Metodisme

  • John Wesley og Metodismen


    John Wesley hadde aldri tenkt å danne et nytt kirkesamfunn. I mange år kjempet den unge engelskmannen mot tvilen om han virkelig var en kristen. Han var ikke sikker på om Gud hadde tatt imot ham som sitt barn. Men prestesønnen John overvant tvilen - og han banet vei for en verdensomspennende kristen vekkelse av enorme dimensjoner. Det er sagt at den metodistiske vekkelse, som ved siden av forkynnelse av evangeliet, la så stor vekt på sosialt engasjement, reddet England fra en blodig revolusjon.

     

    Sosial og åndelig nød

    John Wesley ble født 28 juni 1703 og vokste opp i et samfunn som var i omveltning, og som var preget av sosial og åndelig nød. Den nye arbeiderklassen ble i stor grad utsatt for utbytting, f.eks var barnearbeid vanlig. Helsetjenester og sosialt arbeid manglet så og si fullstendig. Livet var hardt og det førte til at menneskene var brutale, vold og kriminalitet økte sterkt. Kristendommen var ikke lenger noen sterk moralsk og åndelig kraft. 
 

     

    Håpet å bli hellig

    22 år gammel bestemte John Wesley seg for å bli prest. Han utdannet seg ved Charterhouse School og ved Oxford University. Han ble ordinert til prest i 1928.

    Etter et kort fravær for å hjelpe sin far i Epworth, returnerte John til Oxford, for å oppdage at hans bror Charles hadde grunnlagt en "hellig klubb". Denne besto av unge menn som var interessert i åndelig vekst. John ble raskt en ledende aktør i denne gruppen, som etter hvert ble kalt for "metodistene". "Metoden" gikk ut på hva de måtte gjøre for å leve som kristne. De begynte med ting som arbeid for fengselsfanger, innsamling av mat og klær til fattige og undervisning av barn. 

    Gjennom systematisk bibelstudum, bønn og barmhjertighet overfor mennesker i nød, prøvde han å tilfredsstille det han oppfattet som Guds krav. Gjennom disse gjerninger håpet han å bli hellig, dvs 100% slik Gud ønsket at han skulle være.

     

    Misjonær i Amerika


    En del av dem bestemte seg for å reise til Amerika sammen med John Wesley og hans yngre bror Charles som misjonærer blant indianerne. Han opplevde at hans daværende høykirkelige syn vekket fiendtlighet, og dette gjorde ham bare ytterligere motløs. Hele tiden dreide spørsmålet seg om hva de selv måtte gjøre for å være kristne. I 13 lange år (1724 - 38) kjempet Wesley med sin frelsesvisshet. Han var ikke sikker på at Gud hadde tatt imot ham som sitt barn, uansett hvor mye han strevde. Ved slutten av 1737 reiste han tilbake til England, nedbrutt og totalt mislykket.

     

    Sluttet å kjempe for å bli frelst

    Da møtte han mennesker som hjalp ham til å erfare syndenes forlatelse og etablere en frelsesvisshet. Dette var tyske pietister og fromme lutheranere som ønsket å sette livet foran læren. De sa at han måtte slutte å kjempe for å bli frelst. Bare troen alene på Jesus Kristus som frelser, var nødvendig. Da Wesley omsider gav opp kampen for å bli frelst og overlot seg i Guds hånd, fikk han ta imot frelsen som en gave. På et lite møte i London, 24 mai 1738, ble det lest høyt fra Luthers innledning til Romerbrevet.

     

    Stolte på Gud

    Da høytlesningen kom til det punkt der Luther beskriver den forvandling som skjer hos det mennesket som tror, forteller Wesley: "Jeg kjente mitt hjerte ble forunderlig varmt, og jeg kjente at jeg stolte på Gud og på Gud alene til min frelse. Jeg fikk en visshet om at Han hadde tatt bort mine, ja nettopp mine synder, og frelst meg fra syndens og dødens lov."

    Etter dette åndelige gjennombruddet i hans liv, som gav han visshet om frelse ved troen på Kristus alene, viet han hele sitt liv til evangelisering. I begynnelsen av 1739 etablerte han nye Metodistsamfunn over hele landet. Han reiste og forkynte hele tiden. Selv om hans virke var mest knyttet til England, hadde han hyppige reiser til Wales, Irland og Skottland. Han møtte mye motstand og forfølgelse, som senere stilnet mere av. 

    Sent i livet giftet John Wesley seg med enken Mary Wazeille. Han fortsatte hele sitt liv med en "diett av hellighet og personlig disiplin", som han kalte det. Han døde den 2 mars 1791, i en alder av 88 år. Da var han fortsatt i full vigør, prekte ofte, stadig på reisefot og fortsatt en prest i Church of England (den anglikanske kirke). Han hadde imidlertid i 1784 gitt Metodistbevegelsen en juridisk grunnlov som et eget trossamfunn, og samme år ordinerte han Thomas Coke for tjeneste i USA. Dette var med og staket ut en uavhengig kurs for metodistene som et eget kirkesamfunn.

    John Wesley holdt i gjennomsnitt  3 prekener om dagen i 54 år. I alt mer enn 44.000 prekener, foruten hans store skrivearbeid. Da Wesley rundet  83 år, var han lei av å oppdage, at han nå ikke kunne skrive i mer enn 15 timer om dagen uten at han begynte at få vondt i øynene. Da han nådde 86, var han nærmest flau over ikke at kunne klare mer end to prekener om dagen....

     

    Troens hvile

    Johhn Wesley ble en gang spurt om hvordan han skulle bruke sine siste timer dersom han visste at han skulle dø neste natt klokken tolv. 

Han svarte: 
"Nettopp som jeg har tenkt å bruke timene nå. Jeg skal tale i Gloucester i aften og på ny i morgen tidlig. Derpå skal jeg ri til Tewkesbury, tale om ettermiddagen og møte noen av sositeten om aftenen. Jeg skal så gå til min venn Martin, som har bedt om en samtale med meg, snakke litt med min familie om nødvendige ting, og så gå til mitt rom klokken ti, anbefale meg selv til min himmelske far, legge meg ned - og våkne opp i herligheten."

     

    Metodistenes lære

    Metodistene lærer at frelsen både er noe Gud gjør for oss her og nå, og noe Gud gjør inni oss ved Den Hellige Ånd. Det første kalles rettferdiggjørelse. Det andre kalles helliggjørelse

    Rettferdiggjørelsen er begynnelsen til et bevisst, personlig forhold til Jesus. Han har tilgitt oss og gitt oss nytt liv.

Helliggjørelsen er livet sammen med Jesus. Det nye livet vokser seg sterkere i oss. Hans kjærlighets makt i våre liv blir sterkere mens syndens makt blir mindre.