige, men kraftige ord: "Jeg kom hit for å ta denne personens plass. Jeg vil ta denne personens dødsstraff, og du lar ham gå ut som en fri mann... "

Så plutselig, i et øyeblikk av nåde, er du fri! Det var nøyaktig dette som skjedde på Golgata...

“Hvem trodde det budskapet vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som fra en rot i tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere - han som bar manges synd, og han ba for overtredere.” (Jesaja 53)

Kan du se Jesus mens han henger der på korset?

Husk at han var helt uskyldig! Men kan du se hvordan han lider?

• Kan du se naglene i hans hender?
• Kan du se naglene i hans føtter?
• Kan du se tornekronen som ble presset inn i hodet hans?
• Kan du se spydet som ble stukket inn i kroppen hans?
• Kan du se menneskemengden som forbannet ham, og hånet ham?
• Kan du se smerten, frykten, sulten, tørsten, ensomheten og hans problemer med å puste?

Bibelen sier at Jesus kunne tilkalt legioner av engler, og de ville komme å hjelpe ham i et øyeblikk! Men vet du hva som bandt Jesus til korset? Hans kjærlighet til deg og meg!! Uten Jesu stedfortredende død ville vi være evig fortapt!

Men her henger han, i stedet for deg og meg. Det var vi som skulle sonet denne straffen. Vi fortjente den – ikke Jesus!

Vi kan ikke fatte hva Han måtte holde ut der på korset. Men Han holdt ut smertene og pinen fra piskeslagene, naglene, tornekronen, såret fra spydstikket, sulten, angsten, ensomheten, forakten….

Alt dette holdt Jesus ut, for å føre deg tilbake til Gud og Himlenes Rike!

2. DEN FRELSTE SYNDERS KORS

La oss vende tilbake til Lukas, 23 kapittel og denne scenen som utspant seg på Golgata. Her sto altså de tre kors.

Situasjonen for de to kriminelle var helt lik. De var begge dømt til døden for sine forbrytelser.
De var under samme dom - skyldig til døden!

På samme måte er også vi dømt til et liv borte fra Gud, på grunn av våre synder.
Dette er sannheten om hvert menneske. Vi er alle skyldige for Herrens åsyn!

“Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.”(Romerne 3:9-12)

“…For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds ære.” (Romerne 3:22-23)

Syndens lønn er døden! Og dette er en åndelig død – en evighet adskilt fra den levende Gud!

For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6:23)

Men "den frelste synders kors" forteller om Guds nåde. Fordi der synden var stor, ble nåden enda større!

Under sitt liv på jorden tok Jesus seg av mange mennesker. Han forbarmet seg over dem som de var, uten å dømme dem. Og kan du se, han behandlet også denne kriminelle mannen på akkurat samme måte! Ja, ble i det hele tatt noen villigere mottatt av Jesus enn nettopp ham?

Kan du forstå dette? Her henger denne kriminelle, trolig en morder og en tyv. Nå henger han kun noen meter fra Jesus. Hele hans liv hadde han ikke gjort annet enn å synde. For bare noen minutter siden, hadde han selv vært med og hånet Jesus!

Men i neste øyeblikk, blir han frelst! Slik er nåden!

“På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.” (Markus 15:31-32)

Jeg skal fortelle deg noe veldig viktig. Du blir ikke frelst ved å gjøre gode gjerninger!! Si meg: "Hvor mange gode gjerninger kunne denne kriminelle gjøre for å bli frelst?"

Svar: Ingen! Det var for sent!

Her han hang på korset, og hans hender og føtter var ikke engang i stand til å bevege seg! Han hadde brukt både sine hender og sine føtter i syndens tjeneste, og til forbrytelser. Nå var de fastnaglet, og han kunne ikke gjøre en eneste siste god gjerning.

Ingen var mer fattige på gjerninger enn hva denne forbryteren var. Om frelsen ikke hadde vært helt og holdent av nåde, uten gode gjerninger, hvordan kunne så denne forbryteren blitt frelst?

“For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Efeserne 2:8-9)

Men hans to viktigste organer var fremdeles frie! Hans hjerte var ikke bundet, heller ikke munnen!

“For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Romerne 10:9-10)

Øynene, ørene, munnen og hans hjerte var frie. På denne måten klarte han å se, høre, snakke og tro!

Og dette var nok for ham til å ta en beslutning for Kristus, til å avgjøre hans liv etter døden. Tvers igjennom sin store syndebyrde, får han derfor møte Guds kjærlighet og nåde.

På samme måte som denne kriminelle mannen kom til Herren, har alle frelste gjennom alle tider kommet til Jesus. For ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal frelst!” (Romerne 10:13)

Denne forbryteren påkalte Jesus, og ble frelst!

3. DEN FORTAPTE SYNDERS KORS

La oss nå vende oss mot den andre kriminelle. Han hang også kun noen meter fra Jesus. Han hadde samme mulighet og evne til å bekjenne Jesus som sin frelser.

Begge disse forbryterne hadde altså det samme utgangspunkt. De hadde den samme dom, samme skyld, samme skam – og samme valg for evigheten.

De var like i sin stilling innfor den levende Gud, akkurat som også du og jeg er det. Ingen av oss er noe bedre eller dårligere stilt enn noen andre. Vi har det samme utgangspunkt uten Jesus, men også den samme mulighet med Jesus!

Du skjønner, denne forbryteren trengte ikke gå fortapt! Han kunne blitt frelst, akkurat på samme måte som den første forbryteren ble.

Tenk på dette: Han så på den viktigste scenen i menneskehetens historie. Han var der da det skjedde, så nær Frelseren. Og du vet, Jesus elsket også denne kriminelle - like mye som den andre. Frelseren elsket dem begge like høyt...

Så spørsmålet blir: ”Hvorfor gikk denne forbryteren fortapt, mens den andre ble frelst?”

Også denne mannen var en synder, og akkurat som andre syndere hadde han den samme muligheten til å bli frelst. Det er nåde nok for alle - alle som mottar!

Jesus døde på korset for denne mannen også. Men denne kriminelle var gjenstridig og ville ikke tro. Den første forbryteren anerkjente at han var en synder, bekjente den eneste frelser - og ble frelst.

Men denne mannen kastet bort det viktigste øyeblikket i livet sitt ved å avvise den eneste sanne frelser og redningsmann!

Mens den første forbryteren sa: ”Herre, kom meg i hu…”, så sa denne forbryteren: ”Dersom du er Gud Sønn, da frels både deg selv og oss.”

Bibelen sier at ”Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir Han nåde.” (Jakob 4:6)

Dette ordet ”dersom” avgjorde hans framtid. Dette ene ordet skilte dem for evig.

De to kriminelle mennene var like i synd og omstendigheter. Men de var ulike i deres personlige forhold til Jesus Kristus. Her skiltes de...

På denne hårfine odd er det at hele menneskeheten skilles! Fordi det er det bare ett spørsmål som betyr noe:

- Har du tatt imot Jesus Kristus?
       ELLER
- Forkastet du Jesus Kristus?

La oss repetere litt. Hva ser vi når vi betrakter de tre korsene på Golgata?

1) Han som henger i midten, vår frelser Jesus Kristus, døde for synden.

2) Den ene forbryteren vendte om og ba Herren inderlig om å være ham nådig. Herren hørte hans bønn og sa: "I dag skal du være med meg i paradis." Han døde fra synden og fikk liv i Kristus.

3) Den andre forbryteren døde i synden. Selv om han var så nær livets Herre, døde han i synden uten å bli frelst.

Guds hemmlighet her i verden er et kors. Det er et kors som symboliserer en kjærlighet som ikke kan sammenlignes med noe annet. En Gud som gav sin egen sønn - av bare nåde og velvilje.

"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft." (1 Korinter 1:18)

4. VALGET ER DITT!

Nå er det opp til deg hva du vil gjøre med Jesus. Du har hørt evangeliet i dag, og det er ditt valg...

Det er ditt valg om du vil gjøre som denne siste forbryteren, han som kastet bort sitt dyrebareste øyeblikk i livet med vantro, gjenstridighet og spott.

Eller du kan velge å erkjenne din stilling. Du er evig fortapt uten en frelser. Guds rettferdighetskrav dømmer deg, fordi du har syndet og lever adskilt fra Gud.

Men du kan ta imot sannheten om at Jesus tok din skyld og din straff, for at du skal leve for Ham.

Du kan velge å tro at du blir frelst og får et nytt liv ved at du inviterer Jesus som Herre i ditt liv.

“For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Romerne 10:9-10)

Tørr du ta dette steget? Vil du gi ditt liv til Jesus, og love å adlyde Ham og leve for ham?

Valget er ditt!!

BIBELKOMMENTARER TIL LUKAS EVANGELIUM

Bearbeidet av Olav Fjærli

KAPITTEL 1:

1 Ettersom mange har satt seg fore å skrive ned i sammenheng en fortelling om de begivenheter som er blitt oppfylt blant oss,

Lukas' evangelium, det tredje i rekken av de fire evangelier, merker seg ut fra de øvrige bl.a. ved et spesielt forord (vers 1-4) der evangelisten redegjør for formålet med sitt skrift. Dette forordet er skrevet i et språk og en stil som datidens greske historikere brukte. Lukas var greskfødt lege. Han ble en kristen og senere Paulus' faste medarbeider. Dette finner vi bl.a. i Kolosserne 4:14 og 2.Timoteus 4:11. Foruten dette evangelium, skrev han også Apostlenes gjerninger. Hans symbol som evangelist er en okse.

Lukasevangeliet er enestående på flere måter. Det er det eneste evangeliet som har en oppfølger - Apostlenes gjerninger. Lukas er den eneste av de fire evangeilster som beskriver Jesu himmelfart i detalj. Mye av materialet i dette evangeliet forekommer kun hos Lukas. Lukasevangeliet er også det lengste og mest detaljerte av de fire evangeliene.

Det var èn ting for Jesu egne disipler, slik som Matteus og Johannes, å skrive om Jesu liv. Noe ganske annet må det ha vært for en som selv aldri hadde kjent Ham, å skildre Hans liv. Lukas hadde aldri møtt Jesus fysisk, likevel valgte han å følge Ham og tilmed skrive en utfyllende skildring av Hans vandring her nede.

Likesom i de andre tre evangelier, ser vi at forfatteren ikke navngir seg selv. Men en enstemmig oldkirkelig tradisjon bevitner at evangeliet katà Loùkan ("etter Lukas") er skrevet av legen Lukas. Tidlig kristen litteratur, slik som Justin Martyr og Tertullian, identifiserer forfatteren av dette evangeliet som Lukas.

Ifølge Evsebios og Hieronymos hørte Lukas hjemme i Antiokia, hvor han sannsynligvis var blitt omvendt under den vekkelsen som den unge hedningemenigheten her opplevde (Ap. gjerninger 11:20-21).

Når det gjelder tilblivelsestid, så må en først ha for øye at Lukas også er forfatteren av Apostlenes gjerninger, og at han i innledningen til dette skriftet hentyder til evangeliet som det første fra hans hånd. Apostlenes gjerninger ender som kjent med Paulus' første fangenskap i Rom (cirka år 61-63). Evangeliet er altså skrevet før dette. De fleste bibelgranskere antar år 60.

Lukas fulgte Paulus til Jerusalem på hans tredje misjonsreise og var også hans ledsager på reisen til Rom. En kan følgelig anta at Lukas oppholdt seg i Palestina (som området ble kalt av Romerne) på den tid da Paulus satt fengslet i Cesarea, dvs. i årene 58-60. I denne perioden har Lukas hatt rikelig med tid og anledning til å foreta de inngående granskinger han nevner her i sitt forord.

På lignende vis som Markus sto under Peters innflytelse da han skrev sitt evangelium, var Lukas sterkt påvirket av Paulus. Den typiske paulinske lære om rettferdiggjørelsen skinner klart fram her hos Lukas. Uttrykket "din tro har frelst deg" forekommer oftere i dette evangeliet enn i de øvrige.

Lukasevangeliet synes først og fremst å henvende seg til hedningefolk, og da spesielt grekere. Når Lukas innleder det hele med et slikt velformulert forord, indikerer dette at han skriver for å nå ut i vide kretser med sitt budskap. Mens Matteus skildrer Jesus som Messias, den himmelske Konge og Markus beskriver ham som den guddommelige Herrens tjener, framtrer Jesus her i Lukasvangeliet som Menneskesønnen. Lukas måtte ha skjønt at dette brevet ville nå langt, selv om det egentlig er adressert til en enkeltperson - en ikke-jødisk kristen ved navn Teofilus.

Lukas fastslår straks at hans skrift ikke dreier seg om egne religiøse idèer, men om "de begivenheter som har funnet sted". Her brukes det greske ordet πραγμάτων(pragmàtòn), som best oversettes til "begivenheter" eller "hendelser".

Tradisjonen forteller at Lukas, etter at han hadde fulgt Paulus på hans misjonsreiser, bosatte seg i Filippi og brukte resten av livet i tjeneste for menigheten der.

2 således som de som fra først av var øyenvitner og ble Ordets tjenere, har overgitt oss det,

Disse begivenheter/hendelser ble overgitt til Lukas av øyenvitner, gresk:αὐτόπτης(autoptès), og Ordets tjenere, gresk:ὑπηρέτης(hupèretès), altså mennesker som hadde personlig kjennskap til hendelsene. Flere hadde forsøkt å skrive ned Jesu lære og virke i riktig rekkefølge, og øyenvitner hadde trofast tatt vare på og gjenfortalt det de hadde vært vitne til.

3 så fant også jeg det rett, ettersom jeg fikk full innsikt i alle disse begivenhetene fra begynnelsen av, å skrive det ned for deg i rekkefølge, ærede Teofilus,

Uttrykket "ettersom jeg fikk full innsikt i" kan også oversettes mer nøyaktig til "ettersom jeg har fulgt opp alle ting nøye" eller også "havende ettersporet/etterforsket", gresk: παρηκολουθηκότι(parèkoluthèkoti). Her er det viktig å se at Lukas ikke anser sine kilder (bl.a. Markusevangeliet, som ble skrevet før Lukas. Mange bibelforskere mener at Lukas kjente til Markus sitt evangelium) for å være unøyaktige, men utilstrekkelige. Dette understreker Lukas' troverdighet og grundighet som historiker. Han har bestrevet seg på å ha gjennomgått alle begivenhetene nøyaktig, omhyggelig, punkt for punkt, uten å legge til noe av sitt eget. Når han taler om rekkefølge her, så betyr ikke dette nødvendigvis en kronologisk oppstilling, men heller en logisk rekkefølge, som får fram temaene og historien best mulig. Alt selvsagt etter direkte åndelig inspirasjon.

Likesom i Ap.gjerninger 1:1 finner vi at skriftet er tilegnet Teofilus. Navnet betyr "Guds venn". Utover dette er Teofilus en ukjent skikkelse i bibelsk sammenheng, men sammenhengen tilser at han må ha blitt omvendt innenfor de gresktalende hedningemenighetene. At Lukas tiltaler ham som "ærede" (kan også oversettes "gjeveste") viser at vi har å gjøre med en høytstående embetsmann.

4 for at du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er blitt undervist i.

Lukas understreker at Kristi evangelium er sant og til å stole på. Det er også tydelig at denne Teofilus hadde fått en grundig innføring i evangeliets sannheter. Her brukes det greske ordetκατηχέω(katècheò), som betyr "undervist", "opplært" eller "instruert".

Innholdet i disse fire vers, eller "forordet", er formet som en eneste sammenhengende lang setning, i vakker litterær stil, nærmere den klassiske greske stil enn noe annet avsnitt i Det Nye Testamente. Det er tydelig at dette er gjort med hensikt, for å gi skriftet den autoritet og status som det fortjener.

5 I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest ved navn Sakarja, av Abias skifte. Hans hustru hette Elisabet og var også av Arons ætt.

På et bestemt tidspunkt, "i de dager" begynner disse "begivenhetene" å finne sted. Her finner vi at dette skjedde i Kong Herodes den stores regjeringstid. Historien forteller oss at denne Herodes regjerte i årene 37 f.Kr. - 4 f.Kr. Døperen Johannes og Jesus ble derfor født noen år FØR vår tidsregning, og mange bibelforskere er samstemte om at Jesus må ha blitt født i år 5 f.Kr, siden Herodes levde til april i år 4 f.Kr. Uoverensstemmelsen oppsto i det sjette århundre, ved at de som lagde den kristne (Gregorianske) kalenderen regnet feil.

Herodes var en idumeer, som det romerske senat hadde gitt tittelen "den store". Han var en ond og tyrannisk hersker, slik Matteus 2,16 tydelig viser oss.

Sakarja var av Arons presteslekt. På Jesu tid var det ifølge historikere omlag 20 000 prester. Derfor var de inndelt i 24 "skift" eller "ukesskift", gresk:ἐφημερία(ephèmeria), som hvert hadde tjeneste en uke to ganger i året. Abias skift/ukesskift/avdeling var det 8 skiftet, jfr 1.Krøniker 24,10. Dette skiftet hadde tjeneste i April og Oktober.

Også Elisabet var av presteslekt. Dermed var Messias' forløper av ublandet presteslekt. Dette har stor betydning, ettersom disse begivenheter fant sted før Den Nye Pakt var opprettet i Kristus Jesus.

6 De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

I likhet med Josef, Jesu far (Matteus 1:19), Simeon (Lukas 2:25) og Paulus (Filipperne 3:6) var Sakarja og hans hustru Elisabet også mennesker som bar preg av kampen for å være "rettferdige i Guds øyne", og de fikk derfor det vitnesbyrd at de "vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter".

Måtte dette også bli sagt som en overskrift over våre liv og vår vandring med Herren! Og vi som nå har budene skrevet inn i våre hjerter, har jo dermed et så mye sterkere utgangspunkt enn det disse hadde, som levde sitt liv under loven.

7 Og de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet høyt opp i årene.

Jødene så på barn som et tegn på Guds velvilje, mens barnløshet ble sett på som et tegn på Hans mishag eller straff for grov synd. Men det foregående verset (vers 6) viser klart at så ikke var tilfelle, siden de begge ble regnet som rettferdige for Gud. Det greske ordetστείρος(steiros) betyr "ufruktbar" eller "steril". Det var altså umulig for Elisabet å bli mor på naturlig vis. 

8 Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da turen var kommet til hans skift,

Siden Kong Davids tid var prestetjenesten ved tempelet delt i 24 skift (1.Krøniker 24). Etter det babylonske eksil (fangenskap) virker det som om kun fire skift vendte tilbake (Esra 2:36-39), men disse fire ble oppdelt slik at det igjen ble 24 skift, slik det hadde vært etter den gamle ordning. Sakarja tilhørte Abias skift, som var det åttende i rekken.

Midt i det naturlige, begynner nå det overnaturlige å skje!

9 da ble det etter sedvane kastet lodd blandt prestene, og det tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.

Røkelsesofferet ble båret fram to ganger om dagen, morgen og kveld (2 Mosebok 30:7). Det er anslått at det på Jesu tid var omlag 20 000 prester som tjente i Tempelet. Da det kunne være nærmere tusen prester i hvert skift, måtte det avgjøres ved loddtrekning hvilken prest av det fungerende skift som skulle bære fram dette offeret. En prest fikk privilegiet å brenne røkelse i Det Hellige bare èn gang i løpet av livet, og noen fikk aldri muligheten. Dette var dermed en stor og betydningsfull oppgave, ja det var den største og mest høytidelige stund i hele hans liv. Bare Yppersteprestens tjeneste var større.

10 Og hele folkemengden stod utenfor og ba mens røkofferet ble ofret.

Røkelsesofferet sto i "Det Hellige". Det var her presten gikk inn og ofret. Folket selv sto utenfor i bønn, slik de alltid gjorde under denne delen av gudstjenesten.

Røkofferet ble ofret to ganger per dag, kl 09:00 og kl 15:30. Det er trolig ettermiddagsofferet vi har for oss her.

11 Da åpenbarte en Herrens engel seg for ham og stod på høyre side av røkofferalteret.

Engelen sto mellom røkelsesalteret og lysestaken. Dette var like foran det store forhenget som delte denne ytre helligdommen fra "Det Aller Helligste", hvor kun Ypperstepresten kunne gå inn og gjøre tjeneste èn gang i året - på den store Forsoningsdagen. (Se 3 Mosebok 16).

12 Og da Sakarja så ham, blev han forferdet, og frykt kom over ham.

Med det samme Sakarja så engelen, kom frykt over ham. Dette er en normal reaksjon, så voldsom og uventet som opplevelsen var. Det var den forgjengelige menneskelige natur som skalv for den uforgjengelige Guds herlighet!

13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes.

Engelens budskap og den personlige formen ordene får, viser at Sakarja har båret fram en bønn av helt personlig karakter. Det er all grunn til å tolke dette slik at dette var den bønnen som han og hans hustru hadde bedt mange år tidligere - om å få en sønn. Det var dette som Gud nå kom for å oppfylle.

Gud glemmer ikke våre gamle bønner. Han svarer i sin tid, og på sin måte.

Løftet om at Sakarja nå skal få en sønn blir til noe mye større enn bare et personlig bønnesvar, for den sønnen han skal få, skal være forløper for Messias!

Navnet Johannes, gresk:Ἰωάννης(Iōannēs) er det hebraiske navnetיוחנן(Yehôchânân), som betyr: "Herren har vist barmhjertighet".

14 Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over hans fødsel.

Sakarja var for gammel til at han ville få se sønnen tre inn i sin gjerning, men helt fra begynnelsen ville det likevel bli helt tydelig at denne gutten var spesielt utvalgt av Gud. Det private bønnesvaret skulle bli til manges glede og velsignelse.

Glede er et hovedtema som går igjen i dette evangeliet.

15 For han skal være stor for Herren. Han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal være fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv.

Johannes skulle leve et liv fullstendig overgitt til Gud, på samme måte som de som tok nasireer-løftet (4.Mosebok 6, Dommerne 13:5 og 1.Samuel 1:11). Ut fra sammenhengen er det grunn til å hevde at Johannes inngikk et slikt nasireerløfte. Spesielt påbudet om å avholde seg fra vin og annen sterk drikk /eller annen gjæret drikk, gresk:σίκερα (sikera), minner sterkt om forskriftene for nasireerne, og betyr at han både i sin tjeneste og sitt personlige liv, i alle ting skulle være "innviet til Herren".

Johannes var fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv av. 

16 Og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud.

Johannes var en profet, og i likhet med Det Gamle Testamentes profeter, var hans oppgave å kalle de frafallne tilbake til Gud, til omvendelse. Johannes ble virkelig et sterkt redskap til omvendelse, og store skarer dro ut i ørkenen for å høre ham. Men det mest spesielle med døperen Johannes, var at han var en forløper for Jesus, Messias.

Johannes var en profet, som lovet forsoning med Gud til dem som svarte på kallet om omvendelse. Omvendelse er et bibelsk uttrykk for endring, i form av å vende seg fra synden og vende seg til Gud.

17 Han skal gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et velskikket folk.

En kommende konge må ha minst èn adjutant. Gud valgte ikke en engel til denne oppgaven, men en menneskelig forløper. Johannes skulle være forløper og adjutant for den kommende Messias.

Av Engelens ord måtte den skriftlærde Sakarja forstå at Johannes var den Elia som skulle komme. Vi leser følgende to profetier om Johannes hos profeten Malaki:

"Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg...."(Malaki 3:1)

"Se, jeg sender dere profeten Elia, før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann."  (Malaki 4:5-6)

Både i åndskraft og karakter var det en slående likhet mellom disse to fryktløse sannhetsforkynnere, profeten Elia og døperen Johannes.

Denne siste profeti i Det Gamle Testamente gikk i oppfyllelse 400 år senere.

(En interessant tanke i denne sammenhengen er at endetidens sanne menighet har den samme oppgave som Johannes her hadde. Vi har en forløpertjeneste til Jesu annetkomme, slik Johannes var for Jesu førstekomme. Vi skal også være med og vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrenenå i de siste dager før Jesus kommer igjen.)

18 Og Sakarja sa til engelen: Hvodan skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt opp i årene.

På samme måte som Abraham og Sara (1 Mosebok 17:17), og Moses (2 Mosebok 3 vers 13, og 4, vers 1 og 10) så Sakarja her kun på de menneskelige begrensede muligheter. Han glemte å fokusere på Guds allmakt, dermed kunne han ikke tro. Han ble grepet av tvil i den stund som han opplevde sin store æresbevisning. Hvor typisk menneskelig er ikke nettopp dette?

19 Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudskap.

Engelens presentasjon var svar godt nok. Det var egentlig grov vantro å tvile når en Herrens engel kom med et budskap som dette. Gabriels budskap var direkte fra Gud og det var Guds eget Ord Sakarja tvilte på.

Navnet Gabriel, gresk: Γαβριήλ (Gabriēl), betyr "Guds mektige" eller "Guds helt". Det var den samme Gabriel som hadde forkynt Messias' komme til Daniel (Daniel 9:19-27) og som senere også skulle besøke Maria, Jesu mor (Lukas 1:26-38).

20 Men se, du skal bli stum, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Sakarja fikk det tegnet han bad om (vers 18). Men tegnet var nok ikke slik som han hadde forventet - han ble stum!

Når Gud taler, er det alltid sant det Han sier, og ingen har noensinne hatt grunn til å tvile på det. Han gjør alltid det som er til det beste for oss.

At Sakarja ble stum (målløs) inntil Johannes' fødsel var ikke først og fremst en straff, men heller en forsikring. Hver dag som gikk for den stumme presten, var et bevis på at Gud skulle gripe inn. Selve straffen ble altså et tegn på løftet.

21 Folket stod og ventet på Sakarja og de undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Prestene brukte ikke lang tid når de ofret i helligdommen.Drøyde det for lenge, kunne folket frykte at de var slått ned av Gud (3 Mosebok 16:13). At folket sto der og ventet, tyder også på at Sakarja var der lengre enn normalt. Presten var deres representant, og det var bare han som kunne gi dem velsignelsen. Vanligvis tok det bare en halvtime før presten kom ut igjen.

Det var den aronittiske velsignelsen folket ventet på. Denne er beskrevet i 4 Mosebok 6:24-26. Avslutningen av offerhandlingen kunne først skje etter at presten hadde kommet ut av Det Hellige.

22 Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han nikket til dem, men kunne fortsatt ikke tale.

Presten skulle nå lyse velsignelsen (4 Mosebok 6:22-27), mens de andre prestene gjentok ordene etter ham. Men denne dagen ble det ikke framsagt noen velsignelse fra Sakarja.

Folket trakk den slutningen at han hadde sett et syn i tempelet, ettersom han nå var stum. Det var jo ingenting i veien med ham da han gikk inn i helligdommen. Sakarja bare nikket, gresk:  διανεύω (dianeuō)  til dem, for å understreke at de hadde rett i sine antagelser.

23 Og da hans tjenestedager var fullført, da drog han hjem til sitt hus.

Sakarja holdt ut i tjenesten, selv om har var blitt stum. Tjenestedagene var omme først en uke senere. At han hadde dette handicap, betydde ikke at han ble ekskludert fra prestetjenesten, Selv om han var stu, kunne jan utføre sine plikter.

Ordet "tjenestedager" er det greske ordetλειτουργία (leitourgia). Ordet har sin rot i ordene "laos" (mennesker) og "ergon" (arbeid). Ordet ble opprinnelig brukt om borgere som gjorde tjeneste i offentlige stillinger for egen regning. I NT blir leitourgia brukt både om prestetjenesten og uselvisk givertjeneste. I dette verset viser det til prestetjenesten i tempelet. Paulus bruker også dette ordet til å beskrive sin tjeneste for den kristne menighet i Filipperne 2:17.

Ordet "liturgi" som vi bruker i vårt språk, kommer fra dette ordet, og betyr ganske enkelt "prestetjeneste". Den store misforståelsen, som katolikkere, lutheranere og ortodokse ikke ser, er at vi er alle prester for Gud i Den Nye Pakt. Vi trenger dermed ikke gå inn i katedraler for å gjøre prestetjeneste (leitourgia/liturgi) slik som i Den Gamle Pakt. Vår leitourgia gjør vi ved å gå inn i vårt lønnkammer for å be og tilbe Herren. Jesus sa at Guds Tempel nå er inne i oss.

Sakarjas hus lå i fjellbygdene sør for Jerusalem (se også vers 39).

24 Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet fruktsommelig. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Ingenting var mer naturlig for Elisabet, etter det som var hendt, enn å trekke seg tilbake i ensomhet og stillhet. Det er ikke helt klart hvorfor hun trakk seg tilbake, men det mest nærliggende svaret er at hun trakk seg tilbake for å prise og love Gud, slik det neste verset også antyder.

25 Slik har Herren gjort med meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.

Det var svært ydmykende for en kvinne på den tiden å være barnløs. Det ble betraktet som en vanære. Vi ser Rakel uttrykke det samme da hun endelig ble gravid i 1 Mosebok 30:23. Et annet eksempel er Hanna i 1 Samuel 1.

I dette verset priser Elisabet Herren fordi Han gav henne sin nådige velsignelse.

26 Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

Med utrykket "den sjette måneden" menes det den sjette måneden av Elisabet sitt svangerskap, altså seks måneder etter at Johannes var unnfanget.

Aldri er noen engel blitt betrodd et større budskap enn det Gabriel fikk bære fram her. Verken her eller andre steder blir engelen beskrevet, men alle de som fikk besøk av ham, forsto at det var en engel. Det var samme engel som talte med Sakarja i vers 19.

27 til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Trolovelsestiden varte i et år, og var like bindende som ekteskapet. En trolovelse kunne bare oppløses ved skilsmisse. Om for eksempel mannen døde i trolovelsestiden, ble kvinnen betraktet som hans enke.

Hvis en kommende brud viste seg troløs under trolovelsestiden, skulle dette straffes med døden.

Ordet trolovet (forlovet) kommer fra det greske ordetἐμνηστευμένην (emnēsteumenēn).

Navnet Maria (Μαρία)er det samme som det hebraiske navnet רמים (Miryâm).

28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått så stor en nåde! Herren er med deg. Velsignet er du blandt kvinner!

Maria fikk stor nåde av Gud. Hun ble spesielt utvalgt av Gud til å være mor til Guds egen Sønn. Hvilken velsignelse! Likevel gir ikke dette noe rom for overdreven glorifisering av Jesu mor. Vi respekterer henne, men det være oss langt fra å begynne å skulle tilbe henne. Det er bare ènsom er verdig vår tilbedelse, og det er Gud.

Maria var velsignet fordi hun tok imot Guds nåde, ikke fordi hun formidlet den. Bare Gud har formidlet denne nåde - ingen annen!

29 Men hun ble forferdet over hans ord, og undret seg over hva slags hilsen dette skulle være.

At Maria ble forferdet var ikke et uttrykk for frykt, men heller forvirring. Dette kom så plutselig, og det var i høyeste grad ekstraordinært. Dessuten stusset Maria over at en enkel pike som henne skulle bli vist en så stor ære.

30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Dersom forvirringen hadde fortsatt, ville den nok gått over til frykt. Men Maria fikk oppleve Guds nåde. Ordet nåde i denne sammenhengen, er det greske ordetχάρις (karis). Det betyr i første omgang nåde, men er også oversatt til godhet, kjærlighet, gunst, favør. Ordet karisuttrykker også takknemlighet til Gud, som i Romerne 6:17.

31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus.

Navnet Jesus er den greske formenἸησοῦς (Iēsous) av de hebraiske navneneיהושׁע(Y^ehôshûa‛) ogישׁוּע (Yêshûa‛). Det betyr "Herren er frelse" eller "Herren frelser". Navnet Josva (Yoshua) betyr også det samme.

Det er to gammeltestamentlige personer som bærer navnet Yoshua (Josva) og som begge er forbilder på Jesus, som den kommende forløser. Den ene var Josva, Nuns sønn, Mose etterfølger, som ledet Israel inn i løfteslandet Kanaan. Slik skulle også Marias sønn være fyrste over sitt folk (se vers 33).

Den andre Josva var yppersteprest i tiden etter tilbakekomsten fra Babel. Profeten Sakarja så i et syn denne Josva stå foran Gud, og hørte ham få det løftet at Herrens tjener skulle komme og ta bort folkets misgjerning på en eneste dag (Sakarja 3:1-10). Dette er en profeti som er oppfylt i Jesus, den virkelige Josva og frelser, som med full rett bærer sitt navn både som konge og prest.

32 Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone.

Denne delen av profetien venter fremdeles på sin oppfyllelse. At Han skal kalles Den Høyestes Sønn, betyr at Han skal offentlig erkjennes som det, ettersom Han virkelig er det.

Verset sammenfører følgende profetier om Jesus:

"Jeg vil være hans Far og han skal være min Sønn..."(2. Samuel 7:14)

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærkarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette."(Jesaja 9:6-7)

"Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for Ham. Og det ble gitt Ham herredømme, ære og rike, slik at alle folk, ætter og tungemål skulle tjenes Ham. Hans herredømem er et evig herredømme som ikke forgår, og Hans rike er et rike som aldri går til grunne."(Daniel 7:13-14)

Jesu stilling som arving av Davids trone og Hans herredømmes evige regjeringstid, identifiserer Ham som Messias.

Det greske ordetθρόνος (thronos), betyr "trone" eller "maktsete".

33 Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

"Jakobs hus" er her et uttrykk for Jakobs etterkommere eller Israels barn.

Ordet "kongedømme" er det greskeβασιλεία (basileia), på engelsk "Kingdom of royalty".

34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?

Maria spurte ikke fordi hun var vantro, slik som Sakarja (vers 18), men fordi hun ville vite hvordan det skulle gå til. Hun var meget forundret. Hun ba heller ikke om tegn, slik som Sakarja gjorde, men om videre informasjon og forklaring. Det var altså et spørsmål i tro! Hun aksepterte faktum, men hvordan det skulle virkeliggjøres, forsto hun ikke.

35 Og engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Engelens svar var fullstendig, og tilstrekkelig for Maria. På samme måte som Ånden ruget over vannene i Skapelsen, og slik som herlighetsskyen hvilte over Tabernakelet, slik skal Guds Ånd "overskygge" henne. Maria tror engelen på hans ord.

Ordet "overskygge" er det greske  ἐπισκιάζω (episkiazō), som betyr "dekke" eller "overskygge". Ordet uttrykker bildet av en sky som kom over henne. Ordet brukes også om den skyen som stemmen (Gud) talte ut fra da Jesus ble forherliget på "Forklaringsberget".

Nå var ikke jomfrufødselen det avgjørende beviset på Jesu guddommelighet, men Hans oppstandelse. Dette ser vi i Romerne 1:4.

Faderen kalte Jesus for sin Sønn både ved Hans dåp (Lukas 3:22) og på Forklaringsberget (Lukas 9:35).

36 Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sin sjette måned.

For å styrke hennes tro ytterligere, fortalte engelen henne om Elisabet. Det tyder på at dette var helt nytt for Maria, og at hun ikke kjente til Elisabets svangerskap.

Hvilket slektskapsforhold Maria og Elisabet hadde til hverandre er ikke kjent. Det er det greske ordetσυγγενής  (suggenēs) som er brukt her. På engelsk blir dette oversatt med ordet "cousin", som betyr kusine (søskenbarn). Det er mange skriftgranskere som antyder dette slektsforholdet.

Maria hadde ikke bedt om noe tegn, men nå fikk hun et likevel.

37 For ingen ting er umulig for Gud.

Gud, som er alle tings skaper, er ikke begrenset av naturens lover. Naturlovene er tråder som Gud holder i sin hånd og som han kan løsne eller stramme. Gud kan gjøre hva som helst. Det finnes ingen begrensning for Hans allmakt. Det finnes ikke noe problem som Gud ikke har en løsning på.

Gabriels utsagn om Guds allmakt burde også være vår trosbekjennelse!

38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.

Maria legger her hele sin framtid i Guds hender. Hun ble ikke tvunget til å godta det som engelen sa til henne. Hun var fri til å akseptere dette, eller avslå det. Hun risikerte jo sitt gode navn og rykte ved å gå med på dette. Guds budskap til henne var altså ingen befaling.

Det er flere som mener at Maria ble gravid i samme stund som hun her sa JA til Guds plan og vilje! Her ser vi hvor viktig tro og lydighet er. Maria kaller seg selv Herrens tjenerinne. Dette er det greske ordetδούλη (doulē), som også kan oversettes til "slave" eller "slavinne". Ordet bekrefter hennes fullstendige overgivelse og lydighet.

Sakarja ble stum da engelen forlot ham. Maria derimot, var full av tro da engelen gikk!

39 Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

Ingen vet med sikkerhet hvor Sakarja og Elisabet bodde. Men det er ikke uten grunn man mener at det var i byen Ain Karim, 6 kilometer vest for Jerusalem.

Maria var ivrig etter å se det stadfestede tegnet på engelens budskap. Hun hadde antakelig ingen som hun kunne fortelle den store nyheten til - ikke engang til Josef, hennes trolovede. Men fra engelens budskap forsto hun at hun kunne betro seg til Elisabet.

40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.

Det later ikke til at Maria var ventet, ellers ville nok Elisabet ha gått for å møte henne utenfor. Når vi hilser på noen, er det ofte kun en tankeløs handling. Her var det derimot en høytidelig hellig handling.

Det er det greske ordetἀσπάζομαι (aspazomai) som brukes her. Ordet betyr å hilse.

Med det samme Maria så Elisabet, fikk hun se at engelen hadde talt sant. De to mødrene følte uten tvil et sterkt bånd til hverandre. De hadde begge opplevd under, men det Maria hadde opplevd, kunne ikke sammenlignes med noe, ikke engang Elisabets opplevelse.

Det er godt for to personer som begge er midt inne i et påbegynt nådeverk i sine liv, å kunne møtes og dele sine opplevelser og erfaringer. Dette bør inspirere troende idag, til å på samme måte søke "likesinnede", slik at vi kan stå sammen.

41 Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.

Guds Ånd åpnet Elisabets øyne og forstand, så hun forsto at hun sto overfor Messias' egen mor!

Marias besøk skapte en reaksjon fra Johannes i Elisabets morsliv. Forløperen for Messias vitner om Ham endatil før Han var født!

42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

At Elisabet ropte, viser hvor begeistret hun var. Det hun uttaler her, er under direkte inspirasjon fra Den Hellige Ånd.

43 Hvordan kan dette hende meg, at min Herres mor kommer til meg?

Elisabet kaller Jesus for "herre", inspirert av Den Hellige Ånd. Hun gjør dette like etter at inkarnasjonen har funnet sted. Derfor er dette den første store Kristus/Messias-bekjennelse vi møter i Det Nye Testamente.

Det fantes ikke misunnelse hos Elisabet, med tanke på at Marias sønn skulle være større enn hennes egen. De som fylles av Guds Ånd har små tanker om seg selv, men høye tanker om Guds nåde. Elisabet forsto klart av Marias barn var den ventede Messias.

Tittelen "herre" er det greske ordetκύριος (kurios), som oversettes med "herre" og "mester".  

44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd.

Det var Maria sin hilsen, som fikk det ubevisste fosteret til å springe av fryd. Dette barnet, som skulle være fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv av (vers 15), merket Guds nærvær og responderte på dette.

45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdes skal det bli som er sagt henne av Herren.

Elisabet taler som om skulle ha vært til stede selv og hørt engelens budskap. Det er tydelig at synet av Maria, samt det hun hadde å fortelle, har fylt Elisabet med tro.

Marias tro står i kontrast til Sakarjas tvil. "Salig er hun som trodde".

46 Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren,

Denne lovprisningen minner sterkt om Hannas lovsang i 1.Samuel 2:1-10. Det er tydellig at Marias sinn var fylt av Guds Ord, for dette komemr klart til uttrykk videre i denne lovprisningen (lovsangen).

Dette skriftavsnittet (vers 46-55) er kalt for "Marias lovsang", eller "Magnificat" på latin (jfr. den latinske oversettelsen av NT, som kalles Vulgata,som starter med nettopp dette ordet). Ordet kommer av uttrykket "Min sjel opphøyerHerren." Ordet opphøyeer det greske ordetμεγαλύνω (megalunō), som i tillegg til "opphøye" også oversettes "erklære", "prise" og "forherlige".

47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser,

Ordet "frelser" er et nøkkelord i Marias lovprisning. Ved det ordet viser hun at hun har forstått Guds plan med hennes sønn.

48 Han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

Maria understreket sin ringhet. Hun var selv fattig, og hun skulle gifte seg med en enkel arbeidsmann. Likevel skulle hun bli mor til Messias. Elisabet hadde allerede prist henne salig, og det skulle hun ikke bli alene om. Alle slekter har prist henne salig, det viser historien oss. Imidlertid er det viktig å understreke at dette ikke betyr at Gud åpner opp for en tilbedelse og persondyrkelse av Maria, slik som katolikkerne gjør.

Maria gikk fra å være en fattig, ukjent hebreerjente, til å bli den mist respekterte kvinne i hele verdenshistorien.

49 fordi han har gjort store ting imot meg, Han, den mektige. Hellig er hans navn.

Det Gud gjorde mot Maria var virkelig stort. Tenk hvilken nåde hun fikk!

Gud er en som verner om og kjemper for sine barn. Hans navn er hellig. Han er utskilt fra alt annet som eksisterer.

Guds navn, YHWH (Yahweh), er hellig (på greskἅγιος (hagios). Og denne hellige valgte å åpenbare seg på en sådan mektig måte for denne ringe kvinnen. Dette er bare nåde!

Det var som representant for hele det jødiske folk at Maria ble utvalgt til å føde Messias. Når Gud på denne måten ærer henne, er det samtidig en opphøyelse av hele hennes folk - jødene.

50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

Takknemligheten over hva Gud har gjort for henne får henne til å lovprise Ham videre for hans nåde og miskunnhet.

"Fra slekt til slekt" (fra generasjon til generasjon) - det vil si, det er uopphørlig. Hans miskunn fortsetter og fortsetter. Men det betyr også mer enn dette. Det betyr at Guds miskunnhet og nåde skal følge barn og barnebarn av dem som frykter ham og holde hans bud (2 Mosebok 20: 6). I denne forbindelse er det et ubeskrivelig privilegium å være etterkommere av gode og gudfryktige foreldre, å ha vært gjenstand for deres bønner, og å ha fått sin velsignelse.

51 Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.

Maria taler profetisk. Selv om hun uttaler seg i fortid, så ligger det også et framtidsperspektiv over dette.

Det er tre beslektede bilder i Bibelen, som alle beskriver Guds makt. Den omtales som Guds finger, Guds håndog Guds arm.Da gud lot det vrimle av mygg i Egypt, ble det tilskrevet Hans finger (2 Mosebok 8:19). I 2.Mosebok 3:20 sies det at Herrens undre i egypt var gjort ved hans hånd.I 2 Mosebok 6:6 heter det at Han forløser Israel fra Egypts trelldom med utrakt arm. Det er altså dette sterkeste uttrykket Maria her bruker. Med sin arm sprer Gud fiendens (djevelens) hær og forløser sitt folk.

Maria så fram mot den dagen da Guds folk ikke lenger er undertrykt, men istedet opphøyet av Herren.

52 han støtte mektige fra deres troner og ophøyet de små.

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Han har makt til å innsette og avsette konger. Han støter mektige stormenn fra deres troner og posisjoner, samtidig som Han alltid opphøyer de små og ringe.

Det greske ordetταπεινός (tapeinos) betyr "undertrykket", "ringe", "lave" og "små/lite".

53 Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikmenn sendte Han tomhendte bort.

Maria lovpriser Gud for Hans godhet og nåde. Han har daglig mettet de fattige, de trengende som kom til Ham med ydmyke hjerter.

 De fattige kommer til Gud med sine hjertets rop om at Han må fylle deres daglige behov og trengsler. De rike derimot, kommer ned hovmodige hjerter og umettelig begjær om at deres rikdom må økes. Når mennesker kommer til Ham med slike motiver, holder Han ikke bare tilbake det de spør om, men tar også deres rikdommer fra dem.

Det er bedre å være fattig og gå til Gud for det daglige brød, enn å være rik og glemme vår avhengighet av Ham. Men når vi vet å bevare et ydmykt hjerte, og ikke søker rikdom for rikdommens del, men for at andre skal bli velsignet av den, så kan Gud også tilføre oss rikdom og velsigne oss på alle mulige måter.

54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme sin miskunnhet i hu.

Uttrykket "tok seg av" er det greske ordet  ἀντιλαμβάνομαι (antilambanomai), som betyr "å ta hånd om" eller "å ta parti for" eller "å hjelpe".

Maria priser Gud for at Han har holdt sine løfter til Israel, og oppfylt dem. Det som Gud hadde gjort for Maria, talte sitt tydelige språk om at Han hadde til hensikt å huske sine løfter til Abraham. Å "komme sin miskunnhet i hu" betyr å sette den ut i live.

Uttrykket "Israel, sin tjener" finnes flere steder i GT, særlig hos profeten Jesaja. Israel har en spesiell rolle med å tjene Gud og åpenbare Ham for folkene.

55 - slik som Han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

Marias lovsang kan deles opp i tre parter, hvor hver part tar for seg sider ved Guds godhet og nåde.Hun priser Herren:

1.   For Hans nåde til henne (Lukas 1 :46-49)

2.  For Hans nåde til alle mennesker - Hans "generelle" godhet (Lukas 1 :50-53)

3.  For Hans spesielle godhet til sitt folk, Israel (Lukas 1 :54-55)

Løftet til Abraham omfatter alle jordens folk, gjennom hans ætt - Israels barn.

"og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt Ord."  (1 Mosebok 22:18)

56 Og Maria ble hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

Maria ble hos elisabet nesten til hun skulle føde, ettersom elisabet var i den sjette måneden da Maria kom (vers 36). Men Maria ønsket nok ikke å være hos Elisabet når alle slektningene skulle komme og feire det nyfødte barnet. 

57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn.

Nå hendte det som engelen Gabriel hadde varslet både Sakarja og Maria om. Det første barnet, veirydderen, ble født.

58 Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.

Fordi ufruktbarhet (sterilitet) var en skam, gledet de seg nå med deres slektning, som hadde fått denne skammen tatt bort. Å glede oss med dem som Gud har favorisert, og å gratulere dem, er en plikt som både skikker, kultur og tro oppfordrer oss til å gjøre.

Ordet "miskunnhet" er det greske ordetἔλεος (eleos), som kan oversettes med både "medlidenhet" og "miskunnhet".

59 Det skjedde på den åttende dagen at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter hans far.

I den gamle pakt var det vanlig å gi barnet navn ved fødselen. Her later det til at navnet ble stadfestet offentlig i forbindelse med omskjærelsen, etter 8 dager.Blandt jødene ble dette å gi navn til et barn tatt svært alvorlig. For det første skulle navnet markere slektssammenhengen. For det andre skulle navnet også gi uttrykk for personligheten eller oppgaven til dette mennesket.Tradisjonen tilsa at de oppkalte den førstefødte sønnen etter hans far.

60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!

Morens nei er meget sterkt uttrykt her. Sakarja har, selv om han ikke kunne snakke, fortalt henne hva engelen hadde sagt (vers 13).

Navnet Johannes, gresk:Ἰωάννης(Iōannēs) er det hebraiske navnetיוחנן(Yehôchânân), som betyr: "Herren har vist barmhjertighet". Dette var det navnet engelen hadde befalt Sakarja å gi barnet.

61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet.

Her kommer det enda en gang fra at jødene hadde for skikk å gi barna navn som hadde forekommet før i slekten. Dette gjorde de bl.a. for å lettere kunne gjenkjenne representanter for ulike slekter og familier.

62 De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.

At de behøvde å gjøre tegn til Sakarja antyder at han ikke bare var stum, men også døv. Ellers kunne de jo bare ha snakket til ham, også hadde han skrevet svaret.

Ettersom mannen er kvinnens "hode" var det selvsagt mannen som hadde det avgjørende ordet med tanke på hvilket navn barnet skulle ha.

63 Han ba da om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle.

Legg merke til at Sakarja ikke sa at gutten skulle hete Johannes, men "Johannes ER hans navn!"Navnet var allerede gitt ham - av Gud!

En slik tavle som Sakarja fikk her, var en treplate dekket med voks.

64 Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

I samme øyeblikk som Sakarja ønsket å uttale sin sønns navn, så kunne han det! Hans tunge var nå løst og han kunne snakke som før.

65 Og det kom frykt over alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting.

Den begeistring og glede som alle tilstedeværende følte, gikk over til frykt da de så hva som skjedde med Sakarja. Denne frykt har egentlig ikke med redsel å gjøre, men er et uttrykk for ærefrykt for Gud.

66 Alle som hørte om det, la seg det på hjerte og sa: Hva skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

At Herrens hånd var med Johannes, vil si at Gud hjalp ham og beskyttet ham.

Ettersom det hadde skjedd så mye overnaturlig rundt hans fødsel, var det naturlig at folk undret seg og hadde store forventninger til hans oppvekst.

67 Hans far Sakarja ble fylt med Den Hellige Ånd og talte profetisk og sa:

Sakarja ble fylt med Den Hellige Ånd. Her brukes det greske ordetπλήθω (plēthō), som betyr "fylle", "influere" og "oppfylle". Ingen kan tale profetisk uten å være fylt eller influert av Den Hellige Ånd.

Sakarjas lovsang er kalt "Benedictus" etter det første ordet i den latinske oversettelsen Vulgata.

Det finnes tre typer profeti i Bibelen: 

1. Forutsigelse av fremtidige hendelser

2. Proklamasjon av Guds Ord og vilje

3. Lovprisning av Gud

Sakarjas profeti inneholder alle tre deler.

68 Lovet være Herren, Israels Gud, Han som så til sitt folk og forløste det!

De første ordene Sakarja sa etter at han hadde gjort kjent hva gutten skulle hete, var en lovprisning til Gud. Det var profetiske ord som uttrykte guddommelig åpenbaring.

Det at Gud gjester sitt folk og ser til dem, er et velkjent gammeltestamentlig uttrykk. Men nå kunne dette uttrykkes i full mening, for nå var oppfyllelsens tid kommet.

Uttrykket "så til" er det greske ordetἐπισκέπτομαι (episkeptomai), som betyr "mønstre", "se nøye på", "observere" og "besøke". Dette uttrykket taler om å se til i den hensikt å hjelpe, forsvare og beskytte.

Ordet "forløste" er det greske ordetλύτρωσις (lutrōsis), som betyr "forløse", "innløse", "innfri" og "betale". Ordet innebærer at det gis en løsepenge, som når en fange blir frikjøpt.

På samme måte som i Marias lovsang, er Gud målet for Sakarjas lovprisning. Den frelse som referer til, er både nasjonal (vers 71 og 74) og åndelig (vers 75, 77 og 79).

69 Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

Hornet, gresk:κέρας (keras) er et symbol på styrke og makt. Her er det en makt som bringer frelse. Vi ser det samme bildet flere steder i Det Gamle Testamente, bl.a. i 1 Samuel 2:10 , Salme 132:17 og Esekiel 29:21.

Hornet som det siktes til, er Jesus! Han er frelsens horn. Han vil bruke sin kraft til å frelse, bevare og hjelpe. Jesus var etterkommer av David og er derfor omtalt som "et horn i Davids hus". 

70 slik som han fra gammel tid av har gjennom sine hellige profeters munn -

Gud talte gjennom profeters munn. Disse var Guds redskaper og bar fram Hans Ord. Deres gjerning helliget dem. De bar også fram vitnesbyrdet om den Messias som skulle komme.

71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

Det Sakarja profeterer her, har en dobbel betydning. Visst er Messias sitt komme knyttet til en nasjonal befrielse for Israels folk, fra verdens herskere og stormakter. Men denne siden ved Messias venter fortsatt på sin oppfyllelse i Tusenårsriket. Da Jesus virket her nede, var det ikke politiske motstandere Han kjempet imot. Nei, det var snakk om en frelse fra Satan og mørkets makter! Den største fienden et menneske kjemper imot, er Syndens Makt. Det var denne fienden Jesus tok seg av da Han kom som et menneske.

"For livets Ånd lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov." (Romerne 8:2)

"Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kolosserne 2:15)

"Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger."                                                                                                                                    (1 Johannes 3:8)

72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

Den miskunnhet som ble skjenket "fedrene" viser til at Jesu forsoning også hadde betydning for de rettferdige profeter og troende fra Den Gamle Pakt. Gud kom i hu sin hellige pakt med Abraham.

73 det løfte Han gav Abraham, vår far, med ed,

Det løfte som det vises til her, er det paktsløftet som Gud gav til Abraham etter at han i sitt hjerte hadde "ofret" sin løftessønn Isak. Selv om Isak ble berget, så var likevel beslutningen om å lyde Gud fullstendig, og ofre sin sønn, fattet i Abrahams hjerte. (1 Mosebok 22:1-18)

Denne teksten inneholder megetsterke forbilder på Jesus. På samme måte som Isak "var død for Abraham" i tre dager (vers 3-4) fordi han allerede hadde besluttet å lyde Gud - slik var også Jesus "død for Faderen" i tre dager og tre netter. Vi har mange forbilder her. Isak (Abrahams sønn) bar offerveden, på samme måte som Jesus (Guds Sønn) bar sitt kors (offerveden) opp til Golgata. Videre ser vi at Abraham fant et stedfortredende offerlam, som han ble bedt om å ofre i Isaks sted. Jesus er vårt stedfortredende offerlam, som ble ofret istedet for oss! Vi kan ikke gå videre inn på dette, men det er virkelig verdt et studium...

Det løfte som Gud gav Abraham med ed, lød slik:

"og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord."(1 Mosebok 22:16-18)

74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

Hensikten med all frelse og frigjørelse er at vi skal tjene Gud.

Ordet "tjene" er det greske ordetλατρεύω (latreuō), som betyr "å tjene", "å gjøre tjeneste", "å gjengi" og "å tilbe".

75 i hellighet og rettferdighet for Hans åsyn alle vårt livs dager.

Hellighet har med vår karakter å gjøre, mens rettferdighet handler om vår livsførsel. Disse to begrepene kan ikke skilles fra hverandre. Hellighet er å være, mens rettferdighet er å gjøre!

76 Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram foran Herren for å rydde hans veier,

Johannes var Jesu egen forløper, veirydder og profet. Han skulle komme og berede folket for den kommende Messias.

Sakarjas profetiske ord er en kombinasjon av to skriftsteder fra Det Gamle Testamente:

"Hør, det er en som roper. Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!(Jesaja 40:3)

"Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg...."(Malaki 3:1)

Grunnen til at det var nødvendig at et spesielt utrustet Herrens sendebud skulle forberede Jesu gjerning, kom dette av at selve frelsesbegrepet var blitt forfalsket i Israel og måtte gjenopprettes før frelsen kunne fullbyrdes. En hatefull patriotisme hadde fått makt over folket og deres ledere. Med få unntak ventet de kun en politisk Messias, som skulle drive hedenske styresmakter bort fra landet og opprette et jordisk rike. De var derimot blinde for sin egen synd, som hadde bragt de under Guds vrede. I stedet for en politisk frelse, måtte de lære syndsforlatelsens frelse å kjenne.

77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt,

Johannes kom med budskapet om syndenes forlatelse. Dersom man hørte hans budskap og lot seg døpe til omvendelse, da skulle man få syndenes forlatelse.

78 på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot solopgang fra det høye gjeste oss,

Ordet "soloppgang" er det greske ordetἀνατολή (anatolē). Dette uttrykket brukes også i Malaki 4:2 om rettferdighetens sol som skal gå opp. Dette peker direkte på Jesus som Messias.

79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

Johannes kom med et sterkt og radikalt budskap om omvendelse. Dette ble et lys for de som satt i mørke. Hans budskap styrte også folkets føtter inn på fredens vei og gjorde deres hjerter beredt for å møte Fredsfyrsten - Jesus.

Som soloppgangen og morgenstjernen, skulle Messias gi sannhetens og tilgivelsens lys til dem som er forblindet av sine synders mørke.

80 Men barnet vokste og ble sterk i ånden. Han var i ødemarken til den dag da han skulle stå fram for Israel.

Alle som går inn i en sterk tjeneste for Herren, går også igjennom en viktig forberedelsestid før man trår inn i sin oppgave. Vi vet egentlig ikke så mye om hvordan oppveksten til Johannes var. Men vi forstår at Herren drev ham ut i ødemarken, for at han der kunne bli lettere formet og dannet slik som Gud ville.

Barnet vokste og ble sterk i Herren. Her brukes det greske ordetκραταιόω (krataioō), som betyr "forsterke", "bli styrket", "sterk", "øke i kraft".

KAPITTEL 2:

21  Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres,  fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv.

En jødisk gutt skulle etter Moseloven bli omskåret på den åttende dagen.

"Åtte dager gammel skal alle som er av mannkjønn hos dere, omskjæres, slekt etter slekt, både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for penger av fremmede som ikke er av din ætt." (1 Mosebok 17:12)

"Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Når en kvinne får barn og føder en gutt, da skal hun være uren i sju dager. Hun skal være uren likeså lenge som hun er uren i sin månedlige svakhet. Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres. Deretter skal hun holde seg inne i trettitre dager under sitt blods renselse. Hun skal ikke røre ved noe hellig og ikke komme til helligdommen før hennes renselsesdager er til ende." (3 Mosebok 12:1-4)

Omskjærelsen var et paktstegn for løftespakten som Gud hadde opprettet med Abraham. Omskjærelsen hørte dermed med til Abrahams paktsoppfyllelse. Dette viser hvordan Jesus som jøde var knyttet til Den Gamle Pakt - pakten som Gud hadde instiftet med Israels barn.

Jesu omskjærelse hadde derfor en dobbel betydning. Han kom både for å oppfylle loven, og for å virkeliggjøre løftet.

Jesus ble dermed gjort lik med sine brødre i alt.

"Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder." (Hebreerne 2:17)

22  Og da deres renselsesdager etter Moseloven var til ende, tok de ham med opp til Jerusalem for å framstille ham for Herren.

Hvorfor har Sannhetens bok, Bibelen, fire evangelier eller fortellinger om Jesu liv? Det er allikevel ikke riktig å tale om fire evangelier. Evangeliet er ett, men det fremstilles i fire slags skikkelser. Vi burde derfor si "evangeliet etter Matteus, evangeliet etter Markus o.s.v". De fire første skrifter i det Nye Testamentet er i grunnen fire portretter av Jesus Kristus, malt av fire forskjellige kunstnere. Og når vi betrakter disse fire portretter, ser vi den fullendte skjønnhet hos vår Herres herlige person.

Matteus

Han viser oss Kristus som den som er kommet til verden for å innta den høyeste plass blandt menneskene. Vi ser der Hans herlighets trone og Hans underbare rike. Det første portrettet i evangelienes billedgalleri viser oss på denne måten en Konge, kongen av Davids kongelige dynasti, Davids sønn og tronarving. Gud lar oss i sin nåde få se en Konge allerede ved inngangen til evangelienes portrettgalleri.

Evangeliet etter Matteus blir ofte kalt kongeevangeliet.

Markus

Markus fremstiller Jesus Kristus, Guds Sønn, for oss på en helt annen måte. Han som er kommet til verden, ikke for å innta den fremste plass - en selvstendig herskerstilling - men den ringeste plass, nemlig tjenerens. I evangeliet etter Markus ser vi Kristus som en ydmyk tjener. Men ikke som en hvilken som helst tjener, nei, Jesus Kristus blir skildret som Guds Tjener og som et fullkomment stedfortredende offer, den lidende tjener, på samme måte som Jesaja profetisk beskriver Ham.

Evangliet etter Markus viser oss Jesus Kristus som Guds Tjener.

"For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted." - Mark 10,45

Lukas

Lukas gir oss et bilde av vår Herre, på samme måte som Han åpenbarte seg på jorden, som av "kvinnens ætt". Lukas beskriver ham med en krybbe på den ene side og et kors på den andre. Han skildrer Kristus som menneske. I dette evangelium føres vi tilbake til 1. Mos 3,15 og ser oppfyllelsen av løftet om Kvinnens ætt, som skulle knuse slangens hode. Maria synger den sang som Eva gjerne ville ha sunget (Luk 1,46ff). Mange av Israels døtre skulle ha gledet seg over å få fortelle det Maria synger om i sin sang. Maria var Guds utkårede tjenerinne, som skulle føde Guds sønn til verden.

Evangliet etter Lukas viser oss dermed Jesus som sant menneske.

"For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid." - 1. Tim 2,5-6

"Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet." - Heb 2,17-18

"For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd." - Heb 4,15

Johannes

Johannes viser oss Sønnen. Om Lukas fremstiller Ham som menneskesønn, så maler Johannes for oss Jesus som Guds Sønn. Johannes har et øye for det Guddommelige ved Jesus. Ordet, Logos, er for Johannes det første. Han går tilbake til "begynnelsen" og viser oss den Enbårne Sønn i Faderen. Hans mål er å meddele menneskene at Jesus er Kristus, Messias som skulle komme, Guds Sønn, for at de som tror, skal få evig liv i Hans navn.

Oppsummering

De fire evangelister skildrer altså Frelseren hver på sin måte. Og alle fire skildringer er sannferdige. De utfyller hverandre. Jesus er alt det som evangeliene sier om Ham.

Matteus fremstiller Jesus som Kongen i "riket for Israel".

Han er den lidende Tjener etter Markus´ evangelium.

Han er Menneskesønnen etter Lukas´ evangelium.

Han er Guds Sønn etter Johannes´ evangelium.

Han er alt dette, og uendelig meget mere.

De fire evangelier utgjør den vidunderligste skildring som verden eier. De er Guds portrettgalleri av Hans Enbårne Sønn! Se på disse bilder og takk Gud for dem!

"Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøkene som da måtte skrives." - Joh 21,25

Kjære venner, som overskriften sier, så ønsker jeg å skrive litt om den seier vi har i Jesus Kristus.

Det som er det absolutt viktigste i livet er å tro på Jesus! Jeg kan like gjerne ramse opp det som står i Johannes Evangelium kapittel 3 og det 16. verset.

”For så har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal går fortapt, men ha evig liv.”

Vi ser at Jesus selv sier, at den som IKKE tror på Kristus, Guds Enbårne Sønn, skal gå fortapt! Det er alvorlige ord. Det er sikkert noen som spør seg: ”Hvorfor går vi fortapt når vi ikke tror?” Det sies ganske enkelt i Paulus` brev til romerne:

”for alle har syndet og mangler Guds ære.”- Rom 3,23

Vi kan lese litt senere i samme brev:

”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”- Rom 6,23

1. Johannes 3,4-5 sier:

"Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. Dere vet at Han er åpenbart for å ta bort våre synder, og synd er ikke i Ham"

Dere har helt sikkert hørt om de ti bud som blir kalt loven. Loven har som oppgave å overbevise om synd. Paulus skriver nettopp dette i brevet til Romerne.

”Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.”- Rom 7,7

Salme 139 sier:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier."- Salme 139,1-3

Det er en altseende, allmektig og hellig Gud; og vi skal en dag stå til regnskap fremfor Ham. I Hebreerne 4,12-13 står det:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for."

Men, Jesus er den som kan sette oss fri, virkelig fri. Hvis vi takker ja til Jesus som Herre og Frelser og blir født på ny, så er vi hellige og ulastelige fremfor Gud som vi en dag skal stå til regnskap for. Vi kan, på grunn av Gud´s kjærlighet og nåde, bli renset av Jesu Kristi blod. Kom til Jesus og bli ren. Jesus sier selv følgende:

"Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." - Joh. 6,37

"Sannelig sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv!"

- Joh. 6,47

Jesus kan fullkomment frelse oss og sette oss inn i Guds rike som Guds barn. Det har Han makt til fordi Han var ett rettferdig offer, altså uten synd (Heb. 4,15). Han var Guds Sønn, som ble født av jomfru Maria, som kom for å sone vår straff. Sant Menneske og Sann Gud på samme tid. Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutvitenog Gud reiste Jesus opp igjen på den tredje dag. For det var umulig for døden å holde Ham fast(Ap.gj. 2,23 og 24).

”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Jesus Kristus.”– 1. Tim. 2,5

I første kapittel i Johannes evangelium kan vi se at Jesus er omtalt som ordet:

”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.” – Joh. 1,1-3

"Jeg og Faderen er ett." - Joh. 10,30

"... Den som har sett meg, har sett Faderen." - Joh. 14,9

I Ordspråkene kap. 8,22-31 ser vi hvordan Jesus selv forteller at han var byggmester hos Faderen da Jorden ble skapt. I vers 23 sier Han:

”Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til.”

–Ordspråkene 8,23

Guds tanker for oss er fylt med en evig kjærlighet. Vi er i kjærlighet utvalgt i Kristus, før verdens grunnvoller ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Faderen (Ef. 1,4). Han tok min og din straff på seg, hengende på ett kors på Golgata, fordi Han Elsker hver og en meget høyt og vil ikke at noen skal gå fortapt

(1. Tim 2,4). Han gikk inn med Sitt Eget blod og fant en evig forløsning for dem som tror på Ham (Heb. 9,12). Hvis vi tror på Jesus Kristus og at Han er Guds sønn så blir vi virkelig fri og løslatt fra syndens lenker.

”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”-Joh 8,36

Gud er kjærlighet (1. Joh. 4,8). Gud er lys, og det er ikke noe mørke i Ham(1. Joh. 1,5). Gud Fader elsker oss med en evig kjærlighet og det er ingen ting han vil mer enn at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1. Tim. 2,4).

Hva så med troen? Hvor kommer den fra? Hva er tro?

I Paulus ´brev til Romerne kan vi lese så fint:

"Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord."

- Rom. 10,17

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse (Rom. 10, 9-10)

Vi forstår her at bekjennelse menes med hjertets frieog levendeuttrykk for sin tro. Ikke bare munnens bekjennelse, eller noe en har lært i barneårende og stått og gjentatt i gudshusene. Det menes en levende tro og sann bekjennelse fra hjertet. Den samme oppriktige levende tro er det snakk om i det trettende verset i samme kapittelet.

For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst

(Rom 10,13).

Den påkallelse det er snakk om her, er en påkallelse i tro på Jesus. Det forutsetter en levende tro på Ham. Det kommer også tydelig frem i neste vers: "Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?" Vi må så virkelig huske dette, at å "påkalle Herrens navn" er i troå påkalle Jesu navn! Men dette forutsetter at vi kjenner Gud som en rettferdig Gud, at vi kjenner oss selv som en fortapt synder, og at vi ser Frelseren så mye at det er født et visst håp til ham i sjelen vår. Da vil det vekkes i oss en påkallelse, et sukk og en bønn om all nåde. Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. (1.Joh. 1,9)

Definisjonen av tro finner vi i Hebreerne:

"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" - (Heb. 11,1)

Er du da kommet til tro går du inn i troens hvile (Heb. 4,3). Vi får hvile og stole på Gud at det Han har gjort gjennom Kristus, det er nok. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid (Heb. 4,16) Vi skal få bli reist opp når Kristus kommer å henter sine. Å, hvilken dag det skal bli.

Men, venner, se til at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulee visshet (Heb. 3, 12-14)

La oss lukke Jesus inn i våre hjerter, få myke hjerter og bli fylt av Hans kjærlighet og Den Hellige Ånd, slik at vi kan være et lys og et salt i denne verden. Holder vi oss nær Jesus så har vi ingen ting å frykte.

Til sist vil jeg formane dere med Kolosserne 3,12-15:

"Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemelige!"