1. KRISTENLIVET ER ET LØP


”Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.” (2. Timoteus 4:7-8)
 
Her sammenligner Paulus det kristne livet med et løp. Vi kan tenke oss den kristnes livsferd som en svært lang maratondistanse - hvor det viktige er å fullføre løpet...

De fleste av oss må nok si oss enige med Paulus i at det kristne liv er en strid. Men det er en god strid, der vi strider for det gode - nemlig troen på Guds Ord og evangeliet om Jesus Kristus. Her er vi i daglig strid imot det onde, der Satan hele veien prøver å svekke oss i vår tro. Men Paulus sier at den eneste måten å "fullføre løpet" på, er å bevare troen! 

Vi skal se litt på hva dette løpet er for noe, og hvordan vi kan fullføre det og bevare troen...
 
 

2. DU ER EN ÅNDELIG IDRETTSUTØVER

A: Følg reglene:

”Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.”  (2. Timoteus 2:5)
 
Som kristen kan du se på deg selv som en åndelig idrettsutøver. Dette har også stor betydning for måten du lever på. Ingen idrettsutøver får godkjent sin innsats eller sitt "løp" hvis han eller hun ikke følger reglene. Den som ikke følger reglene som gjelder, blir diskvalifisert - uansett hvor godt han/hun ellers løper. Dette gjelder ikke bare ren juks, men også i tilfeller hvor man uforskyldt bryter regler uten å vite om det. EN BLIR DISKVALIFISERT!!

*(Eksemplet med Gwen Torrence, som løp 200m for damer i VM i 1995. Hun ledet klart, men så trådte hun uforskyldt innenfor den indre streken - og ble disket).
 
 Slik er det også i Guds Rike. Guds folk går til grunne på grunn av mangel på kunnskap! (Hosea 4:6) 

Guds Ord er vårt regelverk! Vi må følge Ordet nøye, og adlyde det. Vi kan ikke behage Gud om vi ikke vil følge Hans bud og "regelverk". Vi kommer aldri "i mål" i vårt kristne løp uten å være lydige imot Guds Ord!
 

B: Løp for å vinne!

”Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.”         (1. Korinter 9:24-25)
 
Idrettsmannen følger reglene. Han har lært dem utenat. Det er nødvendig å kunne disse reglene for å kunne fullføre løpet. Men husk en ting: Det er bare en plassering som er god nok i Guds Rike, nemlig å VINNE!! Vi skal vinne "seierskransen"!!
 
Mange sier at det viktigste for en idrettsutøver ikke er å vinne, men å delta. For idrett på lavere nivå er nok dette riktig, og det er jo alltid viktig å framheve den siden som går på lek og sosialt samvær. Jeg er likevel overbevist om at toppidrettsutøvere som trener til f. eks. en OL-distanse, gjør dette for å vinne.
 
Slik er det også i Guds Rike. Vi løper for å vinne en evig uforgjengelig krans, som ikke visner. Vi er kalt til å vinne seier hver dag - over djevelen, over kjødet, over fristelser, over nederlag, over bekymringer og angst, over problemer og motgang.
Vi skal bli "stående på den onde dag etter å ha overvunnet alt".

"For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep.For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt." (Efeserne 6:10-13)

C: Avholdenhet:

”Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.” (1. Korinter 9:26-27)
 
En god idrettsutøver må leve et svært disiplinert liv. Han må være nøye med kosthold, ha en god døgnrytme, holde seg unna rusmidler og TRENE mye. Hvorfor? Jo, fordi det er umulig å oppnå gode prestasjoner dersom man ikke trener og lever sunt og disiplinert.
 
Har du noen gang sett en maratonløpersom har stilt opp med potetgull og Cola i en sekk på ryggen, og med en fet og utrimmet kropp?

Tror du det går an for en sprinter i verdensklasse å spise sine måltid på gatekjøkken og restauranter, eller å gå ut og feste og drikke til stadighet? Nei - ingen vil kunne få en sunn og veltrent kropp på den måten.
 
Slik er det også i Guds Rike. Vi må gi avkall på ting, for å kunne leve et sterkt og godt kristenliv. Paulus sier at han undertvinger sitt legeme (bl.a. kjødets lyster og fristelser) og holder det i trelldom. Dette er en oppfordring til selvfornektelse, på samme måte som når Jesus sier at den som vil være Hans disippel, må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge Ham!
 
Her kommer et meget viktig poeng: Hvis ufrelste idrettsutøvere kan underkaste seg en
så hard disiplin for å oppnå en laurbærkrans som visner, skulle da ikke vi som kristne hellige oss desto mere, og innvie oss for å kunne oppnå en uforgjengelig lønn i evigheten?
 
AVHOLDENHET ER SVÆRT VIKTIG!! Det er mange ting som kan være naturlige for ufrelste mennesker å gjøre, men det er ikke dermed sagt at det skal være like naturlig for oss som kristne!! Paulus tillot ikke sitt kjød å være herre. Han hadde nok de samme fristelser som du og jeg har. Han visste om muligheter til å falle, men innrettet seg etter dette. Paulus holdt kjødet i sjakk, på samme måte som en undertvinger en fiende i en brytekamp.
 

 
3. AVSLUTNINGEN PÅ LØPET ER VIKTIGST
 

”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.” - (Hebreerne 13:7)
 
"...Gi akt på utgangen av deres ferd, og følg etter dem i deres tro."
Her taler Paulus om det å ha forbilder. Vi har selvsagt Jesus som vårt store forbilde, men det er like naturlig å gi akt på gudsmenn og gudskvinner som har levd et langt, sterkt og intimt liv med Gud. Men da er det viktig at vi ser på avslutningen av deres løp som kristne. Vi må gi akt på UTGANGEN av deres ferd, for så å følge etter dem i deres tro...
 
Dersom et liv og en tjeneste i Guds Rike har en utgang, så må det også ha hatt en inngang. Alt har jo sin begynnelse og sin slutt (bortsett fra guddommen selv).
Vi kan studere mange kjente personer opp gjennom kirkehistorien, og vi vil finne at de ikke alltid hadde en så god start på livet. Inngangen til deres tjeneste var heller ikke alltid så sterk og trosinspirerende som vi skulle tro. Allikevel kom de inn i Guds fullkomne plan, og fikk en verdig avslutning på sitt "løp".
 
Derfor skal du ikke henge med hodet dersom ting har gått litt i stykker for deg underveis. Det finnes fortsatt et kall og et løp som du skal få lov til å fullføre!!
Det avgjørende er ikke hvordan du begynte, men hvordan du avslutter løpet. Det er på den avsluttende runden (etter at det har ringt) at alt skal avgjøres!
 

A: Josef

Vi finner mange eksempler på dette også i Bibelen. F. eks. Josef hadde ikke så veldig sterk "start på tjenesten" akkurat. Han proklamerer sterke drømmer og visjoner for sine brødre, men det fører til at han blir solgt som slave og deretter havner i fengsel! Ikke noen heftig troshistorie akkurat, men det hele ender likevel opp med at han blir "stats- minister" i Egypt, med kun Farao selv over seg i makt og autoritet!!
 
Josef holdt fast på drømmen eller "visjonen" for å bruke et annet ord. Dette ble et fast holdepunkt for ham, som gjorde at han hele tiden bevarte sitt hjerte fra ondt. Han vek ikke av en tomme fra den kursen Gud hadde staket ut, og dermed ble han en av de mest berømte skikkelsene i hele Bibelen!!
 
Her ser vi hvor viktig det er å bygge en sterk karakter i Gud! Josef adlød sin Gud i et og alt. Han hadde latt Gud få lov å bygge en sterk gudskarakter inn i hans liv. Denne karakteren fikk så lov til å prege både liv og tjeneste slik at hele folket ble velsignet...

·         Salvelse uten karakter forvirrer!
·         Salvelse med karakter forvandler!
 
(Denne historien har også adresse til menigheter som fikk en sterk tiltale en gang, men så har årene gått uten at det har blitt noe synlig oppfyllelse. Da er det viktig å holde fast på visjonen - den tiltale som Gud engang gav. Slipp den aldri av syne!!)
 

B: Kong Ussia

"Hele Judas folk tok og gjorde Ussia, som da var seksten år gammel, til konge etter hans far Amasja.Han gjorde Eilat til en befestet by og vant den tilbake til Juda, etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre.Ussia var seksten år gammel da han ble konge. Han regjerte femtito år i Jerusalem. Hans mor hette Jekilja og var fra Jerusalem.Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far Amasja hadde gjort.Han søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som skjønte seg på Guds syner. Så lenge han søkte Herren, lot Gud det gå ham vel.Han dro ut og kjempet mot filistrene og rev ned bymuren i Gat og Jabne og Asjdod. Han bygde byer ved Asjdod og på andre steder i filistrenes land.Gud hjalp ham mot filistrene og mot de araberne som bodde i Gur-Ba’al, og mot me’unittene.Og ammonittene kom med gaver til Ussia. Hans navn nådde helt til Egypt, for han ble overmåte mektig.Ussia bygde tårn i Jerusalem ved Hjørneporten og ved Dalporten og ved Vinkelen, og på den måten gjorde han disse stedene faste og sterke.Han bygde også tårn i ørkenen og hogg ut mange brønner, for han hadde stor buskap både i lavlandet og på høysletten. Han hadde jordbrukere og vingårdsmenn på fjellene og i hagene, for jordbruket lå ham på hjertet.Ussia hadde en krigsdyktig hær, som dro ut i strid i flokker, mønstret og talt av statsskriveren Je’uel og tilsynsmannen Ma’aseja, under ledelse av Hananja, en av kongens høvdinger.To tusen seks hundre var det fulle tallet på de djerve stridsmennene som var familieoverhoder.Under dem sto en krigshær på tre hundre og sju tusen fem hundre mann, som gjorde krigstjeneste med kraft og mot, og som hjalp kongen mot fienden.Hele denne hæren utrustet Ussia med skjold og spyd og hjelmer og brynjer og buer og slyngesteiner.I Jerusalem fikk han laget krigsmaskiner som var oppfunnet av kloke menn. De skulle stilles opp på tårnene og murhjørnene til å skyte ut piler og store steiner. Hans navn nådde vidt omkring, for han ble hjulpet på underfull måte, og han fikk stor makt." (2. Krøniker 26:1-15)

Ussia var 16 år da han ble konge - og han var konge i 52 år.

Her møter vi en gudfryktig mann, som søkte Gud og gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han var oppvokst i et "kristent hjem" og tok godt vare på sin barnetro og arven fra hjemmet. Folket elsket Ussia, fordi ingen hadde gjort så mye godt for Israel siden Kong Salomo.
 
Kong Ussia hadde altså en svært god start på sitt løp. Han hadde en god "inngang". Men hvordan var utgangen på hans ferd? Det var jo utgangen vi skulle akte på...
Joda, da Ussia var på sitt mektigste, skjer det noe...

"Men da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, til sin egen undergang. Han ble ulydig mot Herren sin Gud, og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkofferalteret.Presten Asarja gikk inn etter ham, og med ham åtti av Herrens prester, modige menn.De trådte fram mot kong Ussia og sa til ham: Det tilkommer ikke deg, Ussia, å brenne røkelse for Herren, men bare prestene, Arons sønner, de som er viet til det. Gå ut av helligdommen! For du har vært ulydig, og det blir deg ikke til ære for Gud Herren.Da ble Ussia vred. Han holdt et røkelseskar i hånden og ville nettopp til å brenne røkelse. Men da hans vrede brøt løs mot prestene, brøt det ut spedalskhet i hans panne, mens han sto der foran prestene i Herrens hus ved røkofferalteret.Da ypperstepresten Asarja og alle prestene vendte seg mot ham, så de at han var spedalsk på pannen. Da drev de ham raskt bort derfra, og selv skyndte han seg også å komme ut, for Herren hadde slått ham.Siden var kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han var utelukket fra Herrens hus. Hans sønn Jotam sto for kongens hus og dømte landets folk. Det som ellers er å fortelle om Ussia, både i hans første og i hans senere dager, har profeten Jesaja, Amos’ sønn, skrevet opp.Ussia la seg til hvile hos sine fedre. De begravde ham nær hans fedre på den begravelsesplassen som tilhørte kongene. For de sa: Han er spedalsk. Og hans sønn Jotam ble konge etter ham." (vers 16-23)

 
Hvorfor fallt Ussia?
 

1) Ussia begynte å opphøye seg selv. Han glemte at sann fremgang har mer å gjøre med hvem vi er enn hva vi gjør. Han glemte at det varGud som hadde hjulpet ham til den makt og ære som han nå hadde oppnådd.

2) Han hadde ikke tatt seg tid til å bygge karakter i sitt liv. Hans karakter sto på ingen måte i forhold til det han hadde fått utrettet. Det er viktig å bygge en sterk karakter i Gud før man trår ut i en tjeneste for Gud. Hvis ikke så vil det før eller senere komme en karakterbrist som blir synlig for alle...
 
3) Stolthet kom inn i hans liv. Stolthet kommer alltid før et fall. Ussia kunne ikke tåle suksess. Men hva er stolthet?

- Stolthet er "mor til all synd" (Lester Sumrall)
- Stolthet er en åndelig kreft. Den spiser opp mulighetene til at kjærligheten og åndens frukt kan flyte.
- Stolthet er egoistisk. Det har alltid egoet i sentrum. ("Jeg har rett...") 
- Stolthet er arroganse. Det er å opphøye seg selv. En forventer  privilegier, en ønsker å bli lagt merke til og bli populær.
- Stolthet er sinne. En tåler ikke tilrettevisning, men reagerer med sinne.

I vers 19 ser vi at Ussia reagerer med sinne - typisk stolthet...

Stolthet overvant denne bestemmelsens mann. Han ønsket å bli prest i tillegg til konge! I ulydighet gikk Ussia inni templet og begynte å vifte med røkelse foran alteret. Han mottok en refselse for dette - og da han pekte en rasende finger som svar, begynte hånden hans umiddelbart å visne! Den ble plutselig spedalsk og Ussia måtte kastes ut av Guds tempel!
 
Vi trenger alle at noen korrigerer oss/formaner oss. Spør deg selv: Hvordan mottar jeg formaning og korrigering fra andre mennesker? Måten du tar imot korrigering på, vil avgjøre hvordan du ender ditt løp!
 
Ussia ble spedalsk, og han forble spedalsk resten av livet. Han ble først kalt konge, men endte opp med å være kjent som spedalsk. En av de største og rikeste kongene i Judas historie måtte nå isoleres. Han ble tatt med til et lite hus hvor han tilbragte resten av sine dager som en spedalsk.

"Siden var kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han var utelukket fra Herrens hus...." (2 Krøniker 26:21). 

Det var ingen lengre som talte om hva han gjorde i begynnelsen... Ussia døde i isolasjon - avskåret fra enhver velsignelse fra Gud!

Det som betyr noe er hvordan dufullfører løpet! Denne mannen hadde besteget tronen i en alder av seksten, bestemt til å bli en av de største kongene i Juda. Han mottok råd fra profeten Sakarja. Han mottok syner fra Herren. Han var mektig velsignet av Gud.

Bibelen sier at Ussia søkte Herren - og Gud lot ham ha fremgang og bli sterk: "Gud hjalp ham...." (2 Krøniker 26:7).

" Hans navn nådde vidt omkring, for han ble hjulpet på underfull måte, og han fikk stor makt." (vers 15).

Foruten Salomo hadde Ussia det beste omdømme av alle kongene i Juda. Han var salvet av Gud. Han innledet vekkelse i landet, rev ned avguder og vandret i henhold til Guds ord. Da denne modige kongen kjørte sin vogn gjennom gatene ble han vist ære og respekt. Han mottok gaver og hyllest fra hele verden.

Men, skriften sier: ".... da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, til sin egen undergang." 
 

C: Kong Manasse

"Manasse var tolv år gammel da han ble konge. Han regjerte femtifem år i Jerusalem. Hans mor hette Hefsiba.Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte de motbydelige skikkene hos de hedningefolkene Herren hadde drevet bort for Israels barn.Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde ødelagt, og han reiste altere for Ba’al og laget et Astarte-bilde, slik som Israels konge Akab hadde gjort. Han tilba hele himmelens hær og dyrket den.Han bygde altere i Herrens hus, enda Herren hadde sagt: I Jerusalem vil jeg la mitt navn bo.Han bygde altere for hele himmelens hær i begge forgårdene til Herrens hus.Han lot sønnen sin gå gjennom ilden og ga seg av med å spå av skyene og å tyde varsler. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme.Han satte det Astarte-bildet som han hadde laget, i det huset som Herren hadde talt om til David og hans sønn Salomo, da han sa: I dette huset og i Jerusalem, som jeg har utvalgt blant alle Israels stammer, vil jeg la mitt navn bo til evig tid.Og jeg vil ikke mer la Israel vandre hjemløs bort fra det landet jeg ga deres fedre, så sant de bare gir akt på å gjøre alt det jeg har pålagt dem, og lever etter hele den lov som min tjener Moses ga dem.Men de ville ikke høre. Og Manasse forførte dem, så de gjorde enda mer ondt enn de hedningefolkene som Herren hadde utryddet for Israels barn. Da talte Herren ved sine tjenere profetene og sa:Fordi Judas konge Manasse har gjort disse motbydelige ting - gjort det som er verre enn alt det amorittene som var her før ham, gjorde, og til og med har forført Juda til synd med sine motbydelige avgusbilder,derfor sier Herren, Israels Gud: Se, jeg fører ulykke over Jerusalem og Juda, så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det.Jeg vil strekke ut samme målesnor over Jerusalem som over Samaria og bruke samme vektlodd som mot Akabs hus. Jeg vil tørke bort Jerusalem, slik en tørker av et fat og snur det opp ned når en har tørket av det.Og jeg vil støte fra meg den rest som er igjen av min arv, og overgi dem i deres fienders hånd. De skal bli til bytte og rov for alle sine fiender,fordi de har gjort det som er ondt i mine øyne, og egget meg til vrede fra den dag av da deres fedre gikk ut av Egypt og til denne dag.Manasse utøste så mye uskyldig blod at han fylte Jerusalem med det fra ende til annen, og dertil forførte han Juda til å synde og gjøre alt det som var ondt i Herrens øyne." (2. Kongebok 21:1-16)

Kong Manasse var tolv år da han ble konge, og han var konge i 55 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slikt som avgudsofring, ofring av spebarn, spiritisme osv.
 
Men han visste jo bedre! Han hadde jo fått en veldig fin oppdragelse i et "kristent hjem". Men han tok på ingen måte vare på sin arv. (Det var forresten kong Manasse som drepte profeten Jesaja).
 
Det som står i dette avsnittet er jo kun negativt, det handler om ugudelighet og frafall. Finner vi så noe mere som er skrevet om kong Manasse?

"Manasse var tolv år gammel da han ble konge. Han regjerte femtifem år i Jerusalem.Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte de avskyelige skikkene hos de hedningefolkene som Herren hadde drevet bort for Israels barn. Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere for Ba’alene og laget Astarte-bilder. Han tilba hele himmelens hær og dyrket den.Han bygde altere i Herrens hus, enda Herren hadde sagt: I Jerusalem skal mitt navn bo til evig tid.Han bygde altere for hele himmelens hær i begge forgårdene til Herrens hus.Han lot sønnene sine gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han ga seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme.Han satte det utskårne bilde som han hadde laget, i Guds hus, det huset Gud hadde talt om til David og hans sønn Salomo da han sa: I dette huset, og i Jerusalem, som jeg har utvalgt blant alle Israels stammer, vil jeg la mitt navn bo til evig tid.Jeg vil ikke mer la Israel vandre hjemløs bort fra det landet jeg bestemte for deres fedre, så sant de bare gir akt på å gjøre alt det jeg har pålagt dem, etter hele den lov, de bud og de forskrifter de fikk gjennom Moses.Men Manasse forførte Juda og Jerusalems innbyggere, så de gjorde enda mer ondt enn de hedningefolkene som Herren hadde utryddet for Israels barn.Herren talte til Manasse og hans folk, men de aktet ikke på det. Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme over dem. De fanget Manasse med kroker og bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babel.Men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn.Og da han ba til Herren, bønnhørte han ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud.Siden bygde han en ytre mur for Davids by vest for Gihon i dalen og til inngangen gjennom Fiskeporten og lot den gå rundt omkring Ofel. Han gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han krigshøvedsmenn.Han tok bort de fremmede gudene og avgudsbildet fra Herrens hus og alle de altrene han hadde bygd på det berget hvor Herrens hus sto, og i Jerusalem, og kastet dem utenfor byen.Så satte han Herrens alter i stand og ofret fredsoffer og takkoffer på det. Han befalte Juda å tjene Herren, Israels Gud.Likevel ofret folk ennå på haugene, men bare til Herren sin Gud. Det som ellers er å fortelle om Manasse og om hans bønn til sin Gud og om de ordene som seerne talte til ham i Herrens, Israels Guds navn, det er skrevet i Israels kongers krønike.Om hans bønn og bønnhørelse, om all hans synd og troløshet og de stedene hvor han bygde offerhauger og satte opp Astarte-bilder og de utskårne bildene, før han ydmyket seg - om dette er det skrevet i Hosais’ krønike. Manasse la seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i hans hus. Og hans sønn Amon ble konge etter ham." (2. Krøniker 33:1-20)

 
Her ser vi at Manasses ondskap ender med at han blir ført bort til Babylon i lenker. Her blir han satt i fengsel. Men da skjer det noe... Manasse omvender seg og ber Gud om tilgivelse. Resultatet blir at Gud bringer ham tilbake til Jerusalem, hvor han får tilbake hele kongeriket sitt. Deretter bygger Manasse en mur rundt hele Jerusalem. Han gjør flere ting:

            - Bygger opp hele forsvarsverket i Israel
            - Fjerner alle avgudene og får slutt på avgudsdyrkelsen
            - Setter istand Herrens alter
 
Her ser vi at Gud virkelig tilgav Manasse, og det forteller oss at virkelig sann omvendelse frigjør Guds nåde og barmhjertighet!
Hva er så virkelig omvendelse:

 - Helomvending. En vender seg bort fra det en gjorde før, i dyp bedrøvelse  over synden. Omvendelsen fører til at sjelen blir renset. Man     kan beskrive  det slik at sjelen "kaster opp", giften (synden) kommer opp og ut av  kroppen. Resultatet blir et forvandlet hjerte - en ny oppførsel - et nytt liv.
 
Det betyr ikke noe hvordan du starter, det som betyr noe er hvordan du avslutter ditt løp!! Sørg for at det som startet i ånd, ikke blir avsluttet i kjød...

"Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?"                          (Galaterne 3:3)