Artikler

Muslimsk krav på Jerusalem har først og fremst blitt intensivert etter opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i 1948 og i særdeleshet med Yassir Arafats propaganda vedrørende hans påstander om et palestinske folk i landflyktighet. Tiden etter 1987 ved den første intifadaen, førte til ett nesten unisont krav om at Israel må dele sin hovedstad Jerusalem med sine arabiske naboer. Den massive politiske støtten i blant verdens ledere førte til Osloavtalen, Camp David og Wye River. I dette kravet om en deling av Israel som stat og ikke minst en partering av jødenes hovedstad, finnes det svært sjelden en solid argumentasjon forankret de historiske fakta. Den politiske og religiøse venstresiden støtter seg i stor grad til moderne islamsk teologi, utarbeidet av Arafat og levende gjort via Fatha, Hamas og Hizbollha sine militante aksjoner. 

To ideologiske argumenter ligger i bunnen for moderne krav på Jerusalem. Det ene er aksepten av palestinere som ett folk med felles land, kultur og blodsbånd. Det andre er kravet om anerkjennelsen av Tempelhøyden som muslimenes helligste sted etter steinen Kaba i Mekka.

 
Opphavet til uttrykket Palestiner
Om man studerer ordene "Philistia" og "Philistines", som er roten til navnene Palestiner som igjen avledes av ordet filister som er brukt i Bibelen, ser man at disse benevnelse overhodet ikke har noen semittisk bakgrunn, men folket er etterkommere av "Pelasgeans" som hadde sin opprinnelse i dagens Albania. Opprinnelig kom disse Filisterne fra øya Kreta som i tidligere tider hette Kaftor. De seilte derfra til Egypt. Men kom i konflikt med Farao, og ble som en av sine mer kjente etterfølger, Arafat, jaget ut. Senere reiste de derfor til Gazastripen. I Gaza ble de som Bibelen forteller gjenkjent som "Cherethites" eller som de uomskårne. Dette er historisk underbygget i en avhandling fra Prof. Daniel Schenkel i 1869. Bibelen beskriver også disse filisterne som et blodig og stridig folk. Ett folk som forsvant ut av historien for aldri å oppstå igjen.  

Keiser Hadrian gav rundt år 117 jødenes hjemland navnet Palestina etter Israels verste fiender ”Philistines”, som et hån og for å markere slutten på det jødiske riket i Judea. Etter flere jødiske motstandskriger i denne perioden ønsket romerne med dette å eliminere alle jødiske bånd til landet. Så etter ett av de hardeste opprørene ledet av Bar Kokhba, som opprettholdt ett indre selvstyre for det jødiske folket i Judea, tvang keiser Hadrian at området skulle hånes med filisternes navn, Palestina.

Rundt år 400 forsvant navnet Palestina. Deretter for å oppstå med det engelske mandatet i 1917. På grunn av Storbritannias romersk-latinske tradisjon brukte de derfor navnet Palestina-mandatet etter Hadrians påfunn. Dagens Palestinere har derfor ikke noen kjødelig tilhørighet til disse filistere. I forrige århundres Palestina bodde jo både jøder, kristne, drusere og muslimer. Alle disse ble benevnt som Palestinere etter det engelske mandatet. Navnet på landet avgjorde ikke om du var jøde eller araber. Likevel er denne palestinske myten blitt en av verdens mest anerkjente ”sannheter” om ett folk uten land.

Palestinere er i det store og hele arabere som tidligere bodde i i dagens Egypt, Syria, Jordan, Libanon og delvis i Israel. Mennesker som av ulike årsaker ble tvunget til å være statsløse pga. uvilje hos sine arabiske søsken. Kulturen er arabisk og troen stort sett muslimsk, noe som i utgangspunktet ikke sørger for at de genetisk er ett eget folkeslag, med rettslige krav på å være ett palestinsk folk 

 
Retten til Tempelhøyden
I The Jerusalem Post den 21. november 2008 stiller de spørsmålet om Al Aksa moskeen er bygget over det som en gang var en Byssantisk kirke. Fotografi tatt under utgravningene på Tempelplassen i 30-årene, men som først i dag er funnet frem, viser mosaikk fra den Byssantiske perioden. R.W Hamilton, direktør for The British Mandate Antiquities Department ledet utgravningene i sammen med Wakf Islamic Trust, etter at to jordskjelv i 1927 og 1937 skadet moskeen på området. De mosaiske gulvene som Hamilton avdekket dokumenterte han med fotografi og beskrivelser i arbeidet The Structual History of the Al Aksa Mosque. Hamilton fant også restene av rituelle bad under disse Byssantiske gulvene. Badene stammer fra det andre Templets periode, sier Zachi Zweig arkologen under ett foredrag nylig ved Bar-Ilan universitetets konferanse for arkeologi. 

Disse nye opplysningene samstemmer med norske rektor ved Katedralskolen i Oslo, Volrath Vogt sin dokumentasjon angående Jerusalem fra 1879 ”Det Hellige Land”. Han laget en utførlig oversikt over bruken av Tempelplassen fra år 70 fram til Kalifene inntar Jerusalem. Skrifter slår fast at den blir brukt som tilhold for flere kirker. I følge historien fantes det 4 kirker på denne plassen over Moria-berg. Mariakirken som ble bygd av Justinian i 529, Anastasiakirken som ble bygd av Konstantin den Store i 326, Basilikaen og Golgatakirken. Disse ble ødelagt av Perserkongen Kosroes i år 614. men gjenoppbygd av Modestus i årene mellom 614 til 629.

Oldtidsmynter kan ofte spille en rolle for å datere historiske hendelser og opptrer objektivt som historiske vitner for sin tid. Det ser ut til at arabiske mynter fra de første århundrer etter Mohammed frem til slutten av Umayyad Dynastiets tid, ikke er relatert i forhold til islamsk historie, men isteden til opprinnelsen av semittisk-kristen periode, slik at myntene kun er preget med kristne symboler.  

 Denne oppdagelsen støttes av inskripsjonen på Klippemoskeen som står på Tempelberget i Jerusalem. Alle som besøker moskeen, som ofte kalles Omarmoskeen, blir fasinert av dens kalligrafi. Imidlertid, når de arabiske tekstene som ble funnet på Klippemoskeen studeres med språkvitenskapelig presisjon, ser man at versene, som man allment antar er fra Koranen, heller er tekster fra det Syro-arameiske språket, i følge språkanalytikeren Christoph Luxenberg. Tekstene på moskeen fra år 694 e.kr, er ikke islamske, men fremstiller en teologisk diskusjon mellom Syriske og Hellenistiske kristne om Jesus sin Guddommelighet. Dette kan bevise at moskeen i sin opprinnelse var en kirke, som senere ble omgjort til en moske, på samme måte som muslimene gjorde med Hagia Sophia moskeen i Istanbul. 

Klippemoskeen ble ikke bygget til minne om Mohammeds angivelige reise om natten (isra), ei heller hans oppstigning til himmelen (mirag). Men moskeen er bygget til minne om ”Jesus, Marias sønn, Herrens tjerner”. Dette er ”Den Lovpriste” (Mohammed – ett upassende oversettelse av navnet) som står skrevet på moskeen i Jerusalem. 

Først 200 år etter Mohammeds død blir for første gang navnet hans nevnt i teksten ”Sira” av Ibn-Hisham, da beskrevet som ”type med ett stort arabisk kongedømme”. Først i det niende århundre ble Mohammeds ord nedskrevet i Koranen. Selve navnet Mohammed er kun nevnt i Koranen 4 ganger. Likevel er det uklart om betydningen av navnet skal være en tittel eller navnet på en person, siden ordet oversettes med ”Den Lovpriste”. 200 år etter dette igjen blir navnet Mohammed nevnt i Koranen, etter at en forkynner kommer til Mekka. Jerusalem nevnes ikke i det hele tatt i Koranen. 

Tatt i betraktning Islamsk propaganda angående Tempelområdet, bekrefter dette de antakelser som historikere i årevis har hatt, at moskeene egentlig i utgangspunktet har vært kirker. Muhammeds etterfølgere var krigerske og beseglet sine seiere med å omgjøre kirker til moskeer. Det levnes liten tvil om deres militære taktikk gjennom historien. 

Og siden Klippemoskeen var en kirke, motbeviser dette Mohammeds visjonære nattlige reise, som ikke engang er nevnt i Koranen. Dette beviser heller at muslimene ikke på noen måte har rett på ”sin del” av Jerusalem. Muslimenes krav er null verd. 

S5 Box