INNLEDNING

 

 

 

Bibelen har et budskap om tilstanden etter døden for både troende og ikke troende. Bibelen lærer at de troende og de vantro vil fortsette på hver sitt sted etter døden, og begge vil alltid, for all evighet eksistere og være til.

 

Evig død betyr rett og slett evig atskillelse ifra Gud - i Ildsjøen. Dette er kalt "den annen død", som er Ildsjøen. Det er ikke noe mystikk ved det, som noen tror. Adventistene og Jehovas Vitner, og noen få andre sekter lærer at de onde vil bli utryddet, eller helt slutte og eksistere. Men Bibelen lærer ikke denne teorien. Skriftsteder gitt av disse sekter for å bevise utryddelsen eller tilintegjørelsen er skriftsteder hvor ord som "ødelegge", "forsvinne", "ødeleggelse" og "oppbrukt" er funnet i grunnteksten, men ingen av disse ordene i teksten betyr utryddelse.

 

La oss se på ordet "ødelegge" som Jesus selv bruker.

 

"Frykt ikke for dem som dreper legemet men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!" (Matteus 10:28)

 

Ordet "ødelegge" både sjel og legeme i helvete - kommer ifra det greske ordet "apollumi", som betyr å ødelegge i form av å drepe legemet (Se i Matteus 2:13 og Matteus 12:14). Ordet betyr også straff med pine (Se Matteus 12:8 og 29, samt Markus 1:24). Ordet betyr også det å gå fortapt (Se 2 Korinter 4:3).

 

Ordet "forgå" kommer fra det samme greske ordet og det betyr aldri utryddelse.

 

"Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer (forgår) i helvete." (Matteus 5:29-30)

 

Det Greske ordet "apollumi" betyr å ruinere, forspille, undergang, ødeleggelse, styrte i fordervelse, rett og slett å bli gjort ubrukelig - som sett av de siterte skriftsted ovenfor.

 

"Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky." (Daniel 12:2)

 

 

 

 

1. EVIG ER EVIG

 

 

 

 

Noen hevder at ordet "evig" betyr en tidsalder eller periode av tid. Det Hebraiske ordet som her er brukt i Daniel 12:2 betyr evighet, tid uten ende, for alltid. Det er det samme som det greske ordet "aionios" som er brukt om den evige Gud.

 

" ... men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet." (Romerne 16:26)

 

Vi finner det samme ordet i uttrykkene "Evig liv" (Johannes 3:16), "Evig frelse" (Hebreerne 9:14), "Evig forløsning" (Hebreerne 9:12) og "Den evige ild" (Matteus 18:8; 25:41 og 25:46).

 

Flere skriftsteder kunne vært tatt med, men disse er nok til å understreke at ikke bare livet er evig men også straffen og helvete er evig! Det er en evig straff for de ugudelige. Det å opphøre å eksistere er ingen straff. Der det ikke er noen å straffe, kan ingen straff bli utført. Den person som blir straffet for evig, må også være til for evig.

 

"Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!" (Matteus 10:28)

 

Det er to ord som benyttes av Herren: "apokteinai" (drepe) og "apolesai" (ødelegge). Noen har villet påvise at ødelegge betyr det samme som tilintetgjøre. Men la oss nå sammenligne Matteus 10:28 med den samme uttalelsen i Lukas evangeliet.

 

"Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte" (Lukas 12:5)

 

Disse skriftsteder påviser en virkelig eksistens i en annen tilværelse. Jesu mening er at selv om legemet slåes i hjel her og ødelegges, så kan det etter oppstandelsen atter igjen bli ødelagt idet det kastes sammen med sjelen og ånden i helvete - Gehenna.

 

Jesus lærer i Matteus 25:41-46 at den evige ild er beredt for djevelen og hans engler. Her ser vi også at evig pine har samme lengde som evig liv.

 

"Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. Og disse (de ugudelige) skal gå bort til evig (aionios) pine, men de rettferdige til evig (aionios) liv." (Matteus 25:46)

 

Det greske "aionios" er oversatt evig i vers 46. Straffen til de ugudelige er nøyaktig like lang som livet til de rettferdige. Dersom de ugudeliges straff er tidsbestemt så er de rettferdiges liv det også. Men dette greske ordet aionios er i skriften oversatt med evig, uten begynnelse og ende, det som alltid har vært og alltid vil være. Men aldri oversatt med en begrenset tid.

 

Det er uriktig å oversette Hades (dødsriket) med "graven" som i den engelske oversettelse, for Hades omfatter alltid de ånder som er adskilt fra legemet og ikke selve legemet. Det kan derfor ikke forbindes med den materielle verden, men sikter til de dødes oppholdssted mellom døden og oppstandelsen.

 

 

 

 

2. LASARUS OG DEN RIKE MANNEN

 

 

 

 

Mye mer kunne vært sagt om denne alvorlige og grufulle sannheten om evig straff. La oss nå se på beretningen om Lasarus og den rike mannen. Denne beretningen i Lukas 16 avdekker virkeligheten for oss.

 

"Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede. Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans. Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss. Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem! Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg. Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde." (Lukas 16:19-31)

 

To menn dør, sier Jesus. Den ene "slo sine øyne opp i Hades (dødsriket), der han var i pine". Den andre blev båret "av engler i Abrahams skjød", Paradis. Det nytter ikke og bortforklare det hele som kun en lignelse. Det er en mektig virkelighet bak Jesu ord. Det hente slik som Jesus påstår det gjorde. Begge kommer til Hades - den usynlige verden, dødsriket. Men den ene blir trøstet, den andre må lide pine. Den fattiges Gudsforhold var riktig, men det var ikke den rikes. Men det sies klart her at den rike mann blev begravet. Hans legeme var her, men hans ånd var i dødsriket.

 

Etter å ha sett at sjelesøvn ikke er en bibelsk lære, da la oss nå undersøke de dødes tilstand og hvor de befinner seg mellom døden og legemets oppstandelse.

 

 

1. Døden er en BEVISST tilstand

 

 

I beretningen om den rike mann og Lasarus har vi en beskrivelse av deres opplevelse i tilværelsen mellom døden og oppstandelsen. Dette er en midlertidig og ulegemlig eksistens i den neste verden. Begge hadde avgått ved døden og deres legemer hadde blitt gravlagt i jorden. Det som skjedde dem, hendte således med dem i deres ulegemlige tilstand. Mens det om Lasarus kun sies at han ble trøstet, vet vi at den rike mannen kunne se, for han gjenkjente Abraham og Lasarus. Han kunne også føle og tørste, snakke og huske. Dette viser at han ikke hadde mistet sin personlighet eller bevissthet. Og det samme kan sies om både Abraham og Lasarus.

 

Jesu løfte til den døende ugjerningsmann at han skulle bli med ham denne dag i Paradis, tyder på at ugjerningsmannen ikke bare skulle være i Paradis, men også vite at han var der. Han ville være bevisst Kristi nærvær, ellers ville det ikke være noen trøst i løftet. 

 

"Så lenge vi er hjemme i LEGEMET, er vi borte fra Herren. Og vi vil heller være BORTE fra legemet og være HJEMME hos Gud, derfor setter vi vår ære i, enten vi er HJEMME eller BORTE, å tekkes ham". (2 Korinter 5:6-9)

 

Ordene "hjemme" og "borte" i forbindelse med legemet er av stor betydning. Apostelen ville ikke ha vært villig til å være borte fra legemet, og hjemme hos Gud, hvis han ikke trodde at han i Herrens nærvær ville være bevisst - for hvilken mulig tilfredsstillelse kunne det være i å være ubevisst tilstede med Herren?

 

Paulus uttrykker den samme sannhet i Filipperne 1:21-24, hvor han sier:

 

"For meg er livet KRISTUS, og døden en VINNING... men (jeg) står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra (dø) og være MED KRISTUS, for dette er MEGET, MEGET BEDRE; men å bli I KJØDET er nødvendig for deres skyld."

 

Hva mente Paulus da han sa at det ville være vinning og meget, meget bedre, å være ute av kjødet og MED KRISTUS, om han ikke trodde at han ville være bevisst når han kom i KRISTI nærvær? Merk den rådvillhet som Paulus var i mellom LIV og DØD, og grunnen var Paulus' ønske å være (SAMMEN) MED KRISTUS.

 

Hvorfor skulle Paulus ønske å være med Kristus i mellomtilstanden hvis det ikke var en bevisst tilstand? Døden er ikke opphør av liv. Det er ganske enkelt opphør av legemlige funksjoner som bryter sjelens kontakt med den nåværende jord. Døden avslutter den første etappe av vår eksistens slik at vi kan tre inn i den neste. Opphøret av et menneskes kroppslige funksjoner inkluderer ikke opphøret av sjelens funksjoner. Sjelen sover ikke når kroppen sover, ellers ville vi aldri drømme eller se visjoner, eller snakke i søvne.

 

Det var ved drømmer og visjoner om natten at Gud gjorde kjent sin vilje for menneskene - mens de sov. Dette kan vi lese om i Matteus 1:20-25 ; Matteus 2:11-13 og 19-23 ; Apgj 27:23-24.

 

Bruken av ordet søvn og/eller hensove, slik det anvendes på døden, viser at døden ikke er et opphør av eksistensen for ordet "søvn" tyder også på en oppvåkning.

 

 

2. Det er en tilstand med HVILE

 

 

"Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette." (Job 3:17)

 

I Åpenbaringsboken, når det femte segl brytes (Åpenbaringen 6:9-11), har vi en visjon av SJELENE til martyrene som blir drept under trengselstiden. Vi leser at de ropte med høy røst (de var bevisste) og sa: "Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det gå før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?"

 

Og hvite kjortler ble gitt hver av dem (som viser at åndene til de døde har sjelelig LEGEME), og det ble sagt til dem, at de skulle slå seg TIL RO EN STUND, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel likesom de selv, ble fullt. Disse døde martyrer er ikke den kristne menighets martyrer, men hovedsakelig jøder i trengselstiden.

 

Menigheten har blitt rykket opp før denne tid, men likevel vil deres tilværelse i denne ulegemlige tilstand være den samme som for sjelene til de rettferdige døde i mellomtilstanden. De vil være bevisst, deres sjelelige legeme er kledd, og de hviler.

 

"Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren HERETTER! Ja, sier Ånden, de skal HVILE fra sitt arbeid; for deres GJERNINGER følger med dem". (Åpenbaringen 14:13)

 

Mens dette er sagt om dem som skal dø fordi de ikke vil tilbe dyret, som befalt i det forrige kapittel (Åpenbaringen 13:15) er det likevel også tilfelle for alle de hellige døde. Vi ser av avsnittene over at de rettferdige dødes tilstand i deres ulegemlige eksistens er HVILE. Det vil bli hvile fra pine og slit, fra bekymring og angst, fra sorg og smertelige tap, og alle de lidelser og sykdommer som kjødet fører med seg. Det vil være hvile fra den kristnes strid som så levende beskrives av Paulus i Romerne 7:15-25.

 

Det vil også bli hvile fra ARBEID.

 

"Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er DAG; NATTEN kommer da ingen kan arbeide." (Johannes 9:4).

 

I dette nåværende liv er vi levende og aktive. Som troende er vi engasjert med Herrens gjerning, forkynne og undervise evangeliet, kristen forvaltning osv. For oss er det DAG. Men DØDENS NATT vil komme da vi ikke lenger kan arbeide.

 

"For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd VED LEGEMET, , etter det som han har gjort, enten godt eller ondt." (2 Korinter 5:10)

 

Kristi domstol er for å bedømme de rettferdige, og blir ikke iverksatt før de rettferdiges oppstandelse. Se kapitlene om oppstandelse og dommene. Hvis de rettferdige skal dømmes ved denne dom for det som er skjedd VED LEGEMET, da er slutningen at de ikke gjør noe ARBEID i mellomtilstanden, for hvis de gjorde det, hvorfor blir da ikke dette arbeid også bedømt like såvel som arbeidet de gjorde i legemet?

 

Av dette ser vi at mellomtilstanden er en tilværelse med HVILE. Men med hvile må vi ikke tro at det er en tilstand med uvirksomhet, at vi ikke skal gjøre annet enn å sitte og synge. Det vil være mange ting å bruke tiden på, og vi vil ha samfunn med våre nærmeste som hadde tatt imot frelsen og med de hellige fra alle tider.

 

 

3. Det er en tilstand med SALIGHET

 

 

Ordet "Paradis" tyder på det. Vi blir fortalt at "SALIGE er de døde som dør i Herren" (Åpenbaringen 14:13). Ordet salig betyr lykkelig, derfor vil de rettferdige bli LYKKELIGE i Paradis. Og ettersom lykke er en følelse som krever bevissthet for å kunne oppleves, må de rettferdige være bevisste i Paradis. Likesom det sies om Lasarus at han ble trøstet i Paradis, ser vi også at det ikke finnes sorg som demper vår salighet.

 

Ordet "Paradis" betyr en hage eller innhegnet plass lik en vakker park. Hvis det jordiske Eden var en vidunderlig hage med bugnende herligheter, da må det himmelske Paradis være et sted med overvettes prakt. Hvorfor satte Gud i stand et slikt praktfullt sted som hjem for sjelen mellom døden og legemets oppstandelse, hvis det ikke skulle være annet enn en enorm sovesal der alle beboere var i søvn? Nei, Paradis er det sted hvor de rettferdige stunder etter sine barnekår, SINE LEGEMERS FORLØSNING (Romerne 8:23).

 

 

4. Det er en UFULLKOMMEN tilstand

 

 

Mellomtilstanden er ikke den ENDELIGE stilling for hverken de rettferdige eller de ugudelige. Mens det vi har sagt om Paradiset er riktig for den rettferdige, kan det motsatte sies å være riktig for den ugudelige. De ugudelige skal tilbringe mellomtilstanden på "PINENS STED" i underverdenen. Og hvis Lasarus ble trøstet i Abrahams skjød (det daværende Paradis), vil de ugudelige, slik som den rike mann lide på "Pinens sted". Bildet er ikke behagelig, men konklusjonen blir at de ugudelige vil være like ulykkelige (usalige) i dødsriket (på Pinens sted) som de rettferdige er lykkelige (salige) i Paradis.

 

Mellomtilstanden er en UFULLKOMMEN tilstand. Døden fører oss ikke inn i den endelige tilstand. Dvs, vi går ikke øyeblikkelig til himmelen eller til helvete når vi dør. Vi må først få våre oppstandne legemer og dømmes før vi kan fare til det ene eller andre sted. Mellomtilstanden er en ufullkommen tilstand fordi vi ikke har vårt kjødelige legeme. I denne er vi kun en to-enighet idet vi bare har sjel og ånd. Vi må få tilbake vårt legeme før vi igjen kan bli en treenighet.

 

Dette er grunnen til at vi skal hvile og ikke arbeide i mellomtilstanden. Vi trenger et kjødelig legeme for å arbeide, for uten dette kan vi ikke ha kommunikasjon med denne eller den andre verden. Moses og Elias kunne ikke ha vist seg på Forklarelsens berg hvis de ikke hadde hatt sine forvandlede legemer. Dette fører oss til vår siste tanke:

 

 

5. Det er en tilstand med HÅP

 

 

Vi taler om den stridende menighet og den seirende menighet, som er menigheten på jorden og menigheten i himmelen. Apostelen Paulus omtaler dette som hele familien i HIMMELEN OG PÅ JORDEN. Det er kun én Guds familie - familien består av de GJENFØDTE (Johannes 3:5 og Hebreerne 12:23).

 

En del av den er i himmelen (Paradis), og en del er på jorden. De har begge det samme HÅP, det SALIGE HÅP. De ser begge frem til den salige åpenbarelse av den Store Gud og vår Frelser JESUS KRISTUS (Titus 2:11-14).

 

Menigheten på jorden stunder etter hans salige åpenbarelse, for de skal rykkes bort uten å dø og måtte gjennomgå mellomtilstanden, de gjenfødte som lever på denne tid, og de skal motta sine herliggjorte legemer, og være i stand til å gjøre døden til spott ved å rope -

 

DØD, HVOR ER DIN BRODD?

DØD, HVOR ER DIN SEIER? (1 Korinter 15:55)

 

Menigheten i himmelen venter på den samme begivenhet, for før Jesus vender tilbake kan ikke oppstandelsen av de døde skje, og de hellige i Paradis må forbli i sin ufullendte tilstand, med dens begrensninger. Det salige håp er således håpet til både de hellige i himmelen og de hellige på jorden.

 

 

La oss nå se på 7 klare sannheter som Jesus presenterer i denne lignelsen:

 

• JESUS fornektet tilintetgjørelseslæren, for verken den rike mann eller tiggeren var blitt tilintetgjort.
• JESUS fornektet sjelesøvn, for begge var bevisst umiddelbart etter døden og var klar over sin 
• tilstand.
• JESUS fornektet universalismen, for én var frelst og én var fortapt; ikke alle vil bli frelst.
• JESUS fornektet en "second chance", for den evige avgjørelsen for hver enkelt av dem var avgjort i 
• livet, og det store svelget avgjorde hvor de var etter døden.
• JESUS fornektet spiritisme, for ingen som har gått inn i døden kan komme tilbake og tale til de som bor 
• på jorden, vi leser at Lasarus ikke kunne gå til den rike manns brødre.
• JESUS fornektet tanken om at straffen ikke skulle være evig, for det er ingen indikasjon i det hele tatt 
• at den tilstand hver av dem befant seg i ville opphøre noen gang.
• JESUS fornektet skjærsilden, for straffelidelsen er ingen godtgjøring av straffens årsak.

 

Legg merke til hva det står i Johannes 3:16, eller rettere hva det ikke står:

 

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

 

Det står ikke: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal TILINTETGJØRES – men det står klart og tydelig: ikke skal FORTAPES, men ha evig liv.

 

Det sies at bare Gud har udødelighet (1Timoteus 6:16) og det er riktig. Men hva da med det som Gud skapte, nemlig mennesket? Gud blåste noe av seg selv inn i mennesket, og resultatet var at det ble en levende sjel, og fikk dermed del i udødelighet slik som deres opphav (Gud) har.

 

Evig liv er samfunn med Gud. Evig død er å ikke ha samfunn med Gud. La det stå fast at ingen opphører å være til, og det er bare to utganger av dette jordiske liv, enten himmelen eller helvete. Velg Jesus, og himmelen er din del.

 

 

 

 

3. HIMMELEN ER DE TROENDES EVIGE MÅL

 

 

 

 

Det er en hovedtanke i den nytestamentlige åpenbaring om livet etter døden, at for den troende betyr dette å være "hjemme hos Herren" (2 Korinter 5.13). Derfor er selve døden en vinning, og Paulus sier:

 

"Jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre." (Filipperne 1:21-23)

 

Den som dør i Herren, vil altså oppleve en foreløpig virkeligjørelse av foreningen med Kristus, en forsmak og begynnelse på dette som er selve saligheten i evighetstilstanden. Det er dette samvær med Herren som er det evige mål.

 

Jesus sier:

 

"Hvor jeg er skal mine tjenere være." (Johannes 12:26)

 

"Når jeg er gått bort og har beredt dere sted, kommer jeg igjen og vil ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er." (Johanes 14:3).

 

"Fader, jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg være hos meg, for at de skal se min herlighet." (Johannes 17:24)

 

Når Herren kommer skal de troende oppleve bortrykkelsen og "Se ham som han er" (1 Johannes 3:2). "Og så skal vi for alltid være med Herren." (1 Tessaloniker 4:13-17)

 

Den troende går altså umiddelbart etter døden inn i en tilstand som er "meget bedre" en jordelivet. Ut over dette sier Bibelen ikke så mye om himmelen og det tjener ikke til mye å la gjetninger og fantasi fortsette der åpenbaringen tier. Men en ting som er sikkert, det er at Gud igjennom Jesu Kristi triumferende og seiersrike død og oppstandelse har åpnet veien til himmelen for alle som tar i mot Guds nåde gave i Kristus Jesus, som er evig liv - et liv i samfunn med Gud for all evighet!

 

"Den forstandige går livets vei oppover for å unngå dødsriket der nede." (Ordspråkene 15:24)

 

Når en av våre går bort kommer disse spørsmål lett: Er han/hun i himmelen nå? Og disse spørsmål tåler ikke mye spekulasjon. Vi må utelukkende ha med skriften å gjøre, om vi vil finne det rette svaret. Det teller ikke hva du eller jeg mener, for vi har vel aldri talt med noe menneske som var kommet tilbake fra de døde?

 

 

Ja, hvor er sjelene? Vi har vel mange av oss stått ved en døds seng - nå er han eller hun borte, og dog ligger legemet der. Hvor er han/hun nå? 

 

Der er et ord, som særlig anvendes i det gamle testamentet, ordet dødsriket, og det står alltid ned i dødsriket.

 

Hvorfor omtales ikke den fattiges begravelse? Hvem skriver vel om et fattig legemes begravelse? Den rike manns begravelse var derimot noe verden kunne skrive om. Men så snart den fattige mann dør, kommer englene og bærer ham - ikke det syke, stinkende legeme, men sjelen - bort til Abrahams skjød. Husk du og dit legeme er ikke ett og det samme. Jeg bor i min hytte, men kan gå bort fra min hytte. De to ting er ikke ett. Abrahams skjød var jo et uttrykk for et salig sted, hvor alle gamle testamentets hellig sjeler gikk hen og ventet til oppstandelsen.

 

La oss gå tilbake til beretningen. Begge de to menn er i dødsriket, Lasarus et Guds barn, den rike mann en fortapt sjel, men hver på sitt sted. Inntil Kristus oppsto var det to avdelinger, pinestedet og trøstestedet. Men mellom disse var et svelg befestet, og der var ingen overgang. Den rike manns sjel var i pine, men hans legeme var i graven. Versene 27-28 viser oss at det er hukommelse hinsides både for troende og vantro. Tenk deg, han husker, han ser, han hører. Om du uomvendte dør, går øyeblikkelig din sjel dit, hvor den rike mann er.

 

Du husker sikkert historien om de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus? Den ene av de døende røvere ble frels,t skjønt han allerede hadde det ene ben i fortapelsen. Dog må du ikke si: jeg kan bare vente til dødsøyeblikket med å omvende meg. Mange sier, at det var røverens 11 time. Unnskyld, men jeg tenker, det var hans første time. Men du har hørt om Jesus mange ganger og mener dog du kan utsette. Jeg vil ikke gi 5 øre for din omvendelse på det siste. Selv om noen venter til det siste, så har du ingen garanti for morgendagen. La ingen si: Jeg kan vende om på dødsleiet! Røveren ba: Kom meg i hu, når du kommer i ditt rike .

 

Jesus er ikke kommet i sitt rike ennå. Han sitter nå på Faderens trone. Han sitter ennå ikke på sin egen trone, men Jesus gir likevel røveren ennå mere enn han ba om (vers.43).

 

Men hvor gikk Jesu sjel hen?

 

Jesu Kristi sjel gikk også til dødsriket. Og hans legeme ble begravet i Josefs av Arimateas grav. Selvfølgelig gikk Jesu sjel til trøstens avdeling. Han hørte til Det Gamle Testamentes hellige, og dette trøstens sted var Paradis. 

 

"For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse." (Ap gjerninger 2:25-27)

 

Men Kristi seier på korset hadde følger, som kjentes i hele universet! Efeserne 4 sier at da Jesus "for opp", tok han en mengde "fanger" med seg.

 

"Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han ga menneskene gaver.Men dette: Han for opp! - hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt." (Efeserne 4:8-10)

 

Hvem var så disse?

 

"Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid." (Hebreerne 2:14-15)

 

Dette skriftstedet forklarer oss at det var Det Gamle Testamentes hellige. Jesus tok dem med til Paradiset i den 3. himmel.

 

La oss se på en interessant uttalelse fra Jesus:

 

"Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får eiendommen hans være i fred. Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut." (Lukas 11:21-22)

 

Kristus overvant "den sterke", som er djevelen, og tok fra dødsriket alle Gamle Testamentes hellige. Og nå har Han dødsrikets nøkler.

 

"Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:17-18).

 

La oss nå se på enda en uttalelse fra Jesus.

 

"For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham." (Lukas 20:36-38)

 

Lever Abraham? Ja! Men ble ikke Abraham begravet? Jo! Og likeve lever han? Ja, mere nå enn noen sinne! Herren sier ut av tornebusken: Jeg er Abrahams Gud, Isak Gud og Jakobs Gud. Men Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud!

 

Hva er det som lever? Ikke legemet, men DE MENN SOM VAR I LEGEMET! Der står heller ikke at han VAR Abrahams Gud, men at han ER det! Moses var en av det gamle testamentes hellige, han døde, og Gud begravet ham, og likevel finner vi ham på "forklarelsens berg" (Matteus 17:3). Det kunne ikke være Mose Legeme, for Kristus var førstegrøden av de hensovende. Elias for ganske visst til himmelen, men Moses døde. 

 

Jakob 2:26 sier "For likesom legemet er dødt uten ånd..." Når ånden er gått bort, er legemet dødt. Men hvor er ånden da?

 

 

 

Jeg treffer ofte kristne som er redde for døden, men det behøver du ikke å være. Når du kommer på dødsleiet er himmelen åpnet over deg og frelseren venter for å ta imot deg. De begravde Stefanus, men hans ånd gikk hjem til Herren.

 

"Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet." (2 Korinter 5:1-4)

 

Det er godt, at det er noe vi vet, og dette vet vi: at vi har en bygning av Gud evig i himmelen! Når du leser utrykket "overkledes", peker det på Jesu gjenkomst, for om han kommer mens vi lever, da avkles vi ikke, men OVERKLES, for Han skal forvandle vårt fornedreselegeme til å bli likedannet med hans herlighetslegeme! Du behøver ikke å vente på døden, for døden er ikke vårt håp, men Herrens tilkommelse er vårt håp! Dette legeme er en "hytte", det nye legeme derimot en bolig fra himmelen. Våre kjære, som er død i Herren, ligger ikke nå i graven. Nei, det er kun støvhytten som ligger der. Personen er hjemme hos Herren! 

 

Salig er de døde, som dør i Herren, legemet er hensovet, sjelen i den 3 himmelen med Kristus, de er ubeskrivelig lykkelig, de kjenner hverandre, de elsker oss, de tenker på oss, de har hukommelse, og de venter på samme begivenhet, som vi, nemlig Herrens gjenkomst! Og når Jesus kommer, møtes vi. De hensovedes legemer skal oppstå, og våre legemer skal forvandles, og vi skal møtes i luften.

 

 

 

Jesus døde for å frelse oss fra en evig fortapelse, og alle dem som tar i mot ham går over fra Satans makt til Gud, ja fra å være åndelig død til å få åndelig liv - "evig liv" allerede her og nå.