Lærer

  • Tjenestegavene

     
     
     
    INNLEDNING
     
     
     
    At Jesus Kristus døde for våre synders skyld, er udiskutabelt for enhver som kaller seg kristen. Det samme er den naturlige konsekvens av at Jesus døde for våre synder, nemlig at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse. Dette er Bibelens mest sentrale budskap - Jesu død og oppstandelse.
     
    Men Guds Ord viser oss noe mer. Jesus døde og oppsto for å gi gaver til sin menighet. Disse gavene består av tjenester eller embeter som Jesus har gitt oss. Vi leser om dette i Efeserbrevet, kapittel 4.
     
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet." (Efeserne 4:11-16)
     
    Når noen skal ha en gave er det giveren som til slutt bestemmer hva han ønsker å gi. Gud hadde det beste i tankene for oss når han gav oss disse tjenestegavene. I Det Gamle Testamente leser vi om konger, prester, og profeter. I Det Nye Testamente ser vi hvordan Gud utvider med nye gaver, og alle er gitt til oppbyggelse av Hans menighet - som er Kristi Legeme.
     
    Ettersom disse 5 gavene som er nevnt her i Efeserne 4 er gitt til oss, så er det viktig at vi kjenner til dem og lar oss betjene og utruste av dem. Det var jo nettopp derfor at Jesus gav oss disse gavene.
     
    Innledningsvis må jeg også slå fast viktigheten av å ikke sammenblande disse 5 tjenestegavene med de 9 Åndens gaver som er nevnt i 1 Korinter 12:4-11. For et nærmere studium om disse, anbefales undervisningskompendiet med tittelen: "Åndens gaver - Nådegavene".
     
    Jeg presiserer dermed at de 5 tjenestegavene er snakk om tjenester og embeder, mens de 9 Åndens gaver taler om den utrustning som ulike tjenester i Guds menighet gis av Den Hellige Ånd. Her er det svært viktig å legge merke til forskjellen.
     
    Vi skal derfor gå inn i Guds Ord og se nærmere på hva Bibelen lærer om disse 5 tjenestegavene. Men før vi går inn i en detaljert beskrivelse av hver enkelt av de, skal vi starte med å se litt på formålet og hensikten med at Jesus gav oss disse gavene.
     
     
     
     
    1. FORMÅLET OG HENSIKTEN MED TJENESTEGAVENE
     
     
     
    Vi har allerede sett at det var Herren Jesus Kristus som gav oss disse tjenestegavene. Men av hvilken grunn gav Han dem? Hva var formålet eller hensikten? Vi finner svaret i vers 12:
     
    "Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste og Kristi legeme kan bygges opp."
     
    Ordet som her er oversatt til "utruste", er det greske ordet "katartismos". Det betyr "tilpasning" og "grundig forberedelse". Videre forteller ulike bibelordbøker at ordet innebærer en prosess som fører til fullendelse.
     
    Dersom en av årsakene til at tjenestegavene ble gitt, er at de hellige skal bli fullendte, må vi stille oss et spørsmål: "Kommer i det hele tatt Guds Menighet, Kristi Legeme noen gang til å nå fullendelse uten disse gavene?" Svaret er nei! Derfor er det så viktig at vi gir disse tjenestegavene rom i våre liv og i menigheten.
     
    Videre leser vi at disse gavene ble gitt for at tjenesten kan bli fullført, og for at Kristi legeme kan bygges opp. Dette betyr at disse tjenestene utruster og hjelper de troende til å fullføre sin tjeneste, og samtidig virker de i menigheten - til oppbyggelse av den.
     
    Vi trenger også å vite hvor lenge mandatet til disse tjenestegavene gjelder. For hvor lang tid gav Jesus oss disse tjenestegavene? Svaret på dette finner vi i vers 13:
     
    "inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde." 

    Vi må spørre oss om vi, som Kristi legeme og Guds menighet har nådd denne tilstand i dag? Nei! "Vi alle" vil ikke nå denne grad av modenhet før Jesus kommer igjen! Når Jesus kommer vil det fortsatt være "åndelige babyer" som nettopp er født inn i Guds familie. De vil ikke ha hatt tid til å modnes. Forøvrig er det og vil det også være mange som har vært kristne i årevis, men som likevel fortsatt er umodne.
     
    Dermed kan vi slå fast at disse tjenestegavene har sin funksjon og behøves i Guds menighet helt til Jesus kommer tilbake. De kan ikke annuleres. Tjenestegavene er faktisk Guds program for de helliges modning inntil Jesus kommer og henter sine.
     
    La oss se på 5 viktige grunner til at Guds menighet trenger tjenestegavene som aldri før:
     
    1. Menigheten trenger å vokse på alle områder for å bli det modne mennesket som har nådd sin fulle vekst i Kristus.
    2. Åndelige barn er lette å forvirre, og blir lett et bytte for falske lærdommer.
    3. Tjenestegavene som Kristus har plassert i menigheten, hjelper oss til å vokse opp til å bli Ham like.
    4. Vi kan ikke nå dette mål uten at de femfoldige tjenestegavene fungerer.
    5. Enkelte deler av kristenheten har ikke modnet lenger enn til et visst punkt, fordi de anerkjenner bare tre av disse 5 gavene: pastor, evangelist og lærer. 
     
     
     
     
    2. TJENESTEGAVER ER GUDDOMMELIGE KALL
     
     
     
    Vi leste i Efeserne 4 at "Jesus gav noen til...." Et annet skrifsted sier at "Gud satte i menigheten..."
     
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
     
    Vi ser at Gud satte disse tjenestene i menigheten. Det er stor forskjell på at Gud setter noen i menigheten, og at mennesker setter noen i menigheten. Kirkehistorien viser oss at vi ofte har produsert våre egne metoder og stiftet menigheter og organisasjoner hvor mennesker "kaller" og "setter" mennesker inn i bestemte tjenester.
     
    Ofte har dette også vært mennesker som slett ikke hadde noe kall fra Gud til disse tjenestene! Dette er ikke etter Guds Ord. Det er direkte ubibelsk. Det er Gud som kaller, og det er Han som setter.
     
    "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise." (Ap. gjerninger 13:1-3)
     
    Legg merke til noe her. Barnabas og Saulus ble ikke kalt ved profeti. De ble heller ikke innsatt ved en profeti. De ble heller ikke innsatt av mennesker. Profetien var kun en stadfestelse på Guds kall, som allerede lå der.
     
    Du kommer ikke inn i en slik tjeneste bare fordi du "føler" at det er et hellig kall og du vil gjerne svare. Du kan nemlig ikke gjøre deg selv til en tjenestegave. Det er direkte farlig å gjøre noe bare fordi du ønsker å gjøre det. Det må være Gud som ønsker det.
     
    Det å se et behov, er ikke et kall til tjeneste. Naturligvis vil vi som kristne gjøre det vi kan for å møte behov når vi ser dem. Men dette må ikke blandes sammen med det guddommelige kallet til tjeneste.
     
    Du går heller ikke inn i en tjeneste fordi noen andre forteller deg at du passer til det. Det må være Gud som forteller deg (og andre) dette. 
     
    Det finnes et guddommelig kall over alle troende, men ikke alle er kalt til å være en tjenestegave. Finn ut om du har et slikt kall over ditt liv og gå ikke inn i noe uten at du vet at Gud har kalt deg.
     
    "Men hvordan kan jeg vite om jeg har et slikt guddommelig kall", spør du kanskje?
     
    Du vil ha en indre overbevisning i din ånd (ditt hjerte). Lær deg derfor å lytte til din ånd!
     
    "Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn." (Romerne 8:16)
     
    "Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre." (Ordspråkene 20:27)
     
    Lær deg derfor å lytte dypt i ditt innerste, og handle på det. Da vil du vite mange ting som du ellers ikke kunne kjenne til. Dersom du er helt overgitt og innviet til Gud og er innstilt på å gjøre alt som Han vil at du skal gjøre, vil du bli mere bevisst din ånd, som er ditt indre menneske. Dette vil bli en guddommelig drivkraft inne i deg.
     
    Noen er veldig opptatt av hvordan ulike mennesker kalles inn i en tjeneste. Men det er ikke hvordan vi kalles som er viktig, men lydighet til kallet er viktig! Dersom metodene var viktige, ville Bibelen legge vekt på disse. Men det gjør den ikke. Derimot har Guds Ord veldig mye å si om lydighet.
     
    En viktig nøkkel til å vite om man er kalt, er å la salvelsen bevise det guddommelige kallet. Når et menneske er kalt, er det en salvelse som helt naturlig kommer over ham. Det er mange mennesker som kan reise seg og si noe, eller åpne Bibelen og lese fra den i en større forsamling. Man kan også vitne og dele ting som Jesus har gjort i sitt liv. Men det er noe annet når salvelsen kommer over et menneske. Det får folk til å lytte oppmerksomt. Andre vil merke at du har noe, og salvelsen vil åpne vei for deg.
     
    Et godt eksempel på dette er Josef. Han hadde et meget spesielt kall. Gud begynte å tale til Josef allerede da han var en liten gutt, og gav ham drømmer og visjoner om framtiden. Da han fortalte sine drømmer til brødrene, så det lenge ut som bare det motsatte av det han hadde drømt, skjedde. Han hadde jo drømt at brødrene skulle komme og bøye seg for ham, men istedet solgte de ham som slave til Egypt! Og senere, da han kom i Potifars hus, skjedde det ting som til sist gjorde at han endte opp i fengsel! Snakk om å ha omstendighetene imot seg!
     
    Men Josef bevarte drømmen i sitt hjerte, og holdt fast på sin tro og tillit til Gud. Dermed begynte helt umulige ting å skje, og Gud snudde omtstendighetene, slik at de kom i Josefs favør!
     
    Det er spennende å se hvilket kall Josef hadde til å være en leder. Dette slo ut både hos Potifar, og i fenselet. Josef hadde lederegenskaper utenom det vanlige, og han var fyllt av Guds visdom og salvelse. Dette førte til at Potifar til slutt overlot hele sin virksomhet til Josef. Potifar gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat, alt det andre var det Josef som tok hånd om. Og da Josef kom i fengsel, ble han til slutt fengselsdirektør! Han er den eneste jeg har hørt om som har vært både fange og fengselsdirektør på samme tid! Josef drev nemlig hele virksomheten i fengselet, og fengselsdirektøren gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat.

    Dette var Josefs spesielle kall og salvelse til å være leder som slo ut og hjalp ham, uansett omstendigheter. Han endte faktisk opp som "Statsminister" i Egypt! Det var kun selveste Farao (kongen) som sto over ham!

    Mange tenker at deres drømmer aldri ble realisert fordi  de andre ikke forstår betydningen av deres kall, eller fordi pastoren og lederskapet ikke vil slippe dem til. Men Josef er beviset på det motsatte! Hans kall fungerte under de mest utrolige omgivelser, fordi Guds salvelse og visdom brøt fram og banet vei, uansett motstand, forfølgelser og ytre omstendigheter.
     
    Vi ser her at den som Gud kaller, den utruster Han også! Dette er en meget viktig sannhet. Disse tjenestene er nemlig ikke basert på naturlige gaver, men på en guddommelig åndelig utrustning.
     
    En annen viktig ting er at man ser hva man er kalt til og ikke prøver å komme inn i andres tjeneste. Noe av det som hindrer folk mest når det gjelder å være i tjeneste for Gud, er at man forsøker å komme inn i andres tjeneste. Det sørgelige er at noen både lever og dør i en slik tilstand, og blir aldri klar over at Gud hadde kalt dem til noe annet.
     
    Charles Finney var kanskje den største evangelist og sjelevinner siden de første kristnes tid. Da han var omkring 80 år gammel, skrev han: "Jeg kjenner til mange dype ting angående Gud, som jeg ikke kan undervise om. Hvis jeg underviser om disse ting, mister jeg muligheten til å vinne sjeler."
     
    Hvorfor det? Hvis han kjente disse ting og var full av visdom og kunnskap - kunne han ikke bare lære dem bort? (Han kunne selvsagt dele disse sannhetene individuelt, og det gjorde han nok også, men han underviste ikke en stor forsamling i disse tingene).
     
    Fordi det var ikke hans kall å undervise! La lærerne (og hyrdene) ta seg av undervisningen. Hans kall var å være evangelist. Hans kall var å vinne sjeler. Dersom han beveget seg over i en annen tjeneste, som han ikke var kalt til, ville han slutte å være en velsignelse.
     
     
     
     
    3. APOSTELEN
     
     
     
     
    A. En apostel er en utsending fra Herren
     
     
     
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler....." (1 Korinter 12:28)
     
    Vi merker oss at det står at Gud satteførst noen til Apostler. Dette er altså den tjenestegaven som nevnesførst og det er også denne tjenestegaven som er den største og mest banebrytende.
     
    Det greske ordet "apostolos", som er oversatt apostel, betyr "utsending", "en som er sendt av gårde". En sann apostel har alltid et oppdrag. Han er ikke bare en som går, men er utsendt av Herren.
     
    For å være i denne tjenesten, må man ha hatt en helt spesiell opplevelse med Herren, noe dyptgående og virkelig, noe utenom det vanlige. Paulus selv, fikk møte Jesus i et syn. 
     
    "Er jeg ikke en apostel? Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus Kristus vår Herre?" (1 Korinter 9:1)
     
    Paulus vandret ikke sammen med Jesus da Han var her nede, slik som de tolv gjorde. Men han så Jesus i en kraftig åndelig visjon. Han hadde en omvendelse som var helt utenom det vanlige.
     
    Mye tyder på at Jesus også ved senere anledninger hadde åpenbart seg for Paulus. Han sier bl.a. om nattverden at han hadde mottatt denne åpenbaringen direkte fra Jesus selv. Han hadde ikke lært om nattverden fra de andre apostlene. Han lærte om den ved åpenbaring. Jesus selv gav det til ham.
     
    "For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt....." (1 Korinter 11:23)
     
    Det var ikke mennesker som hadde lært Paulus det evangelium han forkynte. Jesus selv hadde lært ham det.
     
    "Jeg sier dere, brødre: Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg." (Galaterne 1:11-12)
     
    Jeg sier ikke at man må ha så sterke opplevelser som Paulus for å kunne være en apostel. Men dette gir oss likevel en pekepinn på at det å være en apostel, innebærer et helt spesielt kall og et helt spesielt møte med Jesus.
     
     
     
    B. Jesus var selv en apostel - og er dermed vårt største eksempel
     
     
     
    Jesus Kristus er det største eksemplet på en som er utsendt. Derfor er det viktigste og mest betydningsfulle faktum i Bibelen når det gjelder denne tjenesten, at Jesus selv hadde denne tjenesten.
     
    "Igjen sa han til dem: Fred være med dere. Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere." (Johannes 20:21)
     
    "Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i det himmelske kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner." (Hebreerne 3:1)
     
     
     
    C. Apostelens oppdrag - å legge grunnvollen og være en troens apologet
     
     

    Hele den kristne menighet og all evangelisk forkynnelse og virke i Guds rike, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Jesus selv.
     
    "Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv." (Efeserne 2:20)
     
    Det Paulus sier her, er at grunnvollen for den kristne menighet er de 12 apostlers lære (NT) og profetenes lære (GT). Det Nye Testamente bygger selvsagt på Det Gamle. Og alt dette igjen, bygger på Kristus, som er hjørnesteinen.
     
    Men en av hovedhensikten med aposteltjenesten, er nettopp å legge denne grunnvollen. Så får andre bygge videre på den.
     
    "I kraft av den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmester, andre bygger videre på den. Men enhver må se til hvordan han bygger." (1 Korinter 3:10)
     
    En apostels oppdrag er derfor først og fremst å legge en grunnvoll. Dette gir seg utslag på flere områder. Apostelen kommer ofte på steder hvor evangeliet ikke har slått rot, for å plante menigheter og deretter etablere den evangeliske lære som en solid grunnvoll og plattform for videre arbeid.
     
    Av dette ser vi at apostelen er en menighetsplanter. En misjonær som er salvet og kalt av Gud til å utbre evangeliet på nye steder, bygge menigheter og bibelskoler osv - er helt klart en apostel.
     
    Etter at menigheter er plantet, har apostelen et gudgitt mandat til å utøve autoritet over de menighetene han selv har plantet/startet. Vi ser i Det Nye Testamente at Paulus utøvde aldri autoritet over menigheten i Jerusalem eller over andre menigheter som noen av de andre apostlene hadde grunnlagt. På samme måte ser vi også at Peter, som var apostel i Jerusalem, ikke utøvde autoritet over de menigheter som Paulus hadde grunnlagt.
     
    Men det er også en annen side ved dette å legge en grunnvoll. Det har å gjøre med apostelens apologetiske oppdrag.
     
    Apologetikk er et felt som dreier seg om "systematisk forsvar av et standpunkt, lære eller doktrine". Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia", som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. 
     
    En apostel er derfor en apologet. Ordet apologet betyr egentlig "en som holder en forsvarstale" eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi (jamfør det engelske apology). Men begrepet benyttes især om teologer som forsvarer den kristne tro mot angrep. I kristen sammenheng er en apologet en trosforsvarer som vil vokte evangelienes budskap eller dogmer når disse blir truet, uansett hvem eller hvor trusselen kommer fra.
     
     
     
    D. Apostelen kan operere i alle 5 tjenestegavene
     
     
     
    En interessant sak, er at en apostel kan fungere i alle de 5 tjenestegavene. Han er ikke bare en pioner og menighetsplanter. Han er ikke bare en som legger en grunnvoll. Om vi ser litt på de misjonærer som er ute på store misjonsfelt, så ser vi dette tydelig.
     
    • Apostelen vil gjøre en evangelists gjerning, holde store kampanjer og få mennesker frelst.
    • Aposten vil gjøre en lærers gjerning, ved å undervise og grunnfeste de troende (og nyfrelste).
    • Apostelen vil gjøre en profets gjerning, ved å korrigere og tale inn i menighetens nåtid og framtid.
    • Apostelen vil gjøre en pastors gjerning, ved å vokte og være hyrde for flokken for en tid - til en lokal hyrde (pastor) er innsatt.

     

    Om vi ser for oss en hånd med 5 fingre, så kan vi kalle tommelfingeren for apostel. Det interessante er at tommelfingeren med enkelthet kan berøre de andre 4 fingrene. Dette er en god illustrasjon på det faktum at en apostel kan tre inn i de 4 andre tjenestene der det er behøvelig. (Til sammenligning kan du prøve å få lillefingeren til å berøre langfingeren. Det går, men er litt strevsomt.)
     
    Når vi studerer apostelen Paulus' liv og tjeneste, legger vi merke til at han sier at han aldri har bygd på en grunn som en annen hadde lagt. Han forsøkte å forkynne evangeliet på steder hvor Kristus ikke var forkynt før.
     
    "Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt." (Romerne 15:20)
     
    Paulus var alltid på ett og samme sted fra seks måneder til tre år. Hans virkelige kall var ikke å være pastor, men han ble lenge nok på et sted til at folk ble grunnfestet i sannheten. Deretter reiste han videre.
     
     
     
    E. Ulike grader av apostler
     
     
     
    Ingen, ikke engang Paulus, kunne være en apostel i den betydning som de opprinnelige 12 var det. Det er jo bare disse som er "Lammets tolv apostler".
     
    "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler." (Åpenbaringen 21:14)
     
    Bibelen gir oss kvalifikasjonene til de opprinnelige tolv, da apostlene skulle velge en som skulle ta Judas' plass. 
     
    "For det står skrevet i Salmenes bok: La hans gård ligge øde, ingen skal bo der, og videre: En annen skal få hans tilsynsembede. Nå er det noen her som var sammen med oss hele den tid Herren Jesus gikk inn og ut blandt oss, fra han ble døpt av Johannes og til den dag han ble tatt opp fra oss. En av disse menn må sammen med oss være vitne om hans oppstandelse." (Ap. gjerninger 1:20-22)
     
    For å bli regnet blant Lammets tolv apostler, måtte man ha vært sammen med apostlene og Jesus, hele den tiden Jesus gikk inn og ut blant dem i de tre og et halvt årene Han vandret i sin tjeneste her nede. De opprinnelige tolv var utsendte for å være øyevitner om tjenesten, underne, livet, døden, begravelsen, oppstandelsen og himmelfarten til Herren Jesus Kristus. Disse var derfor i en stilling som ingen annen apostel eller forkynner kan være i.
     
    Selv ikke Paulus regnes som en av dem.
     
    Men Det Nye Testamente nevner flere apostler:
     
    • Barnabas og Paulus   (Ap gjerninger 14:14)
    • Jakob, Herrens bror   (Galaterne 1:19)
    • Andronikus og Junias   (Romerne 16:7)
    • Silvanus og Timoteus   (1 Tessaloniker 1:1 og 2:6)
    • Apollos   (1 Korinter 4:4-9)

     

    Finnes det så apostler i dag? Javisst! Vi leste jo i Efeserne 4:13 at alle tjenestegavene ble gitt til Guds menighet "inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde."
     
    Er vi der i dag? Nei! Dermed er alle disse tjenestegavene også for vår tid. Derfor finnes det også apostler i dag!
     
    Jeg tror det er av stor betydning at vi her finner balansen mellom to grøfter. Den ene grøfta er å legge lista for høyt og si at det finnes ingen apostler i dag. Regner man f.eks kun de 12 apostlene, så har man jo tilmed ekskludert Paulus!
     
    Den andre grøften er å hevde at apostler og profeter er å finne i enhver lokal menighet. Da legger vi listen alt for lavt igjen. Vi ser en oppblomstring av disse tjenestene i dag, mye som et resultat av at det undervises mere om dette. Det er med og hjelper personer med bestemte kall, til å komme inn i sin tjeneste. Jeg mener derfor at vi ser mer og mer av at apostler og profeter kommer til syne i den lokale menighet. Jeg tenker da mest på store menigheter i første omgang, der hvor man har et større forkynnerteam.
     
    En ting som har vært med og hindret blomstringen av apostelens tjeneste, er dannelsen av ulike organisasjoner og komiteer innenfor de ulike kirkesamfunn. Disse styrene, komiteene og utvalgene har i mange tilfeller gått inn og tatt oppgaver som Gud egentlig har tiltenkt apostelen. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha struktur eller at vi ikke skal ha komiteer og utvalg. Men disse må aldri gis mandat til å overstyre den lokale menighet, ei heller ta over apostelens funksjon og oppgaver.
     
    La meg til slutt gi noen eksempler fra Menighetens historie og vekkelseshistorien, på menn som helt klart sto i en aposteltjeneste:
     
    • Martin Luther. Selv om han hadde stygge antisemittistiske holdninger, hersker det ingen tvil om at hans betydning som reformator og banebryter for gjenopprettelse av Guds ordninger og læren, setter ham i en apostelposisjon.
    • John Wesley, metodismens far.
    • William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen.
    • James Hudson Taylor, Kinas apostel.
    • Smith Wigglesworth, troens apostel. En mann som sto i en helt unik tjeneste, full av under og mirakler. Hans tro var unik.
    • Charles Spurgeon, predikantenes predikant.
    • Hans Nielsen Hauge. Han fungerte som apostel både ved å etablere menigheter, sine apologetiske forsvar av læren og sin evne til å starte opp virksomheter og få folk i arbeid.
    • Thomas Ball Barratt, Pinsevekkelsens far i Norge.
    • Lewi Pethrus, Pingströrslans far i Sverige.
    • Lester Sumrall, en av vår tids store apostler.
    • Derek Prince, en apologet for den kristne tro og lære i vår tid.

     

    I dag er vel kanskje Yonggi Cho, pastor og grunnlegger for verdens største menighet i Seol i Sør-Korea, det klareste eksemplet på en apostel. 

     
     
     
    F. En apostels tegn
     
     
     
    Bibelen taler om en spesiell utrustning som følger en apostel:
     
    "En apostels tegn har jeg gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn, under og kraftige gjerninger." (2 Korinter 12:12)
     
    "For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg, å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria." (Romerne 15:19)
     
    Det er helt klart at en apostel opererer i en sterk salvelse av Den Hellige Ånd, og har en utrustning som gjør at tegn, under og kraftige gjerninger følger hans tjeneste. 
     
    Om vi går inn i 1 Korinter 12 og ser på de 9 Åndens gaver som Paulus her nevner, så er det klart at en apostel vil operere i flere av disse gavene. Det vil være perioder i tjenesten hvor enkelte gaver er mer nødvendige enn andre, men han vil ofte være i behov av en særskilt tro (jfr troens gave), og han vil definitivt trenge gaven til å bedømme ånder (prøve ånder). Ut fra de to skriftstedene vi nettopp har sett på, virker det som om kraft til å gjøre undergjerninger også er en sentral gave hos apostelen (jfr dette med en apostels tegn). Han vil også være i situasjoner hvor Den Hellige Ånd gir ham profetiske budskap.

    Ut fra dette mener jeg at en apostel bør kjenne til alle Åndens 9 gaver, og selv om noen åpenbarer seg oftere enn andre, vil det være naturlig at alle 9 har åpenbart seg i kjølvannet av apostelen.

    Jeg anbefaler forøvrig kompendiet om Åndens gaver - nådegavene, for et dypere studium i dette emnet.
     
     
     
     
    4. PROFETEN
     
     
     
     
    "Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter..." (1 Korinter 12:28)
     
     
     
    A. Hva er en nytestamentlig profets tjeneste?
     
     
     
    En mann med fremragende kjenneskap til den greske grunnteksten ble bedt om å kommentere hva Det Nye Testamente sier om profettjenesten. Han sa følgende: "Profeten taler impulsivt, fra en plutselig inspirasjon, fra lyset av en åpenbaring som kommer til ham i ett øyeblikk. Han taler ut fra en plutselig åpenbaring enten om fremtidige hendelser, eller for å uttrykke Åndens tanker generelt."

    La oss oppsummere dette litt. En profet taler altså ved guddommelig inspirasjon. Det er en umiddelbar åpenbaring og ikke noe han selv har tenkt ut. Det er noe som blir gitt der og da, ved et øyeblikks inspirasjon.
     
    For å stå i et embede som profet, er man først og fremst en forkynner av evangeliets sannheter. Profeten har et spesielt kall, og er en tjenestegave til menigheten. 
     
    Det er mange troende som kan profetere, men det alene gjør ikke en person til en profet. I apostlenes gjerninger kapittel 21 finner vi et avsnitt som veldig klart viser oss forskjellen på å ha en gave til å profetere og det å stå i en tjeneste som profet. Vi leser:
     
    "Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus' belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (Ap gjerninger 21:8-11)
     
    De fire døtrene til Filip hadde profetisk gave. Det vil si at de kunne profetere. De kunne frambringe et profetisk budskap - til oppbyggelse, formaning og trøst.
     
    "Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst." (1 Korinter 14:3)
     
    Agabus derimot, var en profet. Han fortalte hva Den Hellige Ånd hadde vist ham.
     
    Det som først og fremst skiller profettjenesten fra det å ha en profetisk gave, er at profetiske budskap som frambringes av menn og kvinner med profetisk gave, taler i samtid. Det er noe som gjelder nå. Budskapet er en direkte inspiret hilsen fra Den Hellige Ånd inn i en menighets situasjon, eller enkeltmenneskers situasjon som er til stede på et møte. Selv budskap som f.eks lyder "Jeg vil bringe vekkelse på dette sted, sier Herren...", eller "Se, Jeg kommer snart, sier Herren..." er av en slik karakter. Riktignok taler disse to eksemplene om framtiden, men de er likevel såpass "generelle" at de hører med under den allminnelige gaven til å tale profetisk.
     
    Profeten derimot, taler mye mer spesifikt og detaljert om både fortid, nåtid og framtid. En profets budskap går ofte inn i framtiden og åpenbarer detaljerte begivenheter og hemmeligheter som Gud har fattet i sitt råd. Dermed er en profet også en forutsiger - en som taler inn i framtiden. Det budskapet som Agabus frambrakte er et slikt eksempel.
     
    Om vi går tilbake til eksemplet med hånden og de 5 fingrene, så ser vi at pekefingeren blir brukt til å beskrive profeten. Dette fordi profeten er den mest direkte og utfordrende av de 5 gavene. Pekefingeren bruker vi til å peke. Og det å peke har to ulike funksjoner:
     
    • Å peke på veien. Å stake ut en kurs.
    • Å peke på mennesker. Åpenbare synd, bringe ting fram i lyset slik at omvendelse kan finne sted.
     
     
     
    B. Hvilke åndelige gaver følger profetens tjeneste?
     
     
     
    Det ligger jo en viss logikk i at en profet opererer i gaven til å profetere. Dette er selvsagt den mest dominerende gaven som følger profeten. Men i tillegg til dette vil han også ha en stadig manifestasjon av minst to av de tre såkalte åpenbaringsgavene. (Igjen anbefaler jeg kompendiet om Åndens gaver - nådegavene, for en videre beskrivelse av dette).
     
    De tre åpenbaringsgavene er: Visdomsord, kunnskapsord og gave til å prøve ånder. La oss beskrive dem litt nærmere:
     
    Visdomsord er en spesiell nådegave, som skiller seg klart ut fra den vanlige åndelige visdom ved den måten den kommer på. Visdomsord er nemlig guddommelig visdom, som er gitt på en overnaturlig måte - rett inn i en bestemt situasjon. Det kommer i rette øyeblikk, når det behøves. Det kommer plutselig og direkte, ved Den Hellige Ånd.
     
    Vi finner de beste eksemplene på visdomord i Jesu egen tjeneste. Vi tar med oss følgende eksempler:
     
    "Gi da keiseren det keiserens er, og Gud det som Guds er." (Matteus 22:15-22)
     
    "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne." (Johannes 8:3-11)
     
    Gjennom nådegaven kunnskapsord, mottar vi noe av Guds allvitende kunnskap, direkte og på overnaturlig vis, ved Den Hellige Ånd. Det er en gudgitt gave, som lar oss motta spesifikk kunnskap fra Gud, gjennom åpenbaring og innsikt som personen på menneskelig vis umulig kan ha kjennskap til.
     

    Bibelen viser oss at et kunnskapsord kan gis på flere ulike måter:

     

    1. Gud kan gi et kunnskapsord ved at man hører en røst som taler. (1 Samuel 3:11-14) - Gud kaller gutten Samuel.

     

    2. Kunnskapsord kan bli gitt i drømmer (Matteus 2:19-20) - Gud advarer Josef gjennom en drøm, og ber ham ta med Maria og Jesusbarnet og flykte til Egypt.

     

    3. Kunnskapsord kan bli gitt i syner (Ap.gjerninger 9:10-16) - Gud viser Ananias at han har skal møte Paulus og legge hendene på ham.

     

    4. Kunnskapsord kan gis ved en indre innskytelse fra den Hellige Ånd (Ap. gjerninger 5:1-11) - Gud viser Peter hva Ananias og Safira har gjort.

     

    5. Kunnskapsord kan åpenbare seg som smerter i kroppen (man får åpenbart hvor på kroppen den sykes smerter er, og kan tale dette ut i et møte). Selv om vi ikke finner et direkte skriftsted på dette i Det Nye Testamente, så leser vi bl.a. at Jesus kjente en kraft som gikk ut av Ham og rørte ved den blodsyke kvinnen. 

     

    Ved å studere Jesu liv, får vi den beste forståelse av hva kunnskapsord ved Ånden er, og hvordan denne gaven virker. Denne gaven var ofte i virksomhet i Jesu tjeneste, slik at Han kunne lese menneskers tanker, kjenne hva som bodde i hjertene deres, fortele deres navn og fortid. La oss se på noen eksempler:

    * Andreas førte sin bror Simon til Jesu for første gang. Ved kunnskapsord sa Jesus hans navn, hans fars navn og profeterte at Simon skulle bli en     klippe i menigheten. (Johannes 1:41-43)
     
    * Ved kunnskapsord kjente Jesus Natanael og Han "så" ham under fikentreet sammen med Filip. (Johannes 1:48-50)
     
    * Ved kunnskapsord fortalte Jesus den samaritanske kvinnen at hun hadde hatt fem menn, og at den mannen hun nå hadde, var heller ikke hennes mann. Gjennom dette kunnskapsordet vant han denne kvinnen og brakte frelse til en hel by! (Johannes 4:16-19 og 39)
     
    * Ved kunnskapsord visste Jesus at mannen som satt under morbærtreet het Sakkeus. (Lukas 19:1-5)
     
    * Ved kunnskapsord så Jesus eselet som sto bundet i Betafage - som Han satt på da Han red inn i Jerusalem på Palmesøndag. (Lukas 19:29-30)
     
    * Ved kunnskapsord så Jesus mannen med vannkrukken, som disiplene skulle møte i byen. (Lukas 22:10)
     
    Gave til å prøve ånder handler om en overnaturlig innsikt i åndeverdenen, slik at man kan prøve hvilken ånd som taler, virker gjennom, eller plager et menneske. Derfor er denne gaven livsviktig i en levende menighet. 
     
    Bibelske eksempler på gaven til å prøve ånder:
     
    • Ananias og Safira. Gaven virket i Peters liv, til å avsløre en løgnens ånd. (Ap gjerninger 5:1-11) 
    • "Og Jesus kjente straks i sin ånd at de tenkte så" (Markus 2:8)
    • "Han så at han hadde tro til å bli helbredet." (Ap gjerninger 14: 9-10)
    • Trollmannen Simon i Samaria. Peter avslørte ham via gaven til å prøve ånder (Ap gjerninger 8:18-24)
     
    Enhver åndsfylt troende kan fra tid til annen oppleve at disse gavene manifesteres. Men en profet vil ha en stadig manifestasjon av disse gavene. Dette er fordi en profet har en tjeneste innen disse områdene.
     
    En meget viktig sak som vi er nødt til å poengtere, er viktigheten av at alle åpenbaringer blir prøvd! Uansett hvor sterk tjeneste en profet har, så må det han sier prøves på Guds Ord og om det sanksjonerer med Ånden i vårt indre.
     
    Her vil noen kanskje innvende og si: "Men Gud tar da ikke feil?"
     
    Nei, Gud tar ikke feil. men disse åndelige gavene blir manifestert gjennom ufullkomne mennesker. Det er som vann som flyter gjennom et rør. Vannet kan ta smak av røret.
     
    "La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det." (1 Korinter 14:29)
     
     
     
    C. En profet vet ikke alt om alle!
     
     
     
    Mange tror at en profet alltid vet alt om alle, og at han vet alt som skjer rundt ham.
     
    Dette er ikke tilfelle! La oss se på en historie om profeten Elisja og hans tjener Gehasi.
     
    "Da vendte han tilbake til Guds mann med hele følget sitt. Og da han kom dit, sto han fram for ham og sa: Nå vet jeg at det ikke er noen Gud på hele jorden uten i Israel! Så ta nå imot en gave av din tjener.Men han sa: Så sant Herren lever, han som jeg tjener: Jeg tar ikke imot noe. Og han ba ham inntrengende om å ta imot, men han ville ikke.Da sa Na’aman: Siden du ikke vil ta imot, så la din tjener få så mye jord som et par muldyr kan bære! For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren.Men én ting må Herren tilgi din tjener: Når min herre går inn i Rimmons hus for å tilbe der, og han støtter seg til min hånd, og jeg kaster meg ned der i Rimmons hus, så må Herren la din tjener få tilgivelse for dette at jeg kaster meg ned i Rimmons hus!Elisja svarte: Dra bort i fred! Så dro han fra ham.
     
    Men da han var kommet et stykke på veien,tenkte Gehasi, tjeneren til Guds mann Elisja: Min herre har spart denne syreren Na’aman og ikke tatt imot av ham det han hadde med seg. Så sant Herren lever, vil jeg løpe etter ham og få noe av ham!Så skyndte Gehasi seg etter Na’aman. Og da Na’aman så en som kom løpende etter ham, steg han fort ned av vognen for å møte ham, og sa: Står alt vel til?Han sa: Ja, men min herre har sendt meg med disse ordene: Nettopp nå er det kommet to unge menn til meg fra Efra’im-fjellene, to av profetens disipler. Gi dem en talent sølv og to festkledninger!Na’aman svarte: Vær så snill å ta to talenter! Og han ba ham inntrengende og knyttet to talenter sølv inn i to punger. Så tok han to festkledninger og ga dem til to av tjenerne sine, og de bar dem foran Gehasi.
     
    Men da han kom til haugen, tok han det av deres hånd og gjemte det i huset. Han tok farvel med mennene, og de dro sin vei.Selv gikk han inn og sto fram for sin herre. Da spurte Elisja ham: Hvor kommer du fra, Gehasi? Han svarte: Din tjener har ikke vært noe sted.Men han sa til ham: Var jeg ikke til stede i ånden da mannen vendte om fra vognen og gikk for å møte deg? Er det nå tid til å ta imot sølv og få seg klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker?Derfor skal Na’amans spedalskhet henge ved deg og ved ætten din til evig tid. Så gikk han utfra ham og var spedalsk, hvit som snø."(2 Kongebok 5:15-27)
     
    Dersom det hadde vært slik at profeten alltid vet alt som skjer rundt ham ville Gehasi, Elisjas tjener, aldri prøvd å lure sin herre. Han ville visst at han ikke hadde en milliontedels sjanse til å slippe unna med løgnen sin! Han levde jo sammen med profeten og kjente ham så godt at han ville visst bedre.
     
    Men Herren forteller oss bare det Han vil at vi skal vite. Det gjelder også for profeter!
     
    Det finnes kristne som stadig flyr rundt og deler ut personlige budskap og profetier til alle og enhver. Disse har havnet inn i en blindgate og er blitt fanatikere. De er i stor fare, fordi Satan kan forføre dem og forstyrre slike profetiske budskap. Derfor er det så viktig at en profet ikke går rundt og tror at han kan profetere når han selv vil. Det er ikke profeten selv som "slår den profetiske gaven av og på". Det er faktisk Gud som gjør det!
     
    Dette betyr ikke at personlige budskap, direkte til en enkelt person, ikke er bibelske. De kan være veldig bibelske. Men alt må prøves!
     
     
     
    D. Finnes det profeter i dag?
     
     
     
    Finnes det så profeter i dag? Javisst! Her blir argumentet det samme som for apostelen. Disse gavene er satt i menigheten for å utruste den, og vil være aktive helt til Jesus kommer for å hente sin menighet.
     
    I vårt eget land kan vi vel si at den mye omtalte "Lebesbymannen" sto i en profettjeneste. David Wilkerson er et annet eksempel fra vår tid. Men faktum er at der er mange profeter i Guds menighet i dag. Vi trenger å se dem og vi trenger å la dem få betjene Guds menighet ut fra det kall som de har fått.
     
     
     
     
    5. EVANGELISTEN
     
     
     
     
    A. Hva er en evangelist?
     
     
     
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11)
     
    Ordet "evangelist forekommer bare tre ganger i Det Nye Testamente. Vi har allerede sett på et av skriftstedene, i Efeserne 4. La oss ta med oss de to andre også.
     
    "Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham." (Ap gjerninger 21:8)
     
    "Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2 Timoteus 4:5)
     
    Betydningen av ordet "evangelist" er: "en som bringer evangeliet (de gode nyhetene)" eller også "en budbringer som kommer med gode nyheter."
     
    Evangelisten bringer budskapet om frelse i Jesus Kristus. Dette er gode nyheter, nyhetene om Guds forløsende nåde. 
     
    Siden det eneste eksemplet vi har på en evangelist fra Det Nye Testamente er Filip, vil vi studere ham litt nærmere.
     
     
     
    B. Evangelistens budskap er evangeliet om Jesus Kristus
     
     
     
    "Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus." (Ap gjerninger 8:5)
     
    "Da begynte Filip å tale, og ut fra dette skriftsted forkynte han evangeliet om Jesus for ham." (Ap gjerninger 8:35)
     
    Vi ser at Filip hadde det samme enkle budskap både til hele byen i Samaria og til enkeltindividet Hoffmannen. Han forkynte evangeliet om Jesus Kristus. 
     
    Evangelisten er simpelthen en gave fra Herren til Kristi legeme - menigheten. Han er utrustet med spesielle gaver til å vinne mennesker for Guds rike.
     
    La oss ta fram bildet med med hånden og de fem fingrene igjen. Vi har sett at tommefingeren er apostelen og pekefingeren er profeten. Nå er vi kommet til langfingeren - og dette er evangelisten. Det er den fingeren som er lengst, og som dermed når lengst ut. I overført betydning har altså evangelisten en spesiell utrustning til å nå ut til de ufrelste og vinne dem for Jesus. En evangelist får mennesker frelst!
     
    Om vi studerer 1 Korinter 12:28, ser vi at evangelisten er ikke nevnt. Det er heller ikke hyrden/pastoren. Men apostelen er nevnt, profeten er nevnt og læreren er nevnt. La oss se på verset:
     
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger og nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, gaver til å styre og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
     
     Her tror jeg vi finner evangelisten nevnt der hvor det står "kraftige gjerninger og nådegaver til å helbrede". Selvsagt vil mirakler og nådegaver til å helbrede følge de andre tjenestegavene også, særlig apostelen. Men ser vi igjen på Filip, så ser vi at disse gavene følger en evangelist.
     
    "Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus. Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde. For mange hadde urene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen." (Ap gjerninger 8:5-8)
     
    Dersom en person er kalt til å være evangelist, vil han ikke trenge å overtales til å gå inn i tjenesten. Det vil være en guddommelig drivkraft inne i deg, til å vinne sjeler for Jesus og til å se mennesker befridd fra "lenker og bånd".
     
     
     
    C. Det personlige vitnespyrdet
     
     
     
    Omvendelse er en personlig sak. Det er et guddommelig inngrep i en persons liv og i hans hjerte.
     
    Jeg tror Gud forsøker å si oss noe meget viktig når Han, etter å ha fortalt oss om masseomvendelsen i Samaria, avslutter det samme kapitlet med fortellingen om evangelisten og den etiopiske hoffmannen - en enkelt person. Den viktigste gaven til en sann evangelist, er gaven til å bringe hver enkelt sjel til å ta en avgjørelse for evigheten.
     
    Derfor vil vi også legge merke til at en evangelist ofte har et sterkt personlig vitnespyrd å dele. I tillegg til dette har han en overnaturlig gave til å "male Kristus for deres øyne".
     
    Om vi fortsetter å studere Filip i Samaria, ser vi at ingen ble frelst før Filip talte. De ble altså frelst som et resultat av hans preken.
     
     
     
    D. Evangelistens behov for samarbeid med andre
     
     
     
     De forskjellige tjenestene som Kristus har gitt oss, er alle avhengige av hverandre for å oppnå gode resultater og varig frukt. Dette ser vi veldig tydelig i denne historien om Filip i Samaria.
     
    "En mann ved navn Simon holdt til i byen. Han drev med trolldom så folket i Samaria var helt overveldet. Han påsto at han var noe stort. Alle var opptatt av ham, og både små og store sa: «Han er Guds kraft, den som kalles Den store.» De sluttet opp om ham fordi han i lang tid hadde overveldet dem med trolldomskunstene sine. Men da de trodde Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.
     
    Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds Ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.

     

    Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: «Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den hellige ånd!» Men Peter sa til ham: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet. For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.» Da sa Simon: «Dere må be til Herren for meg, så jeg ikke skal bli rammet av det dere har sagt.» Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria." (Ap gjerninger 8:9-25)

     

    Det er flere ting vi kan legge merke til her. Filip hadde ikke den samme åndelige dømmekraft som Peter og Johannes hadde. Vers 13 viser oss at Simon hadde kommet til tro og latt seg døpe. Han var altså blitt frelst, men omvendelsen satt ikke dypt nok. Hadde Filip hatt gaven til å prøve ånder, ville han sett dette. Men Peter hadde en sterkere utrustning, og avslørte Simons hjerte.

     

    Vi ser også at Filip ikke hadde gaver til å grunnlegge en menighet, eller til å formidle Åndens dåp, slik som Peter og Johannes hadde.

     

    Filip gjorde det han var kalt til - å få folk til å omvende seg, ta imot evangeliet og la seg døpe. Deretter kom andre tjenestegaver inn og fortsatte arbeidet. En person kan ikke gjøre alt selv. Vi er alle begrenset. Vi trenger hverandre.

    Til slutt vil jeg trekke fram noen eksempler fra nyere vekkelseshistorie, på evangelister som kan stå som et eksempel for andre:

     

    • Charles Finney - Guds brannfakkel
    • R. A. Torrey - Hellighetsbevegelsens fremste predikant
    • D. L. Moody - En fantastisk evangelist og sjelevinner
    • Evan Roberts - Vekkelsespredikanten fra Wales
    • Billy Graham - Verdensevangelisten
    • Reinhard Bonnke - Guds skurtrøske i Afrika
    • Aril Edvardsen - Vår egen verdensevangelist
    • Ludvig Karlsen - Vår egen omsorgsevangelist

     

    Ellers kan jeg nevne norske predikanter som Jørn Strand, Bjørnar Heimstad, Kjell Haltorp, Asbjørn Skjortnes, Håkon Fagervik, Tom Arild Fjeld og Håkon Martinsen som renspikkede evangelister i Norge i dag. Og det finnes selvsagt mange flere. La oss være med og be for deres tjeneste!

     

     

     

     

     

    6. HYRDEN (PASTOREN)

     
     
     
     
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11) 
     
    Ordet hyrde er oversatt fra det greske ordet "poimen", som betyr hyrde, gjeter. Det er også oversatt pastor.
     
    En pastor er en åndelig tilsynsmann, en hyrde som tjener en lokal menighet eller et lokalt område.
     
     
     
    A. Jesus er overhyrden - den gode hyrde - alle hyrders eksempel
     
     
     
    "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for fårene." (Johannes 10:11)
     
    "Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde..." (Hebreerne 13:20)
     
    "Dere var jo som villfarne får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsmann." (1 Peter 2:25)
     
    "Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1 Peter 5:4)
     
     Her ser vi at Jesus er overhyrden for alle Guds får (sauer). Guds Ord sier at Han er hodet for sitt legeme, sin kropp - som er Hans menighet.
     
    "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste." (Kolosserne 1:18)
     
    Men Jesus har underhyrder. En pastor er en underhyrde. Gud kaller slike underhyrder, til å være hyrde for flokken og vokte den. 
     
     
     
    B. Hyrdens (pastorens) kall og tjeneste - å lede den lokale menighet
     
     
     
    Pastoren er altså underhyrden. Han er den som har overoppsynet med den lokale flokken (menigheten). Derfor er han også lederen for den lokale menighet. Den bibelske modellen viser klart at hyrden (pastoren) er gitt av Gud å ha den øverste bestemmelsesmyndighet i menigheten.
     
    Tjenesten som pastor (hyrde) er ikke nevnt i 1 Korinter 12:28, men ordet "styringsoppgaver" er nevnt. Jeg tror dette er pastorens tjeneste i den liste av tjenestegaver som vi finner i dette verset.
     
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tjedje lærere, dernest kraftige gjernigner og nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
     
    Om vi nok en gang ser på hånden med de fem fingrene, så er vi nå kommet til ringfingeren. Dette er altså pastoren (hyrden). Ringfingeren står for ekteskap, kjærlighet og omsorg. Hyrden er "gift" med sin menighet og leder den med omsorg og kjærlighet.
     
    Her er det forresten svært urovekkende å se hvor mange hyrder og pastorer som blir på et sted i bare noen få år. I enkelte sammenhenger kan man nesten sammenligne en pastors tid med verdens politiske valg eller f.eks. den amerikanske presidenten, som sitter i 4 års perioder og maks to slike - altså maks 8 år.
     
    Slik er det jo blitt også i de fleste av våre menigheter. Det er ikke mange hyrder som blir trofaste mot sin egen flokk i mer enn 8 år! Men Guds Ord gir altså et bilde av et ekteskap, hvor hyrden er der på livstid og gir sitt liv for fårene. La oss ta Jesus som eksempel her. Den gode hyrde gir sitt liv for fårene. De som bare blir i en kort periode, er å sammenligne med det som Jesus kaller for leiekarer.
     
    "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som selv ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg." (Johannes 10:11-14)
     
    Selvsagt kommer det en tid hvor "stafettpinnen" må gå videre, og en ny pastor overtar. Jeg ser også at Gud kan kalle en pastor til å reise fra et sted til et annet. Men jeg er ikke med på at det vanlige for en pastor er å være kun noen år på hvert sted. Det vanlige skulle være at hyrden blir der på livstid!
     
    "Men er ikke den nytestamentlige og bibelske modellen at en menighet ledes av et styre av eldste (presbyteros) og tilsynsmenn (episkopos)",spør du kanskje?
     
    La oss se litt på disse begrepene, hva de betyr og hva Guds Ord sier om dem. Vi kan først se på ordet "eldste", som er oversatt fra det greske "presbyteros". Ordet betyr rett ut "en eldre mann (med skjegg)".
     
    De eneste tjenestegavene som var i funksjon helt i starten av menighetens tid, var de 12 apostlene. Og siden Guds Ord er helt klar på at en nyomvendt ikke kan innsettes som pastor eller hyrde for flokken, måtte man da ta noen av de eldre mennene og innsette disse i den tjeneste som kalles for eldste.
     
    "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg. En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet." (Titus 1:5-6)
     
    Vi ser her at det var apostlene som innsatte eldste. Disse ledet de nystartede menighetene inntil tjenestegavene var blitt utviklet. Disse eldste var gamle mennesker, som hadde livserfaring og derfor passet til å ha posisjon og ansvar. 
     
    Vi har ikke den samme situasjonen idag. Men man har feilaktig sagt: "Vi vil ha en Nytestamentlig menighet. La oss derfor anvende den samme modellen som de første kristne gjorde." Dermed har man valgt eldste til å lede menigheten, siden dette ser ut til å være den nytestamentlige modellen.
     
    Men da har man ikke sett grundig nok på bildet som NT gir oss! Slike eldste blir valgt inn på demokratisk vis i den store majoriteten av ulike menigheter i dag. Men slike eldste som er valgt inn av mennesker, har ofte ikke noe kall fra Gud! De vet ikke noe om hyrdetjenesten, fordi kallet ikke er der - heller ikke den guddommelige, salvede utrustningen som en hyrde har.
     
    Å velge eldste til å ha overoppsynet med en menighet, selv om menigheten har en fungerende pastor der, er direkte ubibelsk! Jeg sier ikke at vi skal annulere eldstetjenesten. Men den er ikke noe mer enn en hjelpetjeneste, og må aldri overstyre hyrdetjenesten (pastoren).
     
    Bibelen gir oss bildet av en hyrde (gjeter) og en saueflokk. Hyrden står ikke opp om morgenen og sier: "Det er best vi får samlet noen av ledersauene i dag, så får vi høre deres mening om hvor vi skal beite." Nei! Hyrden har oversikten. Han er tilsynsmann for flokken. Han går foran og flokken følger etter.
     
    La oss se på det andre ordet - tilsynsmann. Det er det greske ordet "episkopos".  Det er dette ordet som er oversatt til "biskop" og det peker jo klart imot en ledertjeneste. Dette er langt på vei den samme tjenesten som hyrden (pastoren). Vi kan godt si det slik at en hyrdetjeneste utvikles ut fra denne tjenesten. Mens uttrykket "eldste" hadde en spesiell referanse til alder og stilling, var uttrykket "tilsynsmann" en mer offentlig tittel, som pekte mot et avgjort lederskap og en offisiell posisjon. 
     
    Vi tar med oss noen vers om tilsynsmenn også.
     
    "Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod." (Ap gjerninger 20:28)
     
    Her ser vi at tilsynsmannen har som oppgave å vokte Guds menighet. Dette omtaler en hyrdes funksjon. Vi ser dette enda klarere i andre skriftsteder. La oss gå tilbake til Titus igjen.
     
    "For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkefeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.
     
    Det er flere som mener at man ut fra sammenhengen kan se at Paulus taler om eldste og tilsynsmenn som en og samme tjeneste og oppgave. Men her er jeg ikke helt enig. Selv om mange av kvalifikasjonene som listes opp er de samme, så finner vi helt andre og spesifikke lederkvalifikasjoner og forkynnerkvalifikasjoner hos tilsynsmannen. Dette peker mer mot hyrdetjenesten.
     
    "Dette er et troverdig ord: om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til." (1 Timoteus 3:1)
     
    Her er ordet episkopos oversatt til tilsynsembete. Noen oversettelser oversetter det også til biskop. Jeg kan ikke se annet enn et det her er snakk om gaven til å være pastor (hyrde). Det tales her om et tilsynsembede.
     
    Efeserne 4:11 forteller oss i klartekst hvilke embeter Jesus har satt i sin menighet. Disse er apostelen, profeten, evangelisten, hyrden og læreren. Dersom et "tilsynsembete" er noe annet enn pastor-embedet, så er dette da et embede som Jesus ikke har satt i menigheten! Derfor må dette tilsynsembedet være pastor-embedet.
     
    La oss lese videre:
     
    "Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, en kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkefeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stidslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare." (1 Timoteus 3:2-7)
     
    Det må utvilsomt være en pastors embede som beskrives her. Her ser vi at tilsynsmannen må være dyktig til å lære andre. Altså er han en forkynner. Igjen ser vi at det peker hen mot hyrdetjenesten og pastorembedet.
     
    "Men er det ikke et skriftsted som taler om eldste som gode forstandere også",spør du kanskje? Jo, det er det. La oss se på det verset.
     
    "De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære." (1 Timoteus 5:17)
     
    Her ser vi at menigheten var i ferd med å vokse videre. Noen av de eldste som var utvalgt og innsatt til å ha overoppsyn med flokken, hadde nå utviklet seg inn i forkynnertjenester. "De som arbeider i tale og lære" står det. En annen oversettelse sier "de som arbeider med forkynnelse og undervisning". 
     
    Blandt disse igjen, hadde noen utviklet seg inn i en hyrdetjeneste. Dermed hadde menigheten kommet så langt at de øvrige av de eldste, de som ikke hadde noen forkynnertjeneste, ikke behøvde å stå i noen eldstefunksjon lenger.
     
    Vi legger likevel merke til at det på grunnteksten står "Hoi kalós proestótes presbyteroi...", som oversatt betyr "De som vel er ledende eldste..." Ordet "proestótes" betyr å styre eller å stå foran. Når dette ordet settes sammen med ordet "presbyteroi", blir det oversatt til ledende eldste eller forstander. Men det er fortsatt en klar forskjell på ordet presbyteroi (eldste) og ordet poimen, som er direkte oversatt til pastor (hyrde).
     
    Poimen (pastoren) er den tjenestegaven som Jesus har ment skal lede den lokale menighet.
     
    "Men hva med apostelen", spør du kanskje? "Skulle ikke den lokale menighet ledes av apostelen?"
     
    Apostelen har som sagt myndighet over de menigheter som han selv har plantet. Han kan gå inn og overstyre en hyrde/pastor som trår feil. Da gjør han det innenfor sitt apostoliske mandatsområde - som er innefor de menigheter han selv har plantet.
     
    Men apostelen er en reisende tjeneste. Han har myndighet, men skal ikke til stadighet gå inn og forstyrre hyrdens oppgaver. Hyrden leder den lokale menighet. 
     
    I Pinsevekkelsens spede begynnelse, i begynnelsen av det forrige århundre, måtte man ofte gå tilbake til Apostlenes gjerningers modell mht ledelse. Mange av pinsepionérene ville dra til områder hvor det ikke fantes noen fullevangelisk menighet. 
     
    En evangelist talte en hel sommer på et slikt sted. 285 mennesker ble frelst og over 90 av dem ble åndsdøpt. Men denne mannen var en evangelist, ikke en pastor. Han ble på stedet i tre måneder og holdt møter hver kveld og fikk startet en menighet. Men da han reiste var det ingen pastor der. Men da utpekte de noen av de eldste mennene til å ha overoppsyn med flokken, inntil Gud hadde utviklet en pastor som kunne settes inn i tjeneste i den menigheten.
     
    Noen ganger tar slike prosesser lang tid, men det forandrer ikke det faktum at den nytestamentlige ledermodellen er at tjenestegavene leder den lokale menighet, og blandt dem er det pastoren som har overoppsynet.
     
     
     
    C. Hyrdens gaver og utrustning
     
     
     
    Gud har tilveiebragt overnaturlig utrustning også for pastoren. Nå kan de 9 Åndens gaver som er nevnt i 1 Korinter 12:7-11 manifesteres hos enhver troende som er frelst og fyllt med Den Hellige Ånd. Likevel er disse overnaturlige gavene også en overnaturlig utrustning for de som står i spesielle tjenester i Guds rike. Tjenestegavene vil derfor ha en sterkere og oftere manifestasjon av disse gavene enn de øvrige troende.
     
    En hyrde (pastor) vil trenge både visdomsord og kunnskapsord i sjelesorgsamtaler, sykebesøk/husbesøk og i forkynnelsen. Det er også helt naturlig at han kan tyde budskap som kommer i tunger. For å kunne vokte sin menighet som en hyrde som vokter sin saueflokk, skulle han også behøve gaven til å prøve ånder.
     
     At enkelte menigheter har hyrder (pastorer) som ikke er døpt i Den Hellige Ånd, er helt ubegripelig! Ingen kan fungere i en tjenestegave uten å være åndsdøpt. Da blir det bare teorier - ord uten ånd.
     
     Likevel er det som mest av alt karakteriserer en pastor, at han har et hyrdehjerte. Et hyrdehjerte er virkelig en gave fra Gud! Takk Gud for hyrder som har det rette hjertet, som elsker mennesker. De er lojale mot flokken sin, ofte på bekostning av sine egne gleder i livet.
     
    Det trengs et ekte hyrdehjerte for å passe på alle "spedbarnskristne" i menigheten. Hyrden må elske dem, gi dem den rette åndelige føde og være overbærende med dem når de begynner å reise seg opp for å gå selv.
     
    Kjærligheten er et språk som folk forstår. De forstår kanskje ikke tungetale, men de forstår kjærlighet. Derfor er hyrdehjertet så viktig. Pastoren må elske mennesker.
     
     
     
     
     
    7. LÆREREN
     
     
     
     
     
    Læreren er nevnt flere steder i Det Nye Testamente. Det er tydelig at dette er en viktig tjeneste, som har en sentral plass i den nytestamentlige menighet.
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11)
     
    "Gud satte i menigheten  først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere..." (1 Korinter 12:28)
     
    "La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på læren..." (Romerne 12:7)
     
    Ordet "lærer" er oversatt fra det greske "didaskalos", som betyr lærer, læremester, mester. En lærer er altså en som underviser og lærer andre.
     
    Om vi nok en gang ser for oss denne hånden med de fem fingrene, så er vi nå kommet til lillefingeren. Det er den du bruker for å pirke inn i øret dersom det klør osv. Dette er læreren. Han "pirker bort det som ikke skal være der", og sørger for at læren sitter.
     
     
     
    A. Lærergaven er ofte kombinert med andre gaver, men ikke nødvendigvis
     
     
     
    En lærergave kan ofte virke sammen med en annen tjenestegave. En kan ha en tjeneste som pastor og lærer (disse er det mange av, og er den vanligste kombinasjonen) eller profet og lærer eller tilmed evangelist og lærer. I Apostlenes gjerninger 13:1 nevnes fem menn som var profeter og lærere.
     
    "I Antiokia, i menigheten der, var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kalles Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, forsterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus." (Ap gjerninger 13:1)
     
    En som har en lærertjeneste, uten å være pastor, har ofte en reisende tjeneste. Han er ikke stedbundet, slik som pastoren er det. 
     
     
     
    B. Gaven til å undervise er en guddommelig gave
     
     

    Bibelen taler om læreren som en tjeneste eller et embete. Han taler om personer som er spesielt kalt av Gud til å stå i en vedvarende tjeneste i å undervise de troende.
     
    Noen har hatt den oppfatning at søndagsskolelærere er en slik lærer. Dette er ikke tilfelle, selv om en søndagsskolelærer kan ha denne utrustningen. De første kristne hadde ingen søndagsskole. Selve søndagsskoletanken er ikke mer en omlag 150 år gammel.
     
    Naturligvis kan alle troende som kjenner sin Bibel, lære bort det han eller hun vet. Enhver kristen både kan og skal dele med andre det han eller hun vet. Men dette er ikke den guddommelige gaven til å undervise som kjennetegner tjenestegaven lærer! For å kunne tjenestegjøre som en lærer i menigheten, trengs et guddommelig kall og en guddommelig gave.
     
    En lærer er ikke en lærer på grunnlag av en naturlig evne til å undervise. Dette kan selvsagt være en bakgrunn for gaven, men lærergaven er ikke en naturlig gave, det er en overnaturlig utrustning.
     
     
     
    C. Læreren er en som vanner
     
     
     
    Ingen undervisningstjeneste i Den Hellige Ånd, kan være tørrog kjedelig! Den vil innebære strømmer av levende vann. Det er ikke for ingenting at Paulus beskriver undervisningstjenesten som å vanne.
     
    "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett. Men enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning." (1 Korinter 3:6-9)
     
    En forkynner kom til et område som er godt kjent for sine drivhus og planteskoler. En eldre mann i menigheten inviterte den besøkende forkynneren til å se drivhuset hvor han stelte plantene. Forkynneren ble overveldet over stedet: "Jeg har aldri sett slik en overdådig vekst", sa han.
     
    To år senere var forkynneren tilbake i det samme området. Han ba om å få se dette drivhuset igjen. "I det øyeblikket jeg gikk inn, visste jeg at noe var galt", sa han. Det var det samme drivhuset. Det hadde de samme slags planter. Men de var ikke så overdådige som forrige gang. Det var en bemerkelsesverdig forskjell.
     
    "Det er ikke slik det var for to år siden. Hva har skjedd?",spurte forkynneren. De svarte: "den gamle mannen som stelte plantene og vannet dem så godt, er død. Vi har en annen nå."
     
    Mangt et arbeid i Guds rike, er blitt ødelagt fordi vanningsprosessen ikke fungerte. Folk ble ikke undervist i Ordet. De ble ikke oppmuntret til å ta til seg næring fra Guds Ord, slik at de kunne blomstre og bli en nydelig "hage" for Gud.
     
    Når vanningsprosessen, det vil si undervisningen i Guds Ord, blir utført av en som er utrustet og kalt av Gud til å undervise, blir folk forfrisket og fornyet. Det er akkurat som når en plante blir riktig vannet - den blir fornyet og frisk. Dersom undervisningen ikke fører til at folk blir forfrisket, er den rett og slett ikke i Ånden!
     
     
     
    D. Apollos - et nytestamentlig eksempel på lærertjenesten i funksjon
     
     
     
    Læreren er en som vanner. Apollos var en slik lærergave. Riktignok nevner Paulus ham som en apostel i 1 Korinter 4:4-9, men han startet som en lærer, som etterhvert vokste inn i tjenesten som apostel.
     
    "Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste ut fra Skriftene at Jesus er Messias." (Ap gjerninger 18:27-28)
     
    Apollos ble til stor hjelp for de troende da han kom til Akaia. Apollos brukte sin lærergave, og hans undervisning bli til stor hjelp for dem. Dette ser vi også av det neste verset, som sier at han viste jødene ut fra Skriftene at Jesus er Messias.
     
    Om vi leser mere om Apollos, ser vi at han hadde 4 grunnleggende kvaliteter i sitt liv.
     
    "Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus..." (Ap gjerninger 18:24-25)
     
    De 4 kvalitetene var:
     
    • Han var veltalende. Det er viktig for en som underviser Guds Ord at man kan tale slik at det engasjerer og inspirerer.
    • Han var sterk i skriftene. En som underviser må kunne sin Bibel.
    • Han var opplært i Herrens vei. Apollos hadde grundig oppfostring i liv og lære.
    • Han var brennende i ånden. Han var ikke bare en tørr teolog. Hans hjerte brant for Jesus!
     
    Legg spesielt merke til den fjerde egenskapen. Det hjelper ikke mye å være veltalende og sterk i skriftene om du ikke har et brennende hjerte. Du kan være så opplært og utdannet som bare det, men kunnskap uten ånd gir ingen resultater!
     
    La oss be om at alle tjenestegaver, ikke bare læreren, må være brennende i Ånden og tjene Gud med iver...