1Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Gennesaret-sjøen. 2Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garna. 3Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten. 4Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garna til fangst! 5Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna. 6De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garna holdt på å revne. 7De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.  8Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! 9For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått. 10Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. 11De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham.- Luk 5,1-11

De mennesker som omtales i vår tekst gjør viktige erfaringer. De ser mengden med fisk og det var en stor glede. Men, så gikk garnet i stykker. Og gleden ble forvandlet til sorg og bekymring.

Slik gjør den gode Herre, dette tillater han. Hvorfor? Jo, for at vi ikke skal fryde oss i det jordiske, og for at vår glede ikke skal feste seg ved gaven alene.

Menneskehjertet har lett for å trøste seg ved det synlige i medgang. Da lar Herren garnet gå i stykker og vil si til oss; kjære, lær å eie noe, som om dere ikke eide det, å glede dere, som om dere ikke gledet dere.

Lær å betrakte all jordisk vinning som glatte fisker i et ødelagt garn. Dere kan komme til å miste dem før dere vet ordet av det. Se ikke på fiskene, men på ham som både kan gi dere dem og ta dem i fra dere.

Disiplene vinket på sine lagsbrødre da de merket hullene i garnene. De skulle komme for å hjelpe dem å berge det som var i fare. Nå mener de at fiskene er reddet når de får dem ut av garnene og over i båtene.

Men, så begynner båtene å synke. Midt i lykken, en ny sorg. Mine kjære, slike erfaringer lar den gode Herre oss ofte gjøre. Må vi bare akte på hvorfor han lar oss få slike erfaringer, om hvorfor Herren blander glede med sorg, trygghet med engstelse, velbehag med bedrøvelse. Å, vår sjels sanne vel er en ømtålelig sak. Med vår sjel er det slik at vi her på jorden ikke kan eie noen ting i en uforstyrret ro. Vi misbruker det. Og det kan og vil Herren ikke tåle.

Har du tatt Kristus med deg i båten? Da heter det alltid, selv om forferdelse og redsel vil oppstå, frykt ikke! Selv om hjertet måtte skjelve som en fisk i garnet; frykt ikke! Han skal hjelpe oss igjennom til tross for alt det som nå gir oss ufred, frykt og nød.

Hold deg til det kall som Herren har gitt deg og bli i det, så skal du under all forferdelse og nød daglig fornemme Frelserens stemme som sier; Frykt ikke! Ja, du skal kunne gjøre skritt mot det evige liv. Herren leder sine barn til salighet.

Herre Jesus, åpne mine øyne for de himmelse skatter!