Artikler
 
I 1933 utga daværende Korsets Seiers forlag en serie med forelesninger av T.B Barratt (bildet), som ble holdt på bibelskolen i menigheten Filadelfia i Oslo. Boken fikk tittelen 'De kristne menigheter', og gir et godt innblikk i det syn som Barratt forfektet når det gjelder menigheten slik den fremstår i Det nye testamentes skrifter. Jeg tror flere vil ha glede av å stifte bekjentskap med Barratts syn, og skal i denne artikkelen gi noen smakebiter...

 
Barratt skiller mellom det han omtaler som 'fellesmenigheten' i betydningen den universale menighet, og den lokale forsamlingen. Han forteller om et møt med en kvinne som han spør: 'Er du frelst?' Til dette svarer kvinnen bekreftende, og Barratt vil gjerne vite hvilken menighet hun tilhørte: 'Jeg tilhører Guds menighet', svarte hun. 'Ja, det gjør jeg også,' svarer Barratt, 'men hvilken menighet tilhører De?' Kvinnen svarer at hun tilhører den store menigheten som er oppskrevet i himlene. 'Det er galt', svarer Barratt og så legger han til: 'for de første kristne, på samme tid som de tilhørte fellesmenigheten, så tilhørte de også lokalmenighetene'.

 
Statskirken

Storkirken eller statskirken har ikke Barratt mye til overs for: 'Villfarelsen er oppstått fordi man har avveket fra den enkle og bibelske metode,' slår han fast allerede i innledningen til det han skriver om den.

Her er hva Barratt selv skriver. Språket er lett modernisert, men jeg har forsøkt å beholde måten Barratt uttrykte seg på. Understrekningene er mine:

'Kirkestaten er en av de mektigste retninger som finnes utenom de kristne menigheters system. Litt etter litt avvek man fra den apostoliske tanke. Det grunnet seg storlig i et spørsmål om makten, det var den gamle strid mellom apostlene som blusset opp: Hvem er den største? Man begynte å skjelne mellom legfolket og presteskapet inntil man nådde frem til et hierarkisk system som samlet all makt i sine hender og utga seg til og med å vær ufeilbar.
 
Så lenge menighetene bibeholdt sin enkelhet og sine åndelige retningslinjer, var de en kraft i samfunnet. De kunne også motstå de største forfølgelser som Romerriket overøste dem med, så den siste keiser som forfulgte dem ble trett av det hele. Da Konstantin ble keiser, så ble spirene sådd i de kristne menigheter, og dermed ble de solgt til denverdslige øvrighetens innflytelse. 

Konstantin lovte dem støtte i hele sitt veldige rike, og ingen fikk lov til å forfølge de kristne eller frata dem deres eiendeler. Under beskyttelse av staten dro så menighetene med presteskapet i spissen sin vei mot åndelig undergang. Kristus hadde jo sagt at Hans rike ikke var av denne verden, men i ulydighet mot Hans tanke slo kirkens ledende menn inn på denne vei og søkte selv å erholde makt, ikke bare kirkelig men også politisk. 
 
Ifra Konstantins tid til reformasjonen, hele tolv hundre år, var der en statlig utvikling av villfarelsens spire som begynte med noen av de eldste kirkefedre, som skilte mellom biskoper og eldste eller presbytere hvorved den biskoppelige orden i særlig grad skulle representere Kristus. Biskopene alene fikk retten til å ordinere.                                                         

Etter år 395 da riket deltes mellom øst og vest fikk dette hierarki to hoder, nemlig patriarkene i Rom og Konstantinopel. Der pågikk en lang kamp mellom de to, men Rom vant endelig seier. Biskopen i Rom gjorde krav på å være papa, pave, eller hele kirkens øverste, med myndighet over alle de andre biskoper.

Paven fikk også verdslig makt og var i stand til å diktere konger og fyrster sin vilje. I en lang tid har denne makt vært brutt, men ved Mussolinis innflytelse er den blitt øket på ny, i hvertfall foreløpig.

Retningen er iallefall uriktig, og kirkehistorien beviser hvilket mørke folkemassen har vært stett i  på grunn av dette, og hvilke lidelser og forfølgelser oppriktige kristne har måttet gjennomgå på grunn av paveveldets forferdelige og ubibelske makt'.
 
Statskirken er bare en annen form for det falske kirkestyre. Det hele har sin rot i den ubibelske barnedåp som praktiseres. Alle som føres innom en viss grense døpes mens de er uvitende om hva som foregår, og legges så til den såkalte menighet, som ikke er stort annet i mange tilfeller, enn en geografisk menighet. Alt som fødes innom det geografiske område som myndighetene har bestemt og døpes i vann som spedbarn, kalles kristne. Når prestene stiller seg foran sin 'menighet', hilser de dem med 'Dere gode kristne', men størsteparten av dem har aldri kjent kristendommens kraft.

Biskop Støylen uttalte at der fantes kun ca tre prosent dissentere her i landet. Statskirken derimot utgjorde den store majoritet. Men mon denne majoritet, hvis den ble veid på Herrens vektskål, ville inneholde mer enn tre prosent ekte kristendom? Jeg tviler sterkt på det.
 
Statskirken, som den arter seg i Norge idag, er så oppfylt av verdslige mennesker, hvorav en masse er rent ugudelige og en hel del fornekter helt ut Skriften som de kristnes grunnlov, den er oppfylt av teologer og lærere og en hel masse mennesker som slett ikke antar den lutherske lære, men står i statskirken like fullt. Men at der er mange alvorlige prester og menige der, har jeg ingen tvil om, jeg kjenner mange av dem....
 
 
Luther og reformatorenes menighetssyn

Til en begynnelse hadde Luther og Melanchton et ganske annet syn vedrørende de kristne menigheter enn de siden forkynte og praktiserte. Men det gikk med dem som professor dr Schatter uttalte: 'Den storslagne tanke om rettferdiggjørelse ved troen hadde brutt igjennom Roms murer. Men likevel må vi si at endog ikke Luther kunne helt løsrive seg fra den mange århundrer gamle blanding av det åndelige og det verdslige, av dette kirkebegrep fra Rom, som bandt alle land og folk'.

Professor Baumgarten uttalte i en kirkehistorisk forelesning: 'Hvis kirken da var blitt bygget på grunnvollen, av en gjennom Kristus befridd forsamling av troende, ville dette faktum ha avstedkommet en virkelig skilsmisse på den ene side og vitenskapen og vantroen på den andre'.

Luther var nemlig påvirket av den enkle måte hvorpå de mange små gjendøperforsamlinger var organisert. Det viser seg som Johannes Warns sier i 'Dopserien', at 'under de gjennom århundrer pågående stridigheter mellom kirkene og de troendes frie forsamlinger, var det alltid spørsmålet hvorvidt det var riktig å ordne selvstendige forsamlinger etter bibelsk mønster, som var stridsemnet.
 
Dåpen var slett ikke det eneste stridsspørsmål og hadde slett ikke noen fremskutt plass i diskusjoner. Den som studerer f.eks valdensernes, de bøhmiske brodres, de middelalderske døpernes, mennonittenes og alle beslektede retningers historie, skal snart nok oppgi den sterkt utbredte oppfatning at det var dåpen som hadde hovedplassen i disse stridigheter. Spørsmålet var: Statskirke - eller en forsamling av troende.
 
Dåpen var alltid et kirkelig spørsmål, og det er det den dag i dag. Det er fordi vi har et spørsmål oppe om statskirke eller ikke statskirke, at vi har et dåpsspørsmål. Dåpen leder hen til kirkespørsmålet, og straks noen blir tvilrådig om folkekirkens opprettelse, så støter han på dåpsspørsmålet'.
 
'Luther innså til å begynne med det ubibelske i det statskirkelige system, og visste at forutsetningen for en bibelsk menighet var troende mennesker, og dermed en frivillig sammenslutning av disse', skriver Barratt og legger til: 'Dette preket Luther meget tydelig allerede før den protestantiske kirke ble grunnlagt. Han sa: "Jeg sier: Gud tvinger ingen til sin tjeneste, jeg sier det hundre tusen ganger: Gud vil ikke tvinge noen til å tjene Ham! Det er meget skammelig å ville innfor Gud regjere med menneskelige lover og hevdvunnen rett." Og atter igjen: "Hverken paven eller noen biskop eller noe annet menneske har rett å gi et kristent menneske den minste befaling, hvis det skjer mot vedkommendes samtykke, alt som skjer på annen måte, er i tyranniets ånd".'                                                              

Barratt henviser så til det Luther skriver i boken 'Tysk messe og gudstjenestelig ordning' fra 1526:

"Den evangeliske menighet bør ikke bestå av alle på torget værende mennesker, men kun omfatte dem som for alvor vil være kristne og bekjenner seg til evangeliet med hånd og munn. De bør innskrive sine navn (det vil si i en menighetsprotokoll) og holde særskilte møter, for eksempel i et hus, for å be, lese, døpe, motta sakramentet og øve andre kristne gjerninger. Med en slik ordning ville man kunne holde rede på dem som ikke fører et kristelig liv, samt straffe, forbedre eller utelukke, i følge Kristi befaling".

Barratt kommer så inn på den uenighet som oppstod i oppfatningen av hva menigheten er mellom Luther og Melanchton. Sistnevnte kalte fyrstene for "kirkens fornemste medlemmer"! Luther kalte dem bare "nødbiskoper"!

Barratt skriver: 'Melanchton synes ikke å forstå så klart at statskirkesystemet sto i motsetning til Skriftens lære, derimot fremholder Luther til å begynne med at et kristent menneskes frihet og den kristne menighets selvstendighet måtte ikke knekkes'.

T.B Barratt siterer baptistteologen Johannes Warns som i denne sammenheng har skrevet:

"Luther fikk lide følgene av sin ettergivenhet og sin avvikelse fra bibelske prinsipper, av sitt feilgrep i den kritiske tid, når det kom til det praktiske liv å virkeliggjøre den 'tyske messens' bibelske menighetsideal; på dette punkt sviktet den ellers så viljesterke mannens tro og energi. Følgene av dette feilgrep ble ubeskrivelig sørgelig for hele framtiden, endog den dag i dag. Luther selv fikk kjenne følgene av disse sørgelige følger. De forbitret hans liv".
 
 
Anabaptistene (gjendøperbevegelsen)
 
I T.B Barratts bok om den kristne menighet nevner han også de såkalte 'gjendøperne' eller anabaptistene:

'Gjendøperne, som de kaltes, hadde håpet på at Luther skulle føre deres sak frem til seier. De mangfoldige småmenighetene håpet på i ham å finne en anfører som kunne føre de troende menighetene frem i bibelsk retning, men de ble sørgelig skuffet'.

Barratt nevner i denne forbindelse Melanchton:

'Melanchton gikk så langt at han latterliggjorde bestrebelsene etter en ren kirke, han sa endog at det var en villfarelselse. Og Luther gikk mer og mer over til hans syn. Til en begynnelse altså, formante han til en kristelig toleranse mot annerledes tenkende, men det var i de første år av hans offentlige virksomhet. Da sa han:

"Å brenne kjettere er mot Den Hellige Ånds vilje". Og: "til troen kan og må man ikke tvinge noen!"

Men idet Luther begynte på den vei som førte til grunnleggelse av statskirken, måtte han overlevere den høyeste myndighet til landsfyrsten, og dette førte til at hans anskuelse om toleranse og samvittighetsfrihet opphørte.

I sin "Formaning til fred" under borgerkrigen år 1525, skrev Luther: "Øvrigheten skal ikke hindre hva folket vil tro eller lære, hva enten det er evangelium eller løgn. Det er nok at den forhindrer utbredelsen av opprør og ufred". Men allerede i 1527 ble alle som var uenige i hans oppfatning av sakramentene, spesielt 'gjendøperne', utvist av landet. Men straffet dem ikke med døden den gang, men Luther skrev til Link i Nürnberg:

"Den som har falsk lære, i strid med Skriften og Guds ord, skal utvises, men utrydde dem bør man ikke".

I år 1528 utvirket Luther av kurfyrsten Johan av Sachsen en streng lov mot alle som 'kjøper, selger eller leser gjendøpernes bøker og skrifter". Dette gjaldt også zwinglianerne og calvinistene'.

T.B Barratt går grundig til verks for å dokumentere hva som faktisk skjedde på denne tiden. Han siterer det Melachton skrev til en mann ved navn Mykonius i 1530:

"I begynnelsen da jeg først lærte å kjenne Stoch og hans sekt, fra hvilken gjendøpernes sekt utledes, henga jeg meg til en dåraktig mildhet. I de dager tenkte jo også andre at kjetterne burde ikke utryddes ved sverdet - men nå angrer jeg ikke så rent lite min forrige mildhet. Jeg har nå den forståelse at også de, som ikke opptrer som opprørere, men som dog offentliggjør gudsbespottelige artikler, burde henrettes av offentligheten, for myndighetene må straffe offentlig gudsbespottelse, som all annen offentlig forbrytelse. Dette lærer loven til Moses oss".  

Martin Luther var ikke snauere. T.B Barratt siterer følgende:

"Man skal akte seg for sådanne skurker, og unngå dem som djevelens sikre sendebud ... man må overgi sådanne skurker til den rette mester, som heter mester Hans (skarpretteren)".

Til Nykonius skriver Melachton:

"Hva gjendøperne angår, er vi kommet til følgende slutning: Da de grunnlegger en djevelsk sekt, bør de ikke fordras, for de oppløser kirkene og har selv ingen bestemt lære. Derfor er denne sekt intet mindre enn en forvillelse blant kirkene, især da den offentlig forkaster presteembetet. Vi har derfor besluttet at disse opprørerne på noen steder, må straffes med døden".
 
 
De kristne menigheters tilblivelse
 
På pinsedag ble den første kristne menighet grunnlagt, og besto av sådanne som trodde på Jesus av Nasaret, som Messias og gjenløser. Medlemmene - først de 120 og så de 3000 - var født av Den Hellige Ånd og var således frelste sjeler. På pinsedag ble de smeltet sammen som ett legeme ved Den Hellige Ånds dåp, og "Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten" (Apg 2,17) Apostlene hadde god orden med medlemmene, og hadde alltid oversikt over medlemstallet (Apg 4,4).

Det var imot denne 'menighet i Jerusalem' den første forfølgelse brøt løs (Apg 8,1). Rundt omkring i de forskjellige lands byer ble det ordnet nye menigheter etter som Guds ord grep hjertene og jøder og hedninger antok troen på Jesus. Paulus ordnet selv en mengde av disse og reiste senere omkring og styrket dem (Apg 15,41 og 16,5)

Apostlene og deres skrifter dannet et bindeledd mellom menighetene, og dertil kom profetenes og evangelistenes arbeid rundt om i landene.


Den lokale menighet

Den lokale menighet ble et sentrum for lys og liv. Dette medførte en åndelig og sosial utvikling. Enhver menighet ble en kanal for Den Hellige Ånds kraftige liv, og det viste seg at alt er dømt til undergang og død, alt som hevder det menneskelige maktstyre og innskrenker Guds Ånds frie adgang til hjertene og Hans gjerning i menighetene!

Uttrykket 'menighet' omfatter i bred forstand alle frelste mennesker (Ef 1,22-23). Enhver som tror til frelse tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, de har i tro annammet Jesus og opplevd gjenfødelsens under og er således født for andre gang - ved Guds Ånd. Disse og ingen annen tilhører denne store fellesmenighet, de er Guds barn og har sitt borgerskap i himmelen.

Men det er også like sikkert at denne store fellesmenighet skal, i følge Kristi og Hans apostlers ordning, gjøre seg gjeldende i mindre grupper eller menigheter overfor verden, og enhver troende skal søke samfunn med de andre troende og bli medlem i en av disse gruppene eller lokalmenigheter, som har hver sin bestemte ledelse og sine bestillingsmenn og kvinner, for den store fellesmenighet er fra begynnelsen av blitt inndelt i større og mindre lokalmenigheter.

Mange forbigår denne bestemmelse og mener at det er nok når de tilhører fellesmenigheten hvis medlemmenes navn er oppskrevet i himmelen. Men så er ikke tilfelle.
 
 
 
Da menigheten ble storkirke
 
 
T.B Barratt var ikke i tvil når det gjaldt synet på Den romersk-katolske kirke. Han skriver videre:

'Et av den romersk-katolske kirkes store feilgrep bestod i at den ville konsentrere ledelsen i ett menneske, som skulle opptre som Jesu stedfortreder og talerør i verden. Hans ord skulle bli det siste og avgjørende i alle spørsmål. Derfor ble han også erklært ufeilbar og hans ord og avgjørelser ufeilbare. Det hele var naturligvis en menneskelig forordning eller mer konkret sagt: en satantisk bestemmelse!  Vi kan kun anerkjenne de inspirerte skrifters ufeilbarlighet. Når man dernest legger binde- og løsemakten i pavens hånd som Peters stedfortreder, så vet vi at den samme makt ble overdratt av Jesus selv til menighetens ringe tjenere (Matt 16,19 og 18,18; Joh 20,23)

Det kan dog ha sin interesse å se hvordan man kom bort fra den opprinnelige enkle og av Guds Ånd anviste form som apostlene benyttet. Det gikk for seg som en evolusjon og begynte da de ledende menn gav etter for kjødelig maktbegjær.

Til en begynnelse betegnet uttrykket 'eldste' og 'presbyter' og 'biskop' ensbetydende stillinger. I Apg 20,17 brukes 'eldste', men i vers 28 kalles de (i vår oversettelse) 'tilsynsmenn'. Dr David Brown (anglikansk bibeltolker) sier om dette: 'Her (i vers 28) skulle uttrykket være biskoper i stedet for tilsynsmenn, fort det faktum kunne gjøre seg gjeldende at eldste og biskoper var etter apostolisk synsmåte ett og det samme. Man kan ikke merke med bestemthet noen forskjell mellom disse to før enn i det andre århundre, og det ble først en avgjort kjensgjerning sist i det århundret'.

Det var således ikke apostlenes mening at en biskop skulle bekle en høyere stilling enn en eldstebror. De bestemmelser som siden er vedtatt for å gi biskopen større makt og autoritet, er derfor ubibelske.

I herr Johs Laviks anmeldelse av boken 'Keiser Konstantin' av dr A Ræder i Dagen som påviser hvorledes storkirken ble til, fremkommer hva vi gjentatte ganger har påpekt at det er avvikelsen fra apostlenes enkle og rettlinjede virksomhet som har gjort storkirken til en storstilet, imponerende organisasjon - men uten pinsekraften! Den har 'navn av å leve, men er død'!'
 
 
 
(Artikkelen fortsettes.... )

S5 Box