Innhold

Forfatter..........................................................................................................................

Innledning: Hilsen til de kalte, v. 1-2.............................................................................

I. Advarsel mot falske lærere i mengiheten, v. 3-19.....................................................

A. Grunn til advarsel, v. 3-4...........................................................................................

B. Påminnelse om tidligere ugudelige personer, v. 5-7.................................................

C. De falske lærernes karakter. Dommen over dem, v. 8,19.......................................

II. Formaning til utholdenhet, v. 20-23..........................................................................

A. Hold fast på troen, v. 20-21........................................................................................

B. Redd dem som blir bedratt, v. 22-23.........................................................................

Avsluttende lovprisning...................................................................................................

Hva kan vi lære av dette brev i praksis?........................................................................

Judas´ brev er det tjueførste og det siste av brevene i NTs kanon .

 

Forfatter

Brevets forfatter er angitt i v.1. Med "Judas, Jesu Kristi tjener og jakobs bror" menes etter alt å dømme Judas, bror av Jerusalem-menighetens forstander Jakob ("Herrens bror") og bror av Jesus (Matt 13,55; Mark 6,3).

Som Jesu øvrige brødre har Judas til å begynne med stilt seg skeptisk til hans krav på å være Messias (joh 7,5), men etter Jesu oppstandelse er det skjedd en forandring. Sammen med de andre brødrene finner vi ham i den flokken som ventet på Åndens utgytelse (Apg. 1,14), og senere har han sannsynlig virket som misjonær (jfr. 1. Kor 9,5).

 

Innledning: Hilsen til de kalte, v. 1-2

1 Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror - til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus:

2 Miskunn og fred og kjærlighet bli dere rikelig til del!

1. Judas bemerker to viktige forhold når han presenterer seg. for det første er han Jesu Kristi tjener (eg. slave). I dette ligner han Paulus (Rom 1,1) og Peter (2. Pet 1,1). Også Jakob kaller seg jesu tjener (Jak 1,1), og både Jakob og Judas var antagelig Jesu brødre. Det er stor forandring fra før oppstandelsen. Da trodde de ikke på ham (Joh 7,5).

For det andre kaller han seg Jakobs bror. Med dette kan han bare sikte til en person i den apostoliske menighet, nemlig Herrens bror, forstanderen for Jerusalem-menigheten. Selv om andre kalte Judas Herrens bror (1. Kor 9,5), foretrakk han benevnelsen "jakobs bror" og "Jesu tjener". Han aksepterte til og med å stille seg i skyggen av sin bror.

Det er mange tredelinger i dette brevet. Her kommer den første: Hans lesere er kalt, elsket og bevart.

De troende har fått del i frelsen ved Guds kjærlighet, jfr. 1. Joh 4,10, og bevares ved troen, jfr. 1. Pet 1,5.

2. Leserne var utsatt for store prøvelser, idet det var folk som forsøkte å ødelegge deres forhold til Gud i Kristus. Derfor trengte de oppmuntringer.

Miskunn betegner kjærlighet som tar seg av de forkomne, lidende og utslåtte, og kommer dem til hjelp.

Fred betegner et forhold der alt er godt mellom Gud og oss.

Kjærlighet er det største man kan få og oppleve. De to andre forholdene som nevnes, hviler på dette.

Bibelhenvisninger: Matt 13,55; Joh 17,11; Jak 1,1; 1. Pet 1,5; 2. Pet 1,2

 

I. Advarsel mot falske lærere i mengiheten, v. 3-19

A. Grunn til advarsel, v. 3-4

3 Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.

Det ser ut til at Judas hadde tenkt å skrive et allment, oppbyggelig brev, men ble ledet til å forandre det. Dette viser hvor viktig det er å være rede til å forsvare troen når det blir nødvendig, jfr. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; 2. Tim 2,23-25.

Stride for troen er:

1. Strid for å stå i troen, Heb. 12,1 og

2. avvisning av alt som vil forandre troens innhold.

Disse to sidene hører nøye sammen, jfr. v. 20-21; 2. Joh, men her er det i første rekke striden for å bevare troens innhold det er snakk om. Det legges stor vekt på at troens grunnlag og innhold ikke forandres - den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige - jfr. 1. Kor 15,1f; Gal 1,6ff; 1. Joh 2,22-24; Heb 9,26.

Vranglæreren har det ved seg at den ikke bryr seg videre om det vitnesbyrd Gud har gitt sin Sønn, 1. Joh 5,10, men legger vekt på andre ting.

Troen er oss gitt. Det er ikke noe vi selv har produsert eller frembragt. Den er overgitt Guds folk, og den skal forsvares.

Bibelhenvisninger: Luk 13,24; Fil 1,27; 1. Tim 1,18; 1. Tim 6,12

 

4 For noen mennesker har sneket seg inn - noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.

Judas minner om at vranglærere allerede har oppstått, ja, at falske lærere har sneket seg inn og fått innflytelse i de troendes menighet, jfr. 2. Pet 2,1; Apg. 20,29f.

To særtrekk ved vranglæren blir det pekt på til å begynne med:

1. Læremessig fornektelse av Jesus Kristus som frelser og Herre, jfr. 1. Joh 4,1-3, og

2. moralsk utglidning (skamløshet, jfr. 2. Pet 2,2; Åp 2,14-16; Åp 20ff)

Det er snakk om en forvrengning av Guds nåde, slik at folk hemningsløst lever i strid med Guds Ord, jfr. Tit 2,11-12; Rom 6,1f

Troen blir forfalsket gjennom selvsentrert og ukjærlig oppførsel, et liv i umoral og begjær, og gjennom en forvrengt og uærlig lære.

For det første karakteriserer Judas de falske lærerne som ugudelige, dvs. uten respekt eller frykt for Gud. Videre er de lovløse, slike som forvender Guds nåde til skamløshet, Rom 6,1ff, i stedet for at nåden skulle oppukte dem til et hellig liv, Tit 2,12.

Jesu brødre, Jakob og Judas, presiserer begge at troen må vise seg i gjerning. Judas fremholder at onde gjerninger er et tegn på frafall fra troen. Vranglærernes tredje kjennetegn er at de, som sagt, er fornektere av Jesus Kristus.

"Sneket seg inn" (parisdyno), et meget uttrykksfullt ord, brukt om besnærende og forførende ord fra en dyktig advokat, ord som siver inn hos en dommer eller en jury. Det kan også betegne en fredløs som lister seg inn i det land han er utvist fra.

Bibelhenvisninger: Gal 2,4; Tit 1,16; 2,12; 2. Pet 2,1; 1. Joh 2,22

 

B. Påminnelse om tidligere ugudelige personer, v. 5-7

Før Judas går videre med å skildre typiske trekk ve falske lærere, minner han om Guds dom over villfarelse og frafall. De som har lært sannheten å kjenne, vet allerede hva det gjelder, men nettopp derfor trenger de å bli påminnet.

Nå følger tre meget sterke eksempler: Israels vantro og fall, englenes fall og Sodomas og Gomorras synd (v. 5-7). Judas er klar over at de kjenner til dette, og han minner dem bare om det.

5 Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela han likevel senere dem som ikke trodde.

Judas skriver her om dommen over Israels vantro under ørkenvandringen (jfr. 1. Kor 10,1ff; Heb 3,7ff). Også de som er blitt Guds folk dømmes om de faller fra.

De som nå gjorde et forsøk på å forderve menigheten, betraktet seg ikke som fiender av denne. De mente heller at de var kommet lenger, at de stod over vanlige kristne som en slags åndelig elite. Men selv om man har fått store privelegier, som Israel, er det mulig å falle. Israel hadde opplevd utfrielse og Guds ledelse, og de var kommet til løfteslandets grense, men den sleken kom ikke inn. Det skyldtes deres ugudelighet og vantro. Jfr 4. Mos 13 og 14.

Bibelhenvisninger: 4. Mos 14,27ff. 26,64; 1. Kor 10,5; Heb 3,17-19; 2. Pet 1,12

 

6 Og de englene som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag,

Det andre eksemplet gjelder falne engler. Disse falt på grunn av sin stolthet og opprørstrang. De ville ikke lyde Gud. Lucifer synes å ha vært anføreren for disse (Es. 14,13)

Deres høye stand var de himmelske boliger og de privelegier de nøt der. Advarselen er klar: Da de falt, ble de dømt og straffet.

De evige lenker er ikke fysiske, men begrensninger som Gud i sin allmakt har lagt dem under. Det utelukker dem fra herlighetens område. Jfr. 2. Pet 2,4.

Ikke bare mennesker, men også engler blir dømt for sin synd, ja, de hører mørket tilog får en evig straff.

Englene som forlot sin egen myndighet er antakelig de samme som "Guds sønner", omtalt i 1. Mos 6,1-4. Ifølge Jødisk undervisning fra det første århundret, særlig i den apokryfiske boken 1. Enok, steg engler ned og levde sammen med kvinner før syndefloden. Disse falne englenes synd sammenlignes med den seksuelle umoralen i Sodoma og Gomorra (v. 7). De første kristne kjente og brukte disse skriftene, selv om de ikke anså dem som hellige. Selv om bibelen ikke sier klart hvordan disse englene falt, så er det klart at nå holdes i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag.

 

7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed* kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.

Det tredje eksemplet gjelder byene "på sletten". Det var Sodoma og Gomorra, samt Adma og Seboim (5. Mos 29,23; Hos 11,8). Det var fem byer på sletten, men Soar ble spart. Judas nevner ikke Lot, som ble berget, men retter oppmerksomheten helt og fyllt på den guddommelige straff, og forsterker dermed ytterligere Peters ord fra 2. Pet 2,6.

Denne straff var noe man kunne se. Området ved Dødehavet hadde engang vært fruktbart hagelandskap, og det var derfor Lot valgte det for seg (1. Mos 13,10). Nå var det bare et øde saltland.

Sodoma og Gomorra, jfr 2. Pet 2,6. Den satanistiske innflytelsen, fristelsen til synd, nådde der et klimaks.

 

C. De falske lærernes karakter. Dommen over dem, v. 8,19

 

8 Likevel gjør nå disse menneskene det samme. De går i drømme, de gjør kjødet urent, de forakter herredømme og spotter høye åndemakter.

Judas vender seg direkte mot vranglærerne, de som foraktet all autoritet. Av de tre eksemplene som er nevnt, trekkes tre klare forhold fram. De falske lærerne er fylt av begjær, av opprørstrang og forakt.

I beskrivelsen som følger blir karakteristiske trekk ved vranglærerne framhevet, men det betyr selvsagt ikke at vranglærerne selv vil innrømme at dette er tilfelle, (se 2. Pet 2,20ff; jfr. 2. Kor 11,13-15). De går som i drømme, det vil si, de har ikke sans for de åndelige realiteter eller for hva Guds ord sier, jfr. Jer 23,16.28. Det fører til moralsk utglidning, ja, til at de setter seg opp mot Gud i spott, jfr. 2. Pet. 2,10-12.

Judas går til selve roten i de falske lærernes forvillelse, når han sier at de går i drømme, de er fanatikere uten åndelig edruelighet. Deres visjonære opplevelser fører dem inn i en åndelig fantasiverden eller endog under innflytelse av onde makter, slik at de får støtte i sine visjoner for sitt syndige liv.

"Herredømme" kan bety myndigheter i alminnelighet, men helst Jesu herredømme (jfr. vers 4). De vendte ham ryggen.

"Høye åndemakter" er, som i 2. Pet 2,9, englevesener.

 

9 Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! 

Clemens av Alexandria, Origens og Didymus hevdet at Judas hentet dette fra det apokryfiske skriftet "Moses opptakelse". Det gjelder i alle fall en gammel overlevering som forutsettes kjent.

Krangelen om kroppen til Moses kan best forklares med at djevelen utfordret Mikaels rett til å begrave Moses, siden Moses hadde myrdet en Egypter (se 2. Mos 2,11-15). 5. Mos 34,5-6 tyder på at Moses' begravelse ble arrangert av Gud. Erkeengelen holdt tilbake en spottende anklage og dom, selv mot djevelen - en kontrast til de onde lærernes overmodige og ondskapsfulle tale mot "høye åndemakter".

At djevelen hevdet å ha rett til å få Moses, var en sterk provokasjon fra Satans side, idet han med dette spottet en av Guds hellige. Men, som sagt, ikke engang under slike omstendigheter bågde Mikael å uttale en spottende dom over ham. Han overlot saken til Gud. Hvor meget mer skal da ikke mennesker legge bånd på seg?

 

10 Disse menneskene derimot spotter det de ikke kjenner. Og det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyrene, med det ødelegger de seg selv.

Disse vranglærerne uttaler seg skråsikker om ting de ikke kjenner og bruker sin naturlige forståelse, det de kjenner i verden, til å forstå åndelige sannheter. Det fører til deres egen ødeleggelse.

De er uten åndelig sans. Derfor har heller ikke åndelige sannheter noen betydning for dem. De spotter det åndelige. Det som de rent naturlig skjønner, har ikke med åndelige realiteter å gjøre, det er slikt de kan gripe rent fysisk. Det behøves ingen åndelig innsikt til det. Så vil de da også forgå sammen med det forgjengelige.

Deres naturlige appetitt blir redskap til deres egen undergang. De inbiller seg at de har overlegen kunnskap, og at de av den grunn kan tale nedsettende om himmelske makter.

 

11 Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.*

Tre beryktede syndere trekkes nå fram som eksempler.

Kain myrdet sin bror Abel (1. Mos 4,1-15). Han representerer broderhat og egenkjærlighet.

Bileam ledet Israel til synd (4. Mos 22-24; Åp 2,14). Han var begjærlig av natur som gjerne syndet om han kunne tjene på det i øyeblikket. Han gjorde seg da også skyld i den verste synd; å forlede andre til synd.

Korah gjorde opprør mot Moses' ledelse da Aron og hans ætt ble gjort til prester. Korah ville ha en stilling som tilkom ham (4. Mos 16)

 

12 Disse menneskene er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Uten frykt holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot.

"Skamflekkene" (spilas), et meget sjeldent ord, som bare forekommer her i NT. Foruten flekk kan det bety skjulte skjær. I begge henseender representerte disse mennesker en trussel mot menighetens kjærlighetsmåltider.

Sammfunnsmåltidet agape var noe menigheten samlet seg til på søndagen. Enhver tok med seg det man hadde anledning til, og alle delte likt. For enkelte slaver kunne dette være det eneste skikkelige måltidet de fikk i uken. Men det hendte at måltidene utartet seg (jfr. 1. Kor 11,17-22).

De to bildene av skyer og trær uttrykker det samme. De beskriver folk som lover meget, men som egentlig er fullstendig nytteløse.

 

13 De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid.

Vranglærerne er farlige, som havet i storm eller som stjerner som leder i feil retning.

Etter at stormen har lagt seg, vil det alltid langs stranden være et belte av drivved og rusk og rask, all slags søppel. Jes 57,20 ligger bak dette bildet, som framstiller den ugudeliges rastløshet.

Når Judas skriver om villfarende stjerner, tenker han ikke på planeter, men på fallende stjerner, som "blir borte" i mørket.

I dette og det foregående vers har han gitt et bilde av de mennesker han bekjemper. De er like farlige som skjær i sjøen, like selviske som hyrder som forer seg selv, like unyttige som regntomme skyer, like døde som ufruktbare trær, like skitne som den skummende sjø, og dommen over dem er like sikker som den som ble de falne engler til del.

 

14 Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige

For mer om Enok, se 1. Mos 5,3-24. Judas siterer fra 1. Enok (1,9), som var populær i tidlig jødedom og anerkjent blant kristne i oldtiden. Enoks bok er ikke en del av Den Hellige Skrift, men læren i dette avsnittet samsvarer med Bibelens sannhet. Ordet "også" understreker at det var ikke bare i Enoks bok man fant profetien, men også hos andre. Han taler til dem i et språk de forstod og ut fra en kilde som de kjente godt.

Judas stadfester den endelige analyse av sine motstandere med en profeti om uunngåelig dom, en dom som har forbindelse med Jesu annet komme.

 

15 for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de harde ord som de har talt mot ham, de ugudelige synderne.

Deres store feil var et opprørsk og hovmodig sinn. Det preget dem i alt de gjorde og sa. De ytre synder som nevnes her, gir uttrykk for karakteren hos dem som begikk dem.

"Dom" (krino), å skille ut, sikte, velge, bedømme, felle en dom. Ordet kom særlig til å betegne Guds dom. Denne vil komme til å omfatte alle mennesker. Både Peter og Judas karakteriserer vranglærerne som spottere. Peter hevder (2. Pet. 3,4) at de spotter selve tanken på Kristi komme.

Han som kommer for å holde dom, har makt til å holde dom (Joh 5,27).

 

16 De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld.

Vranglærernes framferd rommer mange selvmotsigelser. Her nevnes særlig to:

(1) Deres lyster bestemmer deres liv, men de knurrer mot Gud over det resultatet deres livsførsel bringer.

(2) Egen vinning står i sentrum, men de taler forlokkende ord.

Griskhet hos disse menneskene kommer også klart fram i 2. Pet 2,13-14. De ble aldri tilfreds. Grunnen til knurring og klaging var egentlig lystenes hvileløse umettelighet. Dette fører videre til et liv i arroganse og falskhet.

"Smigrer", egentlig beundrer ansikter, å favorisere eller ta parti.

 

17 Men dere, kjære: Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt!

Etter denne alvorlige formaningen om vranglærernes farer, avslutter Judas brevet med å minne om hva det er som gjør at vi kan bli bevart i verden og nå fram mot målet. Det første som understrekes, er å leve i Guds ord, jfr. 2. Pet 3,2.

Egentlig var det ikke skjedd noe som de ikke kunne regne med. Apostlene hadde advart mot det som ville komme, at onde mennesker skulle gjøre seg gjeldende. Jfr. 1. Tim 4,1.

 

18 For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster.

Jfr. Ap.gj. 20,29; 2. Pet 3,3

Imperfektumformen av "de sa til dere" understreker at de apostoliske formaningene ble gjentatt. Om Peter her siterer Judas eller omvendt, eller om de begge er blitt inspirert til å skrive det samme, uavhenging av hverandre, er umulig å si. Judas sier imidlertid ingenting om at spotten gjaldt Jesu annet komme, som Peter.

De falske lærerne hevdet at de var så åndsfylte at det var ikke plass for lov i deres kristenliv. Nåden var så stor, sa de, at om man syndet, påkalte de bare mer nåde. De forvendte derfor Guds nåde til skamløshet (vers 4). De la ensidig vekt på at det var sjelens frelse som betydde noe. Hva man gjorde med kroppen var uinteressant i så måte, ettersom den skulle forgå. Folk som ville leve rent, ble betraktet som naive.

 

19 Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden. 

For tredje gang bryter Judas ut i et foraktelig "disse" (houtoi).

De sjelelige mennesker var fortsatt del av menigheten (v. 12). De underviste ikke bare falske doktriner, men samlet en fraskjon rundt seg selv innenfor menigheten (på samme måte som Korah, v. 11); en eksklusiv gruppe som ble forført til å tro at de var mer åndelige enn andre.

Disse som skaper splittelse, skaper nødvendigvis en skille mellom seg og andre. Ordet som benyttes her, betegner overlegne mennesker som ville holde seg for seg selv, kristne fariseere. Det er mulig at de dannet en egen klikk under kjærlighetsmåltidet (vers 12). Judas behandlet dem som Jesus behandlet fariseerne. De hevdet at de var åndelige, men han kalte dem psykikos, sanselige, sjeliske. 

 

II. Formaning til utholdenhet, v. 20-23

A. Hold fast på troen, v. 20-21

 

20 Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd,

Judas har sagt det som ligger ham på hjertet når det gjelder de ugudelige og falske. Nå vender han seg til de sanne troende for å undervise dem. For annen gang kaller han dem "elskede" (v. 17).

Den høyhellige tro er den kristne åpenbaring som de hadde mottatt (som i v. 3). Om de skulle oppbygge seg i den, krevde det studium av apostlenes lære (Ap.gj. 2,42). Troen er høyhellig fordi den skiller seg fra alt annet. Den er helt spesiell ved det budskap den forkynner, og ved den moralske forvandling den fører fram til. Kampen mot de falske lærerne vinnes ikke ved argumenter alene. De troende må be!

En avgjørende del av deres åndelige vekst skjer når de ber i Den Hellige Ånd. Dette innebærer å be på sitt eget språk, tilksyndet av Ånden (se Rom 8,15); å be med "sukk som ikke kan uttrykkes i ord" (Rom 8,26); å be med et språk som ikke er forståelige ord for den som ber (se 1. Kor. 14,4. og 14,14).

 

21 og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.

Guds kjærlighet, som åpenbart i Sønnen (Joh 3,16), utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom 5,5). Denne Guds kjærlighet skal også vekke gjenkjærligheten hos oss (1. Joh 4,19). I vers 1 skrev Judas at de var elsket, i vers 2 at denne kjærligheten skulle bli dem mangfoldig til del, og her at de skal oppfylle sin del av kjærlighetspakten med Gud.

De måtte alltid holde seg på dette området. Det var Guds kjærlighet som trakk dem til ham, men det er mulig å vende ryggen til den.

 

B. Redd dem som blir bedratt, v. 22-23

22 Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler,

23 andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kappen som er smittet av kjødet.

Etter å ha minnet om håpet kommer en formaning angående tjenesten. For så lenge de troende er i verden, skal de være Jesu Kristi tjenere for å bringe Guds Ord til andre, jfr. Åp 1,1. Et eiendommelig trekk i disse versene er måten som det tales på i forhold til forskjellige mennesker. De som har kommet i tvil, skal tales til rette ved Guds Ord, jfr. 2. Tim 2,25; 4,2. Noen må Guds nåde åpenbares for på en spesiell måte, jfr. Sak 3,2. I andre tilfeller må en gå varsomt fram, så en ikke selv skal blir fristet av synden.

Forskjellige mennesker skal behandles på forskjellige måter. Spotterne skriver han ikke noe til, og leserne skal heller ikke sette inn kreftene for å redde dem. Tvilerne derimot skal de forsøke å overbevise om deres feil. Når noen begynner å tvile, er det på høy tid at andre kommer dem til hjelp. De skal ikke avskjæres fra samfunnet øyeblikkelig, men bli gjenstand for kristen omsorg og hjelp.

Dette er mennesker som har fått smake syndens bitterhet og dens fortærende makt. De sistnevnte er befengt med den "helt inn på skinnet". Men også disse skulle mottas med kjærlighet i den kristne menighet. De som miskunte seg over dem, måtte imidlertid vokte seg så de ikke ble besmittet. Alt ved dem var smittet av det sanselige begjær.

Ilden kan bety kroppens begjær (se v. 18), men mest sannsynlig er det den kommende dommens ild (v. 7 og 15) verset taler om.

 

Avsluttende lovprisning

24 Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd,

25 den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.

Brevet munner ut i en påminning om hvem Gud er og en lovprisning av ham og hva han har gitt oss i Jesus Kristus, jfr. 1. Pet 5,10f; 1. Joh 5,20; Ef 3,20f. Han verner, jfr. v.1, og han gir fullkommen hellighet, jfr. Heb 10,14; 12,14. Han er den eneste sanne Gud, jfr. 1. Tim 6,15f, og har gitt oss én fullkommen frelse i Kristus, jfr. 1. Tim 2,3-6; Joh 14,6.

Gud er mektig til å bevare sine til tross for alle farer og alle spottere. Det er bare den som av egen vilje går bort fra ham, som går fortapt. Det vil alltid være farlig for en kristen å leve i en atmosfære der falsk lære dominerer, og der det er en dårlig moral. Det er også en vanskelig oppgave å redde mennesker ut av slike omgivelser. Men Gud er mektig til å bevare og frelse.

I den siste linjen av verset (v. 24) siktes det til Menneskesønnens komme i sin Fars herlighet.

Brevet slutter med den store og trøstende sannhet, at Gud, vår Frelser, står over alt. At han alene skal ha æren, er slutt-tonen.

 

"Herlighet", doxa, noe strålende, lik lyset når det skinner i all sin glans.

"Storhet", megalosynee, kongelig majestet (jfr. Heb 1,3).

"Styrke", kratis, makt, den kontroll Gud har over verden.

"Makt", exousia, Guds evne til å gjøre hva han vil, all makt.

 

Hva kan vi lære av dette brevet i praksis?

v. 3Kjemp med styrke for den bibelske tro. Ikke aksepter noen form for avvik fra den.

v. 4 Forkast enhver som lærer at nåde er "Guds tillatelse til å synde". Forstå at slik lære er ugudelighet.

v. 8-19 Ta deg i vare for lærere med en oppførsel eller undervisning som inkluderer:

 

(1) uanstendig oppførsel

(2) manglende respekt for eller forkastelse av autoritet

(3) griskhet eller kjærlighet til penger

(4) tomme løfter

(5) avvik fra bibelsk sannhet

(6) knurr og klage

(7) kritisk, splittende og nedbrytende oppførsel

(8) motivert av personlig vinning

(9) selvskryt

(10) skryt av andre for å oppnå fordeler

 

v. 20-21 Be stadig i Ånden for å bli oppbygd i troen. Hold ut i kjærlighet ved Den Hellige Ånd.

v. 23 Bruk visdom og forstand når du skal tale dem til rette som tar feil og synder.

v. 24-25 Stol på Guds evne til å føre deg ren og plettfri inn i Hans nærhet.