Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

Det lille landområdet Israel er gjenstand for stor oppmerksomhet i verdens medier. Det strides og debatteres i alle verdens ledende politiske arenaer, samtidig som det også pågår en strid mellom "jøder" og "palestinere" om det samme landområdet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi som er kristne forholde oss til dette?

For det første må vi være klar over at dette landområdet har vært okkupert av imperialistiske makter nesten gjennom hele historien.

Om vi har lest litt av den gamle bibelhistorien, leser vi om en gammel storhetstid, hvor Israel hadde sitt eget land, under kongene David og Salomo. Dette fortsatte også etter at dette riket ble delt. Selv om "nordriket" ble okkupert og 10 av stammene spredt over alle vinder, så besto "sørriket" Judea, med de to stammen Juda og Benjamin. Jeg snakker nå om en tid for rundt 3000 år siden. Dette er historie som også bekreftes av historiske bøker og oppslagsverk, som stadfester Bibelens historiske autentitet.

Etter hvert ble området inntatt av Babylonere, senere kom det under Assyria, senere Persia, så Grekenland (Hellas) og Aleksander de Store. På Jesu tid var området underlagt Romerriket. Så var det muslimsk område i en periode (vi kjenner vel de fleste til historien om Saladdin osv - se filmen Kingdom of Heaven). Men det interessante starter egentlig med det store tyrkiske riket, som hadde dette området i over tusen år!

Byssanterne/Ottomanerne/Tyrkerne lot både jøder og arabere bo der. De viste ingen videre interesse for området, da det så ut som en steinørken. Det var ingen som ble kalt for palestinere på den tiden. Det fantes rett og slett ingen folkegruppe som het palestinere! Man forholdt seg kun til jøder og arabere.

Da tyrkerne/ottomanerne var på den tapende siden i første verdenskrig, ble dette landområdet overgitt til Britene, og vi fikk det som kalles Det Britiske Palestina Mandatet av 1920. Navnet Palestina ble brukt fordi man hadde funnet av historien at Romerne brukte dette navnet på området. Ordet Palestin betyr egentlig flyktning og rebell. Det ble i oldtiden brukt på Filisterne, som var en folkegruppe av sjørøvere og pirater som hadde kommet sjøveien fra Kreta.

Så dersom man i det hele tatt skulle snakke om ekte palestinere i denne sammenheng, så måtte det da være de svært få som befinner seg nede i Midt-Østen idag som stammer direkte fra disse Filisterne/Kreterne/Piratene. Og dette er ikke det samme som de som blir kalt for Palestinere idag. Dagens såkalte Palestinere er et blandingsfolk av arabere, persere og europeere av ulike slag, iblandet disse eldgamle Filisterne.

Det Britiske Palestina Mandatet ble bestemt oppdelt etter den andre verdenskrig. Det var da meningen at det skulle opprettes en jødisk stat og en arabisk stat ut fra dette mandatet. Ideen var å dele opp det Osmanske riket i selvstyrte nasjoner, basert på befolkningen i området. Storbritannia fikk ikke en koloni, men et mandat fra Folkeforbundet i 1920.  Mandatet innebar å opprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det gjorde de ikke, fordi de hadde lovet for mye til for mange ulike arabiske støttespillere under første verdenskrig. De hadde lovet hele Arabia til både Saudi-klanen fra Riyad og til brødrene Abdullah og Faisal Hussein fra hashemitt-stammen som regjerte i Mekka.

Saudiklanen gav seg ikke, så derfor lovte Storbritannia prins Abdullah Palestina i stedenfor. Prins Faisal fikk Irak. Men det var i strid med mandatet fra Folkeforbundet å gi Abdullah Palestina, og derfor delte Storbritannia området i to, og gav Abdullah øst-Palestina i første omgang. Men Folkeforbundet protesterte på dette. 

I perioden 1922-1946 etablerte britene en arabisk stat i 4/5 av det området som på den tiden gikk under navnet Det Britiske Palesina Mandatet. I disse områdene var befolkningen 80% palestinere (dvs. arabere tilhørende familier og klaner som går under denne betegnelsen).

Men så begynte nazismen å røre seg i Europa, og så kom andre verdenskrig og satte det hele på hold. Stormuftien i Jerusalem, al Husseini, satset på Hitler og nazistene under 2. verdenskrig, og var derfor ikke i posisjon til å bli premiert etter at vestmaktene vant. Storbitannia, som hadde lovet hele Palestinamandatet til Abdullah i Jordan, sendte mandatforvaltningen over til FN etter 2. verdenskrig.

I 1946 ble Hashemite Kingdom of Transjordan godkjent som uavhengig stat, og den må betraktes som en palestinsk stat ettersom befolkningen er 80% palestinere. Denne staten er i dag kjent som Jordan.

Det Britiske Mandatet var en internasjonal anerkjennelse og forlengelse av det britiske initiativet som lå i Balfour-deklarasjonen fra 1917 å opprette en jødisk stat. I den 1/5 som var igjen av mandatområdet, unnlot britene, etter å allerede avskilt 4/5 til opprettelse av en palestinsk stat, å utføre sin internasjonalt pålagte oppgave å etablere en jødisk stat. I 1948 gikk britenes mandatperiode ut, og de trakk seg ut vel vitende om at det ville bli krig i og om området. 

Jødene proklamerte på eget iniitiativ sin stat i denne 1/5 av deres opprinnelige område. Vi fikk da staten Israel, som ble opprettet i 1948 som en stat for jødene. Dette utgjorde bare 20% av det store Britiske Palestina Mandatet i Midt-Østen. De restrerende 80% fikk navnet Transjordan (senere kun Jordan) OG VAR DEN STATEN SOM BLE TILTENKT ARABERE OG DET VI IDAG KALLER PALESTINERE!! 

Flere arabiske land gikk nå til angrep for å utslette den nye staten. Jordan okkuperte Judea og Samaria, som de annekterte og kalte Vestbredden. Det var bare Storbritannia og Pakistan som godkjente den annekteringen. Jordan holdt området til i 1967, da Israel okkuperte (eller vi kan jo si befridde) området. Israel har frem til i dag, i tråd med FNs delingsplan, ikke annektert disse områdene. 

Staten Israel klarte ikke å forsvare hele området, men aksepterte grensene ved våpenvilen i 1948. Jordan okkuperte vestbredden i 1948, og anekterte den i 1950. Det samme gjorde Egypt med Gaza. I 1967 lyktes Israel i forsvarskrig å ta tilbake herredømmet over disse områdene, som de ikke klarte å forsvare i 1948.

Dermed har disse såkalte palestinerne allerede fått sitt land - Jordan! Men det som skjedde var at araberne vokste seg mektig i denne staten, og de fordrev disse "palestinerne" på flukt som flyktninger, til Israel og Libanon.

Det er dette FN burde forhindret. FN burde ha vært klare på dette, at Jordan skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har "palestinerne" hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

Litt mer historikk

Hva forteller så demografiske opplysninger om hvem som bodde i landet fra hundreår til hundreår – etter den muslimske okkupasjon av Jerusalem i 638.

Det er en kjent sak at de muslimske hærene ikke var tallrike. Bosettingen i de nylig erobrete områder var tynn i de første århundrer. Tom Hollands bok «I Skyggen av sverdet» har all dokumentasjonen om det.

År 985: Muqadassi, den store arabiske forfatter slår fast: "...den tynne muslimske bosettingen i Palestina er et faktum fortsatt –... jødene er majoriteten i landet … moskeen er fullstendig tom for tilbedere. Jødene konstituerer majoriteten av Jerusalems innbyggere."

År 1377: Ibn Khaldun, den neste store arabiske forfatteren, sier følgende: "Jødisk suverenitet i Israels land strekker seg over 1400 år. Det var jødene som implanterte kulturen og skikkene til de permanente bosettingene."

 År 1695-1696: Adriaan Reland, den hollandske kartografen, hevder at mesteparten av landet var tomt og øde: "Innbyggerne var få og for det meste konsentrert i Jerusalem, Acco, Tsfat, Jaffa, Tiberias og Gaza. Mesteparten var jøder og resten kristne. De få muslimer var for det meste nomadiske beduiner. Navnene på bosettingene var for det meste hebraiske, noen greske, og noen latinsk-romanske. Ikke noen bosetting hadde et muslimsk navn. Araberne var for det meste kristne – og en liten minoritet muslimer."

År 1835: Alphonse de Lamartine, en fransk forfatter, poet og politiker og besøkte Det Hellige Land. Han skriver:
"…utenfor byen Jerusalem så vi intet levende vesen, hørte ingen levende lyd, en komplett stillhet hersker i byen, på landeveiene, og i landet."

År 1850 gir den første skikkelige folketelling jødene stor majoritet i Jerusalem – jødenes udelelige by fra kong Davids tid av.

År 1857: James Finn, britisk konsul i Palestina uttaler: "Landet er i betydelig grad tomt for innbyggere og det er i høyeste grad behov for en befolkningsstamme."

År 1867: Mark Twain, den radikale britisk- amerikanske journalisten og berømtheten skriver følgende i boka «Innocents Abroad»: "Livlige scener utfolder seg ikke i dalen (Jisreel )lenger. Det finnes ikke en eneste landsby på hele sletten - ikke så nært som 50 kilometer i noen retning. Det finnes en eller tre grupperinger av beduintelter, men ikke en eneste permanent bolig. En kan ri 15 kilometer uten å møte så mye som 10 mennesker... Galilea, disse avfolkete ørkenområdene, disse medtatt ufruktbare åsene."

År 1874: Presten Samuel Manning skriver i boka The holy Fields: "...den overdådige fruktbarhet og skjønnhet som for den hebreiske oppfatning gjorde det til et symbol på rikdom. Men hvor er innbyggerne? Den fruktbare sletten som kan underholde en stor befolkning, er nesten en ødemark. Dag for dag må vi lære leksen som nå tvinges på oss, at straffedommene (denunciations) i de gamle profetier er oppfylt til siste bokstav, landet er forlatt, tomt og øde - uten innbyggere."

År 1881: Arthur P. Stanley, den store britiske kartografen: "I Judea er det neppe noen overdrivelse å si at på kilometer etter kilometer er det ikke noe tegn på liv eller bosetting."

År 1913: Den palestinske kongelige kommisjon: "Ingen appelsintrær, oliventrær, eller vingårder var å se inntil man nådde Yabna (en jødisk landsby)...Den vestlige del mot sjøen var nesten en ørken...Landsbyene i disse områdene var få og tynt befolket (om veien fra Gaza og nordover). Veien som leder fra Gaza og nordover er bare en sti til sommerbruk, som bare passer for transport med kamel og vogn. Ingen appelsinlunder eller vingårder kan sees før en når den jødiske landsbyen Yabna. Den ytterste ødemark, det totale underskudd på befolkning, bortsett fra den jødiske majoritet i byer som Jerusalem, Tsfat, Tiberias, Acco, og Jaffa."

År 1918: Sherif Hussein, vokter av de muslimske hellige plasser i Arabia uttaler: "Landets ressurser er fortsatt jomfruelig jord og vil bli utviklet av jødiske immigranter."

Disse kilder sier sannheten. Er universitetene, NRK og Utenriksdepartementet ikke klar over disse kildene fra hver århundre som sier:

1. Muslimer var få i landet, jøder var flere.
2. På 1800-tallet, da den store jødiske innvandring begynte, framstod landet som øde og tomt. Selv på begynnelsen av 1900-tallet sier vokteren av moskeen i Mekka, Sherif Hussin dette. "Det er jomfruelig jord som venter på jødiske immigranter», sier han.

Det er en historieforfalsking å si at jødene okkuperte et tett befolket land – da den jødiske immigrasjonen startet på alvor fra 1880-årene av.

Begrepet "okkupert land"

Så til dette med Golan-høydene og det som kalles "den israelsk okkuperte vestbredden av Jordan". Etter at jødene strømmet til Israel og Israel ble proklamert som egen selvstandig stat av president David Ben Gurion kl 17:00 den 14. mai 1948, så har de omkringliggende araberlandene gjentatte ganger prøvd å utslette Israel. Dagen etter at Israel hadde proklamert sin frihet og selvstendighet, ble de angrepet. De vant den første "frigjøringskrigen" i 1948. De vant også senere kriger, selv om araberne var totalt overlegne i antall. I 1967 vant de den såkalte "seksdagers-krigen". Israel forfulgte sine fiender mye lengre enn de grensene som er der i dag. Og det var Israel som hadde blitt angrepet, ikke motsatt. Men de israelske styrkene/troppene trakk seg tilbake til de grenser de idag er innenfor.

Synes derfor det blir nokså malplassert å bruke begrep som "den israelsk-okkuperte vestbredden av Jordan". Jordanelven har forresten alltid vært et naturlig delingssted/skille mellom Israel og de andre folk (idag Jordan). Vestsiden av jordanelven har derimot en historie som klart sier at dette er jødeland. Vi kan ikke avskrive Bibelen som en gammel uvesentlig bok, selv om vi evt ikke vil tro på den. Historien bekrefter jo det som vi finner beskrevet i Bibelen.

På 1800-tallet var det flere jødiske forretningsmenn som kom fra Europa og USA ned til dette området. De fant et område som lignet på en steinørken. Men de ville gjerne kjøpe landområder, og araberne sa ja for de var ikke interessert i områdene. Merk dere dette! Araberne ville ikke ha disse steinområdene! Derfor lot de jøder kjøpe opp store landområder der hvor det idag strides! Har da ikke jødene rett på disse områdene, som de kjøpte av de arabiske beduinene?

I 1930-årene ble jøder direkte fordrevet fra Europa, med store plakater som sa "Palestina kaller". Det var ikke bare tyskerne som sto for dette, men i flere land ville man ha jødene ut. Og når de da endelig kommer til sitt rettmessige land, som jo også verdenssamfunnet så enstemmig ville deponere dem til - ja da får de som stempel på seg at de har "okkupert" landet! Snakk om historieløshet!

Vi kan derfor slå fast at "Jødeland" er jødenes land!
a) opprinnelig som urbefolkning, 
b) hvert århundre som tynt bosatt av fremmede 
c) anerkjent av folkeretten fra San Remo og Palestina-mandatet paragraf 6 og 11, som forutsetter «tett bosetting» av jøder. Bosetterne har altså folkeretten, ikke de som vil nekte dem å bosette seg.

Palestinere - hvem er det?

Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan nesten si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!

Landet er jødenes – i følge de historiske og folkerettslige kilder.Først i 1967 foreligger kravet om en palestina-arabisk nasjonalitet og stat. Dette er basert på den sterke palestina-arabiske innvandring og befolkningseksplosjon – som fulgte av den moderne jødiske innvandring. Den gjorde landet grønt og skapte ernæringsgrunnlag og arbeidsplasser for araberne.

Jødenes historiske tilknytning til landet gjør at folkeretten slår fast i Palestina-mandatet, paragraf 6 og 11, jødenes rett til «tett bosetting», i «ødeland» og «statsallmenninger».

Det betyr at jødene har retten til husbygging på alle tomter de kjøper i Øst-Jerusalem, og på unyttet allmenn-grunn (som Har Homa).

Det betyr at bosetterne i Judea og Samaria har folkeretten på sin side. Under hensyntagen til andre gruppers sivile og religiøse rettigheter, sier Palestinamandatet.

Sitater fra ledende arabere og PLO 

År 1937: Auni Bey Abdul Hadi, sentral arabisk leder, sa til Peel-kommisjonen: "Det er ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er et begrep som sionistene oppfant. Palestina er fremmed for oss. Vårt land var i hundreder av år en del av Syria."

År 1946: Philip Hitti, arabisk professor i Midtøsten-historie, ved topp-universitetet Princeton, fortalte den anglo-amerikanske undersøkelseskomiteen, følgende: "Det er allmenn kunnskap at det er ingen slik ting i historien som Palestina."

Professor Juhan Hazam sa til den samme komiteen: "Før 1917 da Balfour utarbeidet sin erklæring, var det aldri et palestinsk spørsmål, og det var intet Palestina som en politisk, eller geografisk enhet."

År 1977: Zahir Muhsein, eksekutiv-medlem av PLO, sa i et intervju med den hollandske avisen Trouw: "Det palestinske folket eksister ikke. Skapelsen av en palestinsk stat er bare et middel for fortsatt kamp mot staten Israel."

Joseph Farah, en arabisk-amerikansk journalist, skrev det samme: "Sannheten er at Palestina ikke er mer reelt enn Soria Moria -landet (Never, Never Land). Palestina har aldri eksistert som en selvstendig entitet."

Walid Shoebat, en tidligere PLO-terrorist, erkjente at han hadde kjempet for en løgn og sier:
"Hvordan kan det ha seg at 4. juni 1967 var jeg en jordaner, og over natten ble jeg en palestiner? Vi betraktet oss selv som jordanere inntil jødene kom tilbake til Jerusalem. Da plutselig var vi alle palestinere!"

Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

Gaza problemet

Skal vi så ta for oss Gaza problemet? Før vi nevner noe mer, ber jeg om at alle som leser tar inn over seg at ISRAEL TRAKK SEG UT AV GAZA FOR NOEN ÅR SIDEN! Ikke glem dette! Israel trakk seg frivillig ut av Gaza, og overga dette området til disse såkalte "palestinerne". Palestinerne har ikke bygd ett eneste sykehus i Gaza - alt er bygd av Staten Israel. Palestinerne fikk et område med en vestlig standard og infrastruktur lagt rett i fanget! Hva skjedde så? Jo, de ekstremistiske Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, fra Gaza-stripen. Israel har måttet tåle tusenvis av rakettangrep inn over Israels territorium fra Hamas baser på Gaza-stripen. Hamas er ikke fornøyd med at Israel trakk seg ut av Gaza. De er ikke fornøyd før Israel er totalt utslettet. 

Det er dette som er det store problemet - ikke Israel. Blokkaden av Gaza er i høyeste grad nødvendig, fordi ekstremistiske muslimske grupper gjør det de kan for å prøve å smugle inn våpen inn til Gaza-stripen. Men vær klar over at også Egypt har en mur og en blokkade mot Gaza - ikke bare Israel. Men det snakkes kun om Israels blokkade i media. Hvorfor det?

Israel utgjør i dag bare 0,15% av de totale arabiske områdene. I Israel er det både arabere og jøder som er statsborgere. I de arabiske områdene tillates ikke jøder statsborgerskap. Hvor finner vi intoleranse og diskriminering? Hvor finner vi korrupsjon der lederne bruker midler øremerket som utviklingstøtte på seg eg og våpen i stedet for nettopp utvikling? Hvor finner vi ideer om at utvikling av samfunnet der den fører til bedret situasjon for alle er prioritet? Hvor finner vi infrastrukturer som fungerer, og hvor er all fokus på å skade motpart med alle midler tilgjengelige? 

Hvis det skulle være noen sannhet i påstandene om at Israel er en undertrykkende militærstat, ville snart 70 år av militær overlegenhet gitt et annet geografisk kart. Israel skulle for lenge siden erobret Egypt, Jordan, Libanon og Syria og anektert disse områdene. Det tok bare uker for Napoleon å erobre Europa. Israel har i stedet hele tiden vært villige til å gi land for fred og garanti for anerkjennelse.

Både jøder og hedninger har felles forståelse av forløsningen i Messias. Det vil være korrekt å beskrive de første jødekristne som en retning innen jødisk tradisjon og tro. Som vi skal se på underbygger både jødiske skrifter, men også de oldkirkelige tekster, denne klare sammenhengen mellom troen på en jødisk forløsning og troen på vår kirkes forløsning i Kristus.

Den samme prosess av hellenisering som jødedommen gjennomgikk, fikk også kirken bli en del av. Vi kan godt si felles skjebne, felles trøst. Beklageligvis har kirken og synagogen glemt sine felles røtter og glemt sitt brorskap. Faktum er imidlertid at skal den jødiske tro eller den kristne kirke overleve, må disse brødre igjen skape blodsbånd. Kristen vekkelse vil være den eneste garantisten for jødisk eksistens i en verden som stadig ser historien gå i sykluser med antikirkelige holdninger og antisemittiske handlinger.

Denne felles forløsning gjenspeiles ved at man i synagogen ber Kaddishbønn om at forløsning må komme i vår tid. Samtidig som mange av de kristne bønner bekrefter at de jødekristne tanker angående forløsning, frelse og gjenopprettelse helt klart var jødiske tanker som rabbinerne utarbeidet.

Må hans store Navn blir opphøyet og helliget,
Guds store navn.
I en verden som Han skapte etter Sin vilje!
Han vil etablere Sitt rike og må hans frelse
blomstre og hans Salvede være nær. Gjennom hele livet ditt, og under dagene for all Israels hus,
raskt og veldig snart!
Amen.

Og Lukas sin sitering av bønnen kalt ”Fader Vår” 11:2

Fader vår, du som er i himmelen.
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike. Skje din vilje,
som i himmelen, så og på jorden.

Den første menighet bestod ifølge evangeliene og Apostlenes gjerninger utelukkende av jøder som trodde på Jesus, samt noen få fromme hedninger. Den apostoliske kirken fra Jerusalem så på seg selv som en forlengelse av den jødiske tro og levesett. De møttes daglig i Templet til bønnens time, leste fra de jødiske skrifter og ba sine lærte jødiske bønner. At Jesus hadde stått opp ble en naturlig del av deres jødiske tro. De første Jesustroende jøder hadde heller ingen intensjoner om å bringe evangeliet ut til sine hedenske naboer, før Peter i Apostlenes gjerninger 10 opplever at hedninger ikke er urene, men skal ha del av Guds evangelium:

Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. "På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent." (Apostlenes gjerninger 10:12-14)

Den jødiske lære har imidlertid også innlemmet de hedenske folkeslagene i den hebraiske frelsestanken! Torahen påpeker at frelsen skal komme fra jødene. Torahen sitt budskap ble gitt til hele menneskeheten. Før Torah ble gitt til Israel gav Gud den til de andre nasjonene, men de avslo den - forteller historien gjennom jødiske skriftlærde ved Shabbai og Yitro. (Enc.Judca)

Jesaja 55:5 "Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg."

Og Mika 4:2 "Mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem."

I sin bok «Rabbinic Judaism» sammenstiller forfatteren Jacob Neusner ulike fortolkninger av rabbinernes syn på de hedenske folkene. Neusner konkluderer med at Israel bærer ett særskilt ansvar for folkene utenfor. Når jødene tilfredsstilte Gud ble også Gud nådig mot hedningene. På tross av at hedningene ikke har del i den kommende verden vil de bli en del av den ved å holde seg til Torah. «De vil bli frelst!» sier Neusner. Ikke nok med det, men hedningene har tirret Gud slik at de blir sett på som en del av Israel også verdig å bli prester for Gud. Neusner konkluderer med at hedningene via Torah får samme stilling i for Gud som jødene hadde fra begynnelsen!

Maimonides var en av de få jødiske filosofene som også hadde stor innflytelse på den ikke-jødiske verden — både innenfor kristendommen og innenfor islam. Ennå i dag er han blant de mest respekterte av alle jødiske filosofer. Et mye brukt munnhell blant jøder i middelalderen var «Fra Mose (med Toráen) til Moses (Maimonides) har det ikke vært noen slik Moses.» Maimonides var uten sammenligning den mest innflytelsesrike personen i jødisk tenkning i middelalderen. Maimonides hevdet at kristendommen var ”Preparatio Messianica” – en forberedelse til den messianske æra.

Maimonides siterte Sefanja 3:9 "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn."

Jfr. Mitch Glaser i sin artikkel ”The critique of The Two Covenant Theory”. Paulus bekrefter nettopp denne tanken om de lange frelseshistoriske tanker som jødedommen bygger sine tanker på i Romerbrevet kapittel 3:

"Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også hedningenes Gud? Jo, også hedningenes."

Jakob (Jesu bror og leder i Jerusalem menigheten) bekrefter i Apostlenesgjerninger 15 hvordan Gud utså hedningene:

"Og da de hadde holdt opp å tale, tok Jakob til orde og sa: Brødre! Hør på mig: Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Derefter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter oppbygge, og jeg vil igjen oppreise den, for at alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningfolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette som er kjent av ham fra evighet av. Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender sig til Gud."

Det er også interessant at flere bibelforskere og levende kristne ser at Paulus ikke har laget noen ny religion han heller. Paulus forsetter i Romerbrevet: Gud er Én, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.(* hedningene får del i den samme tro.) Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven. Rom 4,1-3:Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet? eller: Abraham, vår far (stamfar) etter kjødet har oppnådd? For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han jo noe å rose seg av, men ikke for Gud. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Paulus understreker her at hedningene er på samme nivå som Abraham. Han oppnådde sin troens hvile utelukket pga sin tro. Abraham levde uten Torah, men som Hebreerbrevet beskriver 11,13:

Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det*. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

Derfor påpeker Paulus at Torah ikke forandrer Guds frelseshistoriske linje, men at Jesus gir de bortkomne hedninger enda en mulighet til å bli podet inn på frelsestreet. Torah står ikke i veien, men den er behjelpelig inntil Jesus forsoning på Golgata. Derfor er ikke spørsmålet om det er ett nytt evangelium, men heller at Torah blir inkarnert i Guds kjød gjennom Jesus. Ingen av de tidligste rabbinske lærde forstod det slik at Jesu lære stod i konflikt med Torahens lære gjennom Moses. Jesus i rabbinsk lys blir sett på en som «renser» lufta og setter Torah i ett riktig lys. I løpet av århundrene siden Moses mottok Guds Ord på Sinai har fortolkingen av Torah variert med de som tolket det.

Jesus påpeker dette i Matt 5:33:

Igjen har dere hørt at det er sagt til de gamle*: “Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde dine eder for Herren.” Men Jeg sier dere: «Sverg ikke i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, 35 eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges stad».

«De gamle» blir av John Lightfoot’s kommentarer til Nye Testamentet fra Talmud og Hebraisk beskrevet med de som tok seg av tolkingen av Torah. Jesus fortar her ingen direkte sitat fra Torah’en. Jesus ønsker å føre forkynnelsen av Torah tilbake til der den hørte hjemme. Moses var jo selv opptatt av hjertets holdning, men Jesus bekrefter jo at det var pga av de hårde hjerter til folket at budene ble fortolket i forskjellige retninger. Skilsmisse ble antatt av de forskjelligste årsaker nettopp på grunn av menneskenes uforsonlige hjerter.

Mens Torah lærer forsoning, bot og bedring med hverandre ble fortolkningene snarere en mulighet til å slippe omvendelse, forsoning og ansvarliggjøring av sine gjerninger. Utfordringen for Israel er jo nettopp at de også er en nasjon som skal leve etter Guds Ord. Ikke alle levde med Torah som en rettesnor i livet. Makabeertiden viser jo nettopp at mange jøder faktisk ønsker å bli lik verden og ikke måtte leve så intens etter Guds bud og ordninger. Disse som ikke etter hjertet ønsket å følge Guds forordninger i nasjonen føler raskt at Torah blir en belastning og byrde for deres liv.

Slik er det også for oss troende som ikke lever i troen, men prøver å fullbyrde den gjennom egne gjerninger. Loven blir for oss for tung å bære og vi begjærer heller ett liv uten Guds ord. Denne perioden fra Davids storhetstid frem til Juda Makkabi fører til ett frafall og ett folk som ikke opplever Guds styrke i sine indre liv. De får ett begjær etter å heller assimileres enn å stå opp imot frafallet gjennom opprettholdelse av Torah.

1. Makkabeer bok 1,11: På den tiden trådte det frem en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg i det de sa: «La oss gå å slutte oss en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke rammet oss». Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav de tillatelse til å følge hedensk lov og skikk. De bygde ett idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og de flat fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Flere tekster tyder på at jødene i århundrene før Jesus hadde blitt et folk som ble mer orientert rundt de samfunnsstrukturene enn om hjertes holdning til Torah. Tolkningen av Torah ble mer en politisk tale for å holde sammen ett samfunn , enn en ådelig forkynnelse for å berøre menneskers hjerter. Under utgravningene av Essernes samfunn i Qumran på 50-tallet fant beduinene en rull som i dag kalles for Tempelrullen. De fant faktisk to kopier av disse. Det er en tale antakelig skrevet av en Esseer-prest som hadde god kjennskap til Templet og dets ordninger. Nettopp i denne rullen finnes en nytolking av 5.Mosebok 21,22 angående korsfestelse.

Når en mann har en synd på sig som fortjener døden, og han blir avlivet og derefter hengt på et tre, 23 så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir deg til.

Men i tolkingen som ble funnet i Qumranhulen blir det lagt inn ett aspekt til.

«Hvis en mann forråder mitt folk, overgir det til en fremmed nasjon og handler mot mitt folk, da skal du henge han på treet slik at han dør. På to eller tre vitners ord skal han late livet, og de skal henge ham på treet. Hvis en mann har gjort en synd det er dødsstraff for, fordi han har flyktet til hedningefolkene og forbannet mitt folk, Israels barn, da skal du henge ham også på et tre slik at han dør». (Tempelrullen 60,6-13)

Nå er ikke lengre oppgjør for den enkeltes synd viktig, men fortolkerne legger i nasjonens anliggende også. Det bygger under det at jødene i denne perioden har blitt mer opptatt av at nasjonen og folket i sin helhet skulle være satt i stand. Enkelt menneskenes hjerte i forhold til Torah har dermed blitt satt i skyggen enn tidligere. Denne utviklingen bekreftes av den sterke Helleniserings prosessen som jødene blir utsatt for i tiden før Kristus. Samfunnet, byene og de nye måtene å knytte verden sammen på når også det jødiske samfunnet. Men troen flyttes fra menneskets hjerte til en orientering rundt nasjonens ve og vel.

Vi kan se at dette er en slags hendelse som peker forut sin tid og blir gjentatt av menigheten når det 300-400 år senere kjemper mot presset til å bli ett stats anliggende isteden for en levende tro på grasrot planet. Derfor er det ingen konflikt mellom Torah og Kristus. Jesus oppfyller loven gjennom sitt liv som forbilder for oss, men Han legger til den dimensjon som Abraham fikk del av nettopp gjennom troen. Jesus ønsker igjen å peke på flisen i ditt eget øye, enn å se bjelken i din brors. Jesu forkynnelse bryter dermed ikke med Torah, men med fortolkerne og samfunnets intensjoner om hva som er rent eller urent. Men det kan se ut som at denne utviklingen også skjer hos flere rabbinere i denne tiden enn Jesus. Jesus forkynnelse og vektlegging på hjertes holdning finnes også hos andre jødiske forkynnere.

Den jødiske rabbi Hillel som levde omtrent fra år 50 f.kr til ca 10 e.kr lærte noe som ligger svært nært det vi kjenner som Jesus sine taler. ”Det du skyr selv, skal du ikke gjøre mot din neste. Gå bort og lær det! Jacob Neusner bekrefter i sin bok ”Jødedommen i den første kristne tid” at Hillel som fariseer blir oppfattet av kristne i dag som en lovrytter og forvansker av Guds Ord. Men Neusner mener til motsetning at Hillel innførte en ”nåde” forståelse av skriftene og innførte en ydmykhets vei som vi kjenner fra Jesus sine taler på Saligprisningsberget. Hillel sa: ”Vær ikke sikker på deg selv før din dødsdag”, ”Den som bruker kronen, skal gå til grunne”, ”Døm ikke din neste før du selv kommer i hans sted”. Også Rabbi Akiva sier at hele Torah kan sammenfattes i ett bud. «Du skal elske din neste som deg selv!» . Historien og Akiva og hans kone illustrerer også ydmykhetens vei som de måtte vandre. Rakels offer for at Akiva skulle lære Torah.

Akiva arbeidet som gjeter for rikmannen Kalba Savua i Jerusalem. Da datteren Rakel så at det var noe spesielt ved Akiva, selv om han ikke var kravstor på egne vegne, sa hun, “Jeg er villig til å forlove meg med deg, hvis du vil studere Tora i en Tora-skole.” Akiva samtykket, og hun forlovet seg med ham i hemmelighet. Da faren hørte hva hun hadde gjort, kastet han henne ut av huset og sverget at hun ikke skulle arve noe av hans eiendom. Rakel dro avgårde og giftet seg med Akiva. De var så fattige at de måtte sove i en høylåve. Snart insisterte Rakel, “Du må dra til en Tora-skole!” Han dro, og i tolv år satt han i Tora-skolen under rabbi Elieser og rabbi Josva. Imens ventet Rakel hjemme i byen.

Etter disse årene vendte han hjem som en stor rabbi, og ble fulgt av tolv tusen disipler. Så fikk han høre en nabo si til Rakel, “Hvor lenge vil du leve som om du var enke?” – “Gjerne i tolv år til, hvis min mann ville lytte til meg.” Dermed forsto Akiva at han hadde hennes tillatelse til å studere videre. Etter enda tolv år kom han tilbake, denne gangen med fireogtyve tusen disipler. Og alle dro ut for å møte ham. Også hans hustru dro ut for å møte ham i sine fattigslige klær.

Naboene rådet henne til å låne finere klær så hun kunne se mer presentabel ut, men hun svarte ‘Den rettferdige kjenner sjelen til hvert av sine dyr’ (Ordspr 12,10). Da hun kom nær Akiva, bøyde hun seg ned og ville kysse hans føtter. Hans disipler ville skyve henne til side, men rabbi Akiva ropte til dem, “La henne være! Alt jeg er – og det dere er – tilhører egentlig henne.” Rakels far hørte at en stor rabbi var kommet til byen, og tenkte, “Jeg vil besøke ham, kanskje denne mannen kan sette meg fri fra eden jeg sverget.” Da Kalba Savua kom til Akiva, spurte Akiva ham, “Ville du ha avgitt den erklæringen hvis du visste at hennes ektemann kom til å bli en betydelig mann?” Faren svarte, “Hvis han hadde lært seg en traktat i Misja, ja endog bare et eneste bud, så ville jeg ikke ha gjort det.” – “Jeg er din datters ektemann,” sa Akiva. Faren falt ned for ham og kysset rabbi Akivas føtter. Og han ga ham halvdelen av alt han eide. (b. Ketuvot 62b-63a, b. Nedarim 50a).

Så Gud lærte også farrisseerne, som kristenheten idag demoniserer, å ydmyke og bøye sine hjerter uten at Kristus hadde kommet. Jesus står i en tradisjon og fører forkynnelsen videre fra de jødiske vismenn frem mot det som noen århundre senere skulle bli betegnet som klassisk kristendom.

Moderne jødiske Jesusforskere innehar også ett syn på Jesus som potensial for å forløse verden gjennom sin lære. David Flusser nekter å sette ett skille mellom den historiske og teologiske Jesus. Flusser sier:

Jeg innrømmer åpent at jeg personlig kan identifisere meg med Jesus jødiske verdensanskuelse, både politisk og moralsk, og tror at innholdet av Jesus lære og den tilnærming han omfavnet har potensial til å forandre og unngå det verste av ondskap og lidelse.

Konflikten mellom det vi kan kalle kirke og synagoge skapes ikke gjennom de store frelseshistoriske linjer gitt av Gud gjennom sitt Ord, men snarere i den kristne kirkes oppfatning av at Kirken er ett nytt konsept som Gud har utarbeidet for å frelse verden. Nei, denne linje hadde Gud lagt lenge før kirken ble en institusjon. Gud ønsket ikke at Jesus skulle skape ett skille mellom folkeslagene, men Han skulle forsone folkene.

Rabbinsk jødedom var inntil islam en meget misjonerende religion. Historisk ble ingen hedningfolk nektet adgang til Gud pga sitt ikke-jødiske blod. Lukas forteller jo om den fromme hedningen som betalte hele synagogen i Kapernaum fordi han elsket dem slik. Det viser seg jo senere at disse fromme hedninger som vandret etter Guds ord (uten å omskjære seg) ble en ressurs i den jødekristne religion og det ble faktisk kjempet om deres sjeler slik at de fikk deres gunst enten i synagogen eller i kriken ettersom hvem som fikk favør.

Muslimsk krav på Jerusalem har først og fremst blitt intensivert etter opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i 1948 og i særdeleshet med Yassir Arafats propaganda vedrørende hans påstander om et palestinske folk i landflyktighet. Tiden etter 1987 ved den første intifadaen, førte til ett nesten unisont krav om at Israel må dele sin hovedstad Jerusalem med sine arabiske naboer. Den massive politiske støtten i blant verdens ledere førte til Osloavtalen, Camp David og Wye River. I dette kravet om en deling av Israel som stat og ikke minst en partering av jødenes hovedstad, finnes det svært sjelden en solid argumentasjon forankret de historiske fakta. Den politiske og religiøse venstresiden støtter seg i stor grad til moderne islamsk teologi, utarbeidet av Arafat og levende gjort via Fatha, Hamas og Hizbollha sine militante aksjoner. 

To ideologiske argumenter ligger i bunnen for moderne krav på Jerusalem. Det ene er aksepten av palestinere som ett folk med felles land, kultur og blodsbånd. Det andre er kravet om anerkjennelsen av Tempelhøyden som muslimenes helligste sted etter steinen Kaba i Mekka.

Keiser Hadrian gav rundt år 117 jødenes hjemland navnet Palestina etter Israels verste fiender ”Philistines”, som et hån og for å markere slutten på det jødiske riket i Judea. Etter flere jødiske motstandskriger i denne perioden ønsket romerne med dette å eliminere alle jødiske bånd til landet. Så etter ett av de hardeste opprørene ledet av Bar Kokhba, som opprettholdt ett indre selvstyre for det jødiske folket i Judea, tvang keiser Hadrian at området skulle hånes med filisternes navn, Palestina.

Rundt år 400 forsvant navnet Palestina. Deretter for å oppstå med det engelske mandatet i 1917. På grunn av Storbritannias romersk-latinske tradisjon brukte de derfor navnet Palestina-mandatet etter Hadrians påfunn. Dagens Palestinere har derfor ikke noen kjødelig tilhørighet til disse filistere. I forrige århundres Palestina bodde jo både jøder, kristne, drusere og muslimer. Alle disse ble benevnt som Palestinere etter det engelske mandatet. Navnet på landet avgjorde ikke om du var jøde eller araber. Likevel er denne palestinske myten blitt en av verdens mest anerkjente ”sannheter” om ett folk uten land.

Palestinere er i det store og hele arabere som tidligere bodde i i dagens Egypt, Syria, Jordan, Libanon og delvis i Israel. Mennesker som av ulike årsaker ble tvunget til å være statsløse pga. uvilje hos sine arabiske søsken. Kulturen er arabisk og troen stort sett muslimsk, noe som i utgangspunktet ikke sørger for at de genetisk er ett eget folkeslag, med rettslige krav på å være ett palestinsk folk 

Disse nye opplysningene samstemmer med norske rektor ved Katedralskolen i Oslo, Volrath Vogt sin dokumentasjon angående Jerusalem fra 1879 ”Det Hellige Land”. Han laget en utførlig oversikt over bruken av Tempelplassen fra år 70 fram til Kalifene inntar Jerusalem. Skrifter slår fast at den blir brukt som tilhold for flere kirker. I følge historien fantes det 4 kirker på denne plassen over Moria-berg. Mariakirken som ble bygd av Justinian i 529, Anastasiakirken som ble bygd av Konstantin den Store i 326, Basilikaen og Golgatakirken. Disse ble ødelagt av Perserkongen Kosroes i år 614. men gjenoppbygd av Modestus i årene mellom 614 til 629.

 Denne oppdagelsen støttes av inskripsjonen på Klippemoskeen som står på Tempelberget i Jerusalem. Alle som besøker moskeen, som ofte kalles Omarmoskeen, blir fasinert av dens kalligrafi. Imidlertid, når de arabiske tekstene som ble funnet på Klippemoskeen studeres med språkvitenskapelig presisjon, ser man at versene, som man allment antar er fra Koranen, heller er tekster fra det Syro-arameiske språket, i følge språkanalytikeren Christoph Luxenberg. Tekstene på moskeen fra år 694 e.kr, er ikke islamske, men fremstiller en teologisk diskusjon mellom Syriske og Hellenistiske kristne om Jesus sin Guddommelighet. Dette kan bevise at moskeen i sin opprinnelse var en kirke, som senere ble omgjort til en moske, på samme måte som muslimene gjorde med Hagia Sophia moskeen i Istanbul. 

Først 200 år etter Mohammeds død blir for første gang navnet hans nevnt i teksten ”Sira” av Ibn-Hisham, da beskrevet som ”type med ett stort arabisk kongedømme”. Først i det niende århundre ble Mohammeds ord nedskrevet i Koranen. Selve navnet Mohammed er kun nevnt i Koranen 4 ganger. Likevel er det uklart om betydningen av navnet skal være en tittel eller navnet på en person, siden ordet oversettes med ”Den Lovpriste”. 200 år etter dette igjen blir navnet Mohammed nevnt i Koranen, etter at en forkynner kommer til Mekka. Jerusalem nevnes ikke i det hele tatt i Koranen. 

Tatt i betraktning Islamsk propaganda angående Tempelområdet, bekrefter dette de antakelser som historikere i årevis har hatt, at moskeene egentlig i utgangspunktet har vært kirker. Muhammeds etterfølgere var krigerske og beseglet sine seiere med å omgjøre kirker til moskeer. Det levnes liten tvil om deres militære taktikk gjennom historien. 

I 1920 ga daværende Folkeforbundet et mandat til Storbritannia:  Opprett ”et jødisk hjemland” i Palestina. Palestina omfattet den nåværende staten Jordan og alt landet vest for elven. Palestinamandatet ble justert i 1922 ved at Folkeforbundet opphevet jødenes rett til å slå seg ned øst for elven Jordan, i daværende Transjordan. Verden har glemt at palestina-araberne da fikk sitt Palestina, nemlig Jordan...

FN foreslo i Resolusjon UN 181 en delingsplan for den 1/4 av det opprinnelige Palestina som Folkeforbundet lot jødene beholde. Hensikten var altså å la araberne få enda mer. Jødene aksepterte planen, men araberne ville ha hele Palestina. Dermed mistet araberne muligheten til å få iverksatt UN 181.

Egypt, Syria, Transjordan, Libanon og Irak angrep 15 mai 1948 Israel, som var opprettet dagen før, den 14 mai. Med denne selvtekt viste araberne enda tydeligere at de var imot delingsplanen og ikke respekterer FNs charter, artikkel 80 som opprettholder vedtakene i Folkeforbundet.

Det er palestina-araberne som okkuperer israelsk territorium, og ikke motsatt, som mange tror. Araberne avviste og stanset FN-resolusjon 181, og kan ikke senere bruke denne til å hevde at Israel okkuperer ”palestinsk” område vest for Jordan.

Under 2. verdenskrig skjedde det et folkemord i tyske gasskammere. Dette kunne gjennomføres fordi britene trenerte jødenes bosetting i ”hjemlandet”, og fordi motviljen mot jødene var sterkt utbredt. På grunn av desinformasjon vokser jødehatet nå igjen. Situasjonen i Israel er nå så vanskelig at mange jøder gruer seg for å flytte dit. 

Araberne/muslimene må akseptere Israel! De bør integrere de såkalte palestinske flyktninger i det romslige Jordan, som er selve Palestina, eller i andre arabiske land. Stans støtten til araberne, dersom støtten benyttes til selvtekt og overfall. Hjelp palestina-araberne hjem til Jordan og hjelp jødene hjem til Israel. Støtt Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, mot ikke-demokratiske fiender. Handle mot Israel som mot en likesinnet nabo!