1. ØRNEREDET

"Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham." (5 Mosebok 32:10-12)

Herren oppdrar sine barn på samme måte som ørnen lærer opp ungene sine. Jeg tilbragte mye av min barndom og oppvekst ute ved norskekysten, og har sett havørnen mange ganger.

Mens ørnene holder på å bygger rede, ser man ofte at de har blødende sår. De bygger nemlig ikke rede av "vanlige materialer", men velger kvister fra bjørnebærkratt eller rosenbusker og lignende. De flyr ut og leter, og når de finner noe de kan bruke, går de løs på det. De kan ikke kutte grener ved å skjære dem av, så de er nødt til å holde dem fast med klørne eller forsøke å bite dem av. Dermed blir de stukket og blør.

Så har de et fryktelig arbeid med å flette kvistene til et rede, men det varer ikke lenge før de har fått det til. Man kan lure på hvordan de kan legge egg og ruge der?

Først drar de ut og dreper harer, rotter eller andre smådyr. De drar ut innvollene og brer skinnene i to-tre lag over tornene. Så "hopper og danser" de på dette, for å se om det stikker noen torner igjennom. Så flyr de ut igjen og fanger ulike slags fugler og fyller så redet med fjær. Snart er det så mykt og deilig at det overgår de beste hotellsenger.

Da legger de egg og ruger, og når ungene kryper ut av eggene og begynner å pipe, er ørnemor og ørnefar overlykkelige. De mater sine små unger, og og disse vokser og blir større.

Men én dag skjer det noe. Ørnemor og ørnefar begynner å diskutere. 

"Nå skal vi trene dem opp", sier hannen og tar en av ungene for seg for å måle vingespennet.

Hunnen nikker. "Ja, det er nok på tide å begynne", sier hun.

De brer ut de store vingene sine og flakser over redet. Forskrekket ser ungene på de veldige vingene.

"Nå skal dere krype opp på vingene våre", sier foreldrene. Men ungene er så redde at de kryper sammen i redet. Gang på gang gjentar foreldrende oppfordringen. "Kryp ut av redet og sett dere på vingene våre". Men ungene lyder ikke.

Da slutter ørneforeldrene å komme med mat til ungene. De forsøker å få dem til å lyde ved å sulte dem. Selv sitter de gjerne å frotser på et nyfanget bytte like i nærheten, men ungene får ingenting. Ungene skriker etter mat, men foreldrene bryr seg tilsynelatende ikke om dem.

Nå begynner ungene å tro at foreldrene er blitt gale, og da forsøker foreldrene seg igjen med samme oppfordring.

"Nå har dere vel sultet nok? Kryp opp på vingene våre!"

Men ikke engang sulten kan få ungene til å forlate det deilige redet.

En dag kommer hannen ned over redet, og mens hunnen holder ungene fast, tar han vekk den myke fjærsengen og slenger unna det ene laget etter det andre. Plutselig er det bare torner igjen! Hvor ungene enn prøver å legge seg, er det bare skarpe tagger. Nå er de både sultne og såret. De kan ikke bli i redet lenger.

Nå kommer moren og brer ut vingene sine, idet hun sier: "Kom hit!"

Ungene vet at enten dør de, eller så må de klatre opp på vingene hennes. De har ikke noe valg lenger, så de kryper opp på vingene og griper fatt i dem med klørne så hardt de kan. Så løfter hun dem mot himmelen og flyr høyt med dem. Hun fører dem bort fra det trange, tornefulle redet og opp mot den vidunderlige, blå himmelen.

2. GOSEN - ISRAELITTENES TRYGGE REDE

Da israelittene kom ned til Gosen i Egypt, kom de til et sted som lignet på et slikt trygt og vakkert rede. De var lykkelige og tilfredse, og ville ikke flytte derfra.

"Israels barn ble nå boende i Egypt, i landet Gosen. De fikk seg eiendom der og var fruktbare og ble meget tallrike.." (1 Mosebok 47:27)

Men Gud ville føre dem til løfteslandet!

"Dette er vårt rede", sa israelittene. "Her har vi det bra. Vi vil ikke flytte."

Derfor lot Gud en ond og hardhjertet farao stå fram, en som ikke kjente Josef og israelittenes historie. Denne faraoen begynte å rive og slite i deres rede. Deres liv i Gosen ble fylt av torner og kratt. Det ble etterhvert så plagsomt og ille at de begynte å lengte etter å komme bort fra trelldommens land. 

"Men Israels barn var fruktbare og tiltok sterkt, de økte og ble meget tallrike. Det ble fullt av dem i landet. Da kom det en ny konge over Egypt, og han kjente ikke til Josef. Han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg i lag med våre fiender og stride mot oss og dra ut av landet. Så satte de slavefogder over dem for å plage dem med tvangsarbeid. De måtte bygge for Farao to byer til opplagssteder, Pitom og Ra'amses. Men jo mer de plaget dem, dess mer tok de til og dess flere ble de, så egypterne begynte å grue seg for Israels barn. Egypterne tvang Israels barn til å trelle for seg. De forbitret livet for dem med hårdt arbeid i leire og tegl og med all slags arbeid ute på markene - alt det slavearbeid som de tvang dem til å gjøre." (2 Mosebok 1:7-14)

Da sendte Gud Moses med vingene! "Kom opp på vingene", sa han. "Gud har sendt meg for å utfri dere."

Dermed krøp de opp på "Mose vinger", og så ble de løftet fra Gosen og til det landet som Gud hadde gjort istand for dem.

"Han sendte Moses, sin tjener, og Aron, som han hadde utvalgt. De gjorde Guds tegn iblant dem og undere i Kams land." (Salme 105:26-27)

"Dere har selv sett hva jeg har med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg." (2 Mosebok 19:4)

Denne historien taler også til oss idag. Vi har så lett for å bli sittende i våre trygge reder. Vi blir fort veldig tilfreds med våre materielle goder. Vi har det jo så godt, og alt er så trygt og rolig. 

Men Gud ønsker  å rive opp dette trygge redet som vi ligger i. Ikke fordi han ikke elsker oss - for det gjør Han jo virkelig! 

Men Gud lar oss få oppdage tornene fra den verden som vi lever i. Dette gjør Han for at vi skal krype ut av redet og ut på Åndens vinger, som også er Jesu vinger. Han ønsker å føre oss bort fra denne stressede og materialistiske verden - ut i det åndelige rikes frihet. 

3. LÆR Å FLY!

Ørnen bærer ungene sine over fjell og daler og strie elver. Mange kristne går med den feilaktige tanken at livet kommer til å bli lett etter de har tatt imot Jesus. Men den som bæres på Jesu vinger, opplever en underlige verden. Vi kommer "høyere opp" og får et annet overblikk. Vi ser fort at selv om vi er i verden, så er vi difinitivt ikke av denne verden.

Når ørnen flyr tilbake til det tornefulle redet med ungene, vil de ikke være der lenger. Nå lengter de bare etter å få sitte på foreldrenes vinger oppe i luften.

Dette er et godt bilde på det overnaturlige livet med Gud. Når Herren har tatt hånd om deg, ønsker du aldri mer å vende tilbake til den gamle verden.

Men nå kommer det neste treningsmomentet. Og det er en særdeles viktig fase i livet.

En dag løfter ørnemoren på vingene og stiger høyere enn noen gang, med ungene på vingene. Samtidig flyr ørnefar lavere og lavere. Ungene begynner å rope på pappa: "Hvor skal du? Hvor skal du?"

Men han er borte! Ungene sitter på mors vinger, høyt oppe i luften, og skjønner ingen ting. Plutselig slår hun vingene sammen, og alle ungene faller. De kjemper fortvilet for å fly! De flakser og de kaver, og noen klarer å fly så vidt, mens andre bare faller som steiner. Men de tror alle at de faller ned og dør. De skriker og flakser.

Men like før de skal til å falle i bakken, er plutselig faren der og fanger dem - den ene etter den andre.

Etter at faren har fanget dem inn på sine vinger, stiger han, mens moren flyr nedover. Denne gangen er det hannen som feller vingene, mens ungene faller nedover mot moren.

Hele dagen trenes ungene opp på denne måten, akkurat som fallskjermhoppere. Når kvelden kommer, oppdager de at de selv har vinger som bærer dem.

"Vi visste ikke at vi hadde vinger! Vi kan jo fly, akkurat som mor og far!"

Så flyr de alle sammen, hele ungeflokken, med far i spissen og mor etter.

Slik vil Gud at også vi skal få "luft under vingene". Han vil lære deg å fly! Dersom du ikke vil lære det, kommer Han til å slippe grepet om deg en dag, slik at du faller nedover til Han er der nede og fanger deg opp. Spørsmålet er:

Vil du lære å fly, eller vil du bli tvunget til det?

De kristne som "lærer seg å fly", blir lykkelige kristne som bærer rik frukt for Gud og Hans rike!

Men hva vil det si å lære seg å fly? Hva betyr dette?

Svaret er enkelt. Det handler om å begynne å leve i tro! Det handler om å stole på Guds Ord og Hans løfter! Det handler om å vandre i tro, uten å se!

"For vi vandrer i tro, uten å se." (2 Korinter 5:7)

"For tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Hebreerne 11:1)

4. NÅR DET STORMER

Det er enda en leksjon vi trenger å lære fra ørnen. Ørneforeldrene slipper ikke ungene sine før de har lært dem den siste leksen.

Det kommer en mørk og stormfull dag. Lynene går i sikk-sakk over himmelen og tordenen buldrer. Da tar ørnemor og ørnefar med seg ungene sine ut i villmarken og lar dem sette seg ved siden av hverandre ytterst på en klippe. Foreldrene formaner dem til å holde seg fast med klørne. De sier:

"Bre ut vingene og løft hodet mot skyene!"

Snart hører de at stormen kommer. Vinden hyler og regnet strømmer ned. Elvene stiger og oversvømmer jordområder. Langs bergskråningene er det jordskred. Trær rykkes opp med rot. Både mennesker og dyr blir rammet av stormen. Uværet skaper en forferdelig ødeleggelse.

Men akkurat idet stormen når klippen og ørneungene, roper foreldrene: "Slipp taket og fly!"

Med det samme de slipper taket, får ungene luft under vingene og så flyr de som små jetfly oppover og oppover. Til slutt kommer de så høyt at de kommer over skyene - over stormen! Der nede raser stormen, men her oppe lyser solen mot den blå himmelen. Det er fred her oppe i lyset!

Det er slik Gud vil at vi skal leve! Når stormer kommer imot oss i livet, vil Han at vi skal løfte våre åndelige vinger, som ørnen. Vi skal vente på at den rette vinden kommer - den vinden som kommer nedenfra og tar oss oppover. 

"Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får nye kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jesaja 40:28-31)

Vi er ikke kalt til å være "kråkekristne". Kråka flyr for lavt, og den bruker veldig mye energi på sin uelegante flaksing. Den kommer seg heller ikke langt, før den må hvile seg. Mye energi og svært lite resultat.

Mange kristne lever dessverre slik. Man prøver å "gjøre så godt man kan" og streber seg gjennom den ene dagen etter den andre. Men Gud har aldri ment at vi skal løse livets utfordringer og problemer i egen kraft!

"...For ikke ved egen kraft er mannen sterk." (1 Samuel 2:9)

"Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." (Sakarja 4:6)

Vi kan heller ikke leve som "hønekristne". Høna klarer ikke å fly, fordi hun er for tung. Mange kristne er tynget av dette livets sorger og bekymringer. Og er det ikke sorger og bekymringer, så er det gjerne synden som som henger seg fast ved oss.

"La oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss..." (Hebreerne 12:1)

Så løft hodet, bre ut vingene i tro og overgivelse til Herren. La Ham løfte deg så høyt at du kommer over alle stormene og problemene. Da får du et åndelig overblikk som aldri før, og du opplever fred der hvor andre ser bare uro og problemer. Det er kun én fugl som kan komme så høyt opp. Det er bare ørnen!