Andakter

Det var en gang en mann som hadde to vannkrukker. Han festet de på hver side av en stang som han la over akslene hver morgen når han gikk ned til elven for å hente vann.

Den ene krukka var hel og fin, mens den andre hadde sprukket slik at den bare var halvfull når mannen nådde fram til huset.

En dag da mannen holdt på å fylle krukkene ved elven, kunne ikke den sprukne vannkrukka holde seg lenger, den gråt og sa: "Jeg skammer meg så forferdelig. Jeg gjør en dårlig jobb fordi jeg har sprukket. Du får bare halvparten av det vannet du burde. Jeg føler meg mislykket."

"Jeg visste ikke at du følte det slik", svarte mannen. "Men du er viktig for meg og tjener meg på en god måte. Se nøye etter på veien tilbake til huset."

Når de var kommet tilbake til huset spurte mannen krukka: "La du merke til alle de vakre blomstene langs veikanten?" "Ja", snufset, krukka.

"La du merke til at de bare vokste på den ene siden av veien? Du forstår, jeg har alltid visst om at du hadde sprukket. Derfor plantet jeg blomster ved veikanten, som du har vannet hver eneste dag."

"Om du ikke hadde vært som du var, skulle jeg ikke kunne plukke blomster hver eneste dag og sette dem på bordet. Fordi du er som du er har både veikanten og huset kunne glede seg over denne blomsterprakten...."

Jeg tror det er slik det er. Hver enkelt av oss er unik og Gud kan og vil bruke oss om vi har noen feil og mangler...

 

 

S5 Box