Artikler

Norges ledere, politikere og ministere har mistet holdningen til ekteskapet som den viktigste pilaren i vårt samfunn. I løpet av få år har norske lover gått fra å være relativt konservative til bli skremmende liberale. Det er ikke mange år siden at saker som kontantstøtte, som verdsatte kvinner som ønsket å være hjemme med sine barn, førte Kristelig Folkeparti og presten Kjell Magne Bondevik til regjeringsmakt og statsminiserstolen. I 2008  fikk vi derimot en sosialistisk regjering, med avkristnings som en av hovedparolene. Norge er den første nasjonen i verden som anerkjente Hamas i Palestinske Autoritet.

 

Noe som faktisk er enda verre, med tanke på ekteskapets stilling i Norge, er den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble vedtatt sommeren 2008. Forut for den, samlet en del kristenledere og forbedere seg for å samle underskrifter mot det nye lovforsalget. Det ble antatt at en trengte minst 100.000 underskrifter. Etter et drøyt år hadde de kun greid å samle i underkant av 50.000.

For noen år siden samlet kristne pådrivere bortimot 700.000 underskrifter for å bevare den kristne formålsparagrafen i skolen. Det er urovekkende at mange kristenledere og personligheter ikke har tid eller anledning til å delta i aksjoner angående den samme loven. Fåtall av de profilerte kristenledere står opp i mot denne ødeleggelsen av ekteskapet. Det er en åndelig lammelse over kristenheten, som svekker ekteskapets stilling ovenfor vårt eget samfunn. Dette er virkeligheten som hardt rammer oss når vi ser den apati som råder i kristenheten.

Midt i denne situasjonen sender Gud likevel ett nådebudskap angående ekteskap og kristent samliv. Det interessante er ikke hva som er årsaken til de søvnige holdninger, men det er hvilket budskap Gud gjenoppretter i denne tiden. På grunn av våre spredte og egenrådige initiativ har kraften sivet ut i løpet av tiden. Kristenfolket må derfor komme sammen og forenes under Guds ledelse. Slik det har kommet splittelse inn i ekteskapet og ødelagt dens enhet, slik er også kirken blitt splittet og kraftløs. Ekteskapets stilling må gjenopprettes i Ordets lys og med Den Hellige Ånds hjelp.

 

 

Det kristne ekteskap –  et sakrament

I 1Tess 4:2-8 leser vi: "Dere kjenner jo de påbud vi gav dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere."

Dette skriftstedet blir i de fleste tilfeller brukt om det å finne seg en ektefelle. Det taler derimot om hvordan du skal vinne din EGEN ektefelle. Den som allerede er din. Den ektefelle du allerede har giftet deg med. Vi er faktisk kalt til vedvarende å vinne gunst, velvilje og hjerte til vår ektefelle. Gud, som innstiftet ekteskapet, er allerede klar over at løpet er ikke vunnet når du fant henne eller han. Det er da livet starter.

Wikipedia definerer et sakrament (fra latin sacrare, ”å hellige”) som et kristent ritual som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en diakon, prest eller biskop, og består av både synlige og usynlige elementer, det vil si både den fysiske seremonien og guddommelig inngripen. Sakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å nå frelsens dybder. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft.

Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus. Sakramentet er symbolsk i den forstand at det har en ytre form som illustrerer den indre, men det er den indre hendelse som er det sentrale; symbolikken er bare et hjelpemiddel for å kunne motta sakramentet med den rette innstilling.

De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktig. Sakramentene i den katolske kirke omfatter Dåp, Nattverd, Vigsel, Ordinasjon, Konfirmasjon, Skriftemål og Sykesalving.

De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde - sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.

En unntagelse er her de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. F. eks. i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus, gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.

Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.

Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. F.eks. gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater heller ikke at man mottar dem andre steder.

Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.

 

De kristne dyder en del av sakramentet

Augustin, den katolske kirkes store tenker, beskriver de tre store kristne dyder Tro, Håp og Kjærlighet. De som ligger til grunn i både trosbekjennelsen og bønnene til kirken. Augustin fremholder at ingen av disse dydene kan opptre alene eller separert fra hverandre, men de kan kun opptre i en hellig balanse. Kjærligheten som er den største av dydene i følge kirkefaderen krever desto større nåde.

Det er dessverre slik at i ekteskapet har vi glemt at kjærligheten er en av de kristnes dyder. Dette medfører også at ekteskapet blir en del av din kristne livsførsel. Det innebærer at kjærligheten innenfor ekteskapet skal bli behandlet med ærbarhet, sømmelighet og aktverdighet. Med andre ord vi trenger å innlemme ekteskapet innenfor vår tros bearbeidelse. Ekteskapet og det kristne samlivet kan ikke separeres ut fra menneskets tros grunnlag. Vi trenger å bevisstgjøre kirken om at ekteskapelige utfordringer ligger i den kristnes vandring. Ingen handlinger som tas ut av denne sammenhengen kan rettferdiggjøre egne løsninger.

Det finnes pastorer, ledere og forkynnere som åpent har uttalt at deres tidligere ektefeller hindret de å utføre sitt kall eller tjeneste. Det er ikke forenelig med den troendes vandring. Du skal vinne din ektefelle i all ære, i motsetning til hedningene. Vår standard er så mye høyere enn verdens. Vi må få en tro på at Gud kan løse og lede oss gjennom alle brottsjøer og skjær. Med andre ord; det som under tiden er hellighets arbeid på vår frelse med Galaterbrevets frukter som resultat, skal være en del av dyden også innenfor ekteskapet.

Kristus har opphøyet ekteskapet til et sakrament, dvs. gjort det til et tegn på og en kilde for en indre nåde, som "fullkommengjør den naturlige kjærlighet, bekrefter den uoppløselige enhet og helliger både mann og hustru." Det vil si at det ligger nådemidler tilstede i Kristus for å kunne både hellige og bli helliget gjennom ekteskapet.

1Kor 7:13 bekrefter denne tanken: "Og dersom en kvinne har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skal hun ikke skille seg fra ham. For den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved den kristne bror. Ellers ville jo også deres barn være urene, men nå er de hellige.”

Her kan vi jo faktisk lese at til og med en vantro ektefelle kan helliges gjennom ekteskapet med en troende! Ekteskapet er i virkeligheten ett sakrament. Et nådemiddel.

Hvorfor bruke tid på å legge den grunn som for mange unektelig kan virke katolsk i sin tanke? Fordi det er en bibelsk sannhet og for å unngå at mennesket blir forherdet og kommer under samme dom som Jesus preker i Matt 19:8 når Han sier til dem: "Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik."

 

En kvinnes mann

"De er ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har føyet sammen, skal et menneske ikke skille" (Matt. 19, 6; Mark. 10, 9).

I Guds hjerte er ekteskapet det sterkeste bildet vi har angående Guds forsonede verk mellom Kristus og mennesket. Kristi varme, intimitet og vennskap er smeltet inn i det. Ekteskapet vil være en av Guds temperaturmål for menneskets tilstand i forhold til sin Gud. Derfor ønsker Gud å gjenopprette det sanne kristne samlivet. Forkynnelsen om ekteskapet som ett Hellig nådemiddel fra Gud bør styrke og ikke svekke vår tro på denne institusjonen. Den nåde som vi trenger for å fortsatt vinne vår ektefelle.

Du tilhører kun den ene. I Matteus 19.6 og Markus 10.9 sier Jesus: “Det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille!” Han refererer til sin egen skaperordning -- ikke til noe kristent eller kristelig vielses ritual: Dette gjelder alle mennesker, kristne eller ikke! For alle mennesker og i alle kulturer er det tre ting som konstituerer et gyldig ekteskap: ekteskapsløftet, offentliggjørelsen og fullbyrdelsen. Et ekteskap mellom ikke-kristne, eller før man blir kristen, er like bindende som mellom kristne.

Innenfor det Nye Testamentes lære angående diakoner og menighetstjenere finner vi også hvilken forståelse Gud har til det ekteskapelige. I Titus 1:6-9 leser vi:

"En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot."

Dette viser selvsagt at Bibelen ser på ekteskapet som gyldig kun ved at en mann og en kvinne gifter seg. I dette skriftavsnittet legges det også til grunn av menighetstjeneren også skal ha hatt kun en hustru. Dette gjelder ikke som i en konkubine eller flerkoneri, men at han ikke hadde vært gift før. 1Kor 7:2 sier: "Men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann."

Det som ligger til grunn for denne viktige detaljen i Guds Ord, er å forsterke den forbilledlige virkning Kristus og menigheten har på ekteskapet.

Det var ikke praksis i følge jødiske eller samfunnsmessige skikker å ha mer enn en kone i Israel på den tiden som Jesus levde. Presiseringen om en kvinnes mann er viktig, fordi ekteskapet mellom mannen og kvinnen er bildet på Kristus og menigheten. En diakon eller menighetstjerner skal være gode eksempler og ikke gi anledning til diskusjoner eller at det skal settes spørsmål til vedkommendes integritet. Ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende.

Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.

Det som ligger til grunn for denne viktige detaljen i Guds Ord er å forsterke den forbilledlige virkning Kristus og menigheten har på ekteskapet.

S5 Box