Norge

  • Nasjonen og Gud

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

    “For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte…”(2 Krøniker 16:9a)         

                 

    Når Gud ser på en nasjon, så er det bestemte ting Han ser etter. Derfor må vi forsøke å se ting fra Guds synsvinkel når vi skal bedømme vårt lands tilstand og framtidsmuligheter. Norge er et av verdens rikeste land og har en av verdens høyeste levestandarder.

     

    Likevel er det nok ikke slik at velferdsstatistikkene gir oss det rette bilde på vårt lands egentlige tilstand. For hvordan står det til med den åndelige standarden? Hvordan står det til i Guds øyne?

     

    Vi har som kristne vært vitne til et stort åndelig og moralsk forfall i årene etter siste verdenskrig. Spesielt gjennom de siste 30 – 40 årene har uhørte ting toget inn i vårt samfunn, som f.eks:

     

    • Abortloven. Kaller vi den for Forsterdrapsloven får vi et mer korrekt bilde av hva det er vi egentlig har vedtatt. Hvert år drepes over 15 000 barn i mors liv, med Statens velsignelse.

     

    • Den nye kjønnsløse ekteskapsloven, som tillater vielser og ekteskap mellom likekjønnende (homofile).

     

    • En alt for løs og ugudelig lovgivning i forhold til sex og samliv.

     

    • En skremmende legalisering av åpenlys pornografi.

     

    • En skremmende økning i antall skilsmisser.

     

    • Skremmende økning av kriminelle handlinger. Og de som begår kriminelle handlinger blir stadig yngre og yngre.

     

    • En skremmende økning av alkohol og narkotikamisbruk. Og stadig flere dør av overdoser.

     

    • Stadig økning av personer med store psykiske problemer og en tilsvarende økning i antall selvmord.

     

    • Nedprioritering av helsesektoren.

     

    • Uttallige angrep på menneskeverdet, bl.a gjennom genforskning, aktiv dødshjelp osv.

     

    • Mediasamfunnets stadig større grep på allmenheten.

     

    Her kunne vi fortsette. Det er nok mange ting som ikke gir et bilde av at Norge er verdens beste land å bo i, selv om våre folkevalgte liker å spre dette bildet.

     

    Vi må derfor få tak i hvordan Gud ser på landet vårt. Det er det som teller. Og vi kan grunnleggende si at det er to ting Gud ser etter når Han skal bedømme kvaliteten i en nasjon:

    a) De rettferdige i landet (Guds menighet)

    b) Folkets hjerte (folkesjelen)

     

     

     

     

    1. GUD HANDLER GJENNOM DE RETTFERDIGE

     

     

     

     

    Det første Gud ser etter, er hvor mange rettferdige som bor i landet.

     

    Med uttrykket ”de rettferdige” menes selvsagt ikke selvgode og egenrettferdige mennesker. Heller ikke spesielt flotte, fine og vellykkede mennesker. Nei, her tales det om Guds menighet, som er rettferdiggjort gjennom troen på Jesus Kristus.

     

    De rettferdige har stor betydning for sitt land, og også for de byer de bor i. Et sterkt eksempel på dette er historien om da Abraham gikk i forbønn for Sodoma og Gomorra.

     

    “Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det. Så vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. Men Abraham ble fortsatt stående for Herrens åsyn. Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige? Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett? Da sa Herren: Dersom jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld.

     

    Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske. Kanskje kunne det mangle fem på de femti rettferdige? Vil du da ødelegge hele byen på grunn av disse fem? Han sa: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner førtifem der. Men han fortsatte å tale til ham, og sa: Kanskje det finnes førti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de førtis skyld. Han sa da: Å, Herren må ikke bli vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti. Da sa han: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje der finnes tjue. Han svarte: For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den. Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gangen til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.”(1 Mosebok 18:20-33)

     

    Ti rettferdige ville vært nok til å berge Sodoma. Men som vi vet så fantes det ikke så mange rettferdige der. Dermed kom Guds vrede og dom over byen. Men Gud reddet den rettferdige Lot og hans familie og berget dem ut fra byen.

    Dette viser oss flere ting:

     

    • Hvilken maktfaktor de troendes bønner er. Abrahams forbønner fikk redusert Guds krav fra 50 til 10.
    • Gud ser til de rettferdige og handler med folket ut fra antall rettferdige.
    • Guds dom kan ikke ramme nasjonen uten at Gud samtidig berger de rettferdige.

     

    “…Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.”(Jakob 5:16b)

     

    Dersom ti rettferdige var nok til å berge Sodoma, bør vi spørre oss selv hvor mange brennende og nidkjære kristne som behøves for å snu utviklingen i vårt eget land Norge?

     

    Det er nemlig slik at menighetens tilstand avspeiler seg i nasjonen. Guds menighet er lyset og saltet i nasjonen.

     

    “Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.”(Matteus 5:13-16)

     

    Det finnes ingen andre enn oss som Guds menighet som kan være dette lyset og saltet. Vi ER jordens salt. Enten er vi salt med kraft, ellers er vi salt uten kraft. Men salt – det er vi uansett.

     

    Men det som kan skje er at saltet mister sin kraft. Da duger det ikke til noe, sier Jesus! Guds menighet kan dermed enten:

     

    a) Være et kraftsenter og en åndelig pådriver til vekkelse og forandring i nasjonen.

    b) Være en sløv og åndelig sovende menighet, som har mistet sin kraft og kun tråkkes ned av menneskene.

     

    Men saltet er nødvendig for et land. Vi er en gave fra Gud til nasjonen. Vi er satt her av Gud, for å høyne den åndelige standarden, og bare vei for vekkelse og framgang for Guds rike.

     

    For salt med kraft har noen fantastisk sterke egenskaper:

     

    • Salt hindrer forråtnelse 
    • Salt smelter is
    • Salt renser
    • Salt gir smak
    • Salt binder sammen ingredienser
    • Salt skaper tørst

     

    Men dersom saltet mister sin kraft og tråkkes ned av menneskene, da er nasjonen i stor fare! For da finnes det ikke lenger noe som er kraftig nok til å holde nasjonen oppe og bevare den fra fall.

     

    Det samme skjer dersom lyset slokner. Enhver nasjon trenger en sterk og frimodig Guds menighet, som lyser klart!

    Det er nemlig slik at:

     

    • -      En sløv og sovende menighet betyr en sløv og sovende nasjon!
    • -      En kompromissfylt menighet betyr en kompromissfylt nasjon!
    • -      En sterk og våken menighet betyr en sterk og våken nasjon!

     

    Nasjonens tilstand avgjøres i stor grad av de rettferdige i landet, nemlig Guds menighet. Forut for all vekkelse og reformasjon, forut for at en nasjon kan oppleve bedre tider hvor folket søker tilbake til Gud, forut for alt dette må det skje ting i Guds menighet.

     

    “…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”(2 Krøniker 7:14)

     

    ”og så mitt folk SOM ER KALT MED MITT NAVN…” Hvem er det som er kalt med Guds navn? Jo det er menigheten – de kristne! Ordet ”kristen” betyr ”Kristus lik”. Det var menigheten i Antiokia som var det første sted hvor Jesu etterfølgere ble kalt for kristne, fordi folk mente at de ”ligna på Jesus”.

     

    "Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne."
 (Ap gjerninger 11:26)



     

    Verset i Andre Krønikerbok ber oss om å ydmyke oss, omvende oss og så be. ”Ja men, jeg er jo omvendt!”, sier du kanskje? Mange av oss husker jo sin egen frelsesopplevelse, og tenker fort: ”Jeg er jo frelst, og har jo både ydmyket meg og omvendt meg. Dette kan da ikke være skrevet til meg?”

     

    Jo. Det er skrevet til deg, fordi du her må gjøre jobben på vegne av de som ikke gjør jobben selv!

     

    Det er altså menigheten og de kristne som må bære nasjonens åndelige byrde. Og vi må komme fram for Gud med denne byrden – I BØNN PÅ VEGNE AV DEM SOM IKKE BER SELV!!” Forbønn er å stille seg i gapet, i bønn, på vegne av de som ikke gjør det selv!



     

    ”Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen.”
(Esekiel 22:30)

     

    En eneste rettferdig som ber, kan hindre katastrofer fra å skje! Gud søker etter menn og kvinner som er villige til å stå i gapet, for å beskytte nasjonen i bønn. 

     

    Gud “handler med nasjonen” via sitt folk – menigheten! Når Guds folk ber, søker Gud og innvier seg, da vil Gud berøre hele nasjonen. Derfor er det også så viktig at vi forstår hvilken tid vi lever i og hvilken tilstand vårt land befinner seg i.

     

    Guds menighet må våkne nå! Vi må be og søke Herren, slik at Norge igjen kan få oppleve vekkelse og forandring!

    Hele menighetens historie vise ross at dette er Guds måte å handle på. Vekkelser har alltid begynt med Guds eget folk – Hans menighet:

     

    • Reformasjonen på 1500-tallet
    • Haugianervekkelsen i Norge
    • Wales-vekkelsen i starten av forrige århundre
    • Pinsevekkelsen

     

    Vi har hatt vekkelser her i landet, som har rystet hele nasjonen. Hans Nielsen Hauge og den vekkelsen som han sto i spissen for, fikk innflytelse like inn i Eidsvoll bygningen og la grunnlaget for Norges Grunnlov av 1814.


    Utover 1800-tallet kom flere vekkelser, som rørte ved nokså store deler av befolkningen mange steder, og var med på å påvirke det fundament som Norges frigjøring skulle bygge på.

     

    Så kom Pinsevekkelsen, som bredte seg utover hele landet vårt og dannet grunnlaget for hundrevis av lokale menigheter rundt omkring.

    I dag trenger vi å vende tilbake til det ståsted vi hadde da vi fikk vår frihet i og ble en selvstendig nasjon. Våre åndelige murer er revet ned, og vi kan kun gjenreise dem ved at Guds menighet reiser seg i bønn og samfunnsansvar!

     

     

     

     

    2. SYNDEN ER NASJONENS VANÆRE

     

     

     

     

    “Rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære.”(Ordspråkene 14:34)

     

    Synden fører forbannelse og ulykke over nasjonen. Igjen og igjen har historien vist oss at nasjoner som legaliserer synd, går til grunne. Vi ser flere eksempler på dette allerede i Det Gamle Testamente. Det klareste eksemplet er Israel, som ble delt og gikk i oppløsning fordi folket hadde vendt seg bort fra sin Gud.

     

    “Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner i tillegg til faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolkene som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til å vende hjertene deres til sine guder. - Disse kvinnene holdt Salomo seg til, og dem elsket han. Han hadde sju hundre koner av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer. Disse konene hans bøyde hans sinn.

     

    Da Salomo ble gammel, vendte konene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes styggedom. Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik som hans far David hadde gjort. På den tiden bygde Salomo en offerhaug for Kamosj, Moabs styggedom, på det fjellet som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns styggedom. Det samme gjorde han for alle sine fremmede koner, som brente røkelse og ofret til sine guder.

     

    Da ble Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt hjertet bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder. Men han hadde ikke holdt seg etter det som Herren hadde befalt. Da sa Herren til Salomo: Siden det er slik med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid, men jeg vil rive riket ut av din sønns hånd. Jeg vil likevel ikke rive hele riket fra ham. Én stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt. Og Herren reiste opp en motstander mot Salomo. Det var edomitten Hadad. Han var av kongeætten i Edom.”(1 Kongebok 11:1-14)

     

    Kong Salomo tok seg mange hustruer og endre opp med tusen stykker! Det må vel nærme seg historisk rekord!

     

    Men det som er poenget her, er at disse hustruene vendte Salomos hjerte bort fra den eneste levende Gud, slik at han begynte å dyrke fremmede guder. Dermed kom Guds dom, og den rørte ikke bare med Salomo, men med hele folket.

    “Og profeten Jeremia talte dette ordet til hele Judas folk og til alle Jerusalems innbyggere: Fra Judas konge Josjia, Amons sønns trettende år og like til denne dag, nå i tjuetre år, er Herrens ord kommet til meg. Jeg har talt til dere tidlig og sent, men dere hørte ikke. Herren sendte til dere alle sine tjenere, profetene, tidlig og sent. Men dere hørte ikke, og dere vendte ikke øret til for å høre. Han sa: Vend om, hver fra sin onde vei, og fra deres onde gjerninger! Så skal dere få bo i det landet Herren ga dere og deres fedre, fra evighet og til evighet. Følg ikke andre guder, så dere dyrker dem og tilber dem! Vekk ikke min harme ved deres egne henders verk, så jeg ikke skal gjøre dere noe ondt! Men dere hørte ikke på meg, sier Herren. Dere vakte min harme ved deres egne henders verk, til ulykke for dere selv.

     

    Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere ikke har hørt på mine ord, se, så sender jeg bud og henter alle Nordens folkeslag, sier Herren. Jeg sender bud til Babels konge Nebukadnesar, min tjener, og jeg lar dem komme over dette landet og over dets innbyggere og over alle folkeslagene her omkring. Jeg slår dem med bann og gjør dem til en forferdelse og til en spott, og deres land gjør jeg til evige ørkener. Jeg lar fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst, lyd av kvern og lys av lampe bli borte hos dem. Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år.”(Jeremia 25:2-11)

     

    Dette er et par eksempler som vi finner i Bibelen. Men historien gir oss også flere alvorlige eksempler:

     

    • Babels rike styrtet i grus pga sin ugudelighet.
    • Aleksander den store drakk seg ihjel. Dette ble slutten på det greske riket.
    • Romerriket gikk i indre oppløsning pga av folkets synd og umoral.
    • Hitlertyskland klarte ikke å erobre verden fordi de tjente djevelen og ikke Gud.
    • Det Britiske verdensriket gikk i oppløsning fordi de sviktet jødene og sin Gud.
    • Sovjetunionen gikk i oppløsning pga sin ateisme.

     

    Slik kunne vi fortsatt å ramse opp den ene nasjonen, stormakten og unionen etter den andre.

     

    I Norge har synden blitt sluppet løs mer og mer, og det på en åpenlys og frekk måte. Vi har sett en voldsom aksellerering av ugudelighet og sekularisering de siste tiår. Snart er det ingen som skammer seg for noe, fordi alt blir godtatt.

     

    Støttet av svak lovgivning og svake ugudelige politikere har synd og ugudelighet fått sterkere fotfeste i vårt land og med vårt folk.

     

    Det er denne utviklingen som må snus! Norge må vende tilbake til Gud!

     

     

     

     

     3. GUD SER TIL NASJONENS HJERTE

     

     

     

     

    Vi har sett at Gud først ser etter de rettferdige i landet, når Han ser på nasjonens tilstand. Men det er enda en factor som Gud ser nøye etter, og det er “nasjonens hjerte” eller som noen sier – folkesjelen.

     

    En nasjon og et folk har et hjerte, på samme måte som enkeltmennesker også har et hjerte. Hkertet star for kjernen i oss, det fineste og dypeste i oss – vår drivkraft.

     

    “Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.”(Ordspråkene 4:23)

     

    Nasjonens hjerte står for “hovedstrømmen” i et folk. Enten er folket et gudfryktig folk, eller så er det ikke det. Enten har folket respekt for Gdus Ord, ellers så har de ikke det. Her finnes ingen “gråsone”. Der hvor gudsfrykt og respect for Guds Ord mangler, der er folkets hjerte vendt bort fra Gud!

     

    Vi vet at det er store forskjeller fra land til land. I Skandinavia er Norge det landet som sterkest har tatt vare på den kristne arven. Sterke vekkelser har satt dype spor I folkesjelen/folkehjertet.

     

    Også Sverige har hatt store vekkelser, men har nok i senere år opplevd en enda sterkere avkristningsprosess enn i Norge.

     

    Danmark er nok det mest “ugudelige” landet i Skandinavia. Danmark har ikke i samme grad som Norge og Sverige hatt folkevekkelser. Dette merkes på landet! København har lenge vært hovedsete i Skandinavia og Nord-Europa for synd, kriminalitet, pornografi, prostitusjon og narkotika. Bare en vekkelse fra himmelen kan rydde opp i Danmark!

     

    Men vi kan fort havne i et enda værre uføre her til lands, om man ikke tar i tu med det moralske forfallet og avkristningstrenden snus.

     

    Det er STORTINGET som framfor alt uttrykker folkehjertet her i Norge. Stortinget er Norges lovgivende forsamling, valgt av det norske folk. Derfor avspeiler Stortinget folkets vilje og “folkehjertet”.

     

    I de siste tiårene har vi med sterk uro vært vitne til at våre folkevalgte har åpnet opp for mer ugudelighet og synd. Nye lover har kommet, som legaliserer abort, samboerskap, og kjønnsnøytrale ekteskap for homophile. Vi har også en meget svak lovgivning i forhold til pornografi, slik at landet åpnes for mer og mer destruktive krefter.

     

    Dette er en lykke for land og folk, og aller mest for den oppvoksende generasjon. I dag vokser det fram en generasjon her i landet, som ikke har respekt for Gud og Hans Ord. De kjenner ikke til Guds veier og heller ikke kraften i bønn.

    Istedet har humanisme, New-age og ny-okkultisme fått sterke fotfester i vårt land.

    Derfor trenger Norge en ny reformasjon! Vi trenger en sterk og gjennomgripende forandring i nasjonen. Vi trenger en vekkelse som berører hele den norske befolkning, slik at skarer blir frelst i bygder og byer over hele landet.

    Men en slik vekkelse vil også forandre landet! Vekkelse og reformasjon hører sammen. En reformasjon går lenger enn selve vekkelsen, da begrepet reformasjon innebærer en endring av lover og samfunnsstruktur. Det handler om en endring av selve grunnfundamentene som nasjonen er bygd på.

     

    “Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid. Grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise. Og de skal kalle deg den som murer igjen murbrudd og setter veier i stand, så folk kan bo i landet.”(Jesaja 58:12)

     

     

     

     

    4. BØNN HAR REDDET NORGE FRA ULYKKE

     

     

     

     

    “Han sa til Juda: La oss bygge disse byene og reise murer og tårn, porter og bommer omkring dem! Ennå råder vi fritt over landet, fordi vi har søkt Herren vår Gud. Vi har søkt ham, og han har gitt oss fred på alle kanter. Så tok de til å bygge, og det lyktes for dem.”(2 Krøniker 14:7)

     

    Ennå råder vi fritt over landet, fordi vi har søkt Herren vår Gud. Bare i løpet av de snart 110 år som har gått siden Norge ble en fri og selvstendig nasjon, har det vært flere ulykker som har truet med å fullstendig ødelegge Norge og utslette oss som nasjon.

     

    Jeg vil spesielt nevne tre slike alvorlige og ødeleggende situasjoner:

     

     

    a) Hitlertyskland

     

     

    Både i tiden før krigen og spesielt i tiden under krigen, ble det norske folk ført nærmere Gud. Det ble bedt og ropt til Gud i “de tusen hjem”. Friheten var truet og et ugudelig nazistisk system hadde okkupert vårt land. Det var tid for å be til Gud.

     

    Og Gud hørte folkets bønner, for frigjøringen kom i 1945.

     

     

    b) Sovjetunionen

     

     

    I etterkrigsårene og fram mot Sovjetunionens fall, ble det stadig profetert om “faren fra øst”. Mange predikanter og troende mennesker profeterte at kommunismen kom til å innvadere landet vårt – og det ble oppfordret til bønn!

     

    Nå ble det aldri slik at Sovjetunionen innvaderte Norge – heldigvis. Men når dette ikke skjedde, var det ikke fordi profetiene var falske, men fordi Gud forandrer situasjoner via bønn! Ting endrer seg når de kristne ber.

     

    Jeg tror det i hele denne tiden har vært englevakt ved Norges grenser!

     

    Kommunismen har aldri lagt skjul på at dens mål var verdensherredømme. Sovjetunionen viste en agressiv militærpolitikk overfor flere land, noe som klart uttrykte dette. I den senere tid, etter kommunismens fall i Øst-Europa, har det kommet en del nifse avsløringer som beviser at de mente alvor. I nyhetene på norsk TV har vi fått se kart og detaljerte planer, med invosjonsplaner og tegninger over Norge og Nord-norske byer.

    Det er dermed ingen tvil om at Gud har beskyttet vårt land, fordi de troende var våkne og ba til Gud. Derfor råder vi ennå fritt over landet, fordi vi har søkt Herren vår Gud…

     

     

    c) Europaunionen (EU)

     

     

    Gud vil at alle mennesker skal leve trygt innenfor grensene til en nasjon.

     

    “Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.”(Ap gjerninger 17:26)

     

    Kjærlighet til fedrelandet ligger dypt i mennesket. Jeg tenker ikke på ekstrem nasjonalisme, men en sunn, sterk og naturlig nasjonalfølelse. Nasjoner er bygget på felles kultur, tro, språk og geografi. Dette skaper en identitet som holder folk og nasjoner sammen.

     

    Historien er full av tragiske eksempler på unioner og maktblokker som ikke tjener til folkets beste- her kan vi nevne både Romerriket, Hitlertyskland, Sovjetunionen. Slike unioner er påtvungne sammenslutninger som ikke følger grensene for folkeslag og kulturer. Derfor har de også falt i grus, fordi Gud velsigner nasjoner, ikke unioner!

     

    Dette er også grunnen til at EU er såpass farlig som det er. Ser man inn i de bibelske profetier, kan man ikke unngå å se antikristelige trekk ved Europaunionen. Derfor er vi veldig glade for at Norge ved to folkeavsteminger har valgt å stå utenfor EU. Det beviser at selvstendighetstrangen er sterkere i det norske forlkehjertet enn unionsvinden som har blåst over Europa de siste tiår.

     

    Men det som i sterkeste grad har reddet Norge også denne gangen, er de kristnes bønner for vår nasjon.

     

    Det vil vise seg for at vårt klare nei til EU var avgjørende for Norges framtid. Nå er det tid for å bygge opp Norge igjen. Og det er lettere å forandre et Norge som står utenforEuropaunionen. Det er lettere å forandre ugudelige lover som er vedtatt i Oslo enn i Brussel.

     

    Norge skal bli et land som velsigner Europa og hele verden. Norges hjerte skal tilbake til Gud!

     

    “Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!”(2 Kongebok 18:37-39)

  • Norges Vekkelseshistorie

     

     

    1. "KRISTNINGEN" AV NORGE

     

    Vikingskip på vei ut fjorden fra Eivindvik, som var setet for det gamle Gulatinget.

     

    Da Olav Tryggvason kom til Moster våren 995, og begynte "kristningsverket" på Vestlandet, kom han ikke til et folk som var uten kjennskap til den kristne troen. På sine vikingtokter og handelsreiser i Europa hadde nordmenn alt i mange tiår møtt den kristne kulturen. Dessuten hadde en annen norsk konge, Håkon den gode, gjort et forsøk på å kristne nordmennene midt på 900-tallet. På Møre og i Trøndelag ble motstanden for sterk, og han måtte gi opp disse planene.

     

    Olav Tryggvason kom til Nordhordland, hvor han forkynte kristendommen på Gulatinget. Men alt i år 1000 tok kongetiden til Olav Tryggvason slutt. 15 år senere fikk vi så den kongen som skulle føre "kristningsverket" videre, Olav Haraldsson, kjent som ”Olav den hellige”. 

     

    Særlig er året 1024 viktig, for da fastsatte Olav den hellige "kristenretten" her i landet. Det skjedde nettopp på Moster (Bømlo), 29 år etter at Olav Tryggvason gikk i land her. Gjennom kristenretten ble folkets seder og skikker såkalt"kristnet".

     

    Moster gamle kirke er en av Norges aller eldste steinkirker, kanskje den eldste. Det var her Olav Tryggvason gikk i land. Foto: Ole C. H. Thomassen. Kilde: Dagbladet 25/07/2012

     

      

    Vikingekongene

    De konger som ”kristnet” Norge var vikinger, og de gjorde det på vikingenes vis. Framgangsmåten kunne være uhyggelig, med vold og rå makt. En kan likevel ikke si at Norge kun ble kristnet ved tvang. Bildet er nok mye mer nyansert enn som så. 

     

    Idag er det en tendens til å romantisere vikingetiden, og til og med de gamle gudene fra Åsatroen får ny oppmerksomhet. Vi burde heller være glade og takknemlige for at den brutale ”vikingånden” måtte vike plassen for en mer kristen livsstil, noe som skjedde gradvis, men først for alvor slo igjennom på 1200-tallet.

     

    Noen vil legge vekt på at det var flere okkulte fenomener og mye mystikk rundt Olav den hellige, samtidig som hans bakgrunn som brutal viking også preget hans senere gjerning som "kristen konge". Man mener derfor at det er feil å tillegge ham noen sann kristen påvirkning på vårt folks historie.

     

    Disse tanker har nok mye for seg, men vi må heller ikke glemme de rammer som datidens kultur og levesett, samt arven fra den gamle Åsatroen, legger rundt bildet av disse kongene. Det var en hard tid, og både Olav Tryggvasson og Olav den hellige, var hardføre menn. Evangeliets lys var nok heller ikke så sterkt. Derfor må vi se at vi har å gjøre med en historie som flettes rundt både okkultisme, mystikk og Guds inngripen i en vanskelig tid.

     

    Vi gjør derfor klokt i å ta med i betraktning at Gud må ha vært med og styrt flere av de skritt som disse kongene tok, tross de blodige rammene vi møter.

     

     

     

    Den mørke middelalderen

    ”Olav den hellige” ble drept i slaget på Stiklestad i 1030. Flere mirakler som det ble fortalt om ved graven hans, gjorde at kong Olav ble en katolsk helgen. Dyrkingen av St. Olav ble et hovedtrekk ved nordmennenes kristendom i 500 år. (Olavsdyrkinga ble vedtatt i 1036) Andre helgener som ble dyrket var bl.a. St. Sunniva og St. Halvard. 

     

    De 500 årene mellom 1030 og 1530 var stort sett uten Bibelsk vekkelse og menighetsliv. Det var et par tusen katolske prester her i landet, men mange av dem levde et dårlig liv. Munkebevegelsen, fra cirka 1100-tallet, førte til et mer fromt liv innenfor kirken i en periode.

     

    I denne perioden fantes det likevel misjonærer som opplevde vekkelse, mest i Sverige, men også med stor påvirkning i Norge. Adalvard den eldre dro store skarer til den kristne troen ved sitt hellige liv og lære. Det fortelles at han ba om regn, og det kom, og han gjorde mirakler i Jesu navn.

     

     

    Keltisk og katolsk kristendom

    På Vestlandet fikk folk påvirkning fra keltisk kristendom, som var litt ulik den romersk-katolske. Øya Ionene på den skotske vestkysten var et kraftsentrum for dette misjonsarbeidet. Kelterne la vekt på den personlige og mysteriøse opplevelsen av Kristus, mens den katolske kirken la vekt på Kristi ofre.

     

    På Østlandet ble Guds Ord forkynt av misjonærer fra Tyskland og Danmark. Ansgar (801-865), som har blitt kalt Nordens apostel, kom så langt som til Sverige, men aldri til Norge. Om Ansgar ble det sagt at han var fryktet av hardhjertede stormenn, men at han var den vanlige manns venn og de fattige sin far. Etter Ansgar kom det flere, og noen av disse nådde også til vårt land, trolig på slutten av 900-tallet. 

     

    Likevel var det nok slik at folket kjente lite til evangeliet om Guds nåde. Mitt inntrykk er at man mange steder fikk forkynt en lovisk kristendom, som la tunge byrder på folk. Norge hadde blitt et kristent land i navnet, og dåp var det påbud om! Likevel var det trolig få som hadde lært Kristus personlig å kjenne. Men det skulle komme andre tider i landet vårt, hvor lyset fra evangeliet skulle skinne i hedenskapets mørke. 



     

    2. DE FØRSTE VEKKELSER

     

     

    Den første som vi sikkert vet forkynte Martin Luther sin lære her i landet var Antonius, en munk i Bergen. Læren var utbredt alt i siste halvdel av 1520-tallet. Likevel var det ikke en vekkelse som reformerte den katolske kirken i Norge, men en diktatorisk avgjørelse. I 1537 avgjorde nemlig kong Kristian III at Danmark og Norge skulle være lutherske nasjoner. Dette ble slutten på 500 år med katolisisme. Reformasjonen hadde nådd oss, i hvert fall i det ytre. 

     

    Den ytre rammen ble fornyet

    Det var altså ikke en folkevekkelse som gjorde det norske folket til lutheranere, og vi kan vanskelig snakke om en reformasjon i ordet sin rette betydning. Egentlig var det bare den ytre rammen som ble ny, og størstedelen av folket var bare kristne i navnet, slik de også hadde vært tidligere. 

     

    Blant prestene og biskopene var det på denne tiden bare noen få som talte til folks vekking. En av disse var biskopen i Stavanger, Jørgen Eriksønn. Han sto i en rik tjeneste i denne byen på slutten av 1500-tallet.

     

     

    Vekkelsesrøster i en tid hvor få hadde Bibelen

    I hele den katolske perioden var det få i vårt land som hadde lest i Bibelen. Bare 96 Bibler skal ha vært sendt hit til landet fra Danmark fram til 1536. Først i 1670 kom det i handelen en Bibel som de mest lesekyndige kunne kjøpe til en ikke alt for dyr pris.

     

    På 1600-tallet var det for det meste død rettroenhet som rådde grunnen blant folket. Men også i denne mørke tiden fantes det noen vekkelsesrøster. Blant disse var Nils Svensen Chronic i Oslo og Anders Kæmpe i Trondheimstraktene. Chronic måtte flykte fra landet, og Kæmpe ble utvist i 1674. Jens Trellund virket i Bergen omkring 1680, og gjennom ham ble mange syke helbredet ved bønn og handpåleggelse

     

     

    Pietismen

    I Tyskland oppsto pietismen, ved presten Philip Jacob Spener (1635-1705). Dette var en åndsretning som la vekt på personlig vekkelse og gudsliv. Den første pietist som forkynte offentlig her i landet, var Johan Otto Glüsing. Han forkastet barnedåpen og nattverden som sakrament, og likeså statskirkesystemet, fordi det var en verdslig ordning. Glüsing måtte reise fra landet. 

     

    Presten Thomas von Westen ble vekket til et brennende liv i Gud. Sammen med seks andre sendte han i 1714 et brev til kongen, hvor de forteller om kirken sin elendige stilling her i landet. De skriver blant  annet at "Sions veier ligger ganske øde" og at "Herrens profeter må med gråt hvert øyeblikk frykte for ild over dette Sodoma". Thomas von Westen ble senere misjonær blant samene. 

     

    Hans Egede var en annen brennende kristen på denne tiden. På 1720- og 30-tallet var han misjonær på Grønland.

     

    Den kjente pietisten Erik Pontoppidan (1698-1764) virket i Bergen. Han er mest kjent for boken "Sandhed til Gudfrygtighed", med 759 spørsmål og svar til bruk i konfirmantudervisningen. Ingulf Diesen sier i boken sin "Norsk vekkelseshistorie gjennom 1000 år" at "Pietismen brakte to ting i sentrum: "For det første et gjenfødt kristenliv. For det andre at dette kristenlivet skal leves rent for synd og verdslighet."

     

    Bildet : Erik Pontoppidan. 

     

     

    Andre vekkelser, kvekerne og brødrebevegelsen

    Kvekerbevegelsen oppsto i England gjennom Georg Fox. Disse la vekt på Åndens gjerning, samtidig som de kjempet mot former og tradisjoner. Omkring 1700 kom de første kvekerne hit til landet. Christoffer Meidel virket i Skiensområdet, men ble arrestert og utvist i 1703.

     

    Den sterkeste vekkelsesbevegelsen her i landet før Haugianervekkelsen, var likevel den bevegelsen som Graver Zinsendorf var åndelig leder for, de såkalte herrnhuterne eller brødrebevegelsen. Disse la vekt på ”broderkjærligheten”, og kristne med ulik lære hadde samfunn med hverandre. 

     

    Gjennombruddet for brødrebevegelsen kom i 1727, da misjonærer ble sendt til nesten alle land i Europa, og også til andre nasjoner. I Oslo innredde Catarina Freymann en sal i huset sitt, og hun hadde til og med offentlige samlinger som hun alene sto for. Familien hennes hørte til brødrebevegelsen, og oldefaren hadde lidd martyrdøden i Praha. 

     

    De ulike vekkelsesbevegelser møtte mye motstand, og som vi alt har sett ble mange brennende kristne utvist eller de måtte flykte fra landet. I 1741 kom så konventikkelplakaten, som gjorde det forbudt for lekmenn å holde møter på egen hånd. Prestene skulle ha overoppsyn med all forkynnelse og alle møter. 

     

    En danske som het Søren Bølle kom til Drammen i 1737. Han meldte seg ut av Statskirken i 1741, og startet en frikirke året etter. De ble kalt for sionitter. 

     

    I 1743 ble 25 personer fra området rundt Drammen døpte i Drammenselva. Det endte med at Bølle ble sendt til tukthuset, og siden utvist fra landet. Året etter utvandret 48 personer som tilhørte denne frikirken. De drog til Tyskland, og slo seg ned i Altona.

     

     

    Rasjonalismen

    Fra 1780 var det rasjonalismensom rådde grunnen på universitetet i København, hvor prestene fikk sin utdannelse. Nå fikk vi de såkalte "potetprestene", som var mer opptatt av å opplyse folket om potetdyrking og annet, enn de var av å forkynne evangeliet. 

     

    Dette var en tid som var fattig på vekkelser. Men det fantes lyspunkt. Peter Farver virket til vekkelse i Bergen. Johan Madsen gav ut bøker rundt 1794-96, og i Kautokeino oppsto "ropervekkelsen" på slutten av 1700-tallet. "Roperne" gikk ut og ropte "ve" over den syndige verdenen. 

     

    Presten Seberg kom til Tune i Østfold og ble en vekkelsesrøst blant folket fra 1778 og utover. Han nektet 70 mennesker å motta nattverd fordi han fant de uverdige. I 1795 ble Seberg avsatt for embetsforsøming.

     

    Men motstand, forbud og rasjonalisme kunne ikke stanse Guds verk blant folket. I sporene av de første vekkelsesbevegelser skulle det snart gro frem nye vekkelser, som kom til å påvirke store deler av det norske folket…

     

     

     

     

    3. HANS NIELSEN HAUGE OG HAUGIANERNE

     

     

     

    Vendepunktet for kristenlivet i Norge kom gjennom Haugianervekkelsen. Det hele startet da bondesønnen Hans Nielsen Hauge fikk sitt åndelige gjennombrudd 5.april 1796. For første gang fikk vi nå en landsomfattende folkevekkelse.

     

     Hans Nielsen Hauge

     

    Hans Nielsen Hauge vokste opp, på gården Hauge i Tune i Østfold. Allerede som gutt viste han stor interesse av å studere Bibelen. Hans var flere ganger i livsfare, og som tolvåring holdt han på å drukne i Glomma. Det at han gang på gang ble berget fra døden, gjorde at han tenkte at Gud hadde en plan med livet hans. 

     

    Etter hvert ble han mer opptatt av praktisk arbeid. Han var snekker, bonde, smed, birøkter og handelsmann, solgte honning og kjøtt, og lyktes vel i det han foretok seg.

     

    Vendepunktet

    En strålende vårdag i 1796 gikk Hans Nielsen Hauge bak plogen hjemme på Hauge. Han sang på den kjente salmen "Jesus din søte forening å smake". Med et var det som om tid og rom ikke fantes mer, og verden omkring ham var borte. Han opplevde Guds mektige nærvær, og en overnaturlig fred fylte sjelen hans. Brått var det som om livet med sine gleder ikke var for noe å regne mot den lykken og gleden han nå kjente! 

     

    Det var etter denne opplevelsen Hauge forsto at Gud kalte han til å forkynne Guds Ord og til å formane menneskene til å vende om. Han var da 25 år gammel.

     

    Forfatter og predikant

    Allerede samme året drog Hauge til Kristiania for å få trykt den første boken sin : "Betraktning over verdens dårlighed". Boken er et oppgjør, både med gudløsheten i verden og med prestene i kirken. Senere det året hadde han en ny bok klar til trykking.


    Ved siden av skrivingen, samlet han folk til oppbyggelsesmøter rundt i hjemmene, først i hjembygda, og senere over store deler av Østlandet. Han virket også mye gjennom samtaler med dem han møtte. 

     

    Snart møtte han kraftig motstand, særlig fra prestene og andre embetsmenn. Tredje juledag 1797, da han holdt møte i Glemmen ved Fredrikstad, kom presten sammen med en løytnant og tre soldater, og han ble arrestert. Prestene viste særlig til konventikkelplakaten av 1741 når de prøvde å stanse Hauge sin forkynnervirksomhet. Dette var en lov som skulle hindre at andre enn prestene forkynte Guds ord. Den forbød at vanlige borgere kunne samles i et privat hjem for å studere og utlegge Guds Ord. De som brøt forordningen og tillot seg å holde «oppbyggelse», risikerte streng straff med fengsel eller tukthus. Etter en måned i fengsel ble Hauge satt fri. 

     

    Til Bergen

    Hans Nielsen Hauge reiste nå over store deler av Norge, og virket dessuten en tid i Danmark. Hvor han enn kom holdt han oppbyggelsesmøter og vant mange for Guds rike. Ofte gikk han til fots. Til Bergen kom han første gangen i 1798. Året etter gikk han nordover gjennom Nordhordland, Sogn, Fjordane, Møre, og helt til Trondheim. Dette var sommeren 1799. Også høsten 1801 gikk han landeveien fra Bergen til Trondheim. I 1803 var han i Nord-Norge.

     

    Motstand

    Motstanden var ofte hard, og mange ganger ble han arrestert og fengslet, for så å slippe fri igjen. Flere av Hauge sine venner hadde også begynt å holde oppbyggelsesmøter, og syv av disse havnene på tukthuset i 1799. En av dem var broren Mikkel Hauge, som ble sittende på tukthuset frem til 1802.

     

    Handelsvirksomhet

    I Bergen fikk Hauge større frihet til å virke, og særlig fra 1801 drev han også med handelsvirksomhet ved siden av forkynnelsen. Målet var å bli økonomisk uavhengig, og overskuddet skulle gå til det kristne arbeidet. Han handlet med fisk og sild, og tok initiativet til ulike virksomheter som sagbruk, møller, koppergruve og papirfabrikk. Selve driften sto vennene hans for. 

     

    Hauge hadde alltid noe å gjøre. Når han gikk langs landeveiene, strikket han. Om kveldene drev han med bokinnbinding, og han deltok i gårdsarbeidet på de plassene han kom til.

     

    I fengsel

    Motstanden mot Hauge økte, og han ble beskyldt for å være en svermer og folkeforfører, som utbredte fanatisme og falsk kristendom, og som utnyttet religionen til pengevinning. Mot slutten av 1804 ble han på nytt arrestert for brudd på konventikkelplakaten, og denne gangen ble han sittende i fengsel lenge. 

     

    Fengselsårene ble harde for Hauge. Første året fikk han bare komme ut i frisk luft tre ganger, og han fikk verken lese eller skrive. I 1809 var det saltmangel i Norge, på grunn av den engelske blokaden. Nå hadde landet vårt bruk for en dugende mann som Hauge, og han ble midlertidig satt fri for å starte saltkokerier på Sør- og Vestlandet. Etter dette ble soningsforholdene lettere, men endelig dom i saken falt først i 1814. Da ble han dømt til å betale en pengebot for brudd på konventikkelplakaten.

      

    Vekkelsen får ny styrke

    Fra 1814 fikk Haugianervekkelsen ny styrke, men selv reiste han ikke mer rundt i landet. Til det var helsen for dårlig etter de harde fengselsårene. Men han skrev brev og bøker og tok imot venner som kom til ham. Hans Nielsen Hauge døde i 1824, 52 år gammel. 

     

    Haugianervekkelsen ble en mektig folkebevegelse med stor innflytelse i samfunnet. Da Norge fikk sin Grunnlov av 17. Mai 1814, var tilmed denne lovgivningsprosessen påvirket av vekkelsen! Det var nemlig også såkalte Haugianere blant Eidsvollmennene! 

     

    I Hauge sine spor fulgte mange dugende predikanter. En av disse var Anders Nilsen Haave (1809-1867) fra Haave i Naustdal (Sunnfjord). Han begynte en omfattende reisevirksomhet fra 1836, etter å ha blitt "vekt" i 24-årsalderen. Med Haave fikk haugianismen en mer evangelisk tone. 

     

    Hans Nielsen Hauge var med og bante veien for en ny tid i landet vårt. Snart skulle det bli større frihet til å forkynne Guds ord, noe vi fremdeles i dag kan nyte fruktene og velsignelsen av!

     

     

    4. FRIKIRKEBEVEGELSENE VOKSER FRAM

     

     

    Det var vekkelsestider i Norge i 1840- og 50-årene. Fra 1856 førte dette også til at mange brøt med Statskirken og startet frie kirkesamfunn. Dette var pionértida for frikirkene i landet vårt.

    Lars Levi Læstadius

     

     

    Læstadianerne

    Gjennom den unge samejenta Maria sitt enkle vitnesbyrd, ble Lars Levi Læstadius (1800-1861), som var prest i svensk Lappland, omvend til Gud i 1844. Han ble Guds redskap til en mektig vekkelsesbevegelse, som også fikk stor innflytelse i Nord-Norge, og særlig blant samefolket.

    Hele bygdesamfunn ble forvandlet. Sterke følelsesmessige uttrykk var vanlig i denne vekkelsen. Folket priste Gud høylytt, hoppet og danset i intens glede, og jublet så en kunne høre det lang veg. Flere opplevde at de så Frelseren i syner. De ekstatiske opplevelsene i møtene kunne vare i timesvis, og ble kalt "Liituksia".

     

     

    Frikirkebevegelser

     

    Gustav Adolph Lammers

     

    En annen prest som fikk mye å si for kristenlivet i Norge, var Gustav Adolph Lammers (1802-1878). Fra 1848 var han sogneprest i Skien. Han bygde det som har blitt kalt landets første virkelige bedehus, i 1850, og startet en indremisjonsforening i 1853. 


    Etter hvert ble Lammers kritisk til Statskirken sin lære og praksis. Han sluttet som prest og meldte seg ut av kirken i 1856. Julen samme året stiftet han "Den frie apostolisk christlege Menighed i Skien", som fra starten hadde 38 medlemmer. 


    Fra 1845 ble det lovlig å stifte frie menigheter her i landet, og mange benyttet seg nå av denne retten. Bare i 1850-årene kom tallet på frikirker snart opp i omlag 20. Lammers vil for alltid stå som en av pionérene for frikirker i Norge, selv om han for sin egen del etter noen år gikk tilbake til Statskirken.

     

    Nord-Norge

    I Nord-Norge var det enkelte steder frie vekkelsesmøter allerede i 1840-årene. Lekmannen Ole Vosssine møter fikk mye å si, særlig i Tromsø. Den danske filosofen Søren Kierkegaard sine skrifter skal også ha gjort et sterkt inntrykk blant folket. Kort tid etter at Lammers hadde stiftet menigheten i Skien, ble en liknende menighet stiftet i Tromsø, her med 124 medlemmer fra starten. 


    Bonden Johan Bomstad ble redskap til en stor vekkelse i hjembygda Balsfjord. Også her ble det stiftet en frikirke, i 1856. Vekkelsen spredte seg til mange andre bygder, og flere plasser ble det stiftet frikirker.

     

    Metodismen

    Metodistbevegelsen begynte i England omkring 1740. Brødrene Charles og John Wesley var blant Guds redskaper i denne vekkelsen, som også spredte seg til Amerika. 

    Gjennom denne bevegelsen ble den norske sjømannen O.P.Petersen (1822-1901) omvend til Gud i New York i 1846. Da han kom hjem til sin fødeby Fredrikstad i 1849, ble svært mange i dette området vunnet for Gud. Petersen kom egentlig hjem på ferie, og for å gifte seg, men nå fikk han også være med på en vekkelse som varte hele vinteren. 

    Han dro tilbake til sjøs, men vendte i 1853 tilbake til hjemlandet, utsendt av Metodistkirken i USA. I 1856 ble det stiftet metodistkirker i byene Fredrikstad, Sarpsborg og Halden, og utover i 1860-årene fikk metodismen en sterk vekst. De første 20 årene ble det startet 19 metodistmenigheter her i landet. 

    Metodistene hadde et sterkt sosialt engasjement, og de startet det som er den eldste eksisterende søndagsskole i Norge, i Sarpsborg i 1855. Metodismen i Norge møtte hard motstand, særlig fra prester i Statskirken, men vekkelsen ga herlige resultat ved at mange ble vunnet for Gud.

     

    Baptismen

    I Norge ble det på denne tiden praktisert barnedåp i alle kristne menigheter og kirkesamfunn, men med baptistene fikk vi en kristen vekkelsesbevegelse som praktiserte dåp av voksne med full neddykking i vann – såkalt ”troendes dåp”.

    Den første baptistpredikant i Norge var dansken Frederick Ludvig Rymker (1819-1884) fra Odense, som kom til Skiensområdet i 1857. Han var sjømann, og hadde blitt frelst i New York i 1845. Ivrig som han var, dro han rundt og hadde møter, blant annet i Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Larvik. Og over alt gikk han med sitt trebein, som regel fram og tilbake på dagen. Strekningen Porsgrunn – Larvik kunne han på gode dager tilbakelegge på 7-8 timer.

    En gang, under en strabasiøs og smertefull tur i dårlig vær, falt han og brakk protesen. Og da utbrøt han: ”Kun i troen til min Frelsers Troefasthed er jeg i stand til at utholde i mine Prøvelser og lidelser.”

    Det var tilsynelatende små resultater av Rymkers arbeid og slit, og dette gjorde ham ofte motløs. Og da hjalp det heller ikke at han slet med en noe depressiv natur. Men etter ett og et halvt år kom den første store oppmuntringen, da en ung gutt ved navn Carl Gundersen Kongerød meldt seg til dåp. Stor var gleden da Rymker kunne døpe ham i Porsgrunnselva nedenfor gården Tolnæs første juledag 1858. Dette skal ha vært første gang en baptist utførte dåp i Norge.

    I løpet av 1859 døpte han ytterligere seks personer. Den mest dramatiske dåpen var dåpen av Kari Christensdatter. Mannen hennes nektet Rymker å døpe henne, og truet med å anmelde ham hvis han gjorde det. Kari ble likevel døpt, like foran mannens øyne, og han gjorde alvor av sine trusler. Dette resulterte i at Rymker fikk en advarsel fra byfogden.

     

    Norges første baptistmenighet

    Den 22. april 1860 stiftet Rymker den første baptistmenigheten i Norge, nemlig Baptistmenigheden i Porsgrund og Solum, med åtte medlemmer. Stiftelsen fant sted i Rymkers hjem i Zimmermannsgården i Porsgrunn. Skien baptistmenighet fører sin opprinnelse tilbake til denne menigheten, og etter ca ett og et halvt år ble virksomheten flyttet til Skien. Menigheten fikk da navnet Baptistmenigheden i Porsgrund, Solum og Skien.

    Noe av det viktigste arbeidet Rymker gjorde, skjedde på det personlige plan. Han la svært stor vekt på de personlige samtalene, og det resulterte bl.a. i husbesøk, enkelte dager opptil 15-20, sykebesøk, forbønn for mennesker med ulike behov, utdeling av traktater og salg av bibler og nytestamenter. Her kom hans varme hjerte og brennende iver best til sin rett.

    Fra 1862 fikk vi den første norske baptistpredikant, Gotfred Hübart, som hadde blitt frelst og døpt i Boston i USA. Det kom også mange svenske baptisttalere hit til landet, og en av dem, Ola B. Hansson, opplevde store vekkelser i Nord-Norge. Baptistene møtte mye motgang og forfulgte men litt etter litt vokste nye menigheter frem. Den Norske Baptistunion ble stiftet i 1877.

     

    Indremisjonsselskapet

    Innenfor Statskirken kom det i siste halvdel av 1800-tallet en sterk evangelisk vekkelsesbevegelse. Lederen var Gisle Johnson (1822-1894), og vekkelsen påvirket studentene på Universitetet, som Johnson var professor for. Nå fikk Den norske Kirke flere dugelige prester, som samarbeidet med vekkelsesfolket. I 1868 ble Lutherstiftelsengrunnlagt, og Indremisjonsselskapethar senere regnet dette som sitt stiftelsesår. Over 30 foreninger meldte seg inn alt første året.

    Lutherstiftelsen sendte ut kolportører (omreisende selger), eller "Bibelbud", som skulle spre kristen litteratur. Forkynnelsen skulle prestene ta seg av, men de kunne tillate at lekfolk forkynte på steder hvor det var stor nød og sterkt behov for kristen forkynnelse. Dette ble kalt for "nødsprinsippet". Etter hvert ble det likevel stadig flere "Bibelbud" som forkynte Guds ord offentlig.

      Gisle Johnson

     

     Carl Olof Rosenius

    Den svenske vekkelsesforkynneren Carl Olof Rosenius (1816-1868) fikk også stor innflytelse i Norge, mye gjennom bladet "Pietisten", som fikk mange lesere her i landet.

    "Kom som du er", sa Rosenius, og disse nye evangeliske tonene slo mer og mer gjennom i Indremisjonen. Jakob Traasdahl, som ble kalt til arbeider i Bergen Indremisjon i 1870, var rosenianer. Og det samme var Paul G. Sand, som fikk oppleve en stor vekkelse i Ålesund i 1887.

    Indremisjonsforbundet er kjent for sin sterke forkynnelse av synd og nåde, omvendelse og gjenfødelse, og for å holde fast på Bibelen som Guds ufeilbare ord. Tusener har blitt vunnet for Gud gjennom organisasjonen sitt arbeid i Norge.

     

    Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn

    Uenighet med kirkeledelsen og staten om både skole- og kirkespørsmål, førte til at det i Vestfold fylke ble dannet et nytt luthersk kirkesamfunn i 1872. Kirken fikk navnet "Den evangelisk lutherske frikirkelige menighet i Jarlsberg grevskap med flere steder", men er fra 1951 kjent som Det evangelisk-lutherske Kirkesamfunn (DELK).

    Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn har vært pionerer for kristne grunnskoler her i landet. Alt i 1866 hadde 76 foreldrepar i Ramnes herred i Vestfold tatt barnene sine ut av den offentlige skolen og startet private skoler. Etter flere endringer i skolen sitt opplegg, mente foreldrene at barna ikke lenger fikk den nødvendige kristendomsundervisning i den offentlige skolen. Idag er det 7 grunnskoler i Sør-Norge knyttet til kirkesamfunnet.

     


    Den Evangelisk Lutherske Frikirke

    På denne tiden var det mange som ønsket reformer innenfor Statskirken, men de vant ikke frem med sine synspunkt. To prester, Johan Storm Munch (1827-1908) og Paul Wettergreen (1835-1889), meldte seg ut av Statskirken, og sistnevnte grunnla en frikirkeforening i Arendal i 1875. Den første menigheten ble skipet i Moss i 1877, og snart kom det menigheter i både Arendal, Halden, Risør og Oslo. Disse kirkene slo seg sammen i Den Evangelisk Lutherske Frikirke fra 1878, og det nye kirkesamfunnet fikk en god vekst i årene som fulgte.

     

    Det Norske Misjonsforbund

    Vi har tidligere skrevet om presten Gustav Adolph Lammers, som var med og dannet den første frikirkemenigheten i Skien i 1856. De ”lammerske frikirkemenighetene” hadde kontakt med hverandre. Det ble arrangert landskonferanser, og de hadde tilsett C.B.Falck som sin reisesekretær. Fra 1882 hadde de også et felles navn : Fellesforening for fri Mission.

    Disse ”frimisjonsvennene” ble enige om å kalle den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Franson (1852-1908) til Norge. Han kom til Kristiania (Oslo) ved nyttår 1883, og allerede i det første møtet var det 20 mennesker som gav seg over til Gud. Franson reiste nå over hele landet, og overalt brøt det ut det vekkelse. Men det var også mye motstand. Som den første her i landet hadde Franson såkalt "ettermøte", og dette var det mange som ikke likte.

     Fredrik Franson

    I 1884 ble representanter for frikirkemenigheter og frimisjonsforeninger enige om en noen fastere organisasjon, og de tok navnet Det Norske Misjonsforbund (DNM). Det spesielle i disse menighetene var at de godtok at medlemmene hadde ulikt syn på dåp, nattverdspraksis og statskirkemedlemskap. Mottoet ble : "Guds barns enhet og synderes frelse".

     

    De frie evangeliske forsamlinger

    Erik Andersen Nordquelle (1858-1938) var sjømann, og ble frelst på Atlanterhavet i 1879. Da møtene med Fredrik Franson startet, deltok han i disse fra første stund. Fra høsten 1891 ble han forstander i Bergen Frie Missionsforening (Bethel). Hit kom også Otto Witt samme året, en tidligere svensk statskirkeprest, som også hadde vært misjonær i Sør-Afrika. Witt hadde et avvikende syn på kristen hellighet (helliggjørelse), og han ville også være fri fra all menneskelig organisasjon.


    Etter forbønn fra Witt hadde Erik Nordquelle en sterk åndelig opplevelse, noe som kom til å prege forkynnelsen hans siden. Hans spesielle forkynnelse om hellighet førte til et brudd med menigheten Bethel i Bergen, i november 1893. Nordquelle startet istedet med egne møter i Østre Skostredet. Han reiste også rundt i landet, og det oppsto mange grupper med "frie venner". Disse menighetene er i dag kjent under navnet "De frie evangeliske forsamlinger"(DFEF).

     

    Frelsesarmeen

    Frelsesarmeenstartet med møter i Norge i 1887, og generalen selv, William Booth (1829-1912), kom til hovedstaden i januar 1888. Han talte i det eneste møtelokalet som ble åpnet for ham, Det Norske Misjonsforbund sitt Betlehem i Møllergaten 26. Det fulgte vekkelse med arbeidet helt fra starten av, og mange av samfunnets tapere ble frelst.

    Men det var også sterk motstand mot Frelsesarmeen. Den første norske frelsesoffiser, Bertha Påskjønnelsen(1870-1963), ble fengslet i Kragerø, og satt i celle for drankere i 5 dager, på brød og vann. Den 19 år gamle kvinnen ble arrestert for "Gadeuorden i Henhold til Politianordningen av 1701".

    Både i Arendal og Kongsberg ble det arrestasjoner i forbindelser med friluftsmøter. Men allerede det første året (1888) hadde Frelsesarmeen korps i 10 norske byer! De har også hatt et stort sosialt arbeid fra første stund, noe de også er kjent for i dag.

     

    Otto Treider

    Vi bør også nevne den store vekkelsen i Oslo i 1880-årene, ved handelsskolebestyrer Otto Treider (1856-1928). Hans medarbeidere var rittmester Hans Guldberg (1843-1896) og lærer og klokker Johannes Jørgensen (1850-1892).

    Ut fra denne vekkelsen vokste det fram en stor menighet, som bygde det største kristne forsamlingslokale i Norge, Calmeyergatens Misjonshus. Der var det plass til 4000 mennesker.

     
     

     

    5. UNIONSOPPLØSNING OG NYE VEKKELSER

     

     

    Ludvig Hope

    Når vi skal skildre kristenlivet i Norge tidlig på 1900-tallet, er det naturlig å starte med en mann som fikk mye å si for den videre utviklingen. Ludvig Hope  (1871-1954) var i en årrekke den fremste lekmannshøvdingen her i landet. Han samlet tusener under sin talerstol, og vant mange for Gud.

    Hope kom fra Masfjorden i Nordhordland. Som 16-åring fikk han sin frelsesoppleving i potetåkeren hjemme på Hope. I 1891 ble Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund stiftet, det som i dag heter Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Her fikk Ludvig Hope sin tjeneste som forkynner, og her var han også generalsekretær i årene 1931-36.

    Allerede midt på 1890-tallet sto Ludvig Hope i vekkelse på Ørlandet, og vekkelsene fulgte ham i årene fremover. Før vekkelsen på Ørlandet hadde Hope opplevd en stor sorg da hun som han var forlovet med døde fra ham. Han var på vei hjemover, da en vinterstorm gjorde at han måtte bli igjen på Ørlandet. Her sa han motvillig ja til å holde møter, og det brøt ut vekkelse.

     Ludvig Hope

     

    Vekkelse og strid

    I en tiårsperiode sto Hope i vekkelse mange steder i landet, og da han kom til Christiania (Oslo) i 1898 samlet han fullt hus i Calmeyergatens misjonshus, som tok nesten 5000 mennesker! Enda mer folk samlet han da han kom tilbake til hovedstaden noen år senere. Ludvig Hope kjempet for at nattverden skulle bli fri, og hadde et viktig foredrag om dette emnet i 1906. Nå ble kirkene og mange skolehus stengt for ham. Striden var hard og varte lenge. Men i 1913 ble det politisk gjennomslag for dette synet, og Hope og lekfolket hadde vunnet en viktig seier.


    Det var på sin forkynnerferd i Nord-Norge på 1890-tallet at Ludvig Hope begynte å benytte landsmål (nynorsk) i sin forkynnelse, noe som ble en rik forløsning for ham. Han kjente seg ett med morsmålet sitt, og på dette målføret kunne han utfolde seg best.

    Under krigen ble Ludvig Hope med i den midlertidige kirkeledelsen her i landet, og han måtte sitte 15 måneder som fange på Grini. Hope er også forfatter av flere bøker, hvor "Kristus vårt liv" er den mest kjente. Han besøkte også andre land, blant annet USA, hvor hans forkynnelse fikk mye å si for mange.

    Norsk Luthersk Misjonssamband har sendt ut hundrevis av misjonærer til mange land, og her i landet er det tusenvis av foreninger. Det har også blitt reist flere skoler, barnehager og leirsteder. Så at denne organisasjonen har hatt mye å si for kristenlivet her i landet gjennom mer enn 100 år, det er det ingen tvil om.

     

    Vekkelsespredikanten Albert Lunde

      Albert Lunde

    Albert Lunde (1877-1939) kom fra Lunde, en gård som ligger mellom Farsund og Vanse. Som 17-åring utvandret han til Amerika. I Chicago kom han i kontakt med Frelsesarmeen. Selve frelsesopplevelsen fikk han 13. desember 1896, da han leste vers 32 i Romerbrevet 8. Når Gud gav sin Sønn "for oss alle", som det står, ja så var det også for ham!

    Denne vinteren fikk Albert Lunde tyfus, og han var døden nær. Doktoren hans sa fra om at de som skulle gjøre ham i stand til gravferden måtte varsles. Men akkurat da kom to troende venner, som falt på sine knær og begynte å be. Og sykdommen slapp taket. Lunde har selv skildret denne hendelsen, hvordan han så en engel som kom og løftet han bort fra sengen, og at han kunne se hele rommet, doktoren, de to som bad, og seg selv som lå i sengen. Da var det en stemme som sa : "Du må tilbake til jorden en stund til".

    I vel tre år var Lunde i den amerikanske marinen, og fritiden sin ombord i båten benyttet han til å lese Bibelen. Ved å granske Guds ord ble han overbevist om at det var rett å la seg døpe. 30.april 1900 ble han døpt i New Haven. Han kjente kall til å bli forkynner, og samme året ble han løst fra kontrakten med marinen. I 2 uker deltok han på et Bibelkurs, og dette ble hans eneste formelle utdannelse til forkynnergjerningen.

     

    Vekkelse i Norge

    I november 1901 kom Albert Lunde hjem til Norge. Samme året sto han i vekkelse i Stavanger, og året etter i Egersund og Sogndal. Siden Lunde var døpt som voksen og ikke hadde et luthersk dåpssyn, var det ikke alle som ville ta imot han. Iblant ble kirker og bedehus stengt for ham. Ludvig Hope rådet ham til å benytte nøytrale forsamlingshus der hvor Indremisjonen ikke ville ta imot han. Og det gjorde han. I Bergen fikk han likevel tale i Indremisjonens bedehus, og også her ble det vekkelse.


    Etter en ny tur til Amerika, kom Lunde igjen til Norge i 1904. Han sto nå i vekkelse i Moss, og kom til Kristiania (Oslo) vinteren 1905. Her brøt det ut en stor vekkelse, og snart fikk han slippe til i det store Calmeyergatens Misjonshus. Også her ble lokalet sprengt. Tusener ble frelst, og de sluttet seg til ulike menigheter i og omkring hovedstaden.

    Også fra de andre nordiske landene kom det kall til Albert Lunde, og han sto i vekkelse både i Stockholm, København og Helsingfors. Men møtene i Oslo holdt fram, og fra 30. desember 1910 ble arbeidet organisert gjennom "Den Evangeliske Forening", senere endret til "Den Evangeliske Forsamling". I 1914 fikk de et stort møtetelt som tok 2000 mennesker, og teltet ble benyttet til møtene i sommermånedene i syv år. I 1915 kjøpte menigheten Møllergaten 20 til sitt nye forsamlingslokale.

    Også i Trondheim ble det organisert en egen menighet etter at Lunde overtok Brødremenigheten sitt lokale i Erling Skakkesgate 2a, i 1928. En bror av Albert, Thorleif Lunde, ble fast predikant i forsamlingen i Trondheim. I Oslo ermenigheten som Albert Lunde startet fremdeles levende, og i 1986 flyttet de fra Møllergaten til sitt nybygg, Misjonskirken i Slemdalsveien 1.

    Selv om Lunde var døpt som voksen, og alltid holdt fast på dette synet, kunne ikke kristenfolket stenge ham ute når de så hvordan Gud brukte ham og velsignet arbeidet med at tusener ble frelst. Han agiterte ikke for sitt dåpssyn, og meldte seg heller ikke ut av Kirken. Dermed gled dørene opp for denne Guds mann, som uten tvil er en av de største vekkelsespredikanter som landet vårt har fostret.

     

     

    6. PINSEVEKKELSEN

     

     

    Pinsevekkelsens ”fødselsdag” regnes for å være den 9. april 1906. Den afro-amerikanske predikanten William Seymour hadde nylig begynt å holde møter i en nedlagt metodistkirke i Azuza Street i Los Angeles. Under møtet den nevnte dato begynte en åtteårig gutt å tale i tunger.

    Dette ble starten på en stor ”åndsdåpbevegelse”, som skulle spre seg som ild i tørt gress. Og en av de største ”brannfaklene” for denne vekkelsen, både internasjonalt og her i Norge, var nordmannen Thomas Ball Barratt (1862-1940).

     

    Barratts barndom og unge år

    Thomas Ball Barratt ble fødd i Albaston, Cornwall i England. Da han var fem år kom han sammen med familien til Varaldsøy i Hardanger, hvor faren var bestyrer for gruvedriften.

    Tolv år gammel ble han frelst, mens han gikk på kostskole i England. Han kom hjem til Varaldsøy, og ble snart en aktiv avholdspredikant i distriktet. Senere ble han forkynner og pastor i Metodistkirken. Han giftet seg med Laura Jacobsen fra Bergen, og hun ble en god medarbeider for mannen sin.

    Barratt startet Kristiania Bymisjon (i Oslo) for å nå de mest forkomne og utslåtte i samfunnet. For å samle inn penger til et bygg for bymisjonen drog han til USA i 1905. I april året etter, mens Barratt fremdeles var i USA, brøt pinsevekkelsen ut i Los Angeles.

     

    Åndsdåpen

    Barratt fikk høre om dette bemerkelsesverdige fenomenet som fant sted på møtene i Azuza Street i Los Angeles. Barratt hadde ikke penger til å reise dit, men skrev et brev. I svarbrevet kom utfordringen som forandret Barratt. Han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Han begynte så inderlig å be om selv å få oppleve dåpen i Den Hellige Ånd. 

    Gjennom sitt eget blad «Byposten» skrev Barratt om det som skjedde i USA. Hans artikler fra New York fortalte om "Pinsefest paany. Los Angeles er ny besøgt af en vækkelse der minder om den beskrevet i Ap Gj 2." (6. okt. 1906).  

    Den 3. november 1906 utkommer en ny utgave av Byposten der Barratt formidler sin personlige opplevelse av åndsdåpen: "Glimt fra vesten. Da jeg fik min pintsedaab". Der nevner han datoen 7. oktober 1906 som sin første erfaring med Åndens nærvær.

    Men i sin selvbiografi "Erindringer" forteller Barratt at det var den 15. november 1906 at han endelig mottok dåpen i Den Hellige Ånd og ild med tungetale:

    ”Jeg var lik Daniel (Daniels bok 10:8), aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg bad en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. ”Forsøk å tale”, sa nordmannen.

    Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd! Det skulle ikke være noe humbug i denne sak! Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen. (Apostlenes Gjerninger 2, 3-4) Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt.” 

    Til klokken 4 om morgenen holdt Barratt på med å tale i tunger, og synge i Ånden! Han talte i tunger på flere språk, og stemmen var helt forandret da han sang, klar og ren og sterk. Barratt var etter sitt eget utsagn, den første i New York som opplevde åndsdåpen slik som i Los Angeles.

     

    Vekkelsen kommer til Norge

    Nå hadde Barratt selv opplevd Ånden slik de første kristne i Jerusalem etter Jesu himmelfart og som omtales i Det nye testamente. Han skrev at han selv hadde fått oppleve Ånden slik de første kristne vi leser om i Apostlenes Gjerninger. Barratt sin hjemkomst til Norge i desember samme året, ble starten på det som skulle bli Pinsebevegelsen i Norge. Vekkelsesmøtene med tungetale vakte stor nysgjerrighet, og mange oppsøkte de snart så utbredte møtene. 

     

    Thomas Ball Barratt

     Erik A. Nordquelle og hans venner hadde i lengre tid samlet flere hundre til møter i Torvgaten 7. Nordquelle overlot sin talerstol til Barratt, og vekkelsesmøtene med tungetale vakte stor nysgjerrighet, og mange oppsøkte de lange møtene. Folk ble frelst, men den nye vekkelsen møtte også sterk motstand, ble angrepet i en rekke aviser og gjort til latter som religiøs fanatisme.

    Interessen for vekkelsen spredte seg likevel med stor fart utover landet, og den første Pinsemenigheten (Tabernaklet) ble grunnlagt i Skien i 24. april 1908, av C.M Seehus. Han var baptistpastor i byen, men brøt nå med baptistene.

    Hovedstaden ble et senter for pinsevekkelsen i Norge, men Barratt fikk også stor innflytelse i andre europeiske land. Han dro mye utenlands hvor han underviste og la grunnlaget for den nye bevegelsen. Læren om den frie, selvstendige lokalmenigheten ble en viktig del av pinsebevegelsens lære, lik som den er i dag. De første misjonærer ble utsendt i 1910, til India.

    Samarbeidet med Nordquelle og hans "frie venner" var godt inntil Barratt leide et eget lokale i Møllergata 38. Konflikten mellom de to "høvdingene" vokste, særlig fordi Barratt hadde startet med konkurrerende møter. Det endte med en splittelse i vekkelsen, mellom Nordquelle som ble "far" for De Frie Evangeliske Forsamlinger, mens Barratt ble opphavet til Pinsebevegelsen.

    Selv startet Barratt menighet i Møllegata 38 i 1916, som snart fikk navnet Pinsemenigheten Filadelfia Oslo. Lokalitetene ble i 1938 flyttet til St. Olavs gate. Filadelfia Oslo er fremdeles den største og mest toneangivende pinsemenighet i Norge, med sine over 2000 medlemmer. 

    Det spesielle med pinsebevegelsen var (og er) åndsdåpen og tungetalen. Sang og musikk fikk også stor plass i møtene. Barratt var selv svært musikalsk og skrev mange sanger. Etter hvert fikk Barratt og pinsevekkelsen et baptistisk dåpssyn, og de nye menighetene som vokste fram praktiserte dåp av troende, med full neddykking

    Barratt blir omtalt som «pinsebevegelsens far i Europa.» I 1919 ble Bibelskolen i Filadelfia Oslo etablert, og mange av bevegelsens senere ledere og forkynnere fikk sin oppfostring gjennom undervisningen fra Bibelskolen.  Barratt selv ble forstander (leder) i Pinsemenigheten Filadelfia Oslo i 1916. Da han døde, i 1940, var det over 5000 mennesker som fulgte han til graven.

    Pinsevekkelsen har på verdsbasis hatt en eksplosiv vekst, og i mange land er denne vekkelsen fremdeles i sterk framgang. I Latin-Amerika, Afrika og Asia har pinsevekkelsen vært en av de raskest voksende bevegelsene innen kristendommen. Verdens største pinsemenighet befinner seg i Seoul i Sør-Korea, og har nesten en million medlemmer. Også i USA finnes det en rekke store pinsesamfunn, som Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel.

    I Norge er det i dag omlag 40 000 pinsevenner, fordelt på menigheter over hele landet.

     

     

    7. MANGS-VEKKELSEN

     

     

    Det Norske Misjonsforbund sin menighet i Oslo, Betlehem, kalte den svensk-finske forkynneren Frank Mangs (1897-1994) til en møteserie i hovedstaden høsten 1932. Dette ble starten på en stor vekkelse, en av de største her i landet i det forrige århundre.

    Vaktmesteren i Betlehem hadde fått åpenbart fra Gud at vekkelsen skulle starte i 1932. Menighetens styre samlet seg til bønnemøte hver onsdag. Ungdommene i forsamlingen hadde under en Bibeltime på våren hatt en sterk opplevelse av at ”et ildhav senket seg ned over dem”. Fra da av deltok de på de offentlige møtene, med bønn og vitnesbyrd. Det var mange ting som tydet på at noe nytt var i emning.

     Frank Mangs

    Frank Mangs hadde sine to første møter i Oslo 9. oktober 1932. På det første møtet talte han om ”leiren i pottemakerens hånd”, og mange kom i syndenød, noe som førte til fornyelse. På kveldsmøtet var lokalet overfylt, og flere søkte frelse. Siden fortsatte de med to møter daglig, og etter som lokalene ble overfylte flyttet de snart til Calmeyergatens Misjonshus, med plass til 4000. Også her ble lokalet fylt til trengsel!

    Vekkelsen fortsatte uke etter uke, og mange søkte frelse. Sommeren 1933 ble det kjøpt inn et møtetelt med plass til over 4000, og teltet ble plassert på en 9 mål stor tomt på Majorstua. I syv sommersesonger på rad sto teltet her!

    Vekkelsen spredte seg til resten av landet, ved at Mangs reiste til nye plasser, eller ved andre som hadde blitt frelst eller fornyet og som tok vekkelsen med seg hvor de kom. Frank Mangs skrev også en ny bok hvert år, som kom i store opplag og bidro til å bære vekkelsen ut til folket. 

    I en tiårsperiode fra 1932 ble medlemstallet i Det Norske Misjonsforbund tredoblet, fra omlag 2500 til 8500. Også andre kirkesamfunn høstet rik frukt av Mangs-vekkelsen. Det er de som mener at vekkelsen rørte ved så mye som 100.000 nordmenn! Blant de mange som møtte Gud i denne vekkelsen, var den senere så kjente misjonæren Annie Skau.

    Mangs var imidlertid populær også utenfor Norge. Ikke minst i hjemlandet Finland, og i Sverige, hvor han holdt store møteserier i flere av de store byene. Men han ble kjent også i USA. I Chicago fylte han Moodykirken, og sto midt i en voldsom vekkelse også der. Mangs var sterkt preget av den amerikanske forkynneren A.B. Simpson, som var en av de mest innflytelsesrike forkynnerne ved århundreskiftet og utover.

    Frank Mangs ble mye brukt av Gud gjennom et langt liv, frem til sin død i 1994.

    «Frank Mangs er en av 1900-tallets største Gudsmenn. Hadde han levd og bodd i USA, ville han vært en verdensevangelist», er Billy Grahams beskrivelse av finlandssvensken som skal ha ført 100.000 normenn til Jesus.

     

     

    8. VEKKELSER ETTER KRIGEN

     

     

    Evangelisten John Olav Larssen

    Etter Mangs-vekkelsen på 1930-tallet, har det ikke vært store folkevekkelser her i landet. Men Gud har brukt brennende evangelister som har reist rundt i bygder og byer, og gjennom deres trofaste tjeneste har mange blitt vunnet for Gud. En av disse evangelistene, som kunne samle tusener, var John Olav Larssen(1927-2009).

      John Olav Larssen taler på Jordal Amfi

     

    I 1957 samlet tusener av mennesker seg på Jordal Amfi i Oslo, ikke til et idrettsarrangement, men for å høre evangeliet. Evangelisten som talte Guds ord var John Olav Larssen, en møbelsnekker fra fiskeværet Hellvik ved Egersund. Møteopplegget var enkelt, med en kort åpning, deretter sang av Sandefjordkvartetten og Rolf Listrøm, og til sist forkynnelse og innbydelse til frelse. Mens felleskoret sang «Just som jeg er» søkte mennesker frelse, kveld etter kveld.

    Avisene skrev om vekkelsen, og i VG (Verdens Gang) ble John Olav Larssen sammenliknet med Billy Graham. De skrev blant annet : «Såre enkel er hans forkynnelse, han bruker ikke et eneste fremmedord, han hyller ikke sine meninger inn i dunkle ord og vendinger». Og slik var det. Når han illustrerte budskapet gjorde han det ofte med å fortelle det han selv hadde opplevd. I tillegg brukte han humor, og midt i et alvorlig vekkelsesmøte kunne han få forsamlingen med på en hjertelig latter.

    Når John Olav Larssen forberedte seg til møtene, var det gjennom bønn og bibellesning. Time etter time studerte han Guds Ord, for å få «lys over Ordet». På møtene talte han uten å bruke manuskript.

    I 1964 startet John Olav Larssen Nordens aller første Bibel- og misjonscampingpå Justøy. På det meste kunne leiren være fylt av 350 telt og 1500 mennesker. Og mange kom tilbake år etter år.

    Det er ikke tvil om at John Olav Larssen har vært en av de sterkeste vekkelsesrøstene i vår tid, og at mange har møtt Guds kall til frelse og tjeneste gjennom hans forkynnelse.

     

    Aage Samuelsen

    Aage Samuelsen (1915-1987) var en av de mest markante vitner i den norske pinsebevegelsen etter den annen verdenskrig, som grunnlegger av pinseretningen Maran Ata (senere Vekkeropet Maran Ata), som vekkelsespredikant og ikke minst som sangforfatter og sanger. Han var en omstridt person, som ofte kom i medias søkelys.

    Samuelsen var nummer tre av 8 søsken og vokste opp i trange kår i den fattige bydelen Bakken i Skien. Han forble hele livet en bydelspatriot. Som barn var han mye syk, og han kunne ikke gå før han var fem-seks år. Han viste tidlig sin musikalitet, først på munnspill, men etter hvert på gitar, som ble hans instrument.

    Samuelsen var døpt i Den norske kirke, som hans foreldre tilhørte, men kom ikke fra noe typisk religiøst hjem, selv om moren sang åndelige sanger og av og til leste i Bibelen for barna. Han kom i kontakt med pinsebevegelsen og “bøyde kne” i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien under en vekkelse 1931. Men omvendelsen fikk ingen varig virkning.

    I 1938 giftet han seg med Elisabeth Olsen fra Porsgrunn, og de fikk seks barn sammen. Samuelsen kom etter hvert til å ligge under for alkohol og sank ned i dyp fattigdom.

    Hans åndelige gjennombrudd kom 1944 etter at han hørte sangen “O gjør min sjel så hvit som sne”, gikk på et pinsevennmøte i Frelsesarmeens lokale i Skien og ble radikalt omvendt. Like etter omvendelsen ble han også “åndsdøpt” og talte i tunger. Støttet av kristne venner brøt han med sin tidligere livsstil, sluttet å drikke og begynte snart frimodig å vitne og synge om sin nye tro.

    Samuelsens frie, direkte og glade form samt hans iver og inderlighet gjorde at han snart fikk stort gjennomslag som forkynner og sanger i ulike pinsemenigheter, og han ble utnevnt til evangelist i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien, hvor han forble medlem i mange år.

    Samuelsen begynte etter hvert å reagere mot den mer borgerliggjorte og forsiktige form for "norsk pinsekristendom", og han vakte oppsikt med sin radikale kritikk av den etablerte kirke og sin humørfylte og kraftfulle forkynnelse. Men det ble hans syn på og praktisering av såkalt guddommelig helbredelse som skulle vekke størst oppmerksomhet utenfor kristne kretser.

    Sin første vekkelse opplevde Samuelsen i Lårdal 1947, og 1954–55 var det en stor vekkelse i hans egen hjemby Skien. Under møtene uttalte han profetier og bad for syke. I forbindelse med en møtekampanje i Moss 1954 ble han heftig angrepet i avisene, særlig i Dagbladet, hvor han ble kalt “svovelpredikant” og anklaget for et “religiøst hysteri” som kunne føre til sinnssykdom. Han ble også anklaget for å fraråde syke å oppsøke lege og fikk skarp kritikk fra representanter for legestanden, blant dem helsedirektør Karl Evang. Mange mente han brøt kvakksalverloven.

    Allerede 1947 hadde han komponert og forfattet salmen O, Jesus du som fyller alt i alle. Den regnes som hans beste salme og synges fortsatt på møter over hele landet.

      Aage Samuelsen

    Samuelsen ble stadig mer kontroversiell også innen pinsebevegelsen, og det offisielle bruddet kom 1957, da pinsemenighetenes brødreråd uttalte at siden Samuelsens virksomhet “har fått en form og tendens som er vesensfremmed for pinsevekkelsen, vil vi bestemt ta avstand fra den”. Dette bruddet rammet også personer og menigheter som støttet Samuelsen. Dermed var splittelsen av pinsebevegelsen et faktum.

    I 1958 startet Samuelsen sin egen bevegelse, Maran Ata, som fra 1959 også fikk en menighet i Oslo. Fra 1960 utgav han Maran Ata-bladet. Kritikken fra media og fra medarbeidere fortsatte når det gjaldt virksomhetens form, men ikke minst i forhold til Samuelsens personlige livsstil, med anklager om utroskap, alkoholmisbruk og løgn. Det toppet seg 1966, da Dagbladet kunne avsløre at Samuelsen hadde deltatt på en fyllefest på et hotell i København.

    Etter disse skandalene ble han avsatt som leder av Maran Ata, men han fortsatte sin virksomhet som predikant og utgav bladet Vekkeropet. Han dannet også stiftelsen Vekkeropet Maran-Ata, som han virket ut fra i sine senere år. Utover 70 og 80-tallet hadde Samuelsen møter i Turnhallen i Skien og man kan finne videoopptak fra hans møter på internet. 

    Samuelsen skrev en lang rekke sanger, og mange av dem ble utgitt i sangboken Sildigregn. I tillegg til sangene utgav han også bøkene Her skilles våre veier, Herrens glade trubadur og Levende kristendom – død religion.

     

    Den karismatiske bevegelsen

    I 1960 sto den anglikanske presten Dennis Bennett (1917-1991) frem og fortalte at han hadde blitt åndsdøpt og at han talte i tunger. Dette skjedde i California i USA, og blir gjerne regnet som starten på den karismatiske bevegelsen. Vekkelsen spredte seg raskt til mange kirkesamfunn, både de protestantiske, og fra 1967 nådde det også inn i flere katolske retninger.

    Til Norge kom den karismatiske bevegelsen på slutten av 1960-tallet. En av de som besøkte Norge da, var den amerikanske lutherske presten Harald Bredesen (1918-2006). Han hadde norske forfedre. Av noen blir han kalt «far til den karismatiske bevegelsen».

     

    Harald Bredesen

    I 1966 kom Bredesen til Oslo via Sverige, og talte først på en ungdomssamling i Vestre Frikirke. Møtet gjorde et sterkt inntrykk på tilhørerne. Harald Bredesen hadde opplevd åndsdåp og tungetale så tidlig som i 1946.

    Flere menigheter og kirkesamfunn åpnet seg opp for denne fornyelsen. En av de som var med og åpnet opp for bevegelsen her i landet var sjømannspresten Hans-Jacob Frøen. Det vekket oppsikt da det i 1970 ble kjent at en norsk statskirkeprest talte i tunger!

    I Den Norske Kirke var det mange som åpnet seg for denne fornyelsen, noe som senere førte til opprettinga av Oasebevegelsen. Oase sitt mål er å arbeide for karismatisk fornyelse innenfor den lutherske kirken, og Oase har vært, og er fremdeles, til inspirasjon for tusener av kristne i Norge.

    Det som kjennetegner den karismatiske fornyelsen er erfaringen av Den Hellige Ånd (åndsdåp), og praktisering av ulike nådegåver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn. Andre kjennetegn er lovsang og evangelisering.

    Den karismatiske bevegelsen er ikke en egen organisasjon. Bevegelsen har spredt seg til de fleste kirkesamfunn og kan derfor ikke betegnes som noe eget kirkesamfunn. De fleste menigheter i Afrika og Asia (særlig i Kina) er sterkt preget av den karismatiske bevegelsen.

     

    Aril Edvardsen

    Aril Edvardsen (1938-2008) var en norsk verdensevangelist som fikk stor innflytelse både internasjonalt og blant kristenfolket i Norge de siste tiår.

    Umiddelbart etter sin radikale omvendelse i 1956, begynte Edvardsen sin søken etter apostolisk kristenliv, slik han fant dette presentert i Bibelen. Fra 1959 begynte han å reise som predikant i pinsebevegelsen.

    Våren 1960 opplevde han kallet fra Gud til å starte en verdensvid evangelisering; «Din livsoppgave skal være verdensvid evangelisering gjennom nasjonale vitner og gjennom nasjonale kirker».

    I 1964 ble det første sommerstevne avholdt i ”Sarons Dal” i Kvinesdal. I 1965, grunnla han misjonsstiftelsen Troens Bevis Verdens Evangeliseringog Sarons Dal ble dermed et misjonssenter. I 1966 tok Edvardsen i bruk radio i evangeliseringen. I 1979 ble programmene kringkastet på 60 stasjoner i fire verdensdeler og dekket dermed 80 land!

     

    Aril Edvardsen

    I 1970-årene vokste det frem motstand mot Edvardsen innen pinsebevegelsen, ikke minst på grunn av hans selvstendige, økumeniske praksis. Han brukte bl.a. karismatiske katolske prester i sine vekkelseskampanjer. I 1977 utkom den såkalte ”Hvitboka” – pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen. Boka ble klimaks i den mange års pågående strid med pinsebevegelsen, som da kom til overflaten. Dette gjorde at Edvardsens virksomhet sto på utsiden av pinsebevegelsen utover 1980 og 90-tallet. Fra slutten av 90-tallet ble imidlertid forholdet til pinsebevegelsen normalisert.

    På 1980-tallet startet TV-eventyret i Sarons Dal. I dag når de 200 millioner mennesker 24 timer i døgnet, gjennom den arabisk-språklige kanalen ”Miracle”.

    Som misjonsevangelist besøkte han de fleste land i verden. Særlig var han mye i Afrika og India. Edvardsens internasjonale evangeliseringskampanjer samlet store menneskemengder. I 1999 fikk Edvardsen overrakt en fredspris av den pakistanske presidenten for sin innsats for forsoning mellom mennesker. Han gav ut rundt 50 bøker med et samlet opplag på godt over en halv million. Edvardsen ble gjennom sin over 40 år lange tid som forkynner en av Norges mest kjente predikanter.

    Aril Edvardsen døde i 2008 i Mombasa i Kenya. Hans sønn Rune leder nå arbeidet fra Sarons Dal.

     

    Ludvig Karlsen og evangeliesenteret

    Ludvig W. Karlsen (1935-2004) var av romanifolket, og som barn var han en omreisende tater, som reiste rundt i landet med hest og vogn sammen med foreldre og ni søsken. De lå ute i telt, og det var et tøft liv, preget av fattigdom. Kun i vinterhalvåret var de fastboende, og da gikk barna på skole.

    Da Ludvig var 15 år ble foreldrene kristne, og de ble fastboende. Ludvig reiste nå på egen hånd og ble en gategutt, uteligger og alkoholiker, som livnærte seg med tyveri og uærlighet. Det ble mye fyll og slåssing, og til sammen 9 år bak fengselsmurene.

    Da han traff Lise og fikk sin egen familie, prøvde han å legge problemene bak seg. Han lærte seg blikkenslageryrket, og startet med travhester. Men nye problem tårnet seg opp, mye på grunn av alkoholen. Lise ville skille seg, og Ludvig ville gjøre slutt på livet. Istedet fikk de begge et helt nytt liv da de tok imot Jesus på bedehuset Betania i Eidsvoll. Dette var i 1975.

     

    Ludvig Karlsen

    Ludvig begynte snart å vitne om Jesus, og han reiste som evangelist. I årene som fulgte ble mange av romanifolket frelst, trolig nærmere 500 i perioden 1975-1983. Men Lise og Ludvig skulle nå enda lenger. De hadde et hjertet for samfunnets utslåtte, og ville løfte de opp fra rennesteinen og ut av rusmisbruket. Arbeidet startet i deres egen garasje, før det første Evangeliesenteret kom i gang på Roa på Hadeland i 1983.

    Dette ble starten på en eventyrlig utvikling, slik at det på det meste, på slutten av 1990-tallet, var hele 39 sentre rundt om i landet. Etter 20 år hadde så mange som 25 000 fått behandling for sine rusproblem, og mange hadde fått et nytt liv, uten rus.

    Ludvig Karlsen var også forstander, blant annet i Evangeliesalen Berøa i Oslo, og han virket som omreisende evangelist. Han forkynte Guds ord med stor hjertevarme, og vant mange mennesker for Guds rike.

    Han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 1997. En hel nasjon sørget da Ludvig Karlsen døde i 2004. Lise Karlsen har ledet Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter sitt arbeid de siste årene.

     

    Kilder:"Albert Lunde - Minner fra hans liv" ved Martha Lunde, Aschehoug forlag 1939. "Vekkelsens budbringere gjennom hundre år" ved Arne Prøis, Lunde forlag 1995. "Norges vekkelseshistorie gjennom 1000 år" av Ingulf Diesen, Hermon forlag 1994. «Ennå skjer det under»,Anne-Lill Øverby, Rex forlag. Artikler på Wikipedia. www.pinsebevegelsen.no. Diverse bibelskolenotater. Store Norske Leksikon.