Høytider

  • Herrens Høytider

     
     
    INNLEDNING
     
    Når vi studerer Bibelen, er det viktig å forstå forskjellen på Den Gamle Pakt og Den Nye Pakt. Samtidig er det også viktig å få tak i samspillet og sammenhengen mellom dem. En ting som kan gjøre Det Gamle Testamente mer interessant å studere, er å sette seg inn i alle de symbolene og forbildene som finnes der. Den Gamle Pakt var nemlig bare en skygge av de goder som skulle komme, men nå er virkeligheten kommet.
     
    "For loven var bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem." (Hebreerne 10:1)

    Vi har sluttet å gjøre ting på den gammeltestamentlige måten, for nå er virkeligheten kommet - ved Den Hellige Ånd. Men samtidig kan gammeltestamentlige forbilder si oss noe om hvordan den nytestamentlige virkeligheten er. Nå skal vi studere Guds Ord nettopp fra denne vinklingen, og se på hvordan Herrens høytider i Den Gamle Pakt har blitt viktige åndelige realiteter for oss i Den Nye Pakt.
     
     
     
    1. HERRENS HØYTIDER
     

    "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." (3 Mosebok 23:1-2)
     
    Hele dette kapitlet (3 Mosebok 23) forteller om Herrens høytider. Disse høytidene blir kalt for Herrens høytider for å understreke at Israels Gud er annerledes enn hedningenes guder, og at Hans folk skal leve annerledes enn hedningene. Derfor sier Gud gjentatte ganger til Israel:
     
    "Dere skal være hellige, for Jeg er hellig." (3 Mosebok 11:44)
     
    Som hjelp til å bevare sin egenart fikk Israel forordnet sine såkalte "moedim", dvs fastsatte tider av Herren. Ordet moedim kan også oversettes med møtesteder. Gud ville møte sitt folk, så det kunne være opptatt med Ham og tilbe Ham.
     
    Disse Herrens høytider, som er nevnt i 3 Mosebok 23, følger israelsfolkets religiøse kalender. Den fikk de i forbindelse med utgangen fra Egypt. Fra før hadde de en sivil kalender. I Norge følger vi den gregorianske kalenderen. Den følger jordens kretsløp rundt solen, som grunnlag for inndelingen av året. Israels to kalendere bruker derimot månens kretsløp rundt jorden til å dele inn året, slik Bibelen også beskriver det:
     
    "Han gjorde månen for å fastsette tidene..." (Salme 104:19)
     
    De årlige høytidene som nevnes i 3 Mosebok 23, var innhøstningsfester. Dette vitner om Israel som et jordbrukssamfunn. Men siden Herrens høytider følger den religiøse kalender, viser dette at høytidene hadde et klart åndelig siktemål. 
     
    Vi ser i 3 Mosebok 23 at det var forordnet syv årlige fester. Syvtallet står svært sentralt i Bibelen. Det står for fullendelse. De syv festene var inndelt slik at 3 av dem var på våren, en var på sommeren, og tre var på høsten.
    • Påsken (Pesach)
    • De usyrede brøds høytid (Hag hammazzarot)
    • Førstegrødens dag - Dagen etter Sabbaten (Bikurim)
    • Pinse - Ukenes høytid (Shavuot)
    • Basunklangdagen (Rosh Hashanah)
    • Den store Forsoningsdagen (Yom Kippur)
    • Løvhyttefesten (Sukkot)
    I tillegg til disse har vi også den ukentlige høytiden - Sabbaten. Den skulle feires og helligholdes hver syvende dag gjennom hele året.
     
     
     
    2. SABBATEN - HERRENS HVILE
     
     
    Når Herrens høytider omtales i 3 Mosebok 23, nevnes den ukentlige høytiden, Sabbaten, først. Den er nemlig jødenes viktigste høytid. Sabbaten kalles derfor for høyhellig.
     
    "I seks dager skal dere arbeide, men på den syvende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." (3 Mosebok 23:3)
     
    Det hebraiske ordet "Shabbat" betyr å avstå fra arbeid, altså å hvile. Gud avsto fra sitt arbeid på den syvende dagen da Han skapte jorden. Av den grunn skilte han ut denne dagen fra andre dager, og velsignet den.
     
     "Gud velsignet den syvende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1 Mosebok 2:3)
     
    Og ved Sinai fjellet fikk Israels folk påbud fra Gud om å holde sabbaten:
     
    "Kom hviledagen i hu så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid...." (2 Mosebok 20:8-10)
     
    Gud trengte ikke å hvile, men gjorde det på sabbatsdagen, fordi Han var fornøyd og tilfreds med sitt skaperverk. Mennesket derimot, trenger hvile. Arbeid fører til at mennesket blir sliten. Derfor kunne Jesus i sannhet si at "Sabbaten ble til for menneskets skyld"(Markus 2:27).
     
    Vi vet hvor viktig sabbaten var for jødene. Vi vet også hvilke konflikter Jesus kom i på sabbaten, fordi Han hadde et friere syn på hvordan den skulle praktiseres.
     
    Men for oss, som lever i Den Nye Pakt, blir det klart at sabbaten var et forbilde, et symbol på det å komme inn i troens hvile.
     
    "La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå.For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.Og på dette stedet igjen: Nei, de skal ikke komme inn til min hvile! Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.Derfor fastsetter han på ny en bestemt dag, idet han så lang tid etter sier gjennom David, slik som før er sagt: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro." (Hebreerne 4:1-11)
     
    Sabbaten var en hviledag, og det var praktisk at arbeiderne fikk en dags hvile fra sitt arbeid. Det er det fortsatt. Men samtidig har sabbaten en åndeling betydning. Gud vil føre oss over fra eget strev og gjerninger, inn i troens hvile.
     
    Det finnes nemlig to helt forskjellige måter å nærme seg Gud på. Det ene er lovgjerninger og gjerningsreligion, hvor man streber og gjør så godt man kan for å tekkes Gud. Det andre er troens hvile, der du har oppdaget Guds nåde. 
     
    Hebreerne 4 tar opp hele denne problematikken. Kapitlet forteller oss at det fortsatt er mulig å komme inn til Guds hvile. Det forklarer oss at de som døde i ørkenen, ikke kom inn til hvilen. Det gjorde heller ikke de som Josva ledet inn i landet. Men så forklares det også hvem som virkelig kommer inn i hvilen:
     
    "For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror." (Hebreerne 4:3)
     
    Så den sabbatshvilen som det refereres til her, er ikke himmelen! Mange som leser Hebreerne 4 tror at det her snakkes om himmelen. Men det snakkes jo om en hvile som vi skal gjøre oss umak for å komme inn i mens vi lever her.
     
    Det tales derfor om troens hvile, at den som kommer inn til Herrens hvile får hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. Det vil si hvile fra strev, kav og det å prøve å tekkes Gud via gjerninger. 
     
     
     
    3. PÅSKE FOR HERREN
     
     
    "Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til fastsatte tider: I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren." (3 Mosebok 23:4-5)
     
    Her får vi et enda klarere lys over høytidenes oppfyllelse. Det som i Den Gamle Pakt var en dag på kalenderen, som de skulle feire til minne om utgangen fra Egypt, er i Den Nye Pakt blitt en åndelig realitet som kalles Forsoningen! 
     
    Nå er det ikke lenger bare slik at vi kan få tilgivelse for våre synder på en spesiell dag, men Jesus har for alltid gjort dem fullkomne som ble helliget. Påsken pekte fram mot Jesu dyrebare blod og tidspunktet når Han skulle ofres som vårt påskelam. Derfor sier også Bibelen at Jesus kom for å forkynne et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19)
     
    "Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus." (1 Korinter 5:7)
     
    Påsken er altså gjennom Jesu forsoning blitt forandret fra å være en spesiell dag på kalenderen, til å være en åndelig realitet og løserkraft som heter Jesu Forsoning, tilgivelse og nåde! For Gud har i Kristus Jesus forsonet verden med seg selv. Dette skjedde på korset, da Jesus tok på seg all verdens synd. Dette var den virkelige oppfyllelsen av "påske for Herren".
     
    "Det var Gud som i Kristus forsoningen verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forsoningen.Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forsone med Gud!Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.""Men alt dette er av Gud, han som forsonte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forsoningens tjeneste." (2 Korinter 5:18-21)
     
    Påsken kommer på den 14. dagen i den første måneden Nissan, i jødenes religiøse kalender. Og det var på denne dagen, omtrent kl 15:00 på ettermiddagen, at Jesus døde.
     
    Det er interessant å se hvor nøye Guds forbilder var, ned til minste detalj. Da påskelammet ble slaktet og blodet strøket på dørstolpene, var dette en profeti om Jesus som skulle ofres, og om Hans blod som skulle gi oss beskyttelse mot fienden og en rett stilling innfor Gud. Blodet vitnet for Guds åsyn at de som var bak disse blodbestenkte dørstolpene skulle reddes. Blodet og lammet ble også deres befrielse fra Faraos tyranni. 
     
    På samme måte forteller Bibelen oss at Jesu blod har gitt oss en fullkomen stilling innfor Gud, samtidig som Jesu blod også gjør at vi seirer over djevelen. Takk derfor Gud for Lammet og blodet! Takk Gud for at påsken er blitt noe mer enn bare en høytid - at den er blitt en åndelig virkelighet, en kraft som fungerer døgnet runt, året rundt. Du kan oppleve påske midt på sommeren, eller midt på vinteren. For hver gang en synder kommer og får oppleve Guds nåde, da er det påske for Herren....
     
     
     
    4. DE USYREDE BRØDS HØYTID
      

    "Den femtende dagen i samme måneden er det de usyrede brøds høytid for Herren. I syv dager skal dere ete usyret brød." (3 Mosebok 23:6)
     
    Det er interessant å merke seg at påskehøytiden gikk rett over i de usyrede brøds dager. Dagen etter påsken skulle de usyrede brøds høytid starte, og den varte i syv dager. Denne ukelange vårfesten skulle Israels barn feire til minne om hva som skjedde ved utgangen fra Egypt. De måtte jo bryte opp i en slik hast at det også fikk konsekvenser for maten deres.
     
    "Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget istand reisekost." (2 Mosebok 12:39)
     
    Hva betyr så dette? La oss ta med enda et skriftavsnitt fra 2 Mosebok:
     
    "I syv dager skal dere ete usyret brød. Staks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra huset deres. Hver den som eter syret brød fra den første til den syvende dagen, han skal utryddes av Israel." (2 Mosebok 12:15)
     
    De usyrede brøds høytid påminte israelsfolket om at deres forløsning fra Egypt innebar en ny vandring for dem. På samme måte er frelsen i Jesus Kristus starten på en ny vandring, et nytt liv.
     
    Om vi studerer Det nye testamentes tolkning, vil vi se at surdeigen er et bilde på synd. Det Guds altså forkynner, er at når du har opplevd påsken, med nåde og tilgivelse, så starter et liv i seier over synd! Da starter et liv hvor du ikke bare har fått dine synder tilgitt, men du har fått et nytt liv - med kraft til å leve uten synd! Påsken og forsoningen fører oss altså inn i et liv i frihet fra synd. La oss se på noen vers fra Romerbrevets kapittel 6:
     
    "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?" (Romerne 6:1-2)
     
    "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død er rettferdiggjort fra synden." (Romerne 6:6-7)
     
    "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus." (Romerne 6:11)
     
    "Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten." (Romerne 6:18)
     
    "Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv." (Romerne 6:22)
     
    Peter er ikke mindre klar i sin tale, når han sier at vi er ferdige med synden:
     
    "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med dem samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden." (1 Peter 4:1)
     
    Paulus bruker nettopp disse bildene når han i 1 Korinter 5 forklarer at vi skal rense ut den gamle surdeigen, fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus. Han sammenligner synden med surdeig og taler om å holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens durdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød.
     
    "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" (1 Korinter 5:6-8)
     
    De usyrede brøds høytid er altså i Det Nye Testamente blitt oppfylt ved et liv i frihet fra synd.
     
     
     
    5. FØRSTEGRØDENS DAG
     
     

    "Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, hans skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det." (3 Mosebok 23:9-11)
     
    På våren var bygget blitt modent, og da ble førstegrøden av bygghøsten innviet Herren. Dette skjedde i takknemlighet til Gud, som hadde gitt folket enda en høst. Etter hvert ble det en fast seremoni i Jerusalem at tre menn gikk til en avmerket plass i Asjesdalen, tvers over for Kedron. De hadde med seg sigd og kurv og skar av akset på bygget, som allerede var bundet sammen i bunter. Disse aksene ble så behandlet i tempelets forgård, før presten svingte kornbåndet i de fire vindretninger. Guds forbilder er så detaljert nøyaktige at det gir oss en veldig tiltro til Guds måte å tenke og handle på. Det første kornbåndet av høsten skulle altså svinges for Herrens åsyn på dagen etter sabbaten. Hva skulle så dette bety?
     
    Da Jesus var død, så greide ikke døden å holde på Guds Sønn. Den fikk veer som en fødende kvinne, og måtte gi slipp på Ham. Dermed ble Jesus den førstefødte av de døde.
     
     "Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Ap gjerninger 2:24)
     
    "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste."(Kolosserne 1:18)  
     
    Dagen etter sabbaten er den dagen vi feirer som søndag. Det var den dagen Jesus sto opp fra de døde. Og bibelen forkynner at Jesus symboliserer det første kornbåndet. Han er førstegrøden, men også vi skal senere komme etter i vår oppstandelse. Men Jesus er allerede oppstått, og Han er den førstefødte av de døde.
      
    "Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme." (1 Korinter 15:23-23)
     
    Dagen etter sabbaten er forvandlet til å symbolisere Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Kristus er førstegrøden fordi Han er oppstanden!
     
     
     
    6. PINSEFESTENS DAG
     
     
    "Femti dager skal dere telle til den dagen etter den syvende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3 Mosebok 23:16)
     
    Den neste høytiden var pinse. Denne høytiden går under flere betegnelser. Den kalles bl.a for "ukenes høytid". Dette fordi den kom syv uker ettter påsken. Høytiden ble også kalt for "kornhøstens høytid" fordi den var en innhøstingsfest for "førstegrøden av hvetehøsten". Lukas kaller den derimot for "pinsefestens dag". Ordet som er oversatt med pinse, er det greske ordet pentekoste. Det betyr "den femtiende". 
     
    Pinsen kom i måneden sivan, som var årets tredje måned ifølge den religiøse kalender. Dette var en høytid tidlig på sommeren, tilsvarende månedsskiftet mai/juni for oss. Om pinsehøytiden var kortvarig, så var den likevel veldig viktig for Israels folk. Alle voksne menn blant folket var derfor pliktige til å møte fram på Guds utvalgte sted denne høytiden.
     
     Lukas beretter om en slik pinse i Jerusalem. En høytid hvor det var svært folksomt i byen. Denne folkemengden hørte på pinsedags morgen en lyd fra himmelen, som når et veldig stormvær farer fram. Denne lyden ledet folkemengden til en skare av kristne, som sto fram og talte inspirert på ulike språk.
     
     "Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma,både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være?" (Ap gjerninger 2:1-12)
     
    Denne høytiden kom nøyaktig femti dager etter påske, og da skulle man bære fram for Herren et offer av den nye grøden. Og det var nettopp det som skjedde på pinsefestens dag. Da Guds Ånd ble utgytt, kom den første innhøstingen av den første grøden. Det ene kornbåndet som var blitt svingt for Herren 50 dager tidligere, nemlig Jesu oppstandelse fra de døde, fikk nå følge av den nye grøden. Allerede første dagen ble 3000 mennesker frelst, og den store innhøstingen var igang fra pinsedagen av.
     
    I påsken skulle ett kornbånd av bygghøsten svinges for Herren av presten. Men i pinsen skulle to brød av hvetehøsten svinges for Herren av presten. I profetisk perspektiv ser vi at det som skjedde med Kristus i påsken, skulle få betydning for både jøder og hedninger i pinsen.
     
    "Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere." (1 Korinter 12:13)
     
    "Han er vår fred, han som gjorde de to til ett." (Efeserne 2:14)
     
    Denne menigheten sto offentlig fram på pinsedagen. 
     
     
     
    7. BASUNKLANGDAGEN
     
     
    "Tal til Israels barn og si: I den syvende måneden, og på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst." (3 Mosebok 23:24)
     
    Den femte av de årlige høytider som nevnes, er Yom Teruah - Basunklangdagen. Dette er den første dagen i måneden Tishri, som er jødenes syvende måned i følge deres religiøse kalender. Det tilsvarer månedsskiftet september/oktober for oss. Måneden Tishri er en spesiell høytidsmåned for jødene. I denne måneden finner vi alle de 3 bibelske høstfester: Basunklangdagen, Den Store Forsoningsdagen og Løvhyttefesten. 
     
    Basunklangdagen kalles også for Rosh HaShana, dvs hodet for året eller Nyttårsdagen, i følge jødenes sivile kalender. Den kalenderen er eldre enn deres religiøse kalender. Det som var dag èn i skapelsen, ble siden til dag èn i det nye året. Det var vanlig å blåse i basun når en ny måned begynte i Israel. Men dette gjaldt i særlig grad når et nytt år begynte med måneden Tishri. Det ble skikk å blåse nærmere hundre ganger i basun på Basunklangdagen.
     
    Det var shofar dvs. bukkehorn som ble brukt til dette. Og dette var til minne om bukkehornene som væren hadde, som Abraham ofret som stedfortreder for Isak på fjellet Moria.  Rabbinerne omtalte denne værens to horn som den første og siste shofar. Den første shofaren var knyttet til hva Israels folk opplevde ved Sinai. Da var folket samlet etter utgangen av Egypt.
     
    "Når jubelhornet lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet". (2 Mosebok 19:13)
     
    Den siste shofaren knyttes til Messias' ankomst til Israel. Da hender det som forutsies i Jesaja 27:13, som sier:
     
    "Det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem". Da skal Israel være samlet i løfteslandet fra alle folkeslag.
     
    Vi merker oss at basunklangdagen først kom fire måneder etter pinsedagen. Dette tidsrommet beskriver profetisk hva som skjer i menighetens tid. Da samles hedningenes fylde inn fra jordens fire hjørner.
     
    "...Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn."(Romerne 11:25)
     
    Basunklangdagen avslutter disse fire månedene. Dette er et profetisk forbilde på at Jesus kommer for å hente sin menighet, etter at menighetens tid er over- altså etter at hedningenes fylde er kommet inn. Basunklangdagen står derfor som et forbilde på Jesu gjenkomst. Guds basun lyder over jorden og Jesus kommer i skyen. Da skal først de som døde i troen på Jesus oppstå, for å rykkes opp i skyen sammen med de troende som lever, for å møte Jesus.
     
    "For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn.For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren."(1 Tessaloniker 4:15-17)
     
    Først etter denne tiden vil også Israels fylde samles inn.
     
    "Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet:Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:26-27)
     
    "...ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet!" (Romerne 11:11-12)
     
     
     
    8. DEN STORE FORSONINGSDAGEN
     
     "Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er en soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn." (3 Mosebok 23:26-28)
     Den sjette årlige høytiden som der nevnes er Yom Kippur, den store forsoningsdagen. Herren ga klar befaling til Moses når denne høytiden skulle finne sted: "Den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag". Denne høstfesten fant altså sted i måneden Tishri, som tilsvarer september / oktober. For Israel var denne dagen svært viktig: "En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere" (vers 32). Grunnen til det var: "Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn". 

    Yom Kippur betyr egentlig soningenes dag. Flertallsbetegnelsen forteller at den dagen ble syndene til både ypperstepresten, hans hus og til hele Israels folk sonet.
     
    "Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet." (3 Mosebok 16:17)
     
    Om dette heter det i Hebeerne 9:7: "I det andre teltet går bare ypperstepresten inn, en gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Da ofret ypperstepresten for seg og sine nærmeste, en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. For hele folket ofret han to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer.
     
    "Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer.Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer." (3 Mosebok 16:3-5)
     
    Når det gjaldt folkets syndoffer, så ble bare den ene geitebukken slaktet. Den andre ble sendt levende bort i ørkenen.
      
    "Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Denbukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer.Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen." (3 Mos. 16:8-10)
     
    Men blodet fra offerdyra tok han med inn i helligdommens Aller helligste, og stenket det både på og foran nådestolen. Nådestolen var soningslokket på Paktens Ark.  Med seg inn i det Aller helligste hadde ypperstepresten også røkelse fra røkofferalteret. Han sto altså innhyllet i røkelse og bak forhenget når han utførte sin tjeneste, slik at folket ikke kunne se ham. Dette brakte ikke bare soning for folket, men også renselse for hele helligdommen. Deretter gikk ypperstepresten til brennofferalteret i forgården. Han renset alteret ved å stenke blod på det. Til sist la han sine hender på den levende geitebukken. Han bekjente folkets synder over den og sendte den ut i ørkenen. Alt dette leser vi om i 3 Mosebok 16, som er en detaljert beskrivelse av det som foregikk på den store forsoningsdagen.
     
    Ypperstepresten la av seg den vanlige embetsdrakten på denne dagen og tok på seg en hellig kappe av lin og benklær av lin. Hvert eneste år på den tiende dagen i måneden Tishri måtte Israels yppersteprest gjøre det som var foreskrevet for dagen. På den måten kunne synden bli skjult og Gud kunne bære over med folkets synder for enda ett år. Men det var umulig at dyreblod kunne ta bort synder for alltid. Dyreblod hadde ikke nok verdi til det. Men ofringene bar bud om at en slik dag ville komme. Paulus sier jo i Kol. 2:16-17 at høytiden bare var "en skygge av det som skulle komme".
     
    "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de ofrene som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.Ellershadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset.Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder.Fordet er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder." (Hebreerne 10:1-4)
     
    Den store forsoningsdagen har allerede fått sin oppfyllelse i Jesu offer. Han tok av seg herlighetsdrakten og ikledde seg tjenerdrakten for å sone verdens synd.
     
     "Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens." (1 Johannes 2:2)
    "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk hangjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning". (Hebreerne 9:11-12)
     
    Jesus brakte ikke sitt offer i det skjulte, men i full offentlighet.
     
    "Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort." (Romerne 3:25)
     
     
     
    9. LØVHYTTEFESTEN
     
     
     
     
    "Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Den femtende dagen i den samme sjuende måneden skal det være Løvhyttefest for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. I sju dager skal dere komme fram med matoffer til Herren. På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling, og dere skal komme fram med matoffer til Herren. Det er en hellig samling, og da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er Herrens høytider som dere skal utrope som hellige samlinger, for å komme fram til Herren med matoffer, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som er foreskrevet for den dagen. Dette skal være i tillegg til Herrens sabbater, gavene deres, løfteofrene deres og alle de frivillige ofrene dere gir til Herren. Også på den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere har samlet inn landets grøde, skal dere holde høytid for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være sabbatshvile, og på den åttende dagen skal det også være sabbatshvile. På den første dagen skal dere ta frukt av prektige trær, palmegrener, grener av løvtrær og poppeltrær fra bekken, og dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager. I sju dager skal dere holde denne festen som en høytid for Herren hvert år. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. I den sjuende måneden skal dere feire den. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at etterkommerne deres skal kjenne at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut fra landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud." (3 Mosebok 23:33-43)
     
     
    Løvhyttefesten (Sukkot) er den siste av Herrens 8 høytider, som vi finner i 3 Mosebok 23. Den kalles også for høytidenes høytid.
     

    Som vi leste her blir de jødene som er født i Israel pålagt å bo i løvhytter under de sju dagene høytiden varer. Dette for å minnes Guds godhet og omsorg under vandringen fra fangenskapet i Egypt til det lovede landet. ”..dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager..”var beskjeden fra Gud i vers 40.

    Løvhyttene består av minst 3 vegger og et tak. Taket dekkes av grener som skygger for solen, men det må ikke være så tett at man ikke kan se stjernene på himmelen om natten.

    Løvhyttens skrøpelighet er en påminnelse om at allt i denne verden er forgjengelig og at vårt eneste trygge ankerfeste finnes i Gud og Hans omsorg og løfter. Løvhytten er også et bilde på Guds nærvær. Den er også en påminnelse om at vi er på reisefot. Det var nemlig slik Israels barn bodde da de dro ut fra Egypt. Løvhyttefesten blir derfor et symbol på det å være klar for oppbrudd. Den understreker at vi er fremmede og gjester her på jorden. Selv om vi er i dcnne verden, så er vi ikke av denne verden. Vi er på vei til et bedre sted, som er vårt hjemland.

    Løvhyttefesten er den avsluttende innhøstningsfesten, da er også all frukt høstet inn. Profetisk handler det om at høsten av mennesker, både jøder og hedninger, har kommet inn i Guds rike.

    "For jeg vil ikke, brædre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for atdere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:25-27)

    Sukkot er en høytid hvor man feirer Messias’ tilbakekomst til jorden, en høytid hvor man på forhånd feirer hva som vil skje når Han har kommet og starter sin regjeringstid fra Jerusalem. Basunhøytiden handler om Hans tilbakekomst. Forsoningsdagen markerer slutten på Guds dom og plager over de ugudelige. Løvhyttefesten handler om Guds rike her på jorden gjennom kong Messias. Det handler om Messias’ 1000 års rike.

    Løvhyttefesten er den eneste av Herrens høytider som spesifikt inkluderer alle nasjoner og folk.

    "Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn. Hvis ikke slektene i Egypt vil dra opp og komme inn, skal de heller ikke få regn. De skal slås med den samme plagen som Herren lar ramme de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Dette blir straffen for Egypt og straffen for alle de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten." (Sakarja 14:16-19)