Artikler

 

Det lille landområdet Israel er gjenstand for stor oppmerksomhet i verdens medier. Det strides og debatteres i alle verdens ledende politiske arenaer, samtidig som det også pågår en strid mellom "jøder" og "palestinere" om det samme landområdet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi som er kristne forholde oss til dette?

 

For det første må vi være klar over at dette landområdet har vært okkupert av imperialistiske makter nesten gjennom hele historien.

 

Om vi har lest litt av den gamle bibelhistorien, leser vi om en gammel storhetstid, hvor Israel hadde sitt eget land, under kongene David og Salomo. Dette fortsatte også etter at dette riket ble delt. Selv om "nordriket" ble okkupert og 10 av stammene spredt over alle vinder, så besto "sørriket" Judea, med de to stammen Juda og Benjamin. Jeg snakker nå om en tid for rundt 3000 år siden. Dette er historie som også bekreftes av historiske bøker og oppslagsverk, som stadfester Bibelens historiske autentitet.

Etter hvert ble området inntatt av Babylonere, senere kom det under Assyria, senere Persia, så Grekenland (Hellas) og Aleksander de Store. På Jesu tid var området underlagt Romerriket. Så var det muslimsk område i en periode (vi kjenner vel de fleste til historien om Saladdin osv - se filmen Kingdom of Heaven). Men det interessante starter egentlig med det store tyrkiske riket, som hadde dette området i over tusen år!

 

Byssanterne/Ottomanerne/Tyrkerne lot både jøder og arabere bo der. De viste ingen videre interesse for området, da det så ut som en steinørken. Det var ingen som ble kalt for palestinere på den tiden. Det fantes rett og slett ingen folkegruppe som het palestinere! Man forholdt seg kun til jøder og arabere.

 

Da tyrkerne/ottomanerne var på den tapende siden i første verdenskrig, ble dette landområdet overgitt til Britene, og vi fikk det som kalles Det Britiske Palestina Mandatet av 1920. Navnet Palestina ble brukt fordi man hadde funnet av historien at Romerne brukte dette navnet på området. Ordet Palestin betyr egentlig flyktning og rebell. Det ble i oldtiden brukt på Filisterne, som var en folkegruppe av sjørøvere og pirater som hadde kommet sjøveien fra Kreta.

 

Så dersom man i det hele tatt skulle snakke om ekte palestinere i denne sammenheng, så måtte det da være de svært få som befinner seg nede i Midt-Østen idag som stammer direkte fra disse Filisterne/Kreterne/Piratene. Og dette er ikke det samme som de som blir kalt for Palestinere idag. Dagens såkalte Palestinere er et blandingsfolk av arabere, persere og europeere av ulike slag, iblandet disse eldgamle Filisterne.

Det Britiske Palestina Mandatet ble bestemt oppdelt etter den andre verdenskrig. Det var da meningen at det skulle opprettes en jødisk stat og en arabisk stat ut fra dette mandatet. Ideen var å dele opp det Osmanske riket i selvstyrte nasjoner, basert på befolkningen i området. Storbritannia fikk ikke en koloni, men et mandat fra Folkeforbundet i 1920.  Mandatet innebar å opprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det gjorde de ikke, fordi de hadde lovet for mye til for mange ulike arabiske støttespillere under første verdenskrig. De hadde lovet hele Arabia til både Saudi-klanen fra Riyad og til brødrene Abdullah og Faisal Hussein fra hashemitt-stammen som regjerte i Mekka.

Saudiklanen gav seg ikke, så derfor lovte Storbritannia prins Abdullah Palestina i stedenfor. Prins Faisal fikk Irak. Men det var i strid med mandatet fra Folkeforbundet å gi Abdullah Palestina, og derfor delte Storbritannia området i to, og gav Abdullah øst-Palestina i første omgang. Men Folkeforbundet protesterte på dette. 

I perioden 1922-1946 etablerte britene en arabisk stat i 4/5 av det området som på den tiden gikk under navnet Det Britiske Palesina Mandatet. I disse områdene var befolkningen 80% palestinere (dvs. arabere tilhørende familier og klaner som går under denne betegnelsen).

Men så begynte nazismen å røre seg i Europa, og så kom andre verdenskrig og satte det hele på hold. Stormuftien i Jerusalem, al Husseini, satset på Hitler og nazistene under 2. verdenskrig, og var derfor ikke i posisjon til å bli premiert etter at vestmaktene vant. Storbitannia, som hadde lovet hele Palestinamandatet til Abdullah i Jordan, sendte mandatforvaltningen over til FN etter 2. verdenskrig.

I 1946 ble Hashemite Kingdom of Transjordan godkjent som uavhengig stat, og den må betraktes som en palestinsk stat ettersom befolkningen er 80% palestinere. Denne staten er i dag kjent som Jordan.

Det Britiske Mandatet var en internasjonal anerkjennelse og forlengelse av det britiske initiativet som lå i Balfour-deklarasjonen fra 1917 å opprette en jødisk stat. I den 1/5 som var igjen av mandatområdet, unnlot britene, etter å allerede avskilt 4/5 til opprettelse av en palestinsk stat, å utføre sin internasjonalt pålagte oppgave å etablere en jødisk stat. I 1948 gikk britenes mandatperiode ut, og de trakk seg ut vel vitende om at det ville bli krig i og om området. 

Jødene proklamerte på eget iniitiativ sin stat i denne 1/5 av deres opprinnelige område. Vi fikk da staten Israel, som ble opprettet i 1948 som en stat for jødene. Dette utgjorde bare 20% av det store Britiske Palestina Mandatet i Midt-Østen. De restrerende 80% fikk navnet Transjordan (senere kun Jordan) OG VAR DEN STATEN SOM BLE TILTENKT ARABERE OG DET VI IDAG KALLER PALESTINERE!! 

Flere arabiske land gikk nå til angrep for å utslette den nye staten. Jordan okkuperte Judea og Samaria, som de annekterte og kalte Vestbredden. Det var bare Storbritannia og Pakistan som godkjente den annekteringen. Jordan holdt området til i 1967, da Israel okkuperte (eller vi kan jo si befridde) området. Israel har frem til i dag, i tråd med FNs delingsplan, ikke annektert disse områdene. 

Staten Israel klarte ikke å forsvare hele området, men aksepterte grensene ved våpenvilen i 1948. Jordan okkuperte vestbredden i 1948, og anekterte den i 1950. Det samme gjorde Egypt med Gaza. I 1967 lyktes Israel i forsvarskrig å ta tilbake herredømmet over disse områdene, som de ikke klarte å forsvare i 1948.

Dermed har disse såkalte palestinerne allerede fått sitt land - Jordan! Men det som skjedde var at araberne vokste seg mektig i denne staten, og de fordrev disse "palestinerne" på flukt som flyktninger, til Israel og Libanon.

Det er dette FN burde forhindret. FN burde ha vært klare på dette, at Jordan skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har "palestinerne" hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

 

 


Litt mer historikk

Hva forteller så demografiske opplysninger om hvem som bodde i landet fra hundreår til hundreår – etter den muslimske okkupasjon av Jerusalem i 638.


Det er en kjent sak at de muslimske hærene ikke var tallrike. Bosettingen i de nylig erobrete områder var tynn i de første århundrer. Tom Hollands bok «I Skyggen av sverdet» har all dokumentasjonen om det.


År 985: Muqadassi, den store arabiske forfatter slår fast: "
...den tynne muslimske bosettingen i Palestina er et faktum fortsatt – ... jødene er majoriteten i landet … moskeen er fullstendig tom for tilbedere. Jødene konstituerer majoriteten av Jerusalems innbyggere."


År 1377: Ibn Khaldun, den neste store arabiske forfatteren, sier følgende: "
Jødisk suverenitet i Israels land strekker seg over 1400 år. Det var jødene som implanterte kulturen og skikkene til de permanente bosettingene."

 

 År 1695-1696: Adriaan Reland, den hollandske kartografen, hevder at mesteparten av landet var tomt og øde: "Innbyggerne var få og for det meste konsentrert i Jerusalem, Acco, Tsfat, Jaffa, Tiberias og Gaza. Mesteparten var jøder og resten kristne. De få muslimer var for det meste nomadiske beduiner. Navnene på bosettingene var for det meste hebraiske, noen greske, og noen latinsk-romanske. Ikke noen bosetting hadde et muslimsk navn. Araberne var for det meste kristne – og en liten minoritet muslimer."

 

År 1835: Alphonse de Lamartine, en fransk forfatter, poet og politiker og besøkte Det Hellige Land. Han skriver:
"…utenfor byen Jerusalem så vi intet levende vesen, hørte ingen levende lyd, en komplett stillhet hersker i byen, på landeveiene, og i landet."


År 1850 gir den første skikkelige folketelling jødene stor majoritet i Jerusalem – jødenes udelelige by fra kong Davids tid av.


År 1857: James Finn, britisk konsul i Palestina uttaler: "Landet er i betydelig grad tomt for innbyggere og det er i høyeste grad behov for en befolkningsstamme."

År 1867: Mark Twain, den radikale britisk- amerikanske journalisten og berømtheten skriver følgende i boka «Innocents Abroad»: "Livlige scener utfolder seg ikke i dalen (Jisreel )lenger. Det finnes ikke en eneste landsby på hele sletten - ikke så nært som 50 kilometer i noen retning. Det finnes en eller tre grupperinger av beduintelter, men ikke en eneste permanent bolig. En kan ri 15 kilometer uten å møte så mye som 10 mennesker... Galilea, disse avfolkete ørkenområdene, disse medtatt ufruktbare åsene."


År 1874: Presten Samuel Manning skriver i boka The holy Fields: "...den overdådige fruktbarhet og skjønnhet som for den hebreiske oppfatning gjorde det til et symbol på rikdom. Men hvor er innbyggerne? Den fruktbare sletten som kan underholde en stor befolkning, er nesten en ødemark. Dag for dag må vi lære leksen som nå tvinges på oss, at straffedommene (denunciations) i de gamle profetier er oppfylt til siste bokstav, landet er forlatt, tomt og øde - uten innbyggere."


År 1881: Arthur P. Stanley, den store britiske kartografen: "I Judea er det neppe noen overdrivelse å si at på kilometer etter kilometer er det ikke noe tegn på liv eller bosetting."


År 1913: Den palestinske kongelige kommisjon: "Ingen appelsintrær, oliventrær, eller vingårder var å se inntil man nådde Yabna (en jødisk landsby)...Den vestlige del mot sjøen var nesten en ørken...Landsbyene i disse områdene var få og tynt befolket (om veien fra Gaza og nordover). Veien som leder fra Gaza og nordover er bare en sti til sommerbruk, som bare passer for transport med kamel og vogn. Ingen appelsinlunder eller vingårder kan sees før en når den jødiske landsbyen Yabna. Den ytterste ødemark, det totale underskudd på befolkning, bortsett fra den jødiske majoritet i byer som Jerusalem, Tsfat, Tiberias, Acco, og Jaffa."


År 1918: Sherif Hussein, vokter av de muslimske hellige plasser i Arabia uttaler: "Landets ressurser er fortsatt jomfruelig jord og vil bli utviklet av jødiske immigranter."


Disse kilder sier sannheten. Er universitetene, NRK og Utenriksdepartementet ikke klar over disse kildene fra hver århundre som sier:

1. Muslimer var få i landet, jøder var flere.
2. På 1800-tallet, da den store jødiske innvandring begynte, framstod landet som øde og tomt. Selv på begynnelsen av 1900-tallet sier vokteren av moskeen i Mekka, Sherif Hussin dette. "Det er jomfruelig jord som venter på jød
iske immigranter», sier han.


Det er en historieforfalsking å si at jødene okkuperte et tett befolket land – da den jødiske immigrasjonen startet på alvor fra 1880-årene av.

 

 

Begrepet "okkupert land"

Så til dette med Golan-høydene og det som kalles "den israelsk okkuperte vestbredden av Jordan". Etter at jødene strømmet til Israel og Israel ble proklamert som egen selvstandig stat av president David Ben Gurion kl 17:00 den 14. mai 1948, så har de omkringliggende araberlandene gjentatte ganger prøvd å utslette Israel. Dagen etter at Israel hadde proklamert sin frihet og selvstendighet, ble de angrepet. De vant den første "frigjøringskrigen" i 1948. De vant også senere kriger, selv om araberne var totalt overlegne i antall. I 1967 vant de den såkalte "seksdagers-krigen". Israel forfulgte sine fiender mye lengre enn de grensene som er der i dag. Og det var Israel som hadde blitt angrepet, ikke motsatt. Men de israelske styrkene/troppene trakk seg tilbake til de grenser de idag er innenfor.

 

Synes derfor det blir nokså malplassert å bruke begrep som "den israelsk-okkuperte vestbredden av Jordan". Jordanelven har forresten alltid vært et naturlig delingssted/skille mellom Israel og de andre folk (idag Jordan). Vestsiden av jordanelven har derimot en historie som klart sier at dette er jødeland. Vi kan ikke avskrive Bibelen som en gammel uvesentlig bok, selv om vi evt ikke vil tro på den. Historien bekrefter jo det som vi finner beskrevet i Bibelen.

 

På 1800-tallet var det flere jødiske forretningsmenn som kom fra Europa og USA ned til dette området. De fant et område som lignet på en steinørken. Men de ville gjerne kjøpe landområder, og araberne sa ja for de var ikke interessert i områdene. Merk dere dette! Araberne ville ikke ha disse steinområdene! Derfor lot de jøder kjøpe opp store landområder der hvor det idag strides! Har da ikke jødene rett på disse områdene, som de kjøpte av de arabiske beduinene?

 

I 1930-årene ble jøder direkte fordrevet fra Europa, med store plakater som sa "Palestina kaller". Det var ikke bare tyskerne som sto for dette, men i flere land ville man ha jødene ut. Og når de da endelig kommer til sitt rettmessige land, som jo også verdenssamfunnet så enstemmig ville deponere dem til - ja da får de som stempel på seg at de har "okkupert" landet! Snakk om historieløshet!

 

Vi kan derfor slå fast at "Jødeland" er jødenes land!
a) opprinnelig som urbefolkning, 
b) hvert århundre som tynt bosatt av fremmede 
c) anerkjent av folkeretten fra San Remo og Palestina-mandatet paragraf 6 og 11, som forutsetter «tett bosetting» av jøder. Bosetterne har altså folkeretten, ikke de som vil nekte dem å bosette seg.

 

 

Palestinere - hvem er det?

Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan nesten si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

 

Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!


Landet er jødenes – i følge de historiske og folkerettslige kilder. Først i 1967 foreligger kravet om en palestina-arabisk nasjonalitet og stat. Dette er basert på den sterke palestina-arabiske innvandring og befolkningseksplosjon – som fulgte av den moderne jødiske innvandring. Den gjorde landet grønt og skapte ernæringsgrunnlag og arbeidsplasser for araberne.


Jødenes historiske tilknytning til landet gjør at folkeretten slår fast i Palestina-mandatet, paragraf 6 og 11, jødenes rett til «tett bosetting», i «ødeland» og «statsallmenninger».


Det betyr at jødene har retten til husbygging på alle tomter de kjøper i Øst-Jerusalem, og på unyttet allmenn-grunn (som Har Homa).


Det betyr at bosetterne i Judea og Samaria har folkeretten på sin side. Under hensyntagen til andre gruppers sivile og religiøse rettigheter, sier Palestinamandatet.

 

 


Sitater fra ledende arabere og PLO 

År 1937: Auni Bey Abdul Hadi, sentral arabisk leder, sa til Peel-kommisjonen: "Det er ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er et begrep som sionistene oppfant. Palestina er fremmed for oss. Vårt land var i hundreder av år en del av Syria."


År 1946: Philip Hitti, arabisk professor i Midtøsten-historie, ved topp-universitetet Princeton, fortalte den anglo-amerikanske undersøkelseskomiteen, følgende: "Det er allmenn kunnskap at det er ingen slik ting i historien som Palestina."


Professor Juhan Hazam sa til den samme komiteen: "Før 1917 da Balfour utarbeidet sin erklæring, var det aldri et palestinsk spørsmål, og det var intet Palestina som en politisk, eller geografisk enhet."


År 1977: Zahir Muhsein, eksekutiv-medlem av PLO, sa i et intervju med den hollandske avisen Trouw: "Det palestinske folket eksister ikke. Skapelsen av en palestinsk stat er bare et middel for fortsatt kamp mot staten Israel."


Joseph Farah, en arabisk-amerikansk journalist, skrev det samme: "Sannheten er at Palestina ikke er mer reelt enn Soria Moria -landet (Never, Never Land). Palestina har aldri eksistert som en selvstendig entitet."


Walid Shoebat, en tidligere PLO-terrorist, erkjente at han hadde kjempet for en løgn og sier:
"Hvordan kan det ha seg at 4. juni 1967 var jeg en jordaner, og over natten ble jeg en palestiner? Vi betraktet oss selv som jordanere inntil jødene kom tilbake til Jerusalem. Da plutselig var vi alle palestinere!"

 

Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

 

 

Gaza problemet

Skal vi så ta for oss Gaza problemet? Før vi nevner noe mer, ber jeg om at alle som leser tar inn over seg at ISRAEL TRAKK SEG UT AV GAZA FOR NOEN ÅR SIDEN! Ikke glem dette! Israel trakk seg frivillig ut av Gaza, og overga dette området til disse såkalte "palestinerne". Palestinerne har ikke bygd ett eneste sykehus i Gaza - alt er bygd av Staten Israel. Palestinerne fikk et område med en vestlig standard og infrastruktur lagt rett i fanget! Hva skjedde så? Jo, de ekstremistiske Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, fra Gaza-stripen. Israel har måttet tåle tusenvis av rakettangrep inn over Israels territorium fra Hamas baser på Gaza-stripen. Hamas er ikke fornøyd med at Israel trakk seg ut av Gaza. De er ikke fornøyd før Israel er totalt utslettet. 

 

Det er dette som er det store problemet - ikke Israel. Blokkaden av Gaza er i høyeste grad nødvendig, fordi ekstremistiske muslimske grupper gjør det de kan for å prøve å smugle inn våpen inn til Gaza-stripen. Men vær klar over at også Egypt har en mur og en blokkade mot Gaza - ikke bare Israel. Men det snakkes kun om Israels blokkade i media. Hvorfor det?

Israel utgjør i dag bare 0,15% av de totale arabiske områdene. I Israel er det både arabere og jøder som er statsborgere. I de arabiske områdene tillates ikke jøder statsborgerskap. Hvor finner vi intoleranse og diskriminering? Hvor finner vi korrupsjon der lederne bruker midler øremerket som utviklingstøtte på seg eg og våpen i stedet for nettopp utvikling? Hvor finner vi ideer om at utvikling av samfunnet der den fører til bedret situasjon for alle er prioritet? Hvor finner vi infrastrukturer som fungerer, og hvor er all fokus på å skade motpart med alle midler tilgjengelige? 

Hvis det skulle være noen sannhet i påstandene om at Israel er en undertrykkende militærstat, ville snart 70 år av militær overlegenhet gitt et annet geografisk kart. Israel skulle for lenge siden erobret Egypt, Jordan, Libanon og Syria og anektert disse områdene. Det tok bare uker for Napoleon å erobre Europa. Israel har i stedet hele tiden vært villige til å gi land for fred og garanti for anerkjennelse.

 

S5 Box