Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

Efeserbrevet er det femte i rekken av brevene i NT’s kanon. I samlingen av de paulinske brev er det kronologisk sett også nummer fem….

Byen Efesus

Efesus var den romerske provinsen Asias (Lilleasia) hovedstad. Havnen, med de gode veiforbindelsene, gjorde byen til en viktig handelsby. Under den romerske perioden vokste Efesus i makt, velstand og populasjon. På Paulus’ tid bodde omlag en kvart million mennesker i Efesus. Den var kristenhetens tredje viktigste by, etter Jerusalem og Antiokia. Byen ble også kalt Asias lys.

Efesus var romerrikets 4. største by og således også en av de livligste. Stammetro medførte at drap av foreldre forekom. I tillegg var det en streng tilbedelse av den romerske keiseren. Byen hadde en marmorbelagt storgate. Rike mennesker bodde her. En rik mann hadde et privat teater i bakgården, med plass til mer enn 1000 mennesker.

Byen hadde flere skoler. Her fant man også Hadrians tempel, biblioteket som på Paulus tid hadde mer enn 200.000 papyrus og pergament skrifter. Alt brant og alt er gått tapt. Deler av biblioteket er likevel gjenoppbygd.

Torget (angoraen) har innrisset følgende visdomsord i handelsbodene: «Jeg var rik, men tapte alt», «Jeg har reist 300 ganger til Rom». På torget var det også et solur og en vanndrevet klokke. Skilt med ordet «bordell» står fortsatt i byruinene.

Teateret hadde 66 buer, var 333m langt og hadde plass til 25.000 tilskuere. Her var det meget god akustikk, og man hørte godt selv uten høytalere. Byen hadde også et Sportsgymnas hvor man blant annet drev med løp. Se 1Kor 9,24-26 ; Gal 2,2 ; Gal 5,7. Havnegaten Arkadianeble bygd 400 f.Kr og var 500 m lang. Her vandret Paulus, Johannes, Appolos, Timoteus, Akvilas, Priskilla m/flere.

Artemis tempelet - Diana tempelet

Den greske gudinnen Artemis heter Diana på latin. I våre gamle bibler er ofte de latinske navnene nevnt, selv om det i den greske grunnteksten står de greske navnene. Se forøvrig Ap gjerninger 14:12 hvor guden Zevs blir kalt Jupiter i noen oversettelser. Det første er gresk og det siste er altså latin.

“Men da folket så det som Paulus hadde gjort, begynte de å rope på lykaonisk: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss! De kalte Barnabas for Zevs, og Paulus for Hermes, fordi det var han som førte ordet. Og presten ved Zevs-templet som lå utenfor byen, kom med okser og kranser til porten, og ville ofre sammen med folkemengden.”(Ap gjerninger 14:11-13)

3 km fra sentrum i Efesus lå Diana tempelet. På trappa mellom de gullbelagte søylene skal Timoteus ha blitt slått ihjel av tempelets prester og av folkemengden. Det første tempelet ble brent i 356 f.Kr. av den sinnsyke Herostatos. Derav uttrykket «herostatisk berømmelse». Det tok 220 år å bygge det opp igjen.

Diana tempetet var en av oldtidens flotteste bygninger. Det var en av de syv underverker. Tempelet var 125m langt og 50 m bredt. Det hadde over 100 marmorsøyler som var over 20m høye. Tempelet var synlig langt til havs. Hør hvordan en oldtidsforfatter, et øyenvitne, beskrev dette tempelet:

«Jeg har sett de hengende haver i Babylon, den olympiske Zevs statue , kollossen på Rhodos, pyramidene i Egypt, fyrtårnet i Alexandria og Mausolus gamle grav. Men da jeg så Diana tempelet stige mot skyene, mistet alle de andre underverkene sin glans.»

og han legger til: 

«..det vakreste verk som noensinne er laget av mennesker.»

På grunn av sølvsmeden Demetrius, blir det opprør i byen, og Paulus må forlate Efesus. Dette kan vi lese om i Ap. gjerninger 19:24-41. Folket som tjente penger på tempelet så sin inntekt i fare. Det siste tempelet ble ødelagt i 263 e.Kr. av østgoterne.

Diana dyrkelsen representerte et vilt sex-liv uten hemninger. Hun ble tilbedt gjennom utagerende sexorgier. Nytelse var i seg selv en gud i den greske kulturen. Seks utenfor ekteskapet var selvsagt godtatt.

Paulus i Efesus

Det var ingen by Paulus virket så lenge i som nettopp Efesus. Allerede ved avslutningen av sin andre misjonsreise, hadde han avlagt byen et besøk. I år 53 kom Paulus og Timoteus til Efesus. De gikk først til jødene og forkynte i tre måneder i synagogen. Men til slutt måtte han bryte med dem.

“Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distriktene. Der fant han noen disipler, og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd. Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes’ dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Det var omkring tolv menn i alt.

Han gikk så inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder. Han førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.”(Ap.gjerninger 19:1-10)

I starten av sin tredje misjonsreise, stanset han her i nærmere tre år, fra år 54 – 57. Paulus lærte i Tyrannus skole i 2 år. Alle som bodde i Lille-Asia av jøder og grekere fikk høre Herrens ord. Guds Ord fikk makt og framgang.

I det omdiskuterte håndskriftet Codex D fortelles det at Paulus underviste fra den 5-9 time, det vil si fra kl 11.00 til kl.16.00. Dette håndskriftet, Codex D, har en såkalt vestelig tekst, og Ap gjerninger er ca 25% lenger enn øvrige håndskrifter. Men tilleggsopplysningene i denne teksten går ikke på teologiske ting, men stort sett bare på slike detaljer som nevnt over.

Det var mange slaver blant de kristne og det tredje året begynner Gud å gjøre usedvanlige ting. Mirakler og helbredelser skjer. Her blir svetteduker brukt (Ap.gjerninger 19:11). Herrens ord har framgang. Spåbøker og okkulte skrifter blir kastet på bålet. Onde ånder ble drevet ut av mennesker og syke ble helbredet. Sønnene til den jødiske øverstepresten Skevas forsøkte å drive ut  onde ånder, men måtte flykte fra åndsmaktene, som nesten tok livet av dem. Trollmenn møtte Jesus og ble frelst. De brant sine kostbare trolldomsbøker, som for dem ble meningsløse og verdiløse. Summen i dagens valuta var millionbeløp.

«I Efesus blir jeg inntil pinsen for en stor og virksom dør er opplatt for meg og det er mange motstandere.» (1 Korinter 16:8-9)

Paulus forkynte om den levende Gud og ikke guder som er laget av menneskehender. Sølvsmeden Demetrius mobiliserte håndverkere og byens innbyggere til et kraftig opprør mot Paulus og budskapet. De mistet sine store inntekter og raste mot apostelen.

"Ved denne tiden ble det ikke lite oppstyr om Veien. For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, laget Artemis-templer av sølv og hjalp kunsthåndverkerne til en ikke liten inntekt. Nå kalte han sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa til dem: Menn, dere vet at vi har vår velstand av dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv, at ikke bare her i Efesus, men over nesten hele Asia, har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, ved å si at de guder som blir laget med hender, ikke er virkelige guder. Nå er det ikke bare fare for at vårt håndverk skal komme i vanry, men det er også fare for at templet til den store gudinnen Artemis skal bli regnet for ingenting, og at det blir gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja, hele verden dyrker. 

Da de hørte dette, ble de fulle av harme og ropte: Stor er efesernes Artemis! Hele byen kom nå i opprør. Alle sammen stormet de av sted til teatret, og slepte med seg Gajus og Aristarkus, to makedoniere, som var med Paulus på reisen. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene ga ham ikke lov. Også noen av asiarkene, som var vennene hans, sendte bud til ham om at han ikke måtte våge seg inn i teatret. Noen skrek nå ett, andre noe annet, for forsamlingen var i full forvirring, og de fleste visste ikke hvorfor de var kommet sammen. Noen i mengden forklarte saken for Aleksander, da jødene skjøv ham fram. Aleksander ga da tegn med hånden at han ville holde en forsvarstale til folket. Men da de fikk vite at han var jøde, ble det et enstemmig rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Artemis! 

Byskriveren fikk folkemengden til å være rolig, og sa: Menn fra Efesus! Hvem er det vel blant mennesker som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og hennes bilde, som er falt ned fra himmelen? Ettersom ingen kan motsi dette, må dere nå holde dere rolige og ikke gjøre noe overilet. For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelranere eller har spottet vår gudinne. Har da Demetrius og håndverkerne som er med ham, noen anklage mot noen, så har vi jo domstoler, og her er landshøvdinger. La dem saksøke hverandre! Og har dere noe å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte. For vi står i fare for å bli satt under tiltale for opprør på grunn av det som har skjedd i dag. Og vi har ingen grunn å vise til, om vi blir krevd til regnskap for dette oppløpet. Ved å tale slik fikk han oppløst forsamlingen." (Ap gjerninger 19:23-40)

Motstanderne slepte med seg Gaius og Aristark, to av Paulus´medarbeidere, men disiplene fikk hindret Paulus i å gå ut. De fryktet at mobben ville rive ham i stykker. Folket skrek og ropte, men de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen. Paulus skrev senere til korintierne at han ikke trodde de skulle komme fra det med livet i behold.

Etter at byens borgermester fikk oppløst forsamlingen og skapte ro i rekkene ved å fortelle byens innbyggere at de utførte ulovlige handlinger som kunne føre til at de ble stilt for retten, ble folkemengden oppløst. Uroen la seg. Paulus oppmuntret menigheten til å tro på Jesus og reiste videre til Makedonia. 

Paulus kom aldri mer til Efesus. Han møter bare de eldste i Milet. Han minnet dem om sin tjeneste blant dem, hvordan han i tre år formante hver eneste en med tårer, at de var innsatt av Den Hellige Ånd til hyrder og tilsynsmenn for den menigheten som Jesus hadde vunnet med sitt eget blod.

Han advarte dem mot falske brødre som ville oppstå iblant dem. Sammen dro de til stranda, bøyde knærne i bønn og gråt som avskjed med hverandre. Paulus fortalte at de aldri mer ville se ham. Den Hellige Ånd hadde varslet ham om bånd og trengsler som ventet ham i by etter by.   

Efeserbrevet – et rundskriv til hele provinsen

Det går klart fram av Lukas i Apostlenes gjerninger at Paulus er menighetens grunnlegger. Den ble grunnlagt på hans andre misjonsreise.

“Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus.”(Ap.gjerninger 18:19-21)

Dermed burde Paulus være godt kjent med denne menigheten, og likeså av den. Man skulle dermed forvente at Efeserbrevet ville bære preg av dette, slik det ellers pleier å være med de paulinske brev. Men merkelig nok så er ikke dette tilfelle. Vi finner ingen direkte formaninger eller oppmuntringer som er adressert direkte til efesermenigheten. Dette tyder også på at efesermenigheten var en sterk og moden menighet, samtidig som brevet later til å være adressert til flere menigheter .

Det er derfor en alminnelig oppfatning at Efeserbrevet må være et rundskriv eller fellesbrev, ikke bare til efesermenigheten, men også til flere andre menigheter i provinsen.

Bakgrunnen for brevets tilblivelse synes å være besøket fra Tykius, som var en kristen fra denne provinsen – ja sannsynligvis fra byen Efesus. Tykius skulle reise med to brev, Efeserbrevet og Kolosserbrevet.

“For at dere også skal få vite hvordan jeg har det og hva jeg gjør, skal Tykikus fortelle dere alt. Han er vår kjære bror og en trofast Herrens tjener, som jeg sender til dere nettopp for at dere skal få vite hvordan det står til med oss, og for at han skal oppmuntre deres hjerter.”(Efeserne 6:21-22)

“Hvordan det går med meg, det skal Tykikus fortelle dere alt sammen. Han er min kjære bror og trofaste hjelper og medtjener i Herren. Nettopp derfor sender jeg ham til dere, for at dere skal få vite hvordan vi har det, og for at han kan oppmuntre deres hjerter.”(Kolosserne 4:7-8)

Det framgår av Efeserbrevet at Paulus har skrevet det under fangenskap, og det er således et av de fire såkalte “fangenskapsbrevene”. Enkelte har ment at Paulus forfattet brevet mens han satt i varetekt i Cesarea (år 58-60). Likevel er det mest sannsynlig at brevet ble forfattet under hans første fangenskap i Rom (år 61 -63).

Det faktum at Efeserbrevet og kolosserbrevet har same overbringer, styrker troen på at de ble skrevet på samme tid.

Efeserbrevet er et unikt klenodie. De tre første kapitlene handler om det indre livet med Gud, som stadig fornyes og de tre siste kapitlene beskriver de troendes liv, ferd og utrustning. Paulus taler om åndsenheten, å vandre i ferdiglagte gjerninger, hensikten med tjenestegavene, menighetens betydning og hensikt, og forholdet mellom mann og kvinne.

I de store drueområdene ble det produsert mye vin som førte til utskeielser. ” Bli heller fylt av Ånden!” var Paulus' klare budskap til Efeserne. 

Mellom biblioteket og bordellet gikk det en underjordisk gang. Mens byens koner trodde at deres menn var i biblioteket, kunne de i all hemmelighet møte prostituerte. Paulus mante menigheten til et rent og hellig liv uten hor og urenheter. 

Paulus var også kjent med gladiatorlekene og brukte de romerske soldater som et bilde på ” Guds fulle rustning” som efeserne trengte om de skulle overvinne den ondes listige angrep.

Inndelingen av brevet – Sitte, vandre, stå

Først får vi en innledende hilsen (1:1-2)

1) Del 1: Kapittel 1 – 3:  Omhandler vår stilling i Kristus (Sitte)

1. 1. Guds store nåde og evige plan i Kristus (1:3-14)
   2. Bønn om visdom og åpenbaring til å se frelsen i Kristus (1:15-23)
   3. Levendegjørelsen i Kristus, kun av nåde og ikke egne gjerninger (2:1-10)
   4. De troendes enhet i Kristus (2:11-22)
   5. Kristi hemmelighet – hedningene er medarvinger (3:1-13)
   6. Bønn om de troendes vekst i Kristus (3:14-19)
   7. Lovprisning av Gud i Kristus (3:20-21)

*Nøkkelord:”Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.”(Efeserne 2:6)

2) Del 2: Kapittel 4 – 6,9: Omhandler vår kristne vandring (Vandre)

1. 1. Åndens enhet i Kristi Legeme (4:1-16)
   2. Avkle det gamle menneske – ikledet nye menneske (4:17-32)
   3. Vandre som lysets barn i menigheten, i verden og hjemme (5:1-6:9)

*Nøkkelord:”Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med.”(Efeserne 4:1)

3) Del 3: Kapittel 6:10-20: Omhandler vår kamp mot mørkets makter (Stå)

1. 1. De troendes kamp mot onde makter, iført Guds fulle rustning (6:10-20)

*Nøkkelord:”Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep.”(Efeserne 6:11)

• Avslutningsord (6:21-24)

Lysestaken som ble tatt bort

Apostelen Johannes fikk et kraftig budskap til menigheten i Efesus da Jesus åpenbarte seg for ham på øya Patmos.

"Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg òg hater. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds Paradis!" (Åpenbaringen 2:1-7)

Jesus roste Efesusmenigheten for gode gjerninger, arbeide og utholdenhet. Den avslørte falske apostler og ble ikke trett. Jesus pekte kun på ett negativt punkt. De hadde forlatt den første kjærligheten og fikk Jesus imot seg. Alt det positive i menigheten kunne ikke oppveie alt den hadde mistet. Arbeidsviljen og nådegavene fungerte selv om hjertet ble kaldt.

Jesus henstilte til menigheten å se hva de hadde falt fra og vende om til den første kjærligheten og gjøre de første gjerninger.

Alt tyder på at menigheten ikke omvendte seg. Lysestaken ble flyttet og mørket kom sigende inn over byen og landet. Menigheten gikk til grunne. Den råtnet på rot. I dag er det bare minner og gamle bygninger etter menigheten og byen. Der evangeliet kom med lys og varme i hele nasjonen, er det nå 99,8% muslimer.

Romerne 1:24-31 ”Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige”.

Alle de første kristne var jøder. Ordet om frelsen ved Jesus Kristus ble introdusert på Pinsedag hvor jøder fra hele datidens kjente verden var samlet i Jerusalem. Jesus underviste og fikk sitt møte med troen via synagogen i Nasareth. Troen som forberedte Jesu gjerning var den jødiske. Døperen Johannes forkynte fra de eldgamle profetene. Disiplene samlet seg daglig i Templet i Jerusalem etter Jesu død og oppstandelse. De fulgte tidebønnene som den jødiske tro hadde innprentet. Peter og Johannes helbreder den lamme mannen i Jesu Navn når de er på tur inn i templet til sin daglige bønnesamling.

Alt i alt var den første menighet en jødisk hendelse. Esebieus den første kirkehistoriker skriver om Jakob Jesu bror, som gjennom sin tjeneste som den første biskop av menigheten i Jerusalem. Han ledet menigheten på en konservativ og ”jødisk” måte. Under hans styre forsatte omskjæringen og tradisjonen på samme måte. Likevel ble troen levende gjort ved Den Hellige Ånd og Jesu vitnesbyrd. Det fortelles om den vedvarende bønnekamp som Jakob kjempet under sine daglige turer i Templet. Historien sier at hans knær var som på en kamel. Posete, slitte og knugende, etter tiden han hadde brukt på sine knær for kirken. Jakob så derfor på kristendommen som en naturlig forlengelse av Jesu budskap. De jødiske ritualer, bønnetider, renselser og omskjærelser forsatte som før. Men troen var blitt fornyet og styrket i åpenbaringen om Guds offerlam.

Så starter forfølgelsen og de nye troende på Jesus, eller nærmere bestemt Yeshua, blir spredt omkring. Nå består ikke lengre menigheten utelukkende av jødiske mennesker som tror på Messias, men hele verden åpner seg opp for denne nye læren. Først får imidlertid Peter klar beskjed fra den Hellig Ånd om at troen på Jesus ikke er en jødisk hendelse utelukket, men er verdens omspennende. Jesus stadfester dette i Johannes 3,16: ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sinn den enbårne for at hver og en som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Peter får nå se dimensjonen av dette.

Apg 10:9-20: ”Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem”.

Med denne åpenbaring og at forfølgelsen starter i Jerusalem spres det evangeliet om Jesus utover de jødiske grenser. Ødeleggelsen av Tempelet i år 70 utsletter nesten den rene messianske menigheten i Jerusalem. Jakob, den første biskop dør i år 64. Den sterke innflytelsen som Jerusalem menigheten hadde smuldrer bort. Når Jesu møter Paulus på vei til Damaskus løftes kirken enda sterkere frem for de mennesker som finnes i det store Romerriket, Syria og endog over til India gjennom apostelen Tomas. Fra nå av blir evangeliet preget ikke bare av sine apostoliske fedre av jødisk avstamming, men også av de nye troende som befinner seg i Damaskus, Roma, Kartago og Antiotika.

Språket i det Gamle testamentet er utelukkende Hebraisk, med ett fåtall vers og kapittel som er skrevet på arameisk. Uten den jødiske tradisjon ville nok ikke Bibelens eldste bøker blitt tilgjengelig for ettertiden. Deres nidkjærhet for skrifter, nedtegnelse av ætter og muntlige overleveringer har lagt forholdet til rette for oss som i dag som Bibellesere. Vi kan også se litt av denne nidkjærheten i evangeliet til Matteus og Lukas hvor de har nedtegnet ættetavlene fra Abraham frem til Jesus. Det finnes vel knapt noen form for litteratur med så nøye nedtegnet sitat som det vi finner i Bibelen. Evangeliene er fulle av direkte sitat av Jesus. Til sammenligning finnes ingen direkte sitater fra Muhammed. Han nevnes kun 2-3 ganger i sin egen nedtegnelse Koranen. Nidkjærheten for skrifter er unik for det jødiske folket i så måte.

Når evangeliet blir universelt blir det påvirket av de rådene kulturer. I de første århundrer mens de apostoliske fedrene fortsatt dominerer er først og fremst grunntanken jødisk.

Men etter flere år-tider orienteres evangeliet seg rundt den greskromerske tradisjon. Gresk er språket som samtlige evangelier og brev blir skrevet på. Samfunnets voksende interesse for gresk filosofi influerer også den bibelske oppfatning. Det religiøse og filosofiske sentrum forskyves fra Jerusalem til Romerriket med de filosofiske hovedseter Roma og Athen. På grunn av utbredelsen av budskapet i den gresktalende verden skrives også de Nytestamentlige brev på gresk. Allerede her blir oversettelsen av de jødiske og arameisktalende historiene til Jesus og hans disipler, gjenstand for diskusjon og meningsinnhold.

Hal Koch sier i sin bok ”Kristendommens opprinnelse” når jøden snakket om Javhe, mente grekeren faktisk noe helt annet da han sa Theos, Gud. Forskjellen ligger i alt som sies i den hebraiske gudsbegrepet ikke på noen måte rommes i det greske. Det har derimot sin egen særpregede verdi. Det hebraiske ordet ”Sedaka”, rettferdighet betyr lydighet mot Guds Ord, overholdelse av loven. For jøden er dette rettferdighetens vesen. På gresk kan det bare gjengis med ”Dikaiosyne”, men her betyr rettferdigheten den harmoniske utforming av menneskets muligheter, den rette balanse, den menneskelige fullkommenhet.

Den hellenistiske forståelsen av begrepet frelse gjengir den forandring som gradvis skjer i oppfatningen av hvordan vi skal tolke Guds Ord. For jøden ligger frelsen å dvele i Guds hånd, høre hans ord og lyde hans bud. I hellenismens tolking ble frelsen utfrielsen fra legemet og verdens forkrenkeligheter. Jøden lærer ut fra sin betydning viktigheten med å følge lydighet og mottatt den vei Gud leder. Hellenismen i kristen kultur ble mer opptatt av at åndelige ytringer for å føre mennesket ut fra den rådende virkelighet. Tungetale, svermeriske fenomener og gnostiske tanker ble lettere absorbert i denne kristendomsforståelse. Ytringer overtok for handling.

Dette underbygges i den jødiske lignelsen om den ”Barmhjertige samaritan” fra evangeliet. Det som i virkeligheten betyr noe for Gud var den faktisk handlingen. Marcus Melchior skriver i sin bok om jødedommen, ”Den jødiske tro”, at kjernen i deres tro er å gjøre det gode for det godes skyld. Studiet er ikke den viktigste, men gjerningen.

Romerriket oppsluker kirken

Menigheten utbrer seg og i løpet av de første årene blir kristendommen den toneangivende religionen i Romerriket. Apostlene befester troen gjennom vekkelser og menighetsbygging rundt hele Middelhavet. Romerne som i mange år hadde kjempet mot de standhaftige jødiske rebellene i Palestina så for seg at deres krigsmaskin skulle greie å tilintetgjøre alt jødisk tankegods. Templet ble ødelagt av keiser Vespasian i år 70 og Jerusalem ble med Keiser Hadrian utslettet ved å omdøpes til ÆLIA CAPITOLINA.

Jødene fikk det vanskeligere under det romerske styre. Under de store jødiske krigene rundt år 40-50 e.kr ble omtrent 1 million jøder drept. De ble også utvist fra Roma og miste sine privilegier i riket. De ble spredt verden over.

På denne tiden fra den apostoliske kirken som vokste frem under forfølgelsen fra den romerske stat, forkynte de kun kjærlighetens gjerninger og realisere troens konsekvenser på det personlige livets områder. Det gjaldt å overleve. Troen måtte være rak og standhaftig. Det var ikke rom for lange diskusjoner eller utredninger angående tro og lære. I de apostlenes gjerninger finnes kun ett eksempel på at de måtte foreta ett kirkemøtet.

Apg 15:28-31 ”For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel! De som ble sendt av sted, kom da ned til Antiokia. De samlet hele menigheten og gav dem brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg alle over trøsten de fikk”.

Det gjaldt å leve ut nestekjærlighetsbudet. Menigheten vokste i takt med nådegjerningene de fikk være en del av. Menneskene kom hver dag sammen og delt alt de hadde med hverandre. Mange solgte sine eiendeler og la de foran apostlenes føtter. Det som gjaldt var å vinne mennesker for himmelrike og være en barmhjertig samaritan. Herrens komme var nært.

Disse hendelsene svekket den jødiske innflytelsen på menigheten og romerne konsentrert seg nå om andre rebeller. De standhaftige kristne som ikke bøyde seg for romerriket, men heller bekjente Kristus skapte etter hvert nye utfordringer for de romerske soldater. En enorm forfølgelse av de kristne kuliminerte ved brenning, tortur og korsfestelser av apostlene. Peter blir etter tradisjonen korsfestet opp ned i Roma. De fleste apostlene foruten Johannes møter et forferdelig endelikt i martyrdommen. Filip dør som martyr i år 53, Andreas 6 år senere.

I de århundrene som fulgte så det stadig mer vaklende Romerriket seg nødt til å innlemme den kristne troen under det store riket. Dels på grunn av at kristendommen blir den sterkeste religionen i dette området og at flere keisere hengir seg til samme tro, men også fordi riket ser behovet av å styrke sin posisjon innenfor denne gruppen mennesker.

Dette riket, hvor kristendommen hadde fått sin begynnelse, brøt etter hvert sammen. Mange historikere hevder at dette sammenbruddet også innebar kristendommens endelige seier over hedendommen. Den anglikanske biskopen E. W. Barnes uttrykte et litt annet syn da han skrev: «Da den klassiske sivilisasjon brøt sammen, opphørte kristendommen å være Jesu Kristi edle tro; den ble en religion som var et nyttig bindemiddel i samfunnet i en verden i oppløsning.»

Før dette sammenbruddet, i det andre, tredje og fjerde århundre, viser historien at de som hevdet at de fulgte Jesus, på mange måter holdt seg atskilt fra den romerske verden.

Men historien avslører også at det gradvis oppstod frafall når det gjaldt lære, oppførsel og organisasjon, akkurat som Jesus og apostlene hadde forutsagt. Etter hvert ble det inngått kompromisser med den gresk-romerske verden, og noen av dem som kalte seg kristne, antok verdens hedendom, for eksempel høytidene og tilbedelsen av en morgudinne, dens filosofi og dens administrasjonsordning. Det var denne fordervede versjonen av kristendommen som tiltrakk seg de hedenske massene og ble en kraft som de romerske keiserne først prøvde å knuse, men som de senere gjorde seg til venns med og forsøkte å bruke til sin egen fordel.

Det oppstår en fred mellom kirken og staten. Forholdet avspennes og dette ble også merkbart i kulturlivet og i teologien. Forsvaret mot de hedenske impulsene ble svakere og anstrengelsene for å opprettholde samarbeid ble sterkere. En av de første kirkefedrene Iræneus betraktet staten som en hedensk institusjon og så grenser for dens myndighet. Men med Keiser Konstantin ble kirken innlemmet under statens myndighet. Presteskapet fikk lov til å samle inn gaver og fikk skattefrihet. Konstantin ”kjøpte” seg innflytelse over kirkelederne. Keiseren innvilget også kirken rett til å dømme i verdslige rettssaker.

Kirkehistorikeren August Neander visste hvilke farer som var forbundet med det nye forholdet mellom «kristendommen» og verden. Han skrev at hvis de kristne gav avkall på å være atskilt fra verden, «ville det føre til en sammenblanding av kirken og verden. Hvor kirken ville miste sin renhet og — selv om den så ut til å seire — selv ville bli beseiret». —General History of the Christian Religion and Church.

På begynnelsen av 300-tallet prøvde den romerske keiser Konstantin å bruke sin tids «kristne» religion for å holde sammen et rike som var i oppløsning. Han innførte derfor religionsfrihet for dem som kalte seg kristne, og gav deres presteklasse noen av de privilegiene som det hedenske presteskapet hadde. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin førte kirken ut av den tilbaketrukne stilling den hadde inntatt til verden, fikk den til å påta seg ansvar i samfunnet og bidrog til at det hedenske samfunn ble vunnet for kirken.»

Etter Konstantins tid forsøkte keiser Julian (år 361—363) å gjøre motstand mot kristendommen og å gjeninnføre hedendommen. Han mislyktes imidlertid, og cirka 20 år senere nedla keiser Theodosius I forbud mot hedendommen og bestemte at den treenige «kristendom» skulle være statsreligion i Romerriket. Som den franske historikeren Henri Marrou så presist uttrykte det: «Ved slutten av Theodosius’ regjering ble kristendommen — eller for å være mer nøyaktig, den ortodokse katolisisme — den offisielle religion i hele den romerske verden.» Den ortodokse katolisisme hadde erstattet den sanne kristendom og var blitt «en del av verden». Denne statsreligionen var vidt forskjellig fra den religion Jesu første etterfølgere hadde. Til dem hadde han sagt: «Dere er ikke en del av verden.» Johannes 15: 19.

Keiser Theodosius (379-395) fullføret utviklingen og statskirken ble en realitet. Kirkens allianser med staten stilte den derfor ovenfor helt nye oppgaver. Den skulle ikke lengre bare forkynne evangeliet og gjøre kjærlighets gjerninger, den skulle også gjennomtenke troens konsekvenser på alle livets områder. Kulturelle betingelser og utfordringer ble en del av kirkens hverdag.

Denne endringen av troens orientering fra disippelgjøring til statsforordning gjorde seg også gjeldene i påvirkningen angående kjærligheten. Begrepet kjærlighet i apostolisk tanke hadde alltid vært Agape. Agape (αγάπη) er i alminnelig teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen som restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. I liturgihistorien er agape en betegnelse for de måltider som de kristne i de første århundrer feiret i fellesskap for at uttrykke sin kjærlighet til hverandre. Disse kjærlighetsmåltider var ikke identiske med Eukaristien (nattverden), men ble muligvis i en kortere periode avholdt i forbindelse med denne. I form var de sannsynligvis inspirert av jødiske forbilder.

Som ett svar på at den levende menigheten forsvant og kirken ble en institusjon, kom troens handlinger i skyggen. Før ble barmhjertighets handlinger oppskattet, nå kunne du bare gi en ”gave” eller skape et inntrykk av tro. Denne tanken kuliminerte med at Paven skrev ut syndsforlatelse med ”straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Menneskene gav seg også etter for denne teologiske ombyttingen. De fikk troen på en armlengdes avstand. Kjærligheten ble erotisert og Paulus advarsel i Romerbrevet ble virkelig.

Nå kom det platonske Eros begrepet mer synlig i med at menigheten ble mer og mer greskromersk i sin tanke og ord. Filosofi og tankebygninger ble viktigere enn de reelle handlinger. Dette fører til at menigheten som før var preget av en intens kjærlighet til Gud og det kristne fellesskap nå bytter dette med den platonske kjærligheten som gir seg uttrykk i erotikk og ikke hengivenhet til den Guddommelige handling. Eros (Latinsk: Amor) viser til kjærlighetsguden Eros i gresk mytologi. Eros henviser til sanselig kjærlighet, seksuell livsdrift (erotikk) Lengselen etter det gode, skjønne og opphøyde ble toneangivende.

Romerne fant sitt belegg gjennom de hellenistiske filosofene, som sjelden førte konkrete beskrivelser i sin betraktning av moralsk oppførsel. Den epikureiske tanken ble sammenfattet i den hedonistiske læresetningen ”nytelse er begynnelsen og slutten på et lykkelig liv”.

De greske stoikere la i samme perioden også grunnlaget for Romas tankegods angående oppfatningen av livet og samfunnet. Stoikerne som hadde sitt opphav i Athen var også en filosofisk retning som ble absorbert inn i den romerske kulturen. Kjernen i stoisismen, er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien. Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen. Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden - han er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.

I Romerriket viser historien at den sanselige kjærlighet ble forgudet og dyrket. I den romerske verden er bildet av den menneskelige seksualitets ulike utfoldelsesformer langt mer flersidig enn det som vanligvis blir tegnet som bakgrunn for de nytestamentlige tekstene. Her foreligger det også rikelig med litterære belegg for seksuelle forhold ikke minst mellom voksne menn. Noe av dette materialet er den homofile kjærlighetshistorien i ”populær”-romanen Efesiske eventyr fra 100-tallet e.Kr.

Også ordinære historikere har nedtegnet den nytelses kultur som stod i sentrum for det romerske samfunnet. Orgier, fantasier og misbruk er ord som relativt hyppig brukes i beskrivelsen av det romerske samfunnet.

Med statens inntreden i den kristnes forsamling forandres gradvis den levende tro til en humanistisk trosutfoldelse. Samfunnet, politikken og kulturen i særdeleshet påvirker teologien. Det som i den første menighet og i jødiske historien var definert som syndige eller ubibelske handlinger blir innen for dette samfunnet forklart og gjort til en akseptert handling og lovliggjort innen for det statskirkelige systemet. Det som skjedde i de første århundrene av kristendommen skjer akkurat slik i dag også. Vi bruker kirkens delaktighet i staten til å akseptere, humanisere og ikke minst lovliggjøre synd innen for samfunnets normer og lover.

Den mest i øyensynlige forskjell mellom den jødiske og romerske måte å betrakte samfunnet på finner vi faktisk i synet på begrepene som danner grunnlaget for synet på moralen. Mens den jødiske lære og dets lærer fra Mosebøkene til Mishna alltid la konkrete retningslinjer for jødenes livsførsel og levnet ingen tvil i hvordan handlingene påvirket livet, førte den hedonistiske tanke med løssluppenhet, egenkjærlighet og hengivenhet til sin nytelse. De jødiske lover oppskattet livet som produserte renhet, gudsfrykt og kjærlighet til læren. Mosebøkene gir inngående forklaringer på hvordan jøden skulle takle alle livets sider samtidig som troen, livet og samvittigheten kunne bevares like intakt. Mens den romerske kulturen fremstilte sine legemer til syndens nytelse og umoralsk oppførsel mot seg selv og ikke mist andre mennesker.

Den anerkjente historikeren Martin Goodman som er professor i både jødisk og romersk historie påpeker den store forskjellen mellom jødisk og romersk i sin bok: Roma og Jerusalem. ”Romerne var uanfektet når det kom til mannlig nakenhet, synlig gjennom de kommunale badene”. Historien viser romernes store interesse for nakenhet. Statuer, bilder og mosaikk fra tiden 200 f.kr til 300 e.kr fremelsker den mannlige nakenhet og kroppsfiksering. Statuer fra Pompeii avdekker i tillegg seksuelle fremstillinger med erigerte peniser og klare promiskuøse handlinger.

I de store Colloseum elsket romerne å se gladiatorene som viste sine kropper smurt inn med glinsende oljer. De mannlige atletiske kroppene og de tynne barmfagre kvinnene ble idealene for det romerske samfunnet. Romernes store appetitt på seksuell nytelse ble levende gjort i badene. Den kristne kirkefader Klemmens fra Alexandria beklager dette i ett skrift fra 2. århundre e. kr: ”Badene er åpne for både menn og kvinner, hvor de kler av seg i sine lyster”.

Alt i alt den romerske holdning til kroppen var eksepsjonelt avslappet. Det var helt klart seksuell aktivitet som måtte virke krevende på andre deltakere. Romerne hadde en klar følelse angående seksuelle grenser, men disse ble ikke overholdt da den seksuelle nytelse fikk overleve.

Samboerskap, homofili og gjengifte er blitt akseptert i vårt moderne samfunn. Det var det også i den romerske kulturen. I dialogen Symposion av Platon (427-347 f.Kr.) tales det om en type mennesker som i sin erotiske lengsel søker et kvinne-kvinne forhold eller et mann-mann forhold. Om disse sier Symposion i år 191: Gifter de seg, er det bare fordi de er tvunget av skikk og bruk, for de føler ingen dragning av naturen mot ekteskap og fødsler. Aristoteles (384-322 f.Kr.) kommer inn på samme sak i sin Nikomakiske Etikk (7.5): 'Noen er slik av naturen, andre av vane, så som de som er misbrukt fra barnsben av. Cicero (106-43 f.Kr.) forteller at keiser Markus Antonius levde sammen med en mann i et stabilt og varig ekteskap. Martial (ca 40-104 e.Kr.) forteller om et bryllup mellom to menn, der det til og med var gjort avtale om medgift. Han nevner også stoikeren Decianus som ”tok seg en ektemann”.

Den romerske filosofen Seneca (bror til Gallio, som var guvernør i Korint mens Paulus bodde der, Apg 18,12-17) var godt kjent for sin kjærlighet til voksne unge menn. Seneca elev, den senere keiser Nero, feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Keiser Nero fikk endog kastrert en gutt for å forvandle han til en kvinnelig utgave av en mann. Nero utførte deretter ett homofilt giftemål med denne gutten.

Og den romerske historikeren Suetonius forteller om Neros etterfølger, Galba, at hans erotiske lidenskap var mest rettet mot sitt eget kjønn, mot robuste menn som hadde gutteårene bak seg. Det romerske samfunnet var i sterk moral oppløsning. Kvinnene ble beskyldt for å få mannlige sykdommer, som håravfall og podagra, på grunn av deres mannelike oppførsel med mye drikking, slossing og en altfor aktiv rolle i seksuell adferd. På de romerske gatehjørner kunne man også se helt åpenlyst latrinetønner som inneholdt urin, avføring og menstruasjon. Disse uhygieniske materialer ble også brukt i tekstilproduksjonen i Roma.

Det fantes til og med rabbinere i Talmud som med stolthet kunne berette at de aldri hadde sett på sine omskårne peniser. På tross av denne ærbare måten å se på sin egen kropp snakket rabbinerne mye om seksualitet. Det smeltet sammen med hvilken livsførsel som læren krevde av sitt folk. Så seksualiteten ble ikke utelatt i denne diskusjonen. Heller ble den ikke ignorert. Det var viktig å se hvordan de religiøse pliktene påvirket også dette område av livet.