Andakter
 
"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager." (Høysangen 2:10-14)
 
Her tegner Gud et fantastisk bilde for oss. Det er våren som skildres, og sommeren nærmer seg. Alt er vakkert, slik det spirer og gror fram. Det er som om naturen synger sine skjønneste sanger.
 
Vi vet jo at Gud har skapt alt slik: vakkert! Da Gud var ferdig med hele sitt skaperverk, utbrøt Han: "Det er overmåte godt!" (1 Mosebok 1:31)
 
Alt ble skapt med en skjønnhet og harmoni som vi knapt kan forestille oss. Men vi får noen glimt av det når vi oppsøker fri og uberørt natur.
 
Så her beskrivers våren, hvor alt det som Gud har skapt fryder seg i lykkerus. Det er en vakker årstid som møter oss i all sin prakt. Det er som et maleri av en verdensberømt maler, et mesterverk. 
 
 Men Gud taler også om noe annet her. Det er også en vårtid i våre liv. Vinteren er omme og regnet har dratt forbi. Det er vår. Sommeren er nær og Jesus kommer snart for å hente sin brud, som er menigheten. Vi lever derfor i en helt spesiell tid, hvor sommeren nærmer seg. Tiden hvor Gud kaller på sin menighet og utruster oss til tjeneste, er her. Det er Guds Ånd som kommer for å utruste Guds menighet, for å utruste deg og meg.
 
Men om vi studerer dette ydilliske vårbildet nærmere, ser vi at det er noe som ikke stemmer. En due hadde gjemt seg bort i en fjellkløft. Duen tok ikke del i den glede og vårrus som bildet ellers utstråler. Den deltok ikke i sangen  og fryden. Den hadde skjult seg for sin Gud og skaper, noe Gud sørget over.
 
Min venn, denne duen er deg!!! Du er høyt elsket av Gud, ja du er det skjønneste Han har skapt!
 
Men det er så lett å se seg selv mislykket og udugelig, når man sammenligner seg med andre. Det er så lett å se på hvor flott den og den ber, hvor vakkert den og den synger, og hvor mye Gud bruker andre menn og kvinner. Så begynner man å sammenligne seg med disse. Da kommer det fort inn tanker om at man er ikke bra nok, man er ikke flink nok, man er ikke pen nok osv.
 
Den "åndelige" varianten av dette er tanker som sier at man ber ikke nok, man leser ikke nok i Bibelen og man lever ikke et godt nok kristent liv. Dette fører fort til fordømmelse, og man blir fort fanget av tanken at verken Gud eller Hans tjenere er fornøyd med deg.
 
Denne duen hadde det slik... Den deltok ikke i sangen. Den hadde gjemt seg i en av klippens kløfter.
 
Men Bibelen sier at Gud er fornøyd med deg! Og det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!
 
 "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." (Romerne 8:1)
 
Gud er ikke fornøyd før Hans liv, Hans glede, Hans kjærlighet, Hans trygghet, Hans fred og Hans omsorg når ut til alle Hans barn og gjør dem trygge i Hans faderkjærlighet. Gud elsker deg! Du er verdifull og dyrebar i Guds øyne. Du er unik, fordi ingen andre kan være den du er!
 
"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Romerne 8:38-39)
 
 
        "Herre, du ransaker meg og du vet –
          
du vet om jeg sitter eller står,
          på lang avstand kjenner du mine tanker.
         
Om jeg går eller ligger, ser du det,
          du kjenner alle mine veier.
         
Før jeg har et ord på tungen, Herre,
          kjenner du det fullt ut.
         
Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.
         
Det er et under jeg ikke forstår,
          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
         
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
         
Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
          legger jeg meg i dødsriket, er du der.
         
Tar jeg soloppgangens vinger
          og slår meg ned der havet ender,
          
da fører din hånd meg også der,
          din høyre hånd holder meg fast.
         
Jeg kan si: «La mørket skjule meg
          og lyset omkring meg bli natt.»
         
Men mørket er ikke mørkt for deg,
          natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
         
For du har skapt mine nyrer,
          du har vevd meg i mors liv.
         
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
          Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
         
Knoklene mine var ikke skjult for deg
          da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
         
Dine øyne så meg da jeg var et foster.
          Alle dager er skrevet opp i din bok,
          de fikk form før én av dem var kommet.
         
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
          summen av dem er ufattelig!
         
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
          blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg."
       (Salme 139:1-18)
 
Du er skapt til å være den du er. Du er "originalutgaven". Prøv derfor ikke å være en kopi av alle andre. Det vil aldri gjøre deg lykkelig, men fører deg inn i sammenligning og fordømmelse. Til slutt blir du en bortgjemt "due" - ute av Guds vidunderlige plan for ditt liv.
 
David lærte seg dette allerede som en ung gutt. Han ble formet av Herren og Ham alene. Derfor kjente han at Sauls rustning ikke passet for ham.
 
"Så sa David: Herren, som har fridd meg fra løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg fra denne filisterens vold. Da sa Saul til David: Gå, og Herren være med deg! Saul gav David sine egne klær. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og hadde på ham en brynje. Og David bandt hans sverd om seg utenpå sine klær og ville til å gå, for han hadde ikke prøvd det før. Og David sa til Saul: Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det før. Så tok David alt dette av seg. Han tok staven sin i hånden og søkte seg ut fem glatte steiner i bekken. Dem la han i gjetertasken som han hadde med seg, og slyngen sin hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren." (1 Samuel 17:37-40)
 
Kopier blir aldri lykkelige. Derfor må du reise deg opp og våge å leve det livet som Gud har kalt deg til å leve! Begynn å erkjenn at Gud faktisk har gitt deg en hel del ting. Han har betrodd deg både evner, anlegg, ulike talenter og åndelig utrustning - for at du skal bruke dette som en arbeider i Guds rike.
 
Gud har skapt deg som den du er, og Han er fornøyd med deg nettopp slik! Og Han har gitt hver enkelt troende noe særskilt, som Han vil du skal bruke for Ham.
 
"Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde." (1 Peter 4:10)
 

S5 Box